«Nå gidder jeg ikke mer», sier jeg, og spaserer bort til målet, stiller meg helt inntil de ropende fedrene på motstanderlaget.

Dette er et debattinnlegg. Teksten gir uttrykk for skribentenes mening. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende en e-post til redaktor@xn--alts-toa.no.

På tross av mine gener viste min sønn tidlig at han var godt anlagt for sportslig aktivitet. Dette har ført til at han er nokså god i fotball, heldig nok til å få delta på treninger for de ekstra ivrige guttene i vår krets.

For en som ikke har mer å vise til enn åttendeplass i stille lengde i skolemesterskapet for femteklassinger i 1995, er idrettsverdenen som Narnia; du går inn i skapet, unnskyld, Valhall, og kommer ut i et fremmed univers.

Gode gener

I galleriet sitter vi, rad etter rad med foreldre og besteforeldre, og betrakter våre håpefulle som traver rundt i like uniformer, sprekkeferdige av stolthet og selvtilfredshet, for se hva mine gener har klart! Bak meg sitter en stor norsk idrettshelt og følger med på sin junior, her skal ikke genene kimses av. Jeg føler meg ovenpå her jeg sitter og er en del av de gode geners selskap. Men så minner jeg meg selv på at det eneste jeg har gjort, er å finne en mann med bedre sportslige tilbøyeligheter.

Rundt meg hører jeg «Hvordan var turen til treningsakademiet til Barcelona?» og «Vi spyttet inn midler for å få tak i en god trener til klubben». Her skal det ikke stå på økonomien, heller. Jeg lytter så hardt at jeg får dotter i ørene av å spenne øremuskler jeg ikke ante fantes før nå.

Etterpå må jeg spørre mannen min hvordan barneidretten egentlig fungerer. Betaler noen for trenere selv? Tror du det er så bra for junior med såpass seriøs konkurransekultur? Jeg har aldri sett så mange dyre jakker samlet på en tribune før.

På bortebane

Uka etter står jeg på en fotballbane og skal heie på laget til sønnen min iført ull fra innerst til ytterst, og lua så langt ned at det ser ut som jeg skal rane nærmeste 7Eleven så fort dommeren blåser av kampen.

I dag er vi bortelaget. Det merkes. Det er åtte i heiagjengen vår, seks fedre, en bestefar og meg, og kanskje hundre personer i motstanderens heiaklubb, pluss en god gammeldags boomblaster som spiller Scooters We are the greatest. Akkurat det synes jeg er moro.

Men da kampen blåses i gang, må jeg spørre de seks fedrene og bestefar; «Er det ikke vår keeper som står i målet nærmest oss?» For rett bak han, står fire motstander-fedre og roper HØYT hver gang ballen kommer en anelse i retning av målområdet.

«KOM IGJEN!! DETTE KLARER DERE!! PRESS!! SKYT!! DETTE HAR DERE!!!» rett i ørene på den 13 år gamle keeperen vår.

Skrikekonkurranse

Scenen forvirrer meg; en 13-åring som får tilrop til motstanderne rett inn i øret kan da umulig ha en positiv virkning?  Jeg spør de seks fedrene og bestefar om det i det hele tatt er lov å stå slik og gauke så tett på spillerne, og får beskjed om at det muligens burde vært en fair play-vakt der.

I takt med ropene til gutteklubben bak keepernettet, vokser irritasjonen min. Jeg blikker dem så hardt at jeg glemmer å puste, men forgjeves siden lua mi fungerer som finlandshette.

Fedrene i gjengen vår humrer av meg og klapper meg velmenende på skulderen.

«Nå gidder jeg ikke mer», sier jeg, og spaserer bort til målet, stiller meg helt inntil de ropende fedrene. De ser rart på meg. Det blir stille. Pinlig pause. Men ikke hos meg, jeg venter som gjedda i sivet. Hver gang jeg hører at de skal til å rope, roper jeg enda høyere: «KOM IGJEN, MONS!» «DETTE KLARER DU!» «BRAAAA!!»

Bak mål blir det klein stemning. Jeg kjenner de sjokkerte blikkene deres på ansiktet mitt, og angrer umiddelbart, men trøster meg med at jeg bare holder opp speilet. Tredje eller fjerde gang skrikekonkurransen vår tar til, gir to av fedrene opp og rusler unna. De to gjenværende begynner å snakke lavt om noe annet.

Foreldres behov

I bilen på vei hjem sier trener-mannen min: «Hva var det du dreiv med bak mål? Jeg holdt på å le meg i hjel». Jeg ler ikke, på dette tidspunktet har selvsensuren slått inn, og jeg er nokså sjokkert over egen oppførsel. Jeg lurer på hvorfor jeg plutselig befant meg i dette opptrinnet? Så husker jeg hvor selvtilfreds jeg rakk å føle meg som tilskuer på galleriet i Valhall, og vet jo hvor lett det er å bli revet med av egne barns gode prestasjoner på banen.

Opptrinnet slipper meg ikke på noen dager, for jeg sitter igjen med inntrykk av at idrettsprestasjoner hos barn lett kan dreie seg vel så mye om foreldrenes ønsker som barnas behov. Er det nødvendig med så høylytt påskjønnelse av egne barns prestasjoner i samspill med andre? Eller kan det tenkes at barna ville følt seg mindre presset om vi som foreldre tøylet egne ambisjoner mer? Tro om det hadde medført en svakere innsats fra barna? For mon tro om ikke litt mer distanse mellom barnas prestasjoner og foreldres behov kunne gjort konkurranseidretten sunnere og mindre presset.

Det er bare et tynt lag kultur som hindrer oss i å mishandle hverandre. Dette er en av de oppsiktsvekkende nye innsiktene jeg har fått etter å ha laget en podkastserie om voldtekt.

Dette er et debattinnlegg. Teksten gir uttrykk for skribentenes mening. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende en e-post til redaktor@xn--alts-toa.no.

I høstsesongen i podkasten Glasshus hadde jeg samtaler om voldtekt. Der møtte jeg mennesker som jobber med terapi av mennesker på begge sider av overgrep, mennesker i jus og forebygging, og lærte veldig mye om voldtekt, også om hvem som kan begå dem.

Jeg har alltid tenkt at det er en overdrivelse å si at hvem som helst kan begå overgrep. Det er jo ikke hvem som helst som gjør så drøye ting.

Jeg har tenkt, som kanskje du og, at en voldtekt er enkel å definere. At den er voldelig, det er lett å se hva som er en voldtekt, og at den som begår overgrep, er en maktutøver som truer seg til seksuell omgang.

Og så møter jeg Anders Lindskog, en sprudlende svensk spesialist i overgrepsproblematikk.

– Hvem som helst kan begå et overgrep, gitt at kulturen ligger til rette for det, forklarer han.

Og det er ikke bare i en voldtektskultur, som et strengt hierarkisk patriarkat der kvinner regnes som mannens eiendom. Det kan være om man lever i en situasjon der man ikke har tid til langvarige og gode samtaler, for eksempel, forklarer han.

– Stress og frustrasjon øker risikoen for å utøve seksuell vold mot kjæresten din, sier Lindskog.

I en hverdag der du ikke får det du trenger av kjærlighet og aksept, og om du har noen traumer i bagasjen, så er veien kort til å bryte grenser, får jeg vite.

Enkleste vei

– Vold er tidseffektivt, er en av Lindskogs forklaringer på overgrep.

Dette betyr helt enkelt at en person som er disponert for å begå overgrep, om den kjenner behov for sex, gjør den det som koster minst for å få det den trenger.

– Det er bare et tynt lag kultur som hindrer oss i å mishandle hverandre, mener Lindskog.

Han fremlegger at vi går omkring og manipulerer hverandre på gode og vonde måter hele tiden. Og vold er en helt naturlig måte å manipulere andre som er svakere enn oss selv på, mener han. Både i fred, der kvinner slår barn, menn slår kvinner, og når mennene blir gamle, slår kvinnene tilbake. Og i krig, der både mishandling, seksuell vold og drap begås av helt vanlige mennesker mot andre helt vanlige mennesker som til og med kan være naboen du hadde som venn helt til situasjonen forandret seg.

Hjelper ikke å være snill

En annen ting jeg har lært av å intervjue eksperter om voldtekt, er at det ikke hjelper å være snill med en som er disponert for å begå overgrep. Tvert imot. Å være snill med noen som utøver vold, flytter grensene så det blir verre og verre. Dette snakker jeg med Heidi Helene Sveen om i en annen episode. Hun jobber på Dixi til daglig, og gir ut bøker om overgrep. De kan du godt lese, det er spennende ting, og de har det til felles at de tar utgangspunkt i perspektivet til den som har opplevd overgrep.

– Det begynner gjerne med noe enkelt, forteller hun i episoden der vi snakker om destruktive relasjoner.

Det kan starte med at kjæresten din bare sender deg masse fine tekstmeldinger med «jeg elsker deg, tenker på deg». Og du blir selvfølgelig glad for at den du er glad i tenker på deg hele dagen, og du sender gjerne svar der du elsker tilbake. Du lever i et helt vanlig forhold, med en helt vanlig partner. Men så er det en dag du bare har det for travelt, og ikke får svart i tide, eller glemmer å svare med en gang. Når du så kommer hjem, er den du elsker i dårlig humør, og du går kanskje med på at det kan være din skyld.

«Jeg kunne godt ha svart fortere på den meldingen, jeg skjønner at du ble lei deg/sur/furten», sier du, og håper det hjelper på humøret til sur kjæreste.

– Derfra går det fort nedoverbakke, fortsetter Sveen.

Kort vei til vold

Når du først har tatt ansvar for at kjæresten din er i dårlig humør på grunn av deg, så kommer den til å legge skylda på deg for alt den gjør mot deg, forteller Sveen meg. Veien kan være kort fra å ha glemt å svare på en tekstmelding til grovere psykisk og etter hvert også fysisk vold. Et helt vanlig forhold kan på kort tid forandres til en destruktiv og kontrollerende relasjon der du blir kondisjonert til å tåle stadig grovere hendelser.

– Det er det samme hva du gjør, forteller Heidi Helene Sveen.

Hun poengterer også sterkt at hvem som helst kan havne i destruktive relasjoner. Det er ikke noen fellestrekk med folk som er utsatt for seksuell eller annen vold. Det er ikke noe de gjør, det er kun uflaks. Det kan hende hvem som helst.

Må komme seg vekk

Men hva gjør vi når vi først har havnet i en mishandlingssituasjon? Skal vi satse på at den vi elsker skal bli et bedre menneske, det er jo tross alt så mye fint også. Er det ikke bare kjærligheten som driver vedkommende til å være litt for kontrollerende?

– Det er bare å komme seg unna, sier Sveen kategorisk.

Hun fremholder at man må søke hjelp, fra en venn eller hjelpeapparat, og om man har en god oppvekst og gode relasjoner, så er det lettere å komme seg løs.

Når jeg spør Lindskog om det er mulig å få et godt forhold med en som har utøvd vold, er han helt enig med Sveen.

– Det er kanskje mulig, men det er jo veldig mye lettere å bygge et godt forhold med en ny, smiler han.

Som under pandemien

Så der har du det. Hvem som helst kan være en overgriper. Hvem som helst kan bli utsatt for overgrep. Det må jo bety at vi må snakke mer om dette, tenker jeg. Og jeg er overbevist om at vi alle kan forstå hverandre, og hjelpe hverandre i tøffe situasjoner. For å si det med Heidi Helene Sveen:

– Det er som under pandemien. Alle som ikke bærer viruset, må stå sammen for å bekjempe det.

Min innsats ligger i å fortelle videre det jeg nå vet.

Der jeg vokste opp, dyrket vi agurker. Om jeg, som odelsjente, kan fortsette med det i fremtiden, er jeg usikker på.

Teksten gir uttrykk for skribentens meninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende ene-post til redaktor@xn--alts-toa.no.

Jeg er barn og fri, og tenker at pappa er så ufri. Tenker at de andre pappaene kan ta fri fra jobben når de vil ha ferie. Vi står midt i snøstormen og måker snøen vekk fra drivhusveggene, for snøen er tung og våt og har lagt seg i høye murer rundt glassplatene som drivhusene er laget av. Der inne, innenfor glassene, står agurkplantene og vokser seg store. Her ute presser snøen på glasset.

Jeg hater agurkene der og da, når vi går glipp av noen av sangene på Melodi Grand Prix. Jeg ville ikke forlate den varme stua og ullpleddet jeg lå pakket inn i foran peisen. Snøen smelter i skoene mine. Pappa er vant til å måke snø i beste sendetid.

Nuet varer ikke evig

Hva er det med temaet «odel» som gjør det så tungt å snakke om? Odel er en påminnelse om at dette nuet ikke varer evig. En dag vil noe endres, enten man er klar for det eller ikke. En dag må jeg ta et valg, og hver dag etter det må jeg fortsette å stå for det valget. Eller selge gården, skuffe alle tidligere og kommende generasjoner.

Hva om jeg ikke klarer å drive denne gården? Hva om jeg må selge den, gå i underskudd og tape alt og begynne på nytt med å tenke på hva jeg vil i livet. Odelsretten er en evig påminnelse om at jeg ikke alltid skal være den unge og «ansvarsløse».

Odelen minner meg på at pappa og mamma ikke alltid skal være her, og at jeg må ta stilling til noe en gang om forhåpentligvis mange år.

Reise langt vekk

Sitter på jenterommet og ser tretoppene utenfor vinduet som lyses opp av drivhusene. Drømmer om å reise til Japan og til Sør-Amerika, og å være «fri». For «fri» må vel bety å kunne reise langt vekk, når man vil, til hvor man vil, uten at noen kan stoppe deg?

Jeg er 18 år og snakker minst mulig om hva pappa og mamma gjør. Folk snakker ikke om hva foreldrene gjør. Snakker mer om alt vi selv skal gjøre. Alt vi skal oppnå, oppleve, oppdage. Snakker om de vi ser opp til.  Alt skal oppover.

«Visste ikke at noen drev med sånt lenger»

Jeg er 22 og student, og nevner at jeg skal hjem og jobbe i drivhusene neste helg.

«Hva har dere i drivhusene?» spør folk.

«Agurker.» svarer jeg.

«Er det sant? Hva gjør dere med de?» spør de.

«Dere kjøper dem på matbutikken.» sier jeg.

«Åja, er det mange dere lager da?»

«Flere tusen om dagen» svarer jeg.

«Jøss, visste ikke at noen drev med sånt lenger» svarer de.

Fin jobb og fine negler

Jeg er 25 år og har fin jobb, fine negler og rent hår. Skriver saker om sex og død fordi det er det som selger. Pappa dyrker agurker hjemme på gården, selger de videre til de som selger de til matbutikkene som selger dem til deg. Kollegaer spør om familien min, og jeg forteller om hjemgården min hvor vi produserer agurker, og alle svarer «Hæ? Det har jeg aldri hørt om noen som gjør».

Er på byen og blir spurt om hva jeg jobber med.

«Journalist» svarer jeg.

«Så kult! Så spennende det må være!».

Slutter med det

Er 27 år og får helt nok av å skrive og tenke og drikke take-away-kaffe, og skrive om ting som selger, og lese om folk som blir drept og folk som dreper. Ideer skal hostes opp og bilder skal arrangeres og sjefer skal imponeres, og de blir aldri imponert, og jeg blir utslitt og tenker at «hvem er det jeg sliter meg ut for?». Mangler gode begrunnelser for å holde på som jeg gjør. Slutter med det.

Flytter dit jeg kommer fra. Jobber med det som pappa jobber med. Får stygge negler og bustete hår og større smil og mer energi. På fest spør folk hva jeg driver med.

«Dyrker agurker på familiegården.» sier jeg.

«Hæ, gjør noen i Norge det fortsatt?» spør de.

Verdsetter ikke matproduksjon

Hvor er alle mine «hype-men» og alle rådgivere og sjefer for ditt og datt, som kan hjelpe meg til å drive Agurkfarmen videre til suksess år etter år? De som finnes i mange andre bedrifter og bransjer. Hvor er midlene til å ansette analysefolk og utviklere, eller noen som driver med robotteknologi som gjør at de ansatte kan bruke mer tid på å jobbe med plantene og mindre tid på fysisk gjentakende arbeid, som å rulle planter eller høste agurker?

Hvor er matprodusentene som får like godt betalt som det jeg får som innholdsprodusent i en stor mediebedrift?

Det er kanskje ikke det vi vil putte pengene i. At noen suser rundt på gårder i Norge, og tenker på vær og vind og roboter og smaksoptimalisering og nye måter å dyrke mat mer effektivt og bærekraftig på.

Det er kanskje derfor jeg og andre odelsjenter og odelsgutter velger bort dette yrket. Det er kanskje derfor naboen river ned drivhusene.

Det er gjeld og lån og ustabilt vær og ustabile strømpriser og ustabil arbeidskraft som reiser dit det er mest penger (selvfølgelig). Forvirrende politikk og et skremmende verdensbilde.

Skape verdi

Jeg vil ha mat på bordet, tak over hodet, et fint tak. Vil ha en sikker framtid. Vil ikke risikere å bruke masse penger og tape penger.

Jeg vil skape verdi, skape mat og arbeidsplasser og produkter som folk trenger. Som agurker, for eksempel. Lære meg om hva vi trenger i maten, og hva vi ikke trenger. Lage god og verdifull mat som gjør godt for kropp og sjel.

Er 31 år og lurer på hva som er verdifullt i vårt samfunn. Ser rundt meg etter eksempler på hva og hvem som får anerkjennelse og hvem som defineres som suksessfulle. Ser altfor få matprodusenter.

Å gi mer blaffen løser ikke dobbeltarbeidet og sykemeldingene arbeidende mødre står overfor.

Meningene i teksten er skribentens egne. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende ene-post til redaktor@xn--alts-toa.no.

Arbeidende småbarnsmødre som føler at de ikke strekker til, strekker mest sannsynlig ikke til. Det stemmer, og la oss ikke late som noe annet. Ideen om den hysteriske kvinnen er ikke død, og det ødelegger for den feministiske kampen.

Jeg er lei av at kvinnen, igjen, får skylden for situasjonen hun er fanget i, og vi later til å synes det er greit. Kanskje vi ikke merker det engang.

Vi skal jobbe som om vi ikke har barn, og oppdra barn som om vi ikke har jobb. Arbeidende mødre er spredt ut tynt, med rekordhøye sykemeldingstall og angstdiagnoser. Økningen i kjønnsforskjellene i sykefravær er på 72 prosent de første fire årene etter fødsel. Å jobbe 100 prosent og å være småbarnsforelder føles for mange uoverkommelig, spesielt for aleneforeldre. Når vi burde vende blikket mot hvordan storsamfunnet kan dekke flere av behovene småbarnsmødre har, vender vi det feilaktig mot moren, og løser ingen av de høyst reelle problemene.

Diskursen er fargelagt med historiske feil og latskap. Samtidig som vi ber en stresset mamma gi mer blaffen eller slappe av, kaller vi henne hysterisk. Vi sier at kravene er skapt av kvinnene selv, og dermed er de ugyldige.

Vi antyder at løsningen på problemet er å roe seg ned. Med andre ord, problemet må være kvinnen selv, ikke situasjonen – og bare ved å ta på seg skylden kan hun endre det.

Typisk kvinner

Energien vi kunne brukt på å gjøre endringer og stille krav – slukes av forsøkene på å bli bedre på alt. Fordi vi tror det er vår feil at vi er slitne – at det er vår feil at vi ikke håndterer å bli dratt i alle kanter, døgnet rundt. At det liksom er typisk oss kvinner å være flinke og stresse for mye.

Å være forelder i dag, hvert fall om man er alene med barnet, krever at man jobber 100 prosent samtidig som man har en enda viktigere fulltidsjobb hjemme. Vi skal ikke bare jobbe, vi skal helst være på to steder på en gang.

Det går ikke opp – og det er ikke vår feil.

Utakknemlige goder

Vi har mange goder i Norge. Som betalte omsorgsdager dersom barna blir syke, ti dager i året. Da jeg hadde brukt opp mine omsorgsdager helt i starten av året i min tidligere jobb, ringte sjefen meg for å informere om at de var oppbrukt, og sa jeg ville bli trukket i lønn dersom treåringen ble mer syk. I januar. Vi var inne i den sesongen med mest sykdom. Jeg visste hun ville bli mer syk, mest sannsynlig allerede uken etter.

Så la meg omformulere – vi har omsorgsdager dersom barna blir syke, men vi må sørge for at barna ikke blir mer syke enn Arbeidsmiljøloven tilsier. Da blir det til hinder for karrieren.

Kan kvinnen ta kritikk?

Kan kvinnen ta litt kritikk? spør de. Det er dit debatten går hver gang.

Såklart tar vi kritikk, vi lærer jo at vi er årsaken til dette. Vi kvinner og hormonene våre. At om vi bare stresset mindre, var mindre nærtagende, ikke leste så mye av den viktige forskningen om barneoppdragelse, rett og slett sluttet å kjenne på presset – da skulle vi se at dette ikke var så vanskelig.

Jeg tar ikke imot råd om hvordan jeg kan levere dårligere som mamma lenger. Jeg tar ikke imot tips om raske, usunne middager, spill på iPaden som holder dem opptatt, eller løgnen om at de har det bra i barnehagen fra de er ett år.

Ferdigpizza til middag er ikke løsningen på dette problemet. Mangel på ferdigpizza var heller aldri problemet.

Gi oss heller råd om hvordan vi kan tilpasse rollen vår på jobb, slik at den passer med morsrollen. Og snu siktet mot Stortinget, næringslivet og mannen i gata.

Strukturelt problem

Det er et kjønnsforventningsproblem, et rolleforventningsproblem og et likestillingsproblem at arbeidende mødre er mer syke enn arbeidende fedre, det er ikke fordi kvinner er mindre robuste enn menn.

Arbeidsplassene må legge til rette for at kvinner med små barn kan gjøre jobben sin godt,og vise forståelse for at det er viktigere å hente i barnehagen enn å ha det ettermiddagsmøtet. Staten må øke foreldrepermisjonen for begge foreldre, utvide antall omsorgsdager, og betale disse dagene slik at kvinner slipper å bli stigmatisert på jobb om barna blir syke. Det må være en selvfølge at barn er viktigere enn jobb. På hjemmefronten må far gjøre mer. Det har blitt bedre, men vi er ikke likestilte. Skal vi være likestilte på arbeidsmarkedet, må vi være likestilte på alle andre fronter

Jeg sier ikke at vi ikke skal ta ansvar for hvordan vi har det, og at vi ikke kan gjøre noe med det som faktisk er i vår kontroll – nemlig hvordan vi velger å følelsesmessig reagere på noe som skjer med eller rundt oss.

Dette skjer rundt oss, og jeg velger å reagere med sinne.

Du ville ikke startet dagen med en halvliter, men mobilen holder du tett til brystet fra du står opp. Jeg slår et slag for hvit februar.

Teksten gir uttrykk for skribentens meninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende en e-post til redaktor@xn--alts-toa.no.

La meg begynne med en innrømmelse. Jeg gikk glipp av det som kanskje var årets viktigste nyttårsforsett: hvit januar, etterfulgt av mindre alkohol gjennom året.

Hvert fall om man skal tro norske influensere og inflasjonen av mocktails.

Nå som denne utfordringen allerede er tapt, har jeg innsett en mye verre avhengighet enn alkohol. Og jeg tror du begynner å skjønne hva jeg mener.

TikTok, Instagram, Snapchat, Facebook, X, datingapper, BeReal. Selv har jeg kun to av dem, men føler meg likevel som en rusavhengig med ferskt comeback fra avrusning.

En forlengelse av oss selv

I februar skal jeg nemlig redusere tiden jeg bruker foran mobilen. Du kan kalle det hvit februar. Det blir vanskelig å droppe mobilen fullstendig, samfunnet i 2024 er tross alt avhengig av at du drasser med deg både busskort og bankkort, aviser, kart og legitimasjon på mobilen. Dermed har jeg landet på å kutte ut det verste oppmerksomhetsdopet: sosiale medier.

Tingen er bare den at jeg kommer til å få kjærlighetssorg, for jeg elsker dessverre sosiale medier nesten like mye som jeg hater det. Hele verden ligger jo i hendene mine hele tiden. Jeg kan la meg inspirere, jeg kan lære en hel del, jeg kan holde kontakten med folk og jeg kan spre ordet om saker jeg synes er viktig. Ikke minst, appene er fulle av søte dyr, morsomme fakta og oppskrifter som gjør at latteren sitter løst, jeg får følelse av å ha brukt tiden til noe meningsfylt, og ideene til dagens middag strømmer på. Så hva er så farlig med disse appene? Kan de ikke bare få være en del av oss? En forlengelse av oss selv?

Penger og oppmerksomhet 

Nettopp det tar Lena Lindgren opp i boka Ekko fra 2021, et essay som nærmest fungerer som en utredning av vår tids livsstilssykdommer: tap av konsentrasjonsevne, et vilt begjær etter å følge med på andre og ikke minst et umettelig oppmerksomhetsbehov.

Den fullstendige utredningen får dere lese selv. Men noe fra boka som satte seg som nøttegløgg i januarhalsen, var den tidlige spådommen om internett. Medietenkeren Marshall McLuhan spådde allerede i 1964 dette om internett: En gjensidig avhengighet i elektronisk form vil gjenskape verden som en global landsby.

Hyggelig, tenker du kanskje. Skummelt, tenker jeg. For menneskene som styrer den globale landsbyen, er ikke folkevalgte politikere – det er milliardærer med solbrun hud i Silicon Valley. Mennesker som har studert atferdsmønstre for å tjene mest mulig på vår oppmerksomhet. Dette har fått et navn, det kalles oppmerksomhetsøkonomi.

Generasjon ADHD

For å dra oss tilbake til vår verden. Hvordan påvirker disse tidstyvene oss i hverdagen? Det mest solbrune eksempelet er hvordan det trender å si at du har ADHD. For en som selv har fått påskrevet seg dette, frister det nærmest å riste diagnosen av seg. Oppmerksomhetsproblemer, sier du? Tja, kan det kanskje skyldes alle de blinkende pixlene som du konstant bærer med deg i lomma?

Søsteren min spurte meg klokt. Mens vi vaklet oss ut på glatta etter en kunstutstilling, undret hun seg på hva vi kunne fått til, om vi ikke hadde vokst opp eller levd med sosiale medier. Hun følte at all tid bare siles gjennom hendene. Selv om hun egentlig er et kreativt menneske, får hun aldri tatt seg sammen for å gjøre det hun egentlig har lyst til.

Kanskje du kan kjenne det igjen som en bok du aldri får lest, kronikken du aldri får skrevet, boksekurset du aldri får meldt deg på, vennen eller besteforeldrene du ikke får besøkt ofte nok. Vi lar oss lure av ting vi ikke har tid til. Samtidig som vi ikke fatter hvordan vi aldri får lært oss å sy, har vi sett på 378 syvideoer på Instagram. Vi fortrylles inn i evig sikling på alt vi kan få til, men får aldri tid til å gjennomføre. Dette paradokset bør vi dykke dypere i.

Rumper og dagsrapporter

Det jeg har nevnt til nå, er vel egentlig bare den snille versjonen av oppmerksomhetsdopet. For mens du ser på syvideoer, ser du kanskje også på sminkevideoer, pushups og squats, kjendisers kjedsommelige dagsrapporter, store rumper og lange vipper, porno, vold, kjøp ditt og kjøp tatt. Det samme gjør tantebarnet ditt på 11 år.  Et sammensurium som ikke fører til noe annet sted enn større kjøpepress, og verst av alt, press til å gjøre som alle andre.

Og langt inne i menneskehjernen ligger det gjemt en egenskap med tjukt støv over som vi snart må ta i bruk, før den forsvinner i evolusjonen: kjedsomhet.

Kjedsommelighetens genialitet

I Sommer i P2, et radioprogram der folk vanligvis snakker om seg selv og livet sitt, vier Live Nelvik sin halvtime til å snakke om skjerm. Programlederen og komikeren, som har mastergrad i lørdagsrådgiving, gir oss et råd vi burde lytte til. Hun oppfordrer oss til å tenke mer og skrolle mindre. I et kjært minne hun plukker opp fra egen barndom, blir det hele mer klart. Live kommer hjem fra skolen og oppdager at hun har glemt nøklene, hun setter seg på trappa og sukker tungt, for hun rekker ikke favorittprogrammet på TV og ender nok opp med å måtte løpe til trening.

Men håpløsheten blir etter hvert til kjedsomhet, og i kjedsomheten dukker tankevirksomheten opp. Tenke litt, som hun selv sier, det var det som fikk henne til å komme på den geniale ideen om å hente den tunge stigen bak garasjen, lirke den opp ved huset og krype inn i det øverste vinduet. Følelsen som sitter igjen, er nesten til å ta og føle på for oss som lyttere. Å finne ut av ting selv, enten du er barn eller voksen, er noe smarttelefonene dessverre har tatt ifra oss. 

Bedøvet januar, hvit februar

Jeg skal avslutte kort. For mens du har lest denne teksten, har det nok rykket og plinget i både hånden og hjernen din. Er du klar for en utfordring? Jeg vil ha deg med på hvit februar.

Jeg vil gi deg sjansen til å «tenke litt» når du ellers ville tatt opp mobilen og skrollet mens du venter på bussen. Titte på menneskene rundt deg eller bruke tiden til å lese (hett tips, tynne bøker er perfekt lesestoff når du er i farta). Bruke tiden du har når du går fra a til b eller har noen ledige timer på kvelden, til å kjenne på egne idéer og følerier, heller enn å bedøve dem i lysende pixler.

For kanskje er skjermavhengigheten enda farligere enn alkohol. Du ville vel ikke startet dagen med en halvliter? Eller sippet til whisky hver kveld i timevis? Bruk februar til å tenke over hvordan mediet du trodde var en forlengelse av deg selv, ble en forkortelse. Lykke til.

Det er nesten som at det verste du kan gjøre, er å bli fersket i søke litt bekreftelse.

Dette er et debattinnlegg. Teksten gir uttrykk for skribentens meninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende en e-post til redaktor@xn--alts-toa.no.

Noen folk oppfører seg som om du er et dårligere menneske om du legger ut et uskyldig bilde i bikini, enn om du aktivt går inn for å rakke ned på andre i et kommentarfelt.

Jeg så på kommentarfeltet til en influencer som hadde lagt ut et bilde av seg selv i en kjole med dyp utrigning og med push-up BH under, og flertallet av kommentarene gikk ut på at hun «søker oppmerksomhet» og «burde være bedre enn dette». Så er det alltid noen som drar «du er mamma»-kortet. Men om noe tenker jeg at et barn heller får mye dårligere påvirkning av en omsorgsperson som slenger dritt til andre.

For du skader jo ingen ved å søke litt bekreftelse eller oppmerksomhet. Det som derimot er ganske stygt, er alle som blir fylt med så mye negative følelser at de bare må få utløp for det.

Søke oppmerksomhet

Dette med å «søke oppmerksomhet» blir ofte brukt som skjellsord. Det er nesten noe truende over det. Som om det verste du kan gjøre, er å bli fersket i søke litt bekreftelse. 

Men puppekløft og trutmunn på nett definerer deg ikke som menneske. Hvordan du behandler andre derimot..?!

Noen liker mye oppmerksomhet, andre ønsker seg minst mulig. Vi er forskjellige. De fleste som holder på med sosiale medier ønsker jo oppmerksomhet, ellers hadde man ikke holdt på det med det man gjør. Enten man er på tv, radio, er kunstner eller influencer.. Man har et behov for å bli sett og hørt.

Og hva så? Lev og la leve…

Selvsagt med unntak av de som søker oppmerksomhet i form av negativ trolling, for DET er jo skadelig.

Hva er vel tøffere enn å skyte rovdyr? Hva annet kan en akterutseilt og anakronistisk mann på bygda gripe til?

Dette er et debattinnlegg. Teksten gir uttrykk for skribentens meninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende en e-post til redaktor@xn--alts-toa.no.

I Norge er rovviltkonflikten svært så betent og polarisert. I alt har vi godt under 1000 individer av bjørn, ulv, gaupe og jerv til sammen (Rovdata). Det er jo nesten ingenting. Hvorfor blir det da så mye bråk? Det er nok mangefasettert. En kan se på konflikten langs flere akser; for eksempel by-land, beitenæring-natur, arbeidsplasser-naturvern. En kan også reflektere rundt dette i et kjønnsperspektiv: Hvem er det som jakter rovdyr? Menn. Stort sett. Det finnes noen få unntak.

Skambelagt

Stadig færre menn jakter de store rovdyra, heldigvis. Kanskje det begynner å bli litt skambelagt å jakte på rødlistede, truede arter?

Hvem er rovdyrjegerne: De er altså alt overveiende menn, statistisk sett middelaldrende, bor i rurale strøk, driver med annen jakt også, er lavt utdannede, jobber i primærnæringene med skogdrift og jordbruk og er håndverkere (SSB, Skogen, 2022). Det finnes selvsagt unntak; dessverre ser en endel yngre menn også blant rovdyrjegerne. Det kommer av sosial arv; de negative holdningene til rovdyr nedarves fra generasjon til generasjon og fører til nyrekruttering.

Mannsrollen er i endring. Vi ser samfunnsstrømninger som fremmer androgynitet og feminine og myke sider hos mannen. Selve kjønnsdikotomien er i oppløsning med ikkebinæritet og åpning for ikke å definere seg som kjønnsnormativ, men heller som indifferent eller noe annet hen ønsker selv.

Utdatert kjønnsrolle

Mennesker som ikke føler seg hjemme i bygdedyrets smale vindu for normalitet, rømmer til byen. De mennene som sitter igjen i en forgubbet og fraflyttet bygd, omfavner et tradisjonelt kjønnsrollemønster, de hegner om aktiviteter som definerer dem i den utdaterte, arkaiske mannsrollen som tøffe, harde, ufølsomme, sterke, modige menn; han som beskytter familien og kona, det svake kjønn, mot fare.

Og hva er vel tøffere enn å skyte rovdyr? Hva annet kan en akterutseilt og anakronistisk mann på bygda gripe til? Det er lite jobber – det er ulvens skyld, drep den. Kona ble omringet av to ulver, drep den. Bikkja ble drept av ulv – drep den. Ulven spiser opp elgen vår – drep den. Ulven ødelegger jaktmuligheter og gir færre penger i kassa for skogeieren – drep den. Ulven spiser sauen som går alene uten tilsyn i utmarka – drep den.

Symboliserer alt som er galt

Ulven er den store, stygge ulven. Den symboliserer alt som er gått galt på bygda for en gammeldags mannsrolle på vikende front. Hvordan skal mannen oppnå prestisje og heltestatus i en glissen bygd hvor bygdedyret styrer bygdesnakket og hva som aksepteres? Jo, ved å delta i en dugnad mot syndebukken; ulven, bjørnen, jerven eller gaupa.

Nå har disse anakronistiske holdningene krøpet inn i regjeringskvartalet også. Senterpartiet får herje fritt med vår natur, under dekke av å ivareta en landbruks- og distriktspolitikk, ved å legge til rette for at alle rovdyrene blir utryddet, og at overproduksjonen av kjøtt fra oversubsidierte tamdyrnæringer får forrang, hver gang det står mellom rovdyr og næring.

Dette strengt antroposentriske perspektivet henger fast i en tradisjonell mannsrolle. Det skriver seg fra en tid med et samfunn hvor mannen var hovedforsørger og beskyttet sine og den skogen og landet han tok i hevd og krevde som sitt. Dette er tankegods fra en tid hvor den norske mannen sto i en evig kamp, ikke på lag med, men mot naturen. Naturen skulle bekjempes, nedlegges, utnyttes, forbrukes inntil misbruk, slik vi ser i dag.

Forsterker polariseringen

Løsningen for den rurale mann finnes ikke i det å drepe truede arter, eller klore seg fast i beitenæringer som for lengst er passé fordi de raserer naturen og hvor ingen spiser kjøttet likevel. Slik forsterkes bare polariseringen mellom by og land, rovdyrmotstandere og vernere, kvinner og menn.

På Facebook finnes en gruppe som heter Ekte mannfolk skyter ulv. Dette er en gammel forestilling som faller på sin egen urimelighet.

Ekte mannfolk skyter ikke ulv. Ekte mannfolk er moderne menn som tilpasser seg samfunnsutviklingen og som ikke behøver å skyte og drepe noen for å bevise at de har berettigelse eller for å styrke sitt libido. Ekte mannfolk er vernere av natur og ville dyr. Ekte mannfolk er trygge menn som står trygt i sin kjønnsidentitet, som tør å være homofile, heterofile, eller noe midt imellom.

Rovdyrjakt er feilplassert aggresjon, en kanalisert frustrasjon i et samfunn som har løpt fra disse mennene, i en fraflyttet gubbebygd hvor siste halmstrå for selvberettigelse er å gjøre en dugnad for staten ved å drepe ulv. Man er da en samfunnets beskytter! Jakten blir en teleologisk handling, et bevis for at man er mann. Skal vi utrydde rovdyra for at gamle, gretne gubber skal føle seg som menn?

Disse mennene trenger hjelp til å tilpasse seg og finne handlingsrom i en justert mannsrolle, finne ny meningsberettigelse, selvverd og identitet uten å rasere natur og truede arter.  

Jeg skulle ønske det var mer fokus på hvordan vi kan håndtere ubehaget vi føler, fremfor hvor naturlig det er å ha flere angstdiagnoser samtidig.

Dette er en kronikk. Teksten gir uttrykk for skribentens meninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende en e-post til redaktor@xn--alts-toa.no.

Vi ser en radikal økning av angstdiagnoser i Norge, og jeg lurer på om vi griper for lett til diagnosene.

Dobbelt så mange jenter mellom 16 og 19 år ble behandlet for angst i 2022 sammenlignet med 2013. Jenter under 15 behandles for en angstdiagnose 3,4 ganger oftere enn i 2013 – og siden 2020 har tallet vokst med 72 prosent.

I kjølvannet av dette tilrettelegges det uhensiktsmessig for angst. Ta for eksempel engstelige elever i skolen. Flere har behov for å kjøre drosje alene til og fra skolen, andre slipper presentasjoner og gymtimer fordi de er urolige.

Er det kombinasjonen av lav terskel for å diagnostisere naturlig engstelse, en risikoavers foreldregenerasjon og en diskurs preget av psykiatrisk nomenklatur som er årsaken til disse tallene? Det tror jeg.

Vi kan ikke skjerme folk mot alt de synes er vanskelig. Vi må i stedet gi dem en plan for hvordan de skal mestre det de frykter.

Jeg mener mye av angsten vår må ut av psykiatrien og inn i normalen. Vi er nødt til å lære å håndtere stress og angst – til det trenger vi verktøy, ikke tilrettelegging.

En stor del av livet

Angst er en stor del av det å leve. Å være redd er en normal reaksjon når vi er utsatt for en fare. Til og med livsnødvendig. Spørsmålet er når det blir til såkalt “sykelig angst”. Ifølge Norsk helseinformatikk er sykelig angst enkelt forklart når man er redd for ufarlige situasjoner, eller reagerer med angstreaksjon uten at vi faktisk er i fare.

Å være redd uten at vi er i livsfare er så normalt at det må normaliseres.

Alt psykisk ubehag kan ikke behandles i psykisk helsevern.

Alt psykisk ubehag er ikke tegn på at vi er syke.

Det å oppleve noe tilsynelatende ufarlig som farlig, eller å bekymre seg for unødvendig mange ting, vil jeg påstå er bare noen av mange ubehagelige konsekvenser av å leve.Og jeg tror vi er nødt til å nettopp leve med det. Det betyr ikke at vi skal ha det vondt hele tiden – men at vi må lære oss å håndtere det.

Vi må få en sterkere tro på at vi klarer å mestre det vi er redd for, slik at vi tør å utsette oss for det.

Du tåler mer enn du tror

Jeg har både studert psykologi og jobber med mennesker som ikke vil la angsten definere livet – og det viktigste jeg har lært, er dette: Det første steget til å håndtere angst, er å anerkjenne følelsen. Med andre ord, å stå i angsten.

Stikkordet her er ubehag. Jeg har lært at jo oftere vi kan tåle ubehag, dess mer tør vi å utsette oss for det.

Så mitt råd er: Ikke unngå steder eller situasjoner som du tror vil fremkalle uro. Når vi begynner å gjøre alt vi kan for å unngå angsten, er vi i trøbbel. Når vi slutter å forlate hjemmet på grunn av sosial angst, eller ikke tør besøke familie hvis det innebærer bruk av kollektivtransport, begrenses livet av noe helt irrasjonelt i så stor grad at det er ødeleggende. Det går utover livskvalitet, jobb, forhold, barna våre og vår egen mentale helse.

Med mer fokus på hvor mye vi tåler, og hva vi kan gjøre for ålære å tåle, kan vi bevege oss omkring i verden med mer selvsikkerhet, frihet og trygghet. Det er helt naturlig å trenge drahjelp på veien, akkurat som at det er helt naturlig å føle på uro. Bare ikke glem at du har det i deg å søke hjelp, få verktøy og bruke dem.

Barna våre må ikke puttes inn i drosjer alene til og fra skolen, de må få verktøy til å takle at det er ukomfortabelt på bussen.

Ja, serien Makta har mangfold, men som i alle filmer og serier, bare deler av mangfoldet. Ikke innesitterne.

Dette er et debattinnlegg. Teksten gir uttrykk for skribentens meninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende en e-post til redaktor@xn--alts-toa.no.

Makta på NRK. Jeg nyter hver scene med Kathrine Torborg som Gro Harlem Brundtland. Jeg stusset litt over valget av Nader Khademi som Einar Førde, og en scene i første episode med Den Norske Operaen i bakgrunnen. Så kom jeg over podkasten Seriesnakk. I første episode av podkasten intervjues serieskaper Kristin Grue: «Serien foregår på 70-tallet, men dere filmer det i moderne omgivelser. Hvorfor det?» «… karakterene våre vandrer rundt i konsekvensene av sine egne handlinger»

Genialt! Slippe å bruke penger på å få alt til å være tidsriktig. Da kunne de jo også få inn mangfold slik at flere kan kjenne seg igjen i, og kanskje få en interesse for norsk politikk.
I 2018 var 18,9 prosent av den norske befolkningen innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre, ifølge IMDi. Nesten to av ti i Norge har altså innvandrerbakgrunn. Samme år oppga 9 prosent av Norges befolkning mellom 15 og 66 år til Bufdir, at de hadde bevegelseshemming. Nesten en av ti, hvor er alle folka som har vanskeligheter med gangen?

For ti år siden fikk jeg hjerneslag med påfølgende lammelser. Hoppe, løpe, trapper og nedoverbakker er håpløst, derfor søkte jeg, september 2022, om et forflytningshjelpemiddel, en såkalt trehjulsliggesykkel. Det tok ett år på venteliste for å få en ergoterapeut som kunne sende søknaden. Når søknaden var sendt, fikk jeg svar fra NAV om at behandlingstiden for søknaden var tre til fire måneder. I desember purret ergoterapeuten. Søknaden var ikke behandlet ennå, og de måtte diskutere om sykkelen skulle regnes som et forflytningshjelpemiddel eller et ganghjelpemiddel!

Jeg vet hvor alle de handikappede er! De sitter inne! De kommer seg ikke ut, ikke ut blant folk, ikke ut i samfunnet, ikke ut der de synes. De kommer seg heller ikke til makta, for de har ikke kapasitet og overskudd til å engasjere seg. De jobber og de trener for å bli så samfunnsnyttige de kan bli, for ikke å få så dårlig samvittighet for at de ikke strekker til.

Mangfold? Ja, serien Makta har mangfold, men som i alle filmer og serier, bare deler av mangfoldet. Ikke innesitterne. Serieskaperne av Makta har vært gode på regi og casting, for karakterene, vandrer virkelig rundt i konsekvensene av sine egne handlinger.

Jeg er ikke veganer, men forstår godt de som er det.

Dette er et debattinnlegg. Teksten gir uttrykk for skribentens mening. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende en e-post til redaktor@xn--alts-toa.no.

Det er en gammel samisk skikk å advare treet før du hugger det ned. Tre ganger skal du banke på treet med baksida av øksa for å gi det en mulighet til å forberede seg.

Rundt meg forsvinner skogene så raskt at jeg mister pusten.

Vernet fungerer ikke. Ikke naturvernet, og ikke dyrevernet heller. 94,1 prosent av søknader om inngrep i vernet natur ble godkjent i perioden 2013 – 2022, ifølge Miljøvedtaksregisteret.

Frie reinsdyr

Det sies at villreinen ble til fordi Hácheseadni mishandlet stammoren. Søsteren, Njáveseadni, var god mot sitt reinsdyr, som ble tamreinens stammor. Moralen i fortellingen var alltid å behandle dyrene med verdighet, fordi vi ellers ville miste de fullstendig; Det falt dem ikke inn å tvinge reinsdyrene inn i trange båser, i generasjon etter generasjon.

99 prosent av norske griser er aldri ute.Illusjonen om Norge som et land hvor dyrene har det godt, raknet i sømmene etter Griseindustriens hemmeligheter (2018), og fortsetter å rakne under tilfeller som dyretragediene på Innherred og Indre Salten. Mange former for mishandling av dyr i kjøttindustrien er tillatt i det norske regelverket. Likevel fant Mattilsynet brudd ved hele 73 prosent av grisefarmene i en av sine undersøkelser 2017-2018.  

La ned gårdsdriften

Min farmor var grise- og oksebonde. Hun forteller at hun følte seg presset til å øke antall dyr og effektivisere driften gjennom stadig nye pålegg og regler. En lovendring i 1970 skulle bli avgjørende for henne; et forbud mot å slippe oksene ut. Hun la vekk bondelivet, og la fullstendig om gårdsdriften. Der oksene sto en gang, er det nå kafé. Der grisene holdt til, ble det konferanserom og bar. Siloen ble bibliotek, butikk og toaletter. De bygget hytter og leide ut båter. Hun var ikke den eneste som forlot bondelivet i denne perioden; frafallet skulle øke enormt i årene som kom.

To gårdsbruk ble ifølge Landbruksdirektoratet lagt ned hver eneste dag i 2017.

Fra 2021 til 2022 fortsatte det i samme retning, litt saktere – med i overkant at ett gårdsbruk hver dag.

Småbøndene utryddes, og erstattes med brutal industri.

Bøndene som har holdt fast, sliter. I 2023 viste en medlemsundersøkelse fra Norges Bondelag at en tredel av norske bønder bekymret seg over om de ville klare å betale sine regninger det året.¹ Det hele toppet seg da bonden Halvor Sveen samme året leverte 5,5 tonn med verpehøns til slakt, og fikk under 2000,- tilbake. I butikken ble de anslått solgt videre for 338.000 kroner.

Innsikt ved å amme

For meg var det morsrollen som endret min holdning i hverdagen, samt at jeg bodde på min farmors gård da barnet ble født. Å amme ga meg en knusende kognitiv dissonans. Kyr fratas sine barn umiddelbart etter fødselen. Kalven plasseres i en boks, alene, i åtte uker. Kun i de mest nådefulle tilfellene, får hun være med barnet sitt i tre dager før det går inn i boksen.

Gården var for lengst lagt om, men min farmor snakket ofte om grisene sine. At hun støttet hver eneste purke gjennom fødslene, og at grisene hadde trasket rundt som hunder på gårdsplassen utenfor. At det hadde vært en blandet følelse å sende dyrene til slakteriet, men at det var verdifullt å vite at de hadde hatt et liv verd å leve.  

Jeg er ikke veganer, men forstår godt de som er det. For meg er det viktig å kjempe for jakt, fiske, reindrift, og småbrukene. De forsvinner rundt oss, i storindustriens jag etter evig vekst.

Jeg blir glad når jeg vekkes av ungene mine på natta nå for tida, fordi jeg får muligheten til å bekrefte at her er hvert fall to barn i verden som er trygge og har det bra.

Dette er et debattinnlegg. Teksten gir uttrykk for skribentens meninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende en e-post til redaktor@xn--alts-toa.no.

Jeg skulle ønske vi kunne ha restarta verden da klokka slo tolv natt til 1. januar 2024.

Siden det ikke er så enkelt, sitter jeg her og lurer på hva som skal til? Hva skal til for at verdens ledere drar seg ut av den byråkratiske, diplomatiske hengemyra, kaller et folkemord for et folkemord og sier «Israel, stopp! Våpenhvile nå!»

De siste månedene har jeg sett videoer av døde, lidende, gråtende og desperate mennesker daglig. Hver gang tenker jeg; det her er det verste jeg har sett! Så kommer neste video og jeg tenker akkurat det samme.

Krise, med stor K 

Som helsearbeider kjenner jeg på en enorm maktesløshet overfor mine kollegaer i Gaza, som står i en krisesituasjon uten sidestykke. Vi i Helse-Norge er flinke til å bruke ordet krise, men for helsearbeiderne i Gaza må ordet defineres på nytt. Krise der er å måtte tråkke over døde barn for å gi den siste paraceten til et annet barn, før du amputerer det barnets bein uten bedøvelse. For ikke å snakke om at alt skjer i lokaler uten strøm, vann eller utstyr.

Jeg har med egne øyne sett hva bomber og hvit fosfor gjør med en menneskekropp. Da de første ukrainske soldatene kom til norske sykehus i 2022, var jeg på jobb på St. Olavs Hospital. Bruken av hvit fosfor var ikke lov da, det er ikke lov nå. Men både Russland og Israel setter seg selv over internasjonal lov. Eneste forskjellen er at Israel får ikke i nærheten av de samme internasjonale reaksjonene og sanksjonene fra verdens ledere som Russland har fått.

Jeg er smertelig klar over at menneskerettigheter og krigens folkerett har blitt brutt før, og kommer til å bli brutt igjen. Men når Leger Uten Grenser sier at situasjonen i Gaza er ulikt alt de hittil har sett av kriser, synes jeg vi skal høre etter. De vet hva de snakker om.

Det kunne ha vært meg

Som mor har bildene fra Gaza truffet meg hardt rett i hjertet. Alle mennesker som har barn, vet hva jeg snakker om. Den lille jenta med brannskader over hele kroppen kunne vært min datter. Den lille gutten som ligger drept i gata ved siden av pappaen sin kunne vært min sønn. Kvinnen i blått med den lille hvite bylten på fanget kunne ha vært meg. Det er ikke selvforsvar å angripe barn, ingen dehumaniserende retorikk kan få meg til å mene noe annet.

Jeg blir glad når jeg vekkes av ungene mine på natta nå for tida, fordi jeg får muligheten til å bekrefte at her er hvert fall to barn i verden som er trygge og har det bra.

Et kaos av følelser

Selv om jeg kan velge å se på situasjonen gjennom perspektivet av å være helsearbeider eller mamma, trengs kun perspektivet av å være menneske for å trigge følelseskaoset. 

Jeg blir sint når jeg leser at Israel mener Hamas startet krigen med angrepet 7. oktober, når hele verden vet at konflikten og okkupasjonen har pågått i mange, lange år. Jeg skammer meg over å leve i en verden som har latt Israel bombe Gaza så sønder og sammen at det ser annerledes ut ifra verdensrommet. Jeg føler meg maktesløs over at verdens befolkning demonstrerer igjen og igjen uten at verdenslederne griper inn. Jeg kjenner på en helt overveldende følelse av sorg for mennesker jeg aldri har møtt, og som jeg nå heller aldri kan møte, fordi de er drept. Meid ned av en mengde bomber proporsjonalt større enn hva de allierte styrkene slapp på Tyskland under 2. verdenskrig. Sist, men ikke minst kjenner jeg på frykt for hvilken presedens disse grusomhetene setter for framtida. Er alt lov nå? Er ingenting hellig?

Mantra for det nye året

Siden 7. oktober har jeg truffet mange som er passive i møte med andre menneskers lidelse. Dette kommer ikke av ondskap, heller avmakt, men vi kan ikke være passive nå.

Det som holder meg gående, er ildsjelene, hverdagsaktivistene, sivilsamfunnet som reiser seg og sier ifra. Baristaen som kommenterte palestinaskjerfet mitt og fortalte om hvor hun hadde fått sitt eget. Gjengen i Palestina-teltet i Oslo som holdt ut i det lengste, til tross for trakassering og kaldt vintervær, til de ble båret bort av politiet for sin fredelige demonstrasjon. Alle menneskene på Instagram som aktivt jobber imot Meta sin shadowbanning av journalister i Gaza, og som deler informasjon så verden skal se nøyaktig hva som foregår innenfor blokaden. Kollegaene mine som arrangerer #NotATarget-demonstrasjoner, de som matcher frustrasjonen, sorgen og engasjementet mitt. Håpet verden trenger nå ligger i disse menneskene. Vi kan ikke restarte, men vi kan heller ikke gi opp.

Gjennom desember så jeg på julekalenderen Snøfall på NRK med barna mine. Introsangen har blitt mitt mantra for det nye året.

Reis deg opp,

lille menneske

Det går fint

skal du se

Førr detta mørke

som hold deg nede

Du skal overvinne det.

Det er ikke utdaterte holdninger som er problemet. Hadde det enda vært så vel.

Dette er et debattinnlegg. Teksten gir uttrykk for skribentens meninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende en e-post til redaktor@xn--alts-toa.no.

Maren Riis og Katrine Fjørtoft i Oslo Friomsorgskontor har i Fontene rettet skarp kritikk mot meg etter mine innlegg i sosiale medier om min venninne Kine Pedersen Aamodt og hennes erfaring som voldsutsatt. Det var et bevisst valg å bruke mine personlige kontoer i sosiale medier, siden Kine er en god venn av meg. Gjennom henne får jeg dessverre nære innblikk i realiteten for en som har overlevd grov mishandling i Norge i dag. Samtidig er jeg sjefredaktør i ALTSÅ, et magasin som følger både Redaktørplakaten og Vær varsom-plakaten og er sitt presseetiske ansvar bevisst, og jeg vet at mine ytringer privat ikke kan skilles fra det jeg gjør på jobb. Men mitt virke som redaktør krever ikke at jeg er nøytral til vold mot kvinner. Det betyr tvert imot at det er min oppgave å bidra til samfunnsdebatt om dette utrolig viktige temaet.

Retraumatiseres for hver permisjon

Kines tidligere samboer ble dømt til 13 års fengsel for vold, overgrep og trusler mot henne og en annen kvinne. Jeg skrev om hva som skjer når han etter bare fem års soning slippes ut på permisjon. Og selv om Kine føler seg emosjonelt ivaretatt av enkeltmenneskene som ringer henne fra Kriminalomsorgen, opplever hun at systemet ivaretar den kriminelle. Når han kan bevege seg fritt i samfunnet med jevne mellomrom, oppleves det svært truende og retraumatiserende for henne. Kine har stått fram med sin historie og gjort den kjent og er kjent med innholdet i denne kronikken. Gjennom å følge hennes hverdag, har jeg lagt merke til at systemet har alvorlige feil og mangler, og at det er store glipper mellom de ulike etatene som skal holde samfunnet trygt. 

Samfunnet svikter i alle ledd

Riksrevisjonen har også undersøkt i hvilken grad hjelpeapparatet beskytter de som blir utsatt for vold i hjemmet, og konklusjonen er nedslående. Det svikter i omtrent alle ledd. Kanskje mest bekymringsfullt er hvor dårlig politiet håndhever besøksforbud og voldsalarm. Dette er beskyttelsestiltak som det ikke går an å regne med for de som lever med trusler på livet.

Demonisering 

Jeg omtalte Kines voldsmann som et monster. Kronikkforfatterne fra Oslo Friomsorgskontor mener en demonisering av seksualforbrytere er problematisk, og viser til at stigmatisering kan føre til isolasjon og manglende integrering igjen i samfunnet, og at dette heller øker risikoen for gjentakelse av kriminelle handlinger snarere enn at det reduserer risikoen. Det er nettopp denne retorikken jeg har vokst opp med og nå tar et oppgjør med.

Voldsutøver har alt ansvar

Det er vold og mishandling av andre mennesker som er hovedproblemet. Gjerningspersonen er den eneste ansvarlige. Om vedkommende gjentar slike handlinger etter å ha sonet sin dom for det, så er det fortsatt kun gjerningspersonen som er ansvarlig for det. Ansvaret kan ikke legges på samfunnets holdninger til dem. 

Enkelte kan ikke reddes

Selv om jeg er svært opptatt av psykologi og tilhenger av et velferdssamfunn som trygger oss alle og jobber for å forhindre at noen faller utenfor, ser jeg at vi noen ganger kommer til et punkt der samfunnet må beskyttes fra enkeltmennesker som ikke kan rehabiliteres. Vi har dessverre altfor mye statistikk på at enkelte mennesker er fanget i et stygt og farlig mønster som de gjentar og gjentar. Et sted må samfunnet trekke en strek og sette lovlydige og fredelige mennesker som gjør verden bedre foran de som har bevist at de ikke kan annet enn å ødelegge andre. Ja, vårt samfunn er bygget på prinsipper om likhet for loven. Men alle regler har unntak, og i media akkurat nå ser vi på et unntak som heter Anders Behring Breivik. Det virker som det er bred enighet om at han ikke skal tilbakeføres til samfunnet. De uhyrlige gjerningene hans har, heldigvis, skapt en enighet om at samfunnet må beskyttes mot ham. Jeg mener samfunnet trenger å beskyttes også mot de aller groveste volds- og overgrepskriminielle, i lang tid – kanskje for alltid.

Hva er et monster?

Min bruk av ordet monster karakteriseres som “utdaterte holdninger”. Kanskje er ikke Riis og Fjørtoft klare over alvorlighetsgraden i denne mannens handlinger. Jeg vil derfor påpeke at han er dømt for “torturlignende vold” og 190 voldtekter mot Kine. Her er også et utdrag fra dommen, i et faksimile fra ABC nyheter:

Artikkelen inneholder flere beskrivelser fra rettssaken.

I mitt hode er det bare et monster som utfører slike handlinger. Og jeg skulle ønske at vi hadde effektive metoder for å rehabilitere slike voldsutøvere. Da hadde verden sett helt annerledes ut. Men vi har dessverre ingen forskning som underbygger at slike personer slutter med vold og trusler mot kvinner etter opphold i fengsel, uansett hvor tilgivende holdninger de møter.

Syltynt kunnskapsgrunnlag

Dette bringer meg videre til kronikkforfatternes neste poeng, som er viktigheten av forskningsbasert kunnskap. Her er vi helt på linje. Problemet er at de selv bruker et svært tynt tallgrunnlag når de peker på tiltak som fungerer. Oslo friomsorgskontor innførte i 2022 Circles of Support and Accountability (CoSA), et prosjekt som lener seg på lokale frivillige (!) og så vidt jeg kan se, én studie fra 2017 med 50 deltakere og en kontrollgruppe på 50, som alle var dømt for seksuallovbrudd. Blant de 50 var det én person som ble arrestert for nye overgrep, mens det i kontrollgruppen var sju. Dette er jo lovende, og én er mindre enn sju, men det kan knapt kalles forskning og det er for tynt grunnlag til å berolige meg.  (Kilde: Duwe, Grant, 2018 “Can circles of support and accountability (CoSA) significantly reduce sexual recidivism? Results from a randomized controlled trial in Minnesota” i Springer Science+Business Media B.V.)

Vi må vite at det fungerer

Det er mulig at Kriminalomsorgen har andre krav enn meg til å stole på atferdsendringer, men her ute i samfunnet har vi altfor mange bevis for at det ikke fungerer. Når skal vi begynne å innta en føre var-holdning på vegne av voldsutsatte kvinner? Jeg er glad for alle initiativene som kan forebygge eller rehabilitere, men de kan ikke brukes som grunnlag før vi vet at de fungerer. Og bak hvert eneste drap skjuler det seg mange flere kvinner som lever med vold, trusler om vold og frykt for livet sitt på daglig basis.

En farlig mann er en farlig mann

Jeg forstår at Kriminalomsorgen ikke kan holde folk i fengsel i lengre tid enn det de er dømt til. Her er det påtalemyndigheten og domstolen som eventuelt må klandres for at denne mannen ikke ble dømt til forvaring. Men å slippe en som er dømt for så grov vold ut igjen i samfunnet etter så kort tid, det er en feilvurdering av Kriminalomsorgen. Når de viser til at han slett ikke er en fri mann, så er det altså ingen av restriksjonene de nevner (meldeplikt hos politiet, spesifikke innetider og kontaktforbud) som vil kunne være til beskyttelse for Kine hvis hun skulle trenge det. Dette er taushetsbelagt informasjon som den voldsutsatte ikke får. Her er det også viktig å nevne at vi ikke har noen som er satt til å beskytte Kine når han er ute. Hvorfor har ikke politiet ansvar for å sikre henne mens han er ute?

Noen voldsutøvere kan per i dag ikke rehabiliteres, og bør derfor heller ikke tilbakeføres til samfunnet. Jeg stiller meg undrende til at jeg kritiseres for å mene dette. Som redaktør er det blant annet mitt ansvar å bidra til debatt om samfunnsaktuelle temaer. Det er akkurat det jeg gjør. Jeg ønsker å utfordre holdningene som fører til at voldsutsatte kvinner får i oppgave å passe på seg selv så fort en voldsutøver er ferdig med å sone. Og ikke minst ønsker jeg å utfordre praksisen med permisjoner for slike overgripere og mangelen på sikkerhetstiltak for de utsatte. 

Jeg forventer rett og slett bedre av dette landet. 

For ingen skal leve i frykt for å bli drept.

Det å være svakere enn et annet kjønn, tror jeg aldri en mann vil forstå hvordan føles. Vi kvinner vet at vi fysisk er underlegne en sinna mann. Nesten alltid.

Dette er en kronikk. Den gir uttrykk for skribentens meninger. Vil du delta i debatten, send en e-post til  redaktor@xn--alts-toa.no.

En gang jeg var alene i leiligheten min og min daværende kjæreste var på utenlandsreise, fikk jeg en ekkel følelse. Den mannen som stod utenfor oppgangen, i den lille veistubben der borettslaget lå, så mistenkelig mye opp mot min leilighet. Jeg bodde i samme bygård som Hadia Tajik, som da var minister. Den mest trua ministeren vi har hatt, mest sannsynlig, så det var stadig sivilt politi og svarte biler som stod på tomgang utenfor porten vår, til naboene i første etasjes store vrede. Men ministre må passes på på tomgang, det er omtrent grunnlovsfestet, tror jeg.

Men denne mannen hadde sittet i bilen sin i flere dager og ikke blitt flyttet på av politiet. Med andre ord kanskje ikke en trussel mot vår norske, kvinnelige minister med minoritetsforeldre.

På den tiden hadde jeg skrevet en kronikk som gjorde at jeg var svært upopulær blant trollene på lukkede facebookgrupper, men det slo meg først den fjerde dagen at denne mannen fulgte med på meg.

En alfahann til unnsetning

Og redselen som kom da jeg forstod dette, var ubeskrivelig. En panikk du sikkert får hvis det brenner overalt rundt deg. Du føler deg fanget. Heldigvis har jeg fine mannlige venner. Så jeg ringte den mest alfahannete i komikergjengen og ba om hjelp. Han var ikke vond å be. Han møtte opp med rak rygg og tyrenakke, banka på bilvinduet til mannen. Pekte på meg og sa: Hold deg unna henne, ellers finner jeg deg igjen. Fyren la seg på gasspedalen og forsvant.

Jeg er evig takknemlig for at det endte slik. Det er det nærmeste jeg har kommet å føle meg utrygg i eget hjem, hittil i livet. 

Truet av en som elsker deg

Tenk deg hvis det er din nærmeste som truer deg. En du har elsket. En som elsker deg fremdeles, sykelig og farlig. En gal mann, hadde vi kalt det før i tiden. En syk mann, sier vi nå. En voldelig mann, som det alltid bør kalles.

Det å være svakere enn et annet kjønn, tror jeg aldri en mann vil forstå hvordan føles. Vi kvinner vet at vi fysisk er underlegne en sinna mann. Nesten alltid. Og hvert fall hvis denne mannen vil deg vondt, vil kontrollere deg og aldri vil stoppe med det.

For noen måneder siden hadde jeg en samtale med filmregissør Mona Hoel om filmer hun har laget opp gjennom åra. Hun har gang på gang laget filmer om vold i nære relasjoner. Hennes siste film Natt tar et virkelig oppgjør med problematikken.

Ville fikse det selv

Den handler om en lege med to barn som anmelder mannen for vold. Det er en ganske så tørr, lang scene fra rettssaken, så naken og stusslig bare et tinghus klarer å få til. Det er kun de to, legen og den voldelige mannen, hver sin advokat og en dommer. Det er så ekte og ekkelt. Og ikke minst så tankevekkende. Og spørsmålene legen får om hvorfor hun ikke har anmeldt denne mannen før, er også voldsomt tankevekkende. For hun svarer: Jeg hadde lyst til å fikse ham selv.

Jeg tror dette er mye av problemet rundt vold i nære relasjoner. Det er så skamfullt og nedrig å bli banka opp. Særlig hvis du ser på deg selv som et ressurssterkt, oppegående menneske. Du vil ikke synke så dypt at du vil si fra til noen. Du skammer deg voldsomt. Ikke minst hvis du har barn med mannen. For han er halvparten av genene inni barna dine.

Som Mona Hoel sa til meg: Volden i Norge er ikke synlig. Den er inni husene til folk.

Smak litt på den. Volden her i landet skjer stort sett ikke ute på gata. Det barker ikke sammen store folkegrupper, selv om ungdomsgjengkriminaliteten kan få en til å tro noe annet. Hverdagsvolden er lukket inne. Den holdes skjult. Og det er ofte langt til naboen. Vinterstid kan det gå uker mellom hver gang vi møter folk. Da kan mye ha skjedd innenfor husets fire vegger.

Reiser seg opp av skammen og ber om hjelp

Statistikken viser at i sju av ti tilfeller der kvinner blir drept av sine partnere eller ekspartnere, har de bedt om hjelp på forhånd. Når kvinner har turt å reise seg opp fra sin egen skam, og til slutt gått til noen og sagt fra, skal vi huske på hvor lenge de har holdt ut først. Hvor lenge de har prøvd å fikse det selv. Hvor mange ganger de har tilgitt. Hvor mange de har holdt det skjult for. 

Vi kan godt kritisere myndighetene for å ha et elendig system når det kommer til vold i nære relasjoner. Både menn og kvinner trenger beskyttelse, for kvinner er også voldsutøvere. Men vi skal også huske på at vi skal være den nysgjerrige nabokona som tør å blande oss, tør å stille spørsmålene. Kanskje tannlegen din ikke har det så bra? Kanskje fastlegen skjuler en mørk hemmelighet.

Vi skal være han kompisen som spretter opp og kommer og skremmer bort skumle menn, uten å bruke vold.

Så får politikere og jurister skamme seg over at det er altfor mange liv som har gått tapt og at vi ikke har turt å smykke voldsmenn med voldsalarm.

Vi er lei av å være det svake kjønn.

Har du noen gang tenkt eller sagt noe slikt? For meg er autismediagnosen noe ganske annet enn mote.

Dette er et debattinnlegg. Meningene i teksten er skribentens egne. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende en e-post til redaktor@xn--alts-toa.no.

«Men du kan ikke være autist? Du ligner ikke på niesa mi/kameraten til sønnen min/gammelonkelen til naboen min» (stryk det som ikke passer). Eller hva med «det virker som om alle skal ha en diagnose nå til dags, autisme har jo blitt det nye ADHD».

Høres dette ut som noe du kunne ha sagt eller tenkt? Du er ikke alene. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har fått høre tilsvarende kommentarer selv. Jeg forstår at det er godt ment og jeg forstår at utsagnene og tankene kommer fra et litt uvitende sted. Jeg er likevel ganske trøtt av å få dem. For meg er autisme noe ganske annet enn mote. 

Passer ikke inn i bildet

Med mitt relativt normale liv, med ektemann, to barn og boliglån ser jeg kanskje ikke ut som den autisten du visste om da du var barn, eller den du fremdeles ser for deg. Du vet, den autisten som mangler et språk du forstår og som kanskje bor i en omsorgsbolig eller annen institusjon. Som kanskje går på spesialskole, og som i hvert fall ikke hadde de samme kompetansemålene på videregående som deg.

Jeg kræsjer nok også med bildet av den autistiske savanten. For eksempel Raymond Babbit i filmen Rainman (1988). Jeg har ikke fotografisk hukommelse. Jeg har ikke doktorgrad i en snever utkant av astrofysikken, og heller ingen togtabeller lagret i hodet. Jeg har, når sant skal sies, svært begrenset interesse for kjøretøy generelt. Så lenge bilen min ruller og går, og så lenge kollektivtrafikken tar meg dit jeg skal når jeg skal, fyller jeg livet og hodet mitt med andre ting. 

Vanskelige år

Jeg har like fullt fått en autismediagnose, som jeg både vedkjenner meg og føler at stemmer. Den var ikke enkel å få. Bak meg har jeg mange vanskelige år, hvor følelsen av utenforskap og det at jeg ikke fikk til det «alle andre» fikk til stod sterkt. Arbeidslivshistorien min består for det meste av ulike praksisplasser i regi av Nav. Jeg fullførte ikke videregående før jeg var tjuetre. Det fikk jeg til fordi skolen jeg gikk på var en liten enhet med små grupper, rause lærere og hvor toleransen for det litt uvanlige var på plass.

Jeg har tre havarerte studieforsøk bak meg. Ingen av dem ble avsluttet fordi jeg gikk lei, fordi jeg var for dum eller fordi jeg var lat. Men i mangel på andre forklaringer, var det det jeg fortalte meg selv. Ettersom de jeg studerte sammen med for det meste fullførte, var det mest logiske, slik jeg så det, at jeg rett og slett var udugelig.

Fikk diagnosen som 39-åring

I mange år gikk jeg rundt og trodde jeg hadde de samme forutsetningene som de rundt meg. Jeg greide ikke for mitt bare liv å forstå hvorfor jeg ikke fikk til først skole, deretter arbeidslivet like greit som de rundt meg. At det hele bunnet i udiagnostisert autisme streifet meg ikke i det hele tatt. Diagnosen fikk jeg ikke før jeg var 39. Det å få den er en av de virkelig store milepælene i livet mitt.

For meg er diagnosen både svar og aksept. Jeg fikk endelig svar på hvorfor jeg ikke har fått til det jeg har ønsket å få til, selv med både evner og vilje på plass. Jeg fikk svar på hvorfor jeg plutselig kan kjenne meg akutt utslitt av lys, lyder, andre mennesker og hverdagens stadige sceneskift.

Lærer saktere

Jeg kunne endelig slutte å tro at min manglende tilknytning til arbeidslivet, mine utallige mageplask i forsøk på å lande Jobben skyldtes at jeg enten var lat eller bare ikke ville det nok. Med diagnosen som forklaring, greide jeg omsider å se at jeg, med mine kommunikasjonsutfordringer, overstimulerte sanser og livslange søvnvansker faktisk har et annet utgangspunkt enn de fleste jeg tidligere sammenlignet meg selv med.

 Under utredningen ble det også avklart at jeg av og til prosesserer informasjon langsommere enn majoriteten. Plutselig kunne jeg forstå hvorfor jeg i flere arbeidsforsøk har irritert vettet av både arbeidsledere og kolleger, som har fått den noe utakknemlige jobben å lære meg opp. Jeg har både lært langsommere enn det de (og jeg selv) har forventet, og det har vært et sprik mellom det jeg jo er, oppegående og normalt intelligent, og hvor raskt jeg faktisk har evnet å omsette teori i praksis.

Etter at jeg fikk konstatert at jeg er autist, og at jeg har en litt annerledes hjerne, greide jeg endelig å godta meg selv. Jeg greide å slippe tanken om at jeg var et evig prosjekt som aldri kunne bli godt nok.

Slipper å finne på forklaringer 

I diagnosemanualen heter det «autismespekterforstyrrelse». Mange autister, meg selv inkludert, foretrekker «autismespekterdiagnose» Vi trenger kanskje diagnosebokser, jeg har jo selv hatt stor nytte av å endelig finne en mal jeg føler jeg passer inn i. Men selv om jeg forstår at termen «forstyrrelse» ikke handler om meg, synes jeg likevel den er ganske fæl. Vi med autismediagnose er forskjellige. Noen foretrekker å kalles autist, andre sier at de har autisme. Selv foretrekker jeg å kalles ved navnet mitt, Stine. Det er likevel et poeng for meg å av og til dele at jeg er autist. Jeg slipper å finne på kvasiplausible forklaringer på hvorfor jeg ikke jobber. Jeg får forklart hvorfor akkurat den sangen gjør vondt i hele kroppen min, og jeg får forståelse for hvorfor jeg ikke kan vente i «bare ti minutter» når jeg er overstimulert og må vekk. Og nå som jeg har funnet en boks å plassere meg i, og et samfunn bestående av autister hvor de fleste strever med de samme utfordringene som meg selv, forstår jeg endelig at jeg slett ikke er en feilvare.

Fortsatt er det kvinner som gjør mesteparten av det ulønnede arbeidet i landets husholdninger. Det har konsekvenser.

Meningene i teksten er skribentens egne. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende e-post til redaktor@xn--alts-toa.no.

Likestilling er et sentralt tema i Norges omdømmebygging og ofte fremhevet som en eksportvare i godt selskap med laksen. Samtidig har den såkalte arbeidslinja, målet om å få flest mulig ut i lønnet arbeid, tradisjonelt vært det fremste middelet for likestilling og integrering i Norge. 

For å oppnå dette har Norge implementert tiltak som bedre tilgang til utdanning, barnehageutbygging, foreldrepermisjon og fleksibel arbeidstid for å bedre kvinners deltakelse i arbeidslivet – også kjent som statsfeminisme.

Men selv om det ikke skorter på resultater som viser at disse tiltakene har hatt effekt, gjenstår det fortsatt ulikhet på arbeidsplassen.

MELLOM FIRE VEGGER

Kvinner tjener i gjennomsnitt rundt 88 prosent av menns gjennomsnittlige månedslønn i Norge, ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) i 2022. Core – Senter for likestillingsforskning sitt topplederbarometer fra 2022 viser at bare 27 prosent av topplederne i de 200 største selskapene i Norge, er kvinner. 

I tillegg er kvinner mer sykmeldt enn menn. Ifølge SSB var kvinners sykefraværsprosent i Norge i andre kvartal 2023 på 6,58 prosent, mens menns sykefraværsprosent var 5,06 prosent. En mulig årsak til dette kan være at kvinner opplever dobbeltarbeid og utmattelse. 

Kan årsaken og løsningen til denne ulikestillingen ligge mellom fire vegger?

HJEM KJÆRE HJEM

Hjemmet er ofte portrettert som en arena for kjærlighet, omsorg og trygghet. Det er sted for det sedvanlige, det rituelle – rødvin og Nytt på nytt fredag kveld og pinnekjøtt på julaften. Men hjemmet rommer også vaner og tradisjoner av mer beklagelig sort. Selv etter mange tiår med likestillingspolitikk, er det fortsatt kvinner som gjør mesteparten av det ulønnede arbeidet i landets husholdninger. 

I hjemmet viderefører vi tatt for gitt-heter, som at det er mor som har oversikt over bursdager i kommende kvartal, over hva som må gjøres av husarbeid og hva som må handles inn, og legger inn den største praktiske innsatsen i husarbeidet. Selv om denne omsorgen og dedikasjonen til familien er verdifull, har det også skapt et klima for kjønnsulikhet.

NESTEN EN TIME UBETALT HVER DAG

Den siste tidsbrukundersøkelsen fra SSB fra 2010 viser at kvinner bruker i snitt 50 minutter mer på husarbeid og ulønnet omsorgsarbeid enn menn. Dette inkluderer slikt som matlaging, renhold, klesvask, barnepass og pleie av familiemedlemmer. Ergo nedlegger kvinner nesten en time mer arbeid per dag. Det medfører en nokså betydelig forskjell på et år, for ikke å snakke gjennom et helt yrkesliv. Så lenge kvinner fortsatt i stor grad er ansvarlige for de fleste oppgaver knyttet til husholdning og omsorg for barn og eldre familiemedlemmer, selv om de også har deltids- eller heltidsjobber utenfor hjemmet, er de i større grad enn menn under et ekstra arbeidspress. 

Det er meget nærliggende at dette ekstra arbeidspresset kan ha negative konsekvenser for kvinners kapasitet i karrierelivet, og dermed også kvinners økonomi. 

DET ANDRE SKIFTET

For å forstå dybden av denne problematikken, er det verdifullt å se på arbeidet til sosiologen Arlie Russell Hochschild. I hennes bok fra 1989, The Second Shift: Working Parents and the Revolution at Home, undersøkte Hochschild hvordan amerikanske heltidsarbeidende middelklassepar med barn delte det ulønnede arbeidet i hjemmet. Studien baserte seg på intervjuer med 50 par gjennom 1970- og 80-tallet. Begrepet «the second shift», ble brukt av en av kvinnene som ble intervjuet for å beskrive det arbeidet som ventet henne hjemme etter en gjennomført arbeidsdag – «It feels like a second shift». 

Resultatet av studien viste at kvinner fortsatt tok seg av størstedelen av det ubetalte arbeidet i hjemmet, til tross for at begge var i arbeid. Hochschilds studie føyde seg dessuten inn i en rekke studier på kvinners liv på 1970- og 80-tallet.

I denne perioden bidro empiriske studier av kvinners ulønnede hus- og omsorgsarbeid til å utfordre den dominerende forståelsen av arbeid som lønnsarbeid. Det var slettes ikke bare den offentlige sfære som var arena for arbeid. Mellom fire vegger foregikk arbeid fra morgen til kveld, og slik er det fortsatt. 

DET TREDJE SKIFTET OG EMOSJONELT ARBEID

Debatten rundt ulønnet arbeid kommer stadig tilbake, og siden Hochschilds bidrag har et nytt begrep kommet på banen. «Det tredje skiftet» refererer til det usynlige tilretteleggingsarbeidet som gjøres i familier, som oppgaver knyttet til planlegging og koordinering av barneomsorg, deriblant bursdager, fritidsaktiviteter og oppfølging med skole og barnehage. 

Tilfører vi Hochschilds begrep «emosjonelt arbeid» til denne potten, sitter vi med en god mengde arbeid som kvinner sysler med både under og etter arbeidstid. Dette arbeidet stiller krav som trøst, smil, høflighet, engasjement og empati, uavhengig av dagsform og humør. Undersøkelser gjort av Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI) viser at arbeidstakere med denne type krav, har en økt risiko for sykefravær. Da kan vi tenke oss hva slags arbeidstrykk dette også medfører i hjemmet.

De tre begrepene illustrerer at ulikestillingen i hjemmet er et gjennomgående fenomen, de kan ikke bare reduseres til enkelterfaringer. 1970-tallsfeminismens slagord «Det personlige er politisk» er således stadig relevant.

PATRIARKATETS SISTE SKANSE

Familien som «patriarkatets siste skanse» er et begrep brukt av jusprofessor Hege Brækhus, som har forsket på likestilling i Norge siden 1970-tallet. Hun hevder at det er kvinners fortsatte omsorgsarbeid i familien som hindrer dem i å oppnå likestilling med menn. Det kan være at hjemmets ulikestilling har blitt oversett i favør av sterke politiske insentiver for å fremme kvinners deltakelse i arbeidslivet, for eksempel kvotering. Og det er kanskje ikke rart – å skulle innføre likestilling i hjemmene kan virke som en vidløftig ambisjon, uegnet til å oversette til konkrete statsfeministiske tiltak. 

Likevel er det på tide å adressere denne ulikheten.

TYNGET AV SKITTENTØY

Skeivfordeling av husarbeid har konsekvenser forbi at gnisten i parforholdet visner hen – det går utover kvinners samlede kapasitet og reelle evne til å realisere seg i karriere og samfunnsliv. Gjennom en mer likestilt fordeling av ansvar og oppgaver kan vi bidra til å bryte ned kjønnsbaserte ulikheter og skape et mer rettferdig og inkluderende samfunn. 

Hjemmet, som en grunnleggende enhet i samfunnet, har potensial til å være en katalysator for positiv endring. Ved å endre praksis og holdninger i våre nærmeste omgivelser, kan vi legge grunnlaget for en mer likestilt fremtid, der kvinner har like muligheter til å rykke fram i den offentlige sfære. La oss starte med å bygge et likestilt hjem, der kvinner ikke er tynget av skittentøy og en ulønnet stilling som administrerende direktør mellom fire vegger. Dette kan være startpunktet for å få bukt med patriarkatets siste skanse.

Jeg har gjort et realt forsøk på å bli kvitt angsten. Men er det egentlig det jeg trenger for å bli lykkelig?

Dette er en kronikk. Teksten gir uttrykk for skribentens meninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende en e-post til redaktor@xn--alts-toa.no.

Overalt blir jeg minnet på at jeg alltid kan bli bedre.

Klart jeg kan bli bedre – men til hvilken pris? Trenger jeg egentlig å strekke til hele tiden? Får jeg et bedre liv uten angst?

2023 skulle bli året jeg virkelig tok grep om livet mitt. Drømmehverdagen føltes innen rekkevidde takket være eksperthjelpen som fantes i min egen mobil.

En mørk kveld et snaut år ut i jakten på et bedre liv var det ingenting drømmeaktig over verken min mentale helse eller hvilepuls. Om ikke annet var jeg mer selvsentrert og stresset enn noen gang. Aldri hadde jeg brukt så mye tankekraft på meg selv.

Selvhjelp på Instagram

Jeg satt på huk på stuegulvet og skrollet på Instagram etter at datteren min endelig hadde sovnet for kvelden. Det gjensto å gjøre yoga, meditere, henge opp klær og svare på meldinger, men jeg sto urørlig i en slags froskeposisjon med mobilen i hånden. Etter kanskje tjue minutter på samme sted trøstet jeg meg med at jeg i det minste sto i en yogaposisjon. På skjermen sto det at jeg måtte bli bedre. På alt.

Do these 5 things after 7 pm, your life will never be the same.

Lever du noen andres liv? Elsk deg selv.

Dette er vanene til de lykkelige.

Jeg lagret innleggene og skrollet videre.

Det finnes en optimal morgen, og en optimal kveld. Og optimale vaner i mellomtiden.

Gi deg selv en high five i speilet og si «jeg elsker deg»

Jeg fikk frysninger av tanken.

Jeg noterte det viktigste, og rangerte aktivitetene i selvutviklings-listen min på telefonen.

Jaktet sjelefred i tretti år

Jeg holdt ikke bare på med å helbrede rustne barndomstraumer, jeg optimaliserte rutinene mine, justerte tankesettet mitt, gjorde daglige fokusøvelser for å trene hjernen, og jeg prøvde å lære meg hva grensene mine var.

Pulsen økte i takt med listen. Jeg visste ikke hvor jeg skulle begynne. Det var ikke nok timer i døgnet.

Jeg kapitulerte ned i en pose snacks.

Etter å ha jaktet på lykke og sjelefred i tretti år, og snart meditert på meg blodpropp, kan jeg si med sikkerhet at ingenting av det jeg har gjort, har fungert. Det har ledet til mer stress. Jeg har prøvd å planlegge så store deler av livet, å finne ut av hva jeg vil og hvem jeg er, og samtidig sikre at jeg blir en forbedret utgave av meg selv, at øyeblikkene har forsvunnet.

Angst = frihet

Søren Kierkegaard sa på midten av 1800-tallet at det ikke er et spørsmål om hva, men om hvorledes. Hva du synes er sant, eller hva som er meningen, er ikke vesentlig – men det er hvordan du forholder deg til det. At nøkkelen til et meningsfullt liv er å være lidenskapelig og inderlig til stede, ikke fravær av angst. Å tørre å være til stede – ikke bare i det gode, men i det vonde også.

Angst er frihetens mulighet, saKierkegaard og hevdet angst er et signal på frihet og for mange valg.

Mennesket er dømt til å være fritt, la Jean-Paul Sartre til litt senere.

Aforismen refererer til individets frihet til å velge sitt eget liv, å være sin egen årsak. Vi har friheten til å velge, men ingen garanti for å velge riktig. Vi har friheten til å velge hvordan vi skal forholde oss til det meste. Frihetens grenseløse natur og vår ambivalens i møte med den er årsaken til denne angsten Kierkegaard snakker om. Og mest sannsynlig årsaken til min egen angst.

Vil jakte på fellesskapet

Det er mye frihet i tiden vi har til å tenke på oss selv, på alt vi kan bli og våre egne behov. Jeg vil ikke være min egen årsak.Vi trenger ikke flere folk som er sin egen årsak. Livet trener oss til å bli selvsentrerte og grådige, selv om det ikke er i vår natur. Jeg burde ikke jakte på lykke alene i leiligheten min, jeg burde jakte på fellesskapet. Jeg burde ikke bruke så mye tid til å tenke på meg selv – jeg burde tenke på andre.

Kanskje vi skal slutte å lete etter dette «noe» som skal løse uro, og heller la angsten leve, kjenne på privilegiet i at angst er et signal på frihet og ta ansvar ved å begrense valgene våre.

Det finnes absolutt sunne atferdsendringer som påvirker oss positivt, som kan gjøre oss tryggere i våre valg, friskere i topplokket og følelsesmessig til stede. Å ta vare på seg selv er viktig.

Men det andre, det som skal løfte oss opp til å bli lykkelige og frie, skaper selvsentrerte mennesker som bruker altfor mye tid til å tenke på seg selv – og tilsvarende lite tid til å ta hensyn til andre.

Vi trenger ikke å gi oss selv en high five i speilet for å føle at vi er bra nok. Hva med mer dagslys, mindre rus, litt mer søvn, og langt mindre tid på Instagram?

Kerstin har for alltid fått nok av menn som tar seg til rette.

Dette er et debattinnlegg. Meningene i teksten er skribentens egne. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende en e-post til redaktor@xn--alts-toa.no.

Mamma, jeg kan ikke bruke den rosa genseren min lenger, for jeg er en gutt!

Den krystallklare konstateringen kom fra min tre år gamle sønn etter en dag i barnehagen. Mitt fine barn som elsket den rosa genseren sin. Nå hadde det for alltid blitt forbudt å bruke den fargen. Dessuten opplevde han med dette sitt livs første sosiale skam – å ha begått et brudd mot samfunnets normer og regler. I barnehagen fikk han informasjonen om at rosa er en jentefarge, den har ikke han lov til å bruke.

Vil du passe inn, må du tilpasse deg.

Tidlig bevisst på urettferdighet

Kjønnskamp. Har jeg alltid visst at det finnes en kjønnskamp å kjempe, og når ble jeg bevisst at det er forskjell mellom jenter og gutter?

Jeg er født i 1977 i et lite samfunn i Sverige, nesten like langt til Stockholm som til Göteborg. Min beste venn het Mattias. Vi lekte ofte sammen, for han bodde i nærheten. Noen ganger lekte vi med hans biler, og iblant bygde vi hytter i skogen. Lek hadde ingenting med kjønn å gjøre, slik jeg husker det.

Min interesse for sosial urettferdighet ble vekket i tidlig alder og jeg har alltid visst at jeg skulle ha et menneskenært yrke. Min kamp startet med en kamp mot urettferdighet, og har med årene gradvis utviklet seg til en kamp med feministisk fortegn.

Metoo-reaksjon

Metoo. Da bevegelsen satte i gang etter en tweet fra en kjent amerikansk skuespiller, tolket jeg først oppstandelsen som en tilfeldig døgnflue. Budskapet var så selvfølgelig, så fullstendig normalisert. Jeg hadde vanskelig for å ta inn hvorfor verden reagerte sånn på denne opplevelsen som er så vanlig for jenter og kvinner. Men media bidro til oppmerksomhet om seksuelle overgrep, og ingen var uberørt av alle historiene som ble delt av både kjendiser og venner.

Selv kan jeg ikke nevne en eneste utekveld sammen med venninnene mine hvor vi har vært på byen for å danse eller feste sammen, og jeg ikke har blitt tatt på eller snakket til av en mann med seksuelle fortegn. Det har skjedd i køen for å komme inn, i køen for å henge fra oss jakken, i baren for å kjøpe et glass vin eller ved det litt bortgjemte toalettet, for å nevne noen steder.

Skamfull etter overgrep

På dansegulvet gjelder det å ha kontroll både på seg selv og sine venninner, for rett som det er kommer det en mann som tar seg friheten å legge hånden på rumpa, eller en som danser med skrittet mot min bak og ignorerer både verbale og ordløse signaler om min totale mangel på interesse. Det tristeste er at jeg gjennom alle tider har følt meg skyldig, skamfull og skitten etter at disse overgrepene har funnet sted.

På vei hjem snakker jeg ikke med venninnene mine om det, heller ikke med kjæresten min. Det er som om jeg bare må akseptere dette. Fordi jeg har en seksualitet, blir det oppfattet som at jeg inviterer til at man kan ta for seg av kroppen min. Det at jeg har sminket meg og kledd meg fint for en kveld ute, har liksom lokket til seg disse mennene som ikke kan annet enn å gjøre et forsøk på seksuell tilnærming.

Det var aldri noe alternativ å protestere mot denne oppførselen. Det ville bare gjøre meg til en masekopp, en som tror jeg er noe.

Vold som kjønnsproblem

I over tolv år har jeg jobbet aktivt med spørsmål om vold i nære relasjoner gjennom en virksomhet som heter Utväg (På norsk: Utvei). Nesten samtlige av de som søker hjelp som voldsutsatte, er kvinner. Like mange som søker hjelp for å ha utøvd vold mot en partner, er menn. Vold i nære relasjoner er ikke en problematikk som er likestilt. Dette er en av vårt samfunns store folkehelseproblemer, og det er et problem som er nært forbundet med kjønnsnormer.

Det finnes naturligvis håp for fremtiden. Det går an å bryte en voldsadferd, og bare fordi noen har vokst opp med en voldelig forelder, må ikke arven videreføres. Men det må skje gjennom et aktivt valg om å ta avstand fra vold, trusler og undertrykkelse. Vårt felles ansvar er å si fra og ikke akseptere kvinneundertrykkende og diskriminerende spøker, samt være gode og forutsigbare forbilder for barna våre.

Den nye generasjonen menn

Vi fikk aldri sønnen vår til å ta på seg den rosa genseren igjen. Pappaen hans kledde seg i rosa skjorter og t-skjorter for å være et godt forbilde, men skaden var allerede skjedd.

Vi har tre fantastiske sønner. De er fantastiske akkurat slik de er, og de har tre helt ulike personligheter. Men vi har alltid hatt en veldig bevisst oppdragelse for våre barn, også ut fra at de er nettopp gutter og skal bli den nye generasjonens menn og forbilder. Vi har alltid snakket med dem om utfordringer i samfunnet og hvordan handlinger kan oppfattes ulikt av mennesker. En bevisst del av vår oppdragelse er at våre barn ikke får banne.

Mange av svenskenes banneord er nedsettende ord om kvinner og det kvinnelige kjønn. Jævla fitte. Hore. Lytt rundt deg i en skolegård eller på en fotballbane. Når barn blir opprørt over en lek eller en kamp, ropes banneord og kjønnsord. Dette har jeg nulltoleranse for. Dere kan gjerne sukke og argumentere mot meg, men jeg er helt overbevist om at vi må begynne i det lille for å forstå det store.

Ikke min skam

Mitt høyeste ønske er at mine barns barn kommer til å gå i en barnehage der de kan ha på seg hvilken farge de vil på genseren sin, uten at de blir lekset opp og informert om at de har valgt feil ut fra kjønnet de er født som.

Jeg kommer aldri til å avslutte denne kampen. Jeg sitter aldri mer stille når det blir fortalt diskriminerende vitser eller når kvinner snakkes ned av den enkle grunn at de er kvinner. Skammen er ikke min å bære.

Ansvaret mitt er at de guttene jeg har født til jorden skal føre ansvaret videre og være med å gjøre verden til et mer likestilt og bedre sted!

Denne teksten er en del av en serie samlet inn av Sølvi Brekklund Sæves. Hensikten er å høre erfaringene til kvinner som oppfattes som «slitsomme».

Anne-Marie vil vise de yngre kvinnene at de ikke trenger å finne seg i spillereglene.

Anne-Marie Helland. Direktør. Sankthanshaugen

Jeg har selvfølgelig reflektert over alderen, men jeg føler ikke så stor forskjell. Plutselig har det slått meg at jeg ikke er den yngste på arbeidsmarkedet lengre. Ikke det at jeg har tenkt å bytte jobb, men plutselig er det et tema. Nå er jeg blant de eldre i bunken, og ikke så attraktiv på grunn av alderen. Jeg tror kanskje mange kvinner spesielt føler på det, og jeg tror det er helt reelt også. Jeg ser bare på min egen arbeidsplass; Jeg er direktør og i min stillingskategori og oppover er det få kvinner, men det er mange unge kvinner i lavere stillinger.

Jeg har jobbet nesten hele livet i humanitær sektor, og der er man kanskje tunet mer inn på kjønn og likestilling og læres grundig opp. Jeg fikk sjokk da jeg kom inn i privat sektor. Plutselig ble det å være kvinne noe som hadde implikasjoner. Jeg hadde egentlig aldri opplevd hersketeknikker før, men det gjorde jeg plutselig nå. Og «mansplaining». Ikke nødvendigvis på egen arbeidsplass, men i miljøet. Først var det ubehagelig og rart, men da jeg skjønte hva det var, ble det lettere å håndtere det.

Trang boks

Fra tidlig alder har jeg sett at det er fort å få merkelapper hvis du som kvinne tar for mye plass. Gutter og menn blir oppfattet som ambisiøse på en positiv måte, mens kvinner med tilsvarene oppførsel eller holdninger blir sett på som krevende. Boksen er trangere for kvinner, og standarden annerledes. Det hadde jeg aldri reflektert over på samme måte tidligere.

Hvis jeg som eneste kvinne i et rom med ti menn er den som slår ned på hersketeknikker, er det jeg som er vanskelig. Men jeg er såpass trygg på meg selv at jeg lar meg ikke psyke ut. Det preller av at en mann som er ti år yngre enn meg driver med hersketeknikk. Men jeg føler på et ansvar at jeg skal bidra til å være en av disse kvinnene som viser de yngre kvinnene at du trenger ikke å finne deg i det. Du trenger ikke å godta at dette er spillereglene.

Trygg i egen kropp

Jeg har opplevd det å bli mer usynlig som noe positivt. Det er ikke lenger kropp, men styrke og livserfaring som verdsettes.

Jeg har aldri vært så trygg og fornøyd med kroppen min som jeg er nå. Det er jo funksjonen til kroppen som teller, og det betyr at jeg slipper å være så bevisst på hvordan andre skal oppfatte mitt fysiske utseende. Jeg er eldre og har en trygghet i hva jeg kan. Jeg er femti år. Jeg er mer interessant på grunn av hva jeg sier og hvem jeg er – og det er en berikelse.

Hvis jeg skulle gitt noen råd til mitt yngre selv, skulle jeg tatt mindre ansvar for folks følelser. Det kan selvfølgelig tolkes litt feil, men jeg ville hatt færre opplevelser av å bli skuffet over andre mennesker. Jeg er typen som kan strekke meg for langt for at andre skal ha det bra. Fordelen med å bli eldre er at jeg er så mye klokere enn det jeg var. Jeg vet hva jeg kan finne meg i, og jeg tør å stå opp for meg selv. Jeg skulle selvfølgelig ønske at jeg var like klok som ung. Jeg har jo lært av ting jeg har gjort, men jeg kan ikke si at jeg angrer på dem. Det er jo «hashtag» livet.

Det sårbare livet

Jeg fikk MS for noen år siden. Det er sjeldent å få MS i min alder, og jeg tror at det er verre å få det som ung. Når man er femti år, så er det ikke så rart hvis det er noe i veien. Hvis du får MS når du er tjuefem, har du mange år foran deg der du skal slite og være dårlig.

Jeg har vært heldig. Jeg var syk i ni måneder og det var masse jeg ble utredet for. Mentalt var det en modningsprosess. Det viktigste jeg har lært er at du har ingen garantier. Livet er sårbart, og jeg lever mer intenst etter at jeg fikk sykdommen. Jeg utsetter ikke ting lengre.

Det aller viktigste jeg sitter igjen med, er at livet dreier seg om relasjoner. Du må ta vare på de menneskene som vil deg vel og som du liker å være sammen med. Det er viktigere enn alt mulig annet, som hvilken jobb du har eller hvilket hus du bor i. Hvem var det som ringte da jeg gikk sykemeldt på niende måned, og hvem var det som sa at nå går vi på kafe i stedet for å la meg ligge hjemme på sofaen. Jeg er opptatt av kvaliteten på relasjonene. Det å ha en ekte samtale med folk, og snakke om ordentlige ting.

En dypere lykke med årene

Jeg tror dybden til lykke er forbundet med alder. Jeg er en positiv person, det er sånn jeg er skrudd sammen. Jeg ser sjelden det negative. Men jeg surfet mer på lykken før. Etter hvert som jeg har blitt eldre, har jeg også sett skyggesider. Du opplever skuffelser, venner som blir syke og mennesker dør. Da blir det en helt annen dybde. Du setter pris på livet på en annen måte.

Jeg er fremdeles 40 år i hodet. Det var da jeg «peaket», men det har også en sammenheng med at jeg bodde i Sør-Afrika på den tiden sammen med familien i fire år, og det var den beste tiden i livet mitt. Da var jeg regiondirektør for Kirkens Nødhjelp for det sørlige Afrika.

50 er liksom siste runde der du ikke er «eldre». Neste er 60. Da begynner man å dra på årene. Jeg føler at jeg fremdeles er innafor, men 60 – da er du liksom «gammel». Det sier jeg nå, men det er ikke sikkert jeg sier det når jeg er 60.

Fotograf Tove K. Breistein arbeider med bokprosjektet 50 kvinner på 50, hvor hun portretterer kvinner i midtfasen av livet. Denne teksten er en del av dette prosjektet. Kjenner du en 50-åring du vil at hun skal prate med? Tips henne på tkbimages@yahoo.com.

Menn er tydelige, kvinner er krasse. Det er fortsatt trangere rom for kvinner som uttrykker meningene sine, både i privatlivet og på jobb.

Dette er et debattinnlegg. Meningene i teksten er skribentens egne. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende en e-post til redaktor@xn--alts-toa.no.

«Fordi du er jente»

Jeg vokste opp i en familie med tradisjonelle kjønnsverdier. Det vil si at mine stadige spørsmål om hvorfor jeg, og ikke min tvillingbror, skulle gjøre det mor ba om, ble kontant besvart med «fordi du er jente». En setning som hang over meg i min oppvekst, og som i ulik bekledning dukker opp fremdeles. Ofte mellom linjene. Javel, så er jeg et hunnkjønn. Per definisjon skulle det da tilsi at jeg hjalp til på kjøkkenet og med klesvask, samt hadde tidligere innetider enn tvillingBROR.  Senere ble det klart for meg at det også innebar å ikke mene for mye.

For stor plass

Sannsynligvis lærte mine foreldre dette tankesettet i sin oppvekst. Opphavet til samfunnets kjønnsroller skal jeg ikke si noe om her. Dette er en tekst om egne erfaringer om å være et hunnkjønn som tar plass. For stor plass vil muligens enkelte hevde, utfra et biologisk kjønn.

Enkelte er ikke meg, så er det sagt. Jeg tenker alle skal ta sin plass. Egentlig ikke behøve å ta den, men at din plass er din plass. Som en slags konstant faktor. Altså ikke noe du skal behøve å kjempe for, eller krangle deg til. For det å hevde min rett og å være hunnkjønn, ble flere ganger definert til å være kranglete. Nærmest litt hissig.

Dårlig begrunnelse

Tilfeldigvis, eller heldigvis, så har jeg fra tidlig av vært sterk i egen vilje og med rettferdighetssans. For nei, jeg aksepterte ikke begrunnelsen «fordi du er jente». Den setningen kan lett tas fra hverandre, og stille avsender til ansvar og til veggs. Hvilket jeg stadig gjorde. Dermed ble jeg raskt oppfattet som sta og noe opposisjonell. Jeg stilte fra barnsben av spørsmål, og deltok med stort engasjement i samtaler.

Jo eldre jeg ble, jo mindre sjarmerende virket det som om flere mente mitt engasjement var. Jeg brøt etikken om at hunnkjønn skal slippe andre til, og ikke seg selv. For det var det som var argumentet – at jeg ikke slapp andre til. Sånn så jeg aldri på det, og sånn ser jeg ikke på det nå.

Engasjement kan ikke sidestilles med å kjøre over andre eller ikke la andre slippe til. Formålet mitt var og er å bidra, og ved det nettopp engasjere andre.

Nå skal det nevnes at det var temaer jeg mer enn gjerne var oppfordret til å mene noe om; farger, interiør, matlaging og håndarbeid. Ting jeg overhodet ikke finnes interessert i. Derimot politikk, relasjoner og sosioøkonomiske spørsmål ble det voldsomt for noen at jeg var opptatt av.

Forkledd som humor

Verre er det som ligger mellom linjene eller som henger som en tynn dis i rommet. Det som man ikke kan arrestere tvert i likestillingens navn, eller det som åpenbart er en diskriminering av et kjønn. Det at din mannlige kollega stadig kommer med slibrige kommentarer under den flotte fanen humor.

Det å oppfatte det som ubehagelig og galt legges til deg, at du er nærtakende og eller prippen. Et sted jeg jobbet tillot en mannlig kollega seg stadig å komme med sexinfiserte kommentarer. Det gjaldt ikke bare til meg, men også flere av mine kvinnelige kollegaer. Det visste alle, også ledelsen som lot hans kommentarer fortsette under den såkalte humorfanen.

Jeg tok ham for meg selv, dog ikke under en humorfane. På kopirommet en dag han kom inn mens jeg kopierte noe, kom han med følgende kommentar, litt hviskende med et fårete smil: «Nå må du spre bena så jeg kommer til». Jeg stilte meg så nærme fjeset hans jeg kom, stirret rett inn i øynene hans og svarte, ganske tydelig og uten noe som helst form for sjarm: «Fortsetter du sånn, så slår jeg deg rett ned.»

Det var siste gang han kom med en kommentar til meg. Deretter gikk jeg rett til min nærmeste leder og informerte om at jeg hva jeg hadde sagt, og hvorfor. Hvorpå han svarte forfjamset «javel». Verken mer eller mindre. Jeg tror ikke jeg tenker feil om narrativet fra enkelte kanter ble slik at jeg var den ufine med ukorrekt opptreden her, eller kanskje også manglet humor.

Meningene mine provoserer

Å være nydelig tydelig, og samtidig hunnkjønn, vekker motstand hos noen. Du kan få kommentarer som «du må liksom alltid si noe, du», eller «du skal alltid mene noe», gjerne i kombinasjon med et oppgitt smil.

Ja, jeg mener noe. Og jeg mener noe nesten hele tiden. Jeg er engasjert. Noen finner dette truende, provoserende, unødvendig eller rett og slett upassende. Faktisk også litt brysomt og slitsomt. Hva som ligger bakenfor dette, kan være ulike faktorer, som for eksempel kultur, tradisjon og så videre. Normativ opptreden i grupper har fra tidlig av vært en nødvendighet for overlevelse. Sånn sett nyttig for samfunnet og flokken. Dersom normen er feil, hva gjør vi da? Ikke minst; hvem avgjør at den er feil?

LES OGSÅ: – Jeg vet akkurat når jeg ble en slitsom kvinne

Myke verdier

Forventninger om meg knyttes ofte til kjønn. Måten jeg ordlegger meg på i skriftlig kommunikasjon kan være et eksempel. I min rolle som leder fatter jeg daglig beslutninger. Jeg sender ut en haug av skriftlige beskjeder og informasjon. Her har også kjønn vært et tema.

Visstnok mangler min måte å ordlegge meg på enkelte ganger myke verdier, er tilbakemelding på et infoskriv jeg sendte ut.  Hva konkret han savnet, kunne han ikke svare på. Myke verdier i skriftlig form vet jeg ikke hvordan ser ut, og jeg spør meg selv om dette er noe en mannlig kollega har fått som tilbakemelding.

Klær og hårsveis likeså. At jeg av og til kler meg i dress og slips i jobbsammenheng, samt setter opp håret i en knute bak, er for noen helt upassende. Faktisk noe jeg bør ta til meg, og endre på, som jeg fikk både skriftlig og muntlig tilbakemelding på.

Håret som signaliserer maktbegjær

Hårknuten lyste maktbegjær, ble det sagt, og dress med slips var skummelt og for formelt. I tillegg smilte jeg for lite. Riktignok inviterte jeg ikke vedkommende til å komme med forslag til hårsveis og bekledning på jobb, men har en mistanke om at løsthengende hår og blomstrete, flagrende gevanter ville gjort susen. Hadde det vært klaget på dersom jeg ikke var så tydelig og mente så mye? Usikker. Det hender jeg undres om min tvillingbror ville fått samme tilbakemelding. Uansett, jeg går fortsatt kledd som før og har den sveisen jeg ønsker, også på jobb.

Ved ett tilfelle da jeg hadde takket ja til en krevende lederstilling, utbrøt en bekjent at jeg var rett mann til rett jobb. Det var ment som et kompliment, men jeg undrer meg også over det utsagnet.  Mann assosieres som en positiv verdi her, altså jeg er ikke rett kvinne til rett jobb. Den jobben ble av vedkommende vurdert som så krevende at mannlige egenskaper passet best, kunne det høres ut som.

Kvinner skal være kvinner

I forelskelsens rus spurte jeg min daværende kjæreste rett etter vi var blitt sammen om hvilke verdier jeg hadde som han likte best. Han svarte «du er sexy». Nei, dette var ikke en ungdomskjæreste. Vi var begge godt voksne. Nedtur.

Jeg er blant annet reflektert, engasjert, vitebegjærlig og respektfull. Hva med en av disse faktiske verdiene? Plutselig opplevde jeg meg degradert til en birolle i en Disney-historie, hvor hunnkjønn har en passiv rolle som en slags rekvisitt. Noe jeg slett ikke vil være.

Fortsatt hender det at denne litt forslitte beskjeden rettes til meg i det en middagsinvitasjon kommer fra en mulig kjæreste eller partner: «Da må du ta på deg en kjole eller skjørt.» Gjerne supplert med «For menn skal være menn, og kvinner kvinner» når du drister deg til å spørre hvorfor.

De aller dristigste krydrer det hele med å slenge på; «også høye hæler». Med andre ord, så er jeg mindre kvinne om jeg dukker opp til daten i et par bukser.

Det har også hendt at jeg har blitt møtt med «må vi diskutere når vi først er sammen, kan vi ikke bare ha det hyggelig?» når jeg har sagt meg uenig i påstander eller utsagn fra en date.  Med andre ord – være enig, ikke ha egne meninger. Da blir det ikke koselig. Fristende å lage et ordspill på nikkedukke.

LES OGSÅ: «Jeg har fått høre at jeg er djevelens verk»

Menn er tydelige, kvinner er krasse

Ikke særlig ladylike er et uttrykk du risikerer å støte på dersom du i en forsamling blir tydelig på egne meninger. Eller vent litt, ordet tydelig blir ikke så ofte brukt, men derimot er ordet krast et ord jeg og mine kvinnelige kollegaer da kan treffe. Mannlige kollegaer blir derimot beskrevet som tydelige. Det er på en måte noe flott over at de er engasjerte og tydelige, mens hunnkjønn da er harde i klypa (nok en betegnelse brukt om meg) når jeg faktisk utfører jobben min på en profesjonell måte.

En risiko ved å skrive denne ærlige teksten er at den kan komme til å regnes som et forsvar for ufin opptreden. Faren ved at andre skal fortolke mine skrevne ord vil alltid være høyere enn gjennom en dialog. Jeg kunne liste opp eksempler hvor jeg har fått ros og annerkjennelse for den jeg er, men da ville dette kunne fremstå som en slags beklagelse av at jeg er jeg. Det akter jeg ikke gjøre.

Vel, jeg risikerer å bli mistolket. Det er slett ikke første gang, i så fall.

Er det nødvendig å snakke høyt om kvinnekamp i 2023 i Norge? Ja. Hvorfor? Av den enkle grunn av at vi lar oss ikke stanse av at noen synes vi er slitsomme når vi mener noe, engasjerer oss, stiller dirkete spørsmål og drister oss til å pynte oss med bukser. Faktisk også med flate hæler.

Tygg på den, den som vil.

Denne teksten er en del av en serie samlet inn av Sølvi Brekklund Sæves. Hensikten er å høre erfaringene til kvinner som oppfattes som “slitsomme”.

Ytringsfriheten er grunnstenen i demokratiet vårt. Tør du å bruke den?

Denne saken ble først publisert i papirmagasinet ALTSÅ utgave 1.

Dette er et debattinnlegg. Meningene i teksten er skribentens egne. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende oss e-post på redaktor@xn--alts-toa.no.

Ja, du kan si hva du vil i vårt frie land. Men like viktig som ytringsfrihet, er ytringskreativitet. På hvilken måte skal du si det som må sies? Det gjelder å være kreativ hvis du skal få folk til å lytte, særlig i den digitale støyens tid. Det er alltid måten noe sies på, som får folk til å stoppe opp og lytte, klikke, lese, tenke.

Ytringsmot er enda viktigere. Og det snakkes det ikke særlig mye om. Det er som friheten skulle være nok i seg selv. Men når har frihet noen gang vært nok? Har det vært frihet som har fått kvinner til å ytre seg når det virkelig gjelder?

Hvordan tror du det var for Rosa Parks, der hun satt på sin sedvanlige busstur i Alabama i 1955 og ble bedt om å gi opp setet sitt til en hvit mann? Var det frihet som fikk henne til å nekte, bli sittende og gi opphav til en massiv frigjøringsbevegelse?

Hvordan tror du det var for Malala Yousafzai, som etter å ha blitt skutt i ansiktet og fått konstante drapstrusler, fortsatte å kjempe for jenters rett til utdannelse i et mannsdominert Pakistan?

Tiden kan komme da hver og en av oss trenger ytringsmot for å si ting som de er. Da vi trenger å heve stemmen og bryte illusjonen om at «alt er ok», enten vi ser noen begå urett mot et barn, en venninne, en kamerat, en kollega – eller mot oss selv. Men før vi kan si, skrive eller delta med noe som helst, må vi finne motet i oss selv. Motet til å bli hørt. Til å bli sett. Til å mene og bli ment noe om. For det er lett å dempe seg, jekke seg ned, slik at ingen skal kunne ta oss på noe. Skilpaddeskallet er et behagelig sted å være. Som Brené Brown skriver i boka «Daring Greatly»: Man skulle tro at kvinners tendens til å krympe seg – å alltid gjøre seg liten, søt, stille og ydmyk – var et utdatert problem. Sannheten er at vi fremdeles gjør det, både privat, på jobb og i det offentlige rom, når vi heller burde finne og bruke stemmen vår.

Hvordan kan vi styrke vårt ytringsmot? Ordet for mot på latin – courage – stammer fra «cor», som betyr både hjerte og kjerne. Mot handler altså om hjertets kjerneoverbevisning. Det handler ikke bare om å kaste seg ut på slagmarken og svinge sverdet, uten frykt for døden. Mot kan også være noe mer subtilt, en følelse av standhaftighet og pågangsmot, en eliksir som kommer fra livets egen pumpe, selve trommen som slår livet inn i oss. Så våg å kjenne etter: Hvordan slår din indre tromme? Hva slår den for? Hva kan og vil du si noe om? Og hvordan vil du si det?

Det viktigste er å begynne et sted. Å ta en sjanse, bruke den stemmen du har, si det du mener. For alt blir enklere med øvelse. «Viljen til å møte opp forandrer oss», skriver Brené Brown. «Det gjør oss litt taprere for hver gang.»

Politikermennene tafser på aksjer mens konene ser en annen vei. Og i finalen i årets politikerutgave av Paradise Hotel står plutselig Sindre og kona. I potten ligger aksjeutbytte – og svik.

Dette er en kronikk. Meningene i teksten er skribentens egne. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende en e-post til redaktor@xn--alts-toa.no.

De er korrupte alle sammen, sa taxisjåføren. Ja, de er jo korrupte alle sammen, svarte jeg og ble sjokkert over min egen holdning. Jeg som alltid pleier å svare “nei, det stemmer ikke med alle”. Men nå har det rabla for partier på begge sider av vektskåla. Hva i alle dager er dette? tenkte jeg, mens jeg nikket og var enig i alt taximannen mente. Det har sjeldent skjedd før. Jeg har trodd at min oppgave i taxibil har vært å være venstresidas talerør i baksetets Politisk kvarter. 

Politisk Paradise Hotel

Lite visste vi at Sindre, selve Skybert i Høyres rekker, skyggen med innfatningsløse briller og grisk dialekt, var han som skulle lage den hittil største politiske bruduljen. Mannen med liten m, mest fordi Erna har vært stjerna hele deres ekteskap, hvert fall i Se og Hør og alle andre steder hun har kjørt sitt evinnelige folkelige opptog, stod plutselig i finalen med sin kone – og slapp troskapskula. Sindre har spilt spillet. Bak Ernas rygg. (For de uinnvidde i Paradise-universet betyr dette at pengene ikke blir delt mellom paret, men at den som slipper kula, tar det som ligger på bordet. Den i paret som står igjen, får ikke noe utenom svik.)

Det er umulig for folk å ikke tenke på hva Erna og Sindre har snakket om de siste ukene rundt middagsbordet.

Det er der de snakker, tipper jeg, for vi føler de sover på hvert sitt rom for tiden. Etter at Sindre slapp kula og tok alle penga og førsteplass i rassoppførsel. Nå er det så mange som bør ende opp på solo i dette spillet at vi bør droppe dobbeltrom i neste sesong av Politiske Paradise Hotel.

For når vi står i Finnes-gate med hakeslepp bør vi kanskje tenke: Hva blir det neste? Tenk at det skal komme politiske skandaler også etter en sånn sesong, det er nesten ikke til å fatte. Inhabile politikere og deres ektemenn. Hvor skal dette ende? Som psykologen min sa: “Sindre Finnes er vår Imelda Marcos, bare at han har byttet ut sko med aksjer. Mennene til sterke kvinner må også få kjede seg hjemme, da skjer dette”.

Kommentarfeltet i baksetet

Noe er råttent i politikerland, og det kjedelige er at nå skal de bruke skattepengene våre til å leie inn PR-folk for å få oss til å glemme at de er sleske folk så vi stemmer på dem igjen i 2025, sa jeg til taxisjåføren jeg satt på med, og ble nok en gang sjokkert over setningen jeg lirte av meg. Jeg hørtes ut som en avdanka Karpe-låt der jeg satt. Ut av kjeften på meg kom kommentarfeltkommentarer på løpende bånd.

Et speil på samfunnet

Jeg endte samtalen med å si at jeg kanskje ikke stemmer i 2025, så liten tiltro har jeg til den politiske eliten. Vi vet at politikerne skal speile samfunnet, og hvis vi er nødt til å se oss selv i speilet, så ser vi alle ganske stygge og skyldige ut. Er vi blitt et grabbete, grisk folkeslag som meler vår egen kake? Det er ikke så sunt.

For meg var det ikke et sjokk at Ola Flem og Sindre Finnes ikke klarer å holde fingra sine unna Børsen. Heller ikke at konene deres ikke gadd å følge med på den tafsingen de har drevet med på alle aksjene. Sjokket for meg er at jeg har mista trua på de vi har sett på som hyssingfargede, flinke politikere – og at jeg har begynt å gi flatt faen.

Bare ingen nå tipper over og begynner å lage kunsthandlenett og stiller ut med Morten Traavik.

Har pengene plassert

Jeg visste ikke at folk MÅTTE handle aksjer for å kjenne at de lever. Jeg føler meg rett og slett dum som ikke driver med dette selv.

Mine penger ligger i vaser fra Skeidar, rørospledd og telysholdere. En del risiko følger med det også, siden en ikke vet hva høstens interiørfarge er før det blåser hardt utenfor stuevinduet.

Etter en lang skandalesommer og valghøst har vi ingen side å heie på.

Jeg har begynt å sette meg i midten i baksetet på taxiene, for at vi alle skal finne en ny balanse.

Hvordan kjenner man hvor man kommer fra når man har mange hjemland?

Denne saken ble først publisert i papirmagasinet ALTSÅ utgave 4, vår 2020. Teksten gir uttrykk for skribentens meninger.

Du vokser opp i Østerrike, i et annet land enn der jeg vokste opp, akkurat som jeg vokste opp i et annet land enn foreldrene mine. De vokste opp i Tyrkia og innvandret til Norge med et håp om et bedre liv. Jeg dro til Wien på grunn av kjærligheten og søken etter et nytt kapittel. Det fikk jeg da du kom. Du ble født i Wien for to og et halvt år siden.

Foreldrene mine formet meg biologisk, men Norge formet mine verdier, livssynet mitt og hele min personlighet. En del av hjertet mitt tilhører Norge. Den andre delen Tyrkia. Nå har vi lagt Østerrike til listen. Du og jeg har ikke bare ett hjemland, jenta mi. Vi har flere.

Flere morsmål

Tyrkisk er morsmålet mitt. Det var det første språket jeg lærte, selv om jeg nå snakker bedre norsk. Norsk er morsmålet ditt. Til tross for at du vokser opp i Østerrike, forstår og snakker du mer norsk enn tysk. Enn så lenge.

Jeg skal ikke gjøre som mine foreldre, og la din mors språk forvitre når du begynner på skolen. Med meg får du den norske kulturen inn gjennom språket. Med mormor får du den tyrkiske kulturen gjennom det tyrkiske språket, og med faren din får du det tyske språket.

Språket er mer enn ord. Det lager minner og følelser. De sommerferiene vi var hos familien vår i Tyrkia, ga meg en helt egen hjemmefølelse. I landet der alle snakket samme språk som mamma. Der kjente jeg meg trygg og varm. Når jeg hører tyrkisk, spiser tyrkisk mat eller møter tyrkere, får jeg fremdeles følelsen av å være omsluttet av omsorg og kjærlighet.

Mine norske barndomsminner

Jeg forsøker å gi deg litt av Norge hver eneste dag. Jeg kan ikke gi deg norske fjell, snø og vafler med smelta meierismør og syltetøy etter en dag i marka. Men våre turer i marka i Wien gir deg likevel den gode opplevelsen av å være ute i naturen. Den vi nordmenn er vokst opp med og som vi tenker på som noe av det som definerer oss som nordmenn.

Gjennom litteraturen får du også inn det norske. Folk og røvere i Kardemomme by og De tre bukkene Bruse er noen av favorittbøkene dine. Ikke minst har du helt dilla på Bæ bæ lille lam og Lille Petter edderkopp. Jeg fører mine norske barndomsminner videre til deg.

Mat er kultur

Du får den norske kulturen også gjennom maten du spiser. Du elsker det når vi har importert ‘Lachs aus Norwegen’ og brunost fra TINE. Dine tyrkiske røtter får du også kontakt med ved matbordet. Du gomler i deg börek, tyrkiske kjøttboller og tyrkiske grønne bønner. Og våre besøk hos de tyrkiske naboene våre, der vi får servert tyrkisk mat, gir deg litt av den tyrkiske følelsen jeg vokste opp med. Du omfavner både det tyrkiske og det norske. Kanskje det ligger i blodet ditt?

Da jeg var yngre og snakket med familien min i Tyrkia, pleide de å fortelle meg at jeg gestikulerte som en europeer, og at det var tydelig at jeg ikke hadde vokst opp i Tyrkia. I Norge fikk jeg høre det motsatte; at jeg hadde noe orientalsk over meg og at jeg måtte dyrke det. Da jeg gikk på Teaterhøgskolen, utforsket jeg mine tyrkiske gester og ikke minst mitt tyrkiske temperament. Jeg skjønte at språkene vi snakker, ikke bare former personligheten vår, men også kroppsspråket, bevegelsene, blikket. Hele vårt indre og ytre.

Fra generasjon til generasjon

Hvor vi vokser opp, påvirker oss like mye som hvem vi vokser opp med og hvilke kulturer og språk de menneskene har i bagasjen og viderefører til oss. På denne måten lever kulturene fra generasjon til generasjon. Med flere hjem, eller hjemland, følger en enorm frihet.

Vi får så mange muligheter, så mange måter vi kan være oss selv på. Men det kan også gi en følelse av rotløshet og forvirring hvis vi mister kontakten med de forskjellige tilhørighetene våre. Hvis vi glemmer hva som gjør at vi ikke er bare det ene eller bare det andre.

Derfor skal jeg hjelpe deg å bevare forbindelsen til alle dine hjemland, så du kan bruke friheten til å få dype og solide røtter. Akkurat som de store mammuttrærne i parken rett ved oss, som du alltid peker på og sier «stooor» til.

Hun ville bli kjent med folk i den nye hjembygda, og engasjerte seg i lokalpolitikken. Men hun var ikke forberedt på reaksjonene fra bygdefolk.

Dette er et debattinnlegg. Meningene i teksten er skribentens egne. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende en e-post til redaktor@xn--alts-toa.no.

For fjorten år siden tok jeg med meg barn og mann fra travelhet i Kristiansand til en roligere hverdag i Rakkestad. Som ny, og på jakt etter en hobby hvor jeg kunne bruke engasjementet mitt og bli kjent med bygda og folkene, ble jeg med i lokalpolitikken.

I 2011 ble jeg valgt inn i formannskap og kommunestyre. Majoriteten i mitt kommunestyre var født og oppvokst i bygda, de var menn og de hadde vært med i politikken i både ett og to tiår. Historien lå tungt over statuttene. De uskrevne reglene kunne du bare glemme å rokke ved. Ikke bare i kommunestyret, men i hele bygda.

«En fare for Rakkestad»

Fra å trå varsomt og ydmykt frem i starten, ble jeg snart mer kritisk, frempå og synlig. Frem til da hadde jeg aldri hatt en fiende, aldri opplevd å bli sett på som et problem. Jeg syntes det var fryktelig ubehagelig da jeg ble kalt både «en fare for Rakkestad», «en bitch» og «en som trodde jeg eide hele bygda».

Jeg ville allikevel ikke helt slutte å være slitsom. Mange støttet og heiet. Og det var så mye å kjempe for! Ikke bare i politikken, men på jobb, på nettet, i Rakkestad, Norge og hele verden. Etter mer enn ti år i det brennende engasjementets tjeneste, krøp til slutt disse menneskenes synlige irritasjon over mitt slitsomme engasjement under huden, inn i hjertet og jeg ble totalt utslitt.

I godt selskap

En morgen våknet jeg med noe interessant svevende rundt i topplokket. Jeg kan komme på mange slitsomme kvinner! Sigrid Bonde Tusvik, Amal Aden, Lise Klaveness, Martha Leivestad, Inga Marte Thorkildsen, Lan Marie Berg, Anette Sagen, Maren Lundby, Kadra Yusuf og mange flere! Massevis av modige, flotte, kloke, fantastiske kvinner som jeg ser opp til og beundrer, og som får andre til å rase. Jeg er slitsom sammen med alle dem! 

Den høstmorgenen i 2022 fikk jeg ideen om å danne Foreningen for slitsomme kvins. Jeg sendte melding til Bonde Tusvik og Aden om å være med. Da de sa ja, ble jeg både overrasket, veldig glad og kjempemotivert. Dette kunne jo bli til noe!

Mange slitsomme kvinner

Nå har jeg vært så slitsom at jeg har fått fantastiske damer til å skrive om sine erfaringer som kvinne, og sine tanker om likestillingskampen. En kamp som må tas igjen og igjen til vi er i mål, for i mål skal vi. Jeg vil nemlig at mine barn skal oppleve en litt bedre verden enn min, og deres barn en enda litt bedre verden enn dem igjen. Her i Norge, og over hele kloden.

Det var viktig for meg at tekstene de slitsomme kvinnene skrev, på en eller annen måte ble utgitt. Jeg er veldig glad for at ALTSÅ publiserer noen av dem i sitt nettmagasin.

LES OGSÅ: «Jeg har fått høre at jeg er djevelens verk» – ALTSÅ 

De viktige forbildene

Dersom jeg skal si noe helt konkret om hva jeg mener må til for å oppnå full likestilling, hvor alle behandles rettferdig over alt, uansett hvem eller hva de er, er det to grupper mennesker jeg mener må trå til litt ekstra.

Jeg vil først og fremst henvende meg til alle som er eller skal bli foreldre. Foreldre har enorm påvirkning på sine barns holdninger. Foreldres ord og handlinger blir barnas ord og handlinger, som de igjen tar med seg overfor andre, inn i sitt voksenliv og gir videre til sine barn. Du må være den voksne du vil at barnet ditt skal bli.

I tillegg må dere som har et synlig ansikt i offentligheten, med makt over andre og stor mulighet for påvirkning, hele tiden tenke, snakke og være slik vi ønsker at verden en dag skal se ut.

Alt dette blodet, tek det aldri slutt? Eg har blødd i tre månader.

Denne teksten vart fyrst publisert i papirmagasinet ALTSÅ si utgåve 2. Teksten er vinnar av ein skrivekonkurranse.

Teksten er ein kommentar og gjev uttrykk for skribentens meining.

Eg er glad for at sjukepleiaren har fortalt meg at det er eit langt klede, men sjølv om ho har presisert det, vert eg overraska når eg dreg ut eit blodig gasbind på over to meter. Ut den vegen det skulle ha komme ein baby, eit nytt liv. I staden kjem dette lange kledet, som verdas verste trylletriks. Eg lurer på korleis dei har fått til å legge det slik at det kjem ut som eit langt jamt klede, utan krøllar og klumpar, anna enn klumpane av blod. Alt dette blodet, tek det aldri slutt? Eg har blødd i tre månadar. Eg har blødd heime, på badet og i senga. I byen, på bussen, eg har blødd på biblioteket og på puben. Restane av det som skulle verte barnet mitt, ligg strødd igjen utover heile byen min. Eg prøver å tenke at det er noko fint i det, men eg skulle ønske at eg heller kunne ha blødd nedi eit lite hol i skogen, grave att og visst at der, der er det. Slik det er no, ligg det restar i alle søppelbøttene eg har kasta bind i, og alle toaletta eg har besøkt dei siste tre månadane. På toget til Trondheim og på flyet til Stockholm. Eg vert svimmel og må legge meg ned.

Fem timar sidan inngrepet

Eg ser at det er ho som heiter Kristine som kjem inn. Ho er på min alder, kanskje litt yngre. Ho er lys, med rundt fjes og kraftige overarmar. Eg likar ho godt, ho er ei slik ei eg vil skal støtte meg i seng. «Det har gått 5 timar sidan inngrepet, så du kan ete litt no, vil du ha ei skive?» Eg ristar på hovudet. «Eg kan godt få litt saft», seier eg. Ho trekker frå gardinene, og eg ser at det er kveld. Snart er vakta hennar over. Kristine skal gå heim, truleg til mann og to blonde barn og sjå på fredags-TV, ete heimelaga pizza og drikke vin. Medan eg er her. Ingen pizza, ingen vin, ingen mann. Ingen barn. «Har du barn?» Den forrige som spurde om det, var den nye frisøren. Eg rykka til i stolen, håpa ho ikkje merka det. Svaret mitt kjem alltid akkurat litt for fort og med eit tilsynelatande lett tonefall: «Nei.»

Eg må ha sovna, det har vore vaktskifte og to nye kjem inn. Sjukepleiaren presenterer seg, og seier at ho har med seg ein student som skal vere med på si første nattevakt. Dei tar blodprøver, studenten får øve seg på å stikke. Før dei går, sett sjukepleiaren det vesle begeret med smertestillande på nattbordet. Eg tek dei så fort dei har gått ut, og ventar på søvnen.

Sparklar att underlivet

Eg drøymer at eg er innlagt for å sparkle att underlivet. Eg er vaken under operasjonen og høyrer dei to mannlege legane snakke seg imellom. «Det har medført så mykje smerte at det er til det beste». Så sparklar dei att og glattar til som på ei barbiedokke. Det er ingenting der.

Eg får frukost etter at eg har dusja og forsikra sjukepleiarane om at eg ikkje er svimmel lenger og fint kan gå åleine. I ellevetida kjem legevisitten. Legen sett seg på sengekanten og seier: «Du har kanskje forstått det, men dette var siste sjanse …Vi vil ikkje tilrå …» Det susar i øyra mine, så eg får ikkje med meg alt ho seier, men eg nikkar på dei plassane ho ser ut til å forvente det, og tenker at dei likså godt kunne ha sparkla meg att. Etter ho har gått ut, pakkar eg ned dei få klesplagga og toalettsakene eg hadde med meg og ventar sitjande på senga med joggeskoa på. Eg veit ikkje kva eg ventar på, for snart skal eg gå ut i verda att. Kvinne 38. Ingen barn.

– Menn har sendt meg bilder av «deres edlere deler» for å friste meg. Jeg ble kvalm, ikke fristet, skriver Amal Aden.

Dette er et debattinnlegg. Meningene i teksten er skribentens egne. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende oss e-post på redaktor@xn--alts-toa.no.

Jeg har vokst opp i et land der jeg som barn fikk høre at dersom det ikke kom regn, var det fordi kvinner ikke dekket hodet med hijab. Da jeg vokste opp, lærte vi at kvinner er til for å tilfredsstille mannens behov, kvinner burde helst være inne, lage mat, ta vare på mann og barn. Kvinnen er skapt for å tjene en mann, enten det er en far, en ektemann eller en bror. Som kvinne skal du ikke ha egne meninger, det er alltid en mann som skal bestemme for deg.

Ses på som en slitsom kvinne

Jeg har vokst opp som foreldreløs i et krigsherjet land, så derfor slapp jeg å bli den stakkarslige jenta som måtte beskyttes av menn – jeg måtte beskytte meg selv. Derfor har jeg i manges øyne gått fra å være en plagsom jente til en slitsom kvinne.

I hele mitt liv har jeg kjempet imot patriarkatet i en kultur og en religion som mener kvinner har mindre verdi enn menn. Kvinner arver mindre enn menn, kvinner skal ikke ha egne meninger og i alle fall ikke ha noen seksualitet. Til og med her i Norge er det vanskelig å frigjøre seg for kvinner med somalisk bakgrunn.

Et miljø som overvåker andre

Jeg kommer fra et miljø der det er vanskelig å frigjøre seg, et miljø der man ofte overvåker hverandre. Et miljø med mange rykter. En del personer som har kommet til Norge fra mitt fødeland Somalia, har tatt på seg et ansvar for å være et slags moralpoliti. Disse personene overvåker andre, ikke bare personer de kjenner, men også andre som har samme kulturbakgrunn som dem. Ofte er deres mål å passe på at kvinner ikke blir for norske.

Disse mennene er raske til å spre rykter. De kan ringe familiemedlemmer til personer i Somalia og fortelle at deres kvinner har kjærester eller har blitt horer her i Norge. Disse mennene kan for eksempel ta bilde hvis de ser en kvinne og en mann holde hender og spre disse bildene i miljøet. Flere kvinner jeg har snakket med kommer fra veldig religiøse og kontrollerende hjem, og forteller at hvis noen sprer slike bilder av dem, kan livet deres være i fare.

Vanskelig å ha meninger

Dette skaper store utfordringer for de som gjerne vil være en del av det norske samfunnet, for eksempel ungdom som vil leve som andre nordmenn, jenter som vil være frie.

I en kollektivistisk kultur kan det være vanskelig å være fri. Det er vanskelig å være en fri kvinne, det er vanskelig å være en kvinne med egne meninger. Fordelen med å være en del av en kollektivistisk kultur er at mange kan stille opp for deg når du trenger det – de er din storfamilie.

Men hva skjer hvis man ikke lenger ønsker å være en del av denne storfamilien? Eller hvis man som kvinne vil kle seg annerledes enn de andre kvinnene i storfamilien? Ta av seg hijaben, gå med bukser, klippe håret kort? Hva hvis en kvinne vil gå sine egne veier, eller at kvinnen prater høyt om egne tanker og hva hun selv tenker er best for henne?  Kvinner med slike tanker og holdninger kan fort bli erklært som en fiende av familien og miljøet. Disse kvinnene kan bli sett på som dårlige forbilder, som prøver å splitte familien og miljøet.

Mange lever dobbeltliv

Familiene til slike kvinner skammer seg over valgene de har tatt. Som kvinne blir du sett på som et dårlig menneske, en vantro eller en dårlig muslim.

Jeg snakker stadig med både kvinner og menn med opprinnelse i Somalia som for eksempel ikke er troende muslimer lenger. De fleste av disse er livredde for at andre skal få vite dette – selv om de bor i Norge.  

Det er kvinner i det somaliske miljøet som hater å gå med hijab, men som ikke tør å ta den av. De frykter rykter, sjikane og hat. Mange kvinner sier at selv om de lever i et fritt land, føler de seg ikke fri, de tør ikke leve det livet de egentlig ønsker. Jeg kjenner mange som lever dobbeltliv i konstant frykt for å bli oppdaget av miljøet. Noen har kjæreste, noen drikker alkohol, noen har forhold til noen av samme kjønn, men er gift med en av motsatt kjønn.

Jeg er alt som ikke er lov

Personlig har jeg valgt å være fri. Jeg nekter å leve et dobbeltliv eller være ulykkelig bare fordi personer fra Somalia skal akseptere meg. Jeg er alt som ikke er lov; jeg fordømmes på måten jeg kler meg på – at jeg ikke går med hijab, men med bukse og skjorte – det anses som en skam. Jeg er kvinne og har kort hår – det anses som en skam. Og på toppen av det, jeg er gift med en kvinne – det anses ikke bare som en skam, det er forbudt.

Ofte er det visst vanskelig for en del menn å forstå at kvinner har en seksualitet. Mange menn ser meg ikke bare som en slitsom kvinne med altfor mange meninger, men de ser meg også som en slags trussel. Jeg har fått høre at hvis jeg ble voldtatt noen ganger, så ville jeg til slutt like menn.

Jeg mener menn stadig overvurderer seg selv, de tror ikke en kvinne klarer seg uten dem. Menn har sendt meg bilder av «deres edlere deler» for å friste meg. Jeg ble kvalm, ikke fristet. Jeg har fått høre at jeg er djevelens verk, hvordan kan jeg være sammen med en annen kvinne og ikke skamme meg?

Må lære om likestilling

Norge har kommet langt når det gjelder likestilling, men vi er ikke helt i mål. Vi trenger slitsomme kvinner i alle miljøer som prater høyt. Siden jeg selv har minoritetsbakgrunn, har jeg alltid vært opptatt av minoritetskvinner i Norge.

For å få til en bedre likestilling i minoritetsmiljøer må vi starte tidlig. Personer som er nye i Norge, må få informasjon om kvinnekampen i Norge. Mange kommer fra land som aldri har hørt om likestilling. Jeg tror både nye kvinner og menn vil ha nytte av å lære om likestilling med en gang de kommer hit. Kanskje vil det gjøre det litt lettere for en del å leve det livet de selv ønsker.

Denne teksten er en del av en serie samlet inn av Sølvi Brekklund Sæves. Hensikten er å høre erfaringene til kvinner som oppfattes som «slitsomme».

Malins historie om overspising ble brukt i en Dagbladet-sak om slanking. Det gjør henne rasende.

Dette er et debattinnlegg. Meningene i teksten er skribentens egne. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende oss e-post på redaktor@xn--alts-toa.no.

Jeg er frustrert og sint på alle medier og journalister som spyr ut slankesaker. Likevel ble plutselig min historie brukt i en sånn sak. Jeg brenner for å spre kunnskap og åpenhet om overspisingslidelse – en spiseforstyrrelse som rammer tre prosent av befolkningen og preges av mye hemmelighold, tabu og skam.

I mai ble jeg intervjuet av Dagbladet om overspising og det ble publisert en nettsak. Tre måneder senere hentet de opp saken og trykket den på papir – denne gangen utvidet med såkalte ekspertråd mot overspising.

Men disse rådene handlet om vektregulering, IKKE hvordan man kan overkomme en overspisingslidelse eller et overspisingsproblem.

Overskriften på forsiden av avisa “Ekspertråd mot overspising – Bli kvitt de ekstra kiloene” gjør meg rasende.

For en person med overspisingslidelse gjør ofte slanking vondt verre. Det har de til og med tatt med i saken, og likevel deler de slanketips?

Se Dagbladets svar lenger ned i saken.

Lite kunnskap

Dagbladet har i ettertid forklart at det som skjedde var at de satte sammen to gamle nettsaker, og at hvis “ekspertrådene” i saken som ble trykket på papir var feil, så var de nok også det den gangen de laget nettsaken “ekspertråd mot overspising”.

Creds til Dagbladet for å innrømme feil og for å lytte til tilbakemeldinger om hva som ble feil og hva de bør gjøre annerledes neste gang. For jeg håper virkelig de vil skrive flere saker om overspising, med hjelp av gode eksperter på feltet.

MEN. Denne glippen fra Dagbladet tydeliggjør ikke bare den lave kunnskapen om overspising og overspisingslidelse, som til og med strekker seg til helsevestenet.

Den tydeliggjør også medienes villighet til å lage slankesaker, her med Dagbladet som eksempel og syndebukk.

Jeg regner med at slankesaker selger, og at nok en forside som lover “ekspertråd for å bli kvitt de ekstra kiloene” lokker til seg lesere som har et vanskelig forhold til egen vekt.

Tynnfiksert kultur

Jeg slanket meg første gang da jeg var 13 år, og holdt på i MANGE år med jojo-slanking. Vet du hvorfor? Fordi vi lever i en tynnfiksert kultur som fortalte meg at jeg ikke var bra nok fordi jeg var tjukk. Og vet du hvem som i stor grad er med på å skape og formidle kulturen? Media.

Medienes fremstilling av idealkroppen og medienes evige mas om slanking og dietter dikterer i stor grad befolkningens virkelighetsoppfatning av at den tynne kroppen er mer verdt enn den tjukke kroppen, og at hvis du er tjukk så bør du slanke deg.

Men slanking funker veldig dårlig. Av de som slanker seg er det ytterst få som holder vekten, og fryktelig mange som går opp igjen mer enn de først gikk ned.

Så de prøver en ny diett eller slankekur. Kanskje en de har lest om i en avis eller et blad? Og ja: De går ned i vekt mens de holder seg til regimet, men resultatet er dømt til å bli midlertidig så lenge reglene de følger ikke er endringer i kostholdet som de faktisk trives med.

Telte kalorier som 13-åring

Det er helt ubeskrivelig trist at jeg allerede som barn visste at jeg var for tjukk og at jeg begynte å telle kalorier som 13-åring. Og vet du hva? Jeg klandrer media. Og vet du hva mer? Nå får det være nok.

Jeg vil ikke at mine søte små barnehagebarn skal vokse opp i en kultur hvor et menneskes verdi blant annet måles i kroppsstørrelse. Jeg vil ikke at neste generasjon skal vokse opp med all den kroppsmisnøyen og alle de spiseforstyrrelsene som min generasjon har levd og fortsatt lever med.

La barna vokse opp med en helsefremmende livsstil for kropp og psyke fylt av glede og mestring. Men ikke la trening eller mat handle om hvor tynn kroppen kan bli.

For kropper ER forskjellige. Og det er greit.

Stopp å fronte slanking!

Å fronte slanking og dietter er ikke helsefremmende, det er helseskadelig. Slanking virker i de fleste tilfeller mot sin hensikt ved å føre til vektøkning via jojo-slanking.

Favorisering av den tynne kroppen og oppfordring til slanking fører også til dårlig selvbilde og spiseforstyrrelser hos mange, både voksne og barn.

Så til journalister, aviser, blader, magasiner og TV-programmer som promoterer slanking direkte eller indirekte: Stopp med en gang!

Og til deg som venn, familiemedlem, kollega eller nabo: Hvordan du forholder deg til kropp og mat påvirker de rundt deg. Vær forsiktig.

Slik svarer Dagbladet

Redaktør for Dagbladet Pluss, Bjørn Carlsen, svarer slik på kritikken:

– Overvekt og fedme er et utbredt og økende folkehelseproblem i Norge. Vi mener det er viktig å opplyse og gi kunnskap og råd til våre lesere her, siden vi vet det kan hjelpe mange til bedre livskvalitet. Når det kommer til dette konkrete oppslaget om overspising, så erkjenner vi at for en del som lider under dette, så er det først og fremst kognitive metoder, blant annet terapi, som kan gi god og varig hjelp. Vi forstår godt at dette for Malin og andre i hennes situasjon kan være svært komplekse problemer, og det var overhodet ikke vår mening å gi løsninger som for dem oppleves irrelevante.

Når det er ein storm på veg, blir det sett krisestab medan folk pakkar ned trampolinene og ladar powerbanken. Kvifor er det ingen som bryr seg om klimaet på same måte?

Dette er eit debattinnlegg. Synspunkta gjev uttrykk for forfattarens meining. Dette innlegget blei fyrst publisert på forfattarens Facebook-side. Vil du delta i debatten, send ein e-post til redaktor@xn--alts-toa.no.

«Vi holder pusten». «Rødt farevarsel». «Det er en veldig alvorlig situasjon». «Har satt krisestab».

Ekspertane åtvarar, og folk pakkar villig ned trampolinene sine, sikrar kjellaren sin, ladar powerbanken og planlegg for heimekontor. Fordi det er ein storm på veg.

Kor er krisestaben for klimaet?

Kvifor i all verda klarar me ikkje å få folk til å bry seg om klimakrisa på same måte? Farevarsla er eldraude og ekspertane ropar så høgt dei berre kan, men kor er krisestaben og den folkelege mobiliseringa?

Skogar brenn ned, jord tørkar ut, elvar fløymer over og artar døyr ut. Det finst snart ikkje normalvèr lenger, berre ekstremvèr, og matproduksjonen kjem til å bli vanskeleg mange plassar og umogleg andre plassar. Folk mistar heimane sine og jobbane sine, og millionar av menneske kjem til å blir tvungne ut på flukt.

Presset på landa som framleis er nokolunde stabile og levelege kjem til å bli enormt. Tolmodet, tilliten og demokratiet kjem til å bli sett på prøve. Og så vidare og så vidare og så vidare.

Så ja – me held pusten.

Veit ikkje kva som er skumlast

For kvifor høyrer ikkje folk etter når ekspertane åtvarar? Kvifor gjer me ikkje som dei ber oss om? Og kor er solidariteten med alle dei som allereie er, og kjem til å bli, råka? Eg veit ikkje kva som er skumlast og vondast – er det forskarane sine spådommar og framskrivingar, eller er det å leve i eit land der så mange vel å drite i dei rundt oss og dei etter oss, trass tiår med åtvaringar og oppfordringar?

Førre veke skreiv NRK at apatien og mistilliten hos unge aukar, og at «klimaengasjementet» har blitt mindre. Kva trudde de? At me «engasjerte oss» fordi det var kjekt? At millionar tok til gatene og la om livsstilen sin fordi dei ikkje hadde noko betre å bruke tida si på?

At ungdommar skriv kronikkar, skulkar skulen og sperrar motorvegar fordi dei ønskar seg ein klapp på skuldra? At me hadde lege vakne og skrive teite hjartesukk dersom me sov godt om natta?

Vel, beklager å måtte seie det, men me har aldri vore «engasjerte». Me er redde og triste og sinte.

Ikkje vits i lenger

Men no er det altså mange unge som føler at det ikkje er noko vits i å prøve lenger. Som sluttar å lese nyheiter fordi det gjer vondt. Som sluttar å demonstrere fordi dei same slagorda har blitt ropt i fleire tiår utan at det har blitt gjort noko nemneverdig. Som sit heime og lurar på kva dei skal leve av og for når ingenting er som før. Som drit i å vere flinke og fornuftige fordi det følest meiningslaust.

«Verden går under om 50 år uansett», som ein 19-åring svara Aftenposten i ein reportasje om kor skadeleg unge si festrøyking er (takk for omtanken, Aftenposten, men sigg hamnar godt nedpå lista over bekymringar, eit par hakk bak for eksempel ferskvatnkrigar, flyktningstraumar og høgreekstremistar på frammarsj).

Ikkje legg ansvaret på politikarane

Det er ufatteleg at ikkje fleire vaksne, opplyste og priviligerte nordmenn skjerpar seg. Dei aller, aller fleste klarar å forstå at me ikkje kan halde fram som før, og at klimaløysingar inneber at ein må minske sitt eige forbruk drastisk. Det nyttar ikkje å berre leggje ansvaret på politikarane eller å skulde på næringslivet.

Politikarar må føre politikken veljarane vil ha, og bedrifter produserer varene forbrukarar vil kjøpe, så så lenge folk protesterar mot endringar og tviheld på overforbruket sitt, kjem politikarar og maktpersonar til å gjere det same.

Det kjennest som eit hån når de seier at «håpet ligg i ungdommen», og samstundes gjer det så vanskeleg for oss å ha noko å håpe på. Alle dei vanskelege vala og kutta de ikkje orkar å ta, blir me nødt til å ta. Me orkar faen ikkje å bere håpet dykkar i tillegg.

Føder ikkje ein framtidig helsearbeidar

Eg fattar ikkje kva me kan seie eller gjere for at fleire skal endre kurs. Utallige vitskapsartiklar, demonstrasjonar, oppfordringar og hjartesukk har tydelegvis ikkje gjort inntrykk nok. I nokre små, radikale grupperingar blir det no kviskra om å bruke vald, trugslar og sabotasje for å få folk til å høyre etter. Eg forstår fortvilinga deira, men fordømmer idèane.

Men andre meir stilleteiande reaksjonar og protestar tvingar seg også fram frå byllen av sinne og redsel: Eg og mange med meg fødar ikkje eit einaste barnebarn eller ein framtidig helsearbeidar inn i denne verda før de byrjar å bry dåke også om vår alderdom.