Det brygger nok en gang opp til storm rundt planlagte kraftutbygginger. Reindriftsutøvere kjemper for beiteområdene i Finnmark, men de møter mye motstand lokalt. Også mange samer vil heller ha utbygging enn vern.

I høst har vi sett samer stenge ned Statnett, joike i Vandrehallen, bo i lavvo utenfor Stortinget, demonstrere på Karl Johan og gå inn på Slottet for å be Kongen om hjelp. De unge, stolte samene har med vrengte kofter utfordret nasjonale institusjoner, og krever umiddelbar handling etter at Høyesterettsdommen i Fosen-saken falt for over 700 dager siden. 

Lengre nord i landet er det en murring. Utbyggingen av vindmøllene på Fosen var et menneskerettighetsbrudd fordi samenes urfolksrettigheter ble krenket. Samtidig er det flere store vindmølleparker under planlegging i Finnmark.  Også her står reindriftsnæringen, samiske tradisjoner og urfolks rettigheter på den ene siden mot utbygging på den andre. Men motsetningene er større her når det gjelder beskyttelse av de samiske rettighetene. Og heller ikke alle samer i Finnmark velger reinbeite foran kraftutbygging.

Kraftlinje over sommerbeitet

Reindriftsutøver Anne Louise Næss Gaup har fulgt med på Fosen-demonstrasjonene. For henne har det vært oppløftende å se engasjementet de har skapt.

– Jeg blir motivert når jeg ser demonstrasjonene i Oslo. Mye fordi jeg ser at det er flere enn de som er tilknyttet reindrifta som demonstrerer. Det er også andre samer og majoritetsnordmenn som er med på å demonstrere mot menneskerettighetsbruddene utført av staten, sier hun. 

Hun er født og oppvokst i Karasjok, og var seks måneder første gang hun ble tatt med ut til reinen sammen med familien. I dag er det reindriften hun lever av. Men hun bekymrer seg for fremtiden, både hennes egen og de som kommer etter henne. 

Den planlagte kraftlinja Skaidi-Varangerbotn, går gjennom hennes sommerbeiteområde i Porsanger og er tegnet inn rett over simlenes kalvingsområde. Hun kom med et forslag som ville minimert skadene betraktelig; å la kraftlinja gå langs E6, men det ble ikke tatt hensyn til. 

Hvis regjeringens planer om å elektrifisere Melkøya går i oppfyllelse, vil det også komme store vindkraftanlegg i nærliggende områder. 

Reindrift versus utbygging

Det ligger an til å bli en konfliktfylt prosess: Hele Finnmark er definert som reinbeiteområde, bortsett fra det som allerede er dyrket mark. Og mens flere roper på økt utbygging, mer næringsliv og storstilt kraftløft, er flere reindriftssamer bekymret for et økende press for å industrialisere det nordligste fylket. 

– Staten tråkker på oss. Vi er en minoritet i en minoritet. Det finnes ikke så mange reindriftsutøvere, og det sjokkerer meg at de ikke tar hensyn. Vi vet ikke om de kommer til å ekspropriere og ta reinbeiteområdene våre. De kan heller ikke lokke oss med penger. Livsstilen med reinen er noe vi er oppvokst med, og det er det eneste vi har i livet, sier Anne Louise Næss Gaup. 

Det er nå fem store vindkraftprosjekter under utredning i Finnmark. Totalt sett kan prosjektene bety opp til 380 turbiner, hvis de alle skulle godkjennes – det vil si over dobbelt så mange som de 151 turbinene som reindriftssamene på Fosen krever at skal rives. I tillegg er det foreslått veinett og kraftledninger, som er nødvendig for å transportere strømmen. Også disse vil spise av reinbeitene. 

– Vi er få folk, og jeg føler at vi ikke har noe vi skulle ha sagt. Storsamfunnet sammenligner vindmølleparkenes arbeidsplasser og lønnsomhet med den som er i reindrifta. Det er urettferdig, for vi skal også leve her oppe, sier Anne Louise Næss Gaup. 

Mer støtte i sør enn i nord

Vindmøllene er bare en av flere saker som skaper konflikt i Finnmark:

• I Hammerfest har befolkningen sett seg lei på reinsdyr som spiser blomster, gress og gjør fra seg i byen. Tidligere i år anmeldte Hammerfest Høyre saken til politiet. 
• Miljøvernorganisasjoner og Sametinget sa nei til gruvedrift i Repparfjorden, derimot sa kommunen og to departementer ja. 
• Reindriftsnæringen står i en vindkraftkonflikt ved Rásttigáisá i Finnmark og en kraftlinjekonflikt mellom Skaidi og Lebesby i samme fylke. Det ble også store protester da elektrifiseringa av Melkøya ble foreslått av Regjeringen i starten av august.

En undersøkelse utført av InFact på vegne av AbcNyheter, viser at folk som bor i Nordland, Troms og Finnmark er markant mer skeptiske til å ta hensyn til samisk reindrift enn folk ellers i landet. 

Faktisk er over halvparten av nordlendingene og finnmarkingene negative.

Noe alle vet

Vi spør Torjer A. Olsen, som er professor i urfolksstudier ved Senter for samiske studier på UiT Norges arktiske universitet, om det finnes forskning som underbygger resultatene fra spørreundersøkelsen, men han kan fortelle at det er begrenset hvor mye som er dokumentert. 

Samtidig sier han: 

– Det er noe som alle vet, men som få har skrevet vitenskapelig om. 

Det er både enkelt og komplisert, forteller han, og det historiske bakteppet spiller en sentral rolle.

Fornorskningen av samene og kvenene var en aktiv politikk som varte i nesten 100 år, fra 1850-tallet til 1960-tallet. Med skolen som slagmark og lærerne som frontsoldater skulle samene legge bort språket sitt, endre grunnverdiene i kulturen sin og bytte ut den samiske identiteten.

Barn ble sendt bort fra foreldrene sine for å gå på internatskoler, og skolegangen var flere steder preget av forbud og tvang mot å bruke morsmålet sitt. Vold, sjikane og hets var utbredt. Da rapporten fra Sannhets- og forsoningskomiteen ble lagt fram av Dagfinn Høybråten, kalte han den “alvorlig”. 

Fornorskningen en del av forklaringen

Det var langs kysten at fornorskningen rammet hardest. 

– Fornorskningen virket på mange ulike måter, og det er ulikt hvor brutalt det var, men vi vet at mange sluttet å være same og kven. Etter at fornorskningen var ferdig, hadde mange mistet språket sitt, og det var mange som hverken følte seg norsk eller samisk. Etter alt å dømme, fikk dette utslag i motstand mot det samiske. Særlig langs kysten i Finnmark og Troms. Man skulle hvert fall ikke være same, og alt som var samisk ble også assosiert med noe negativt, sier Torjer Andreas Olsen ved UiT. 

Det var skamfullt å være same, og det å legge bort den samiske identiteten var en overlevelsesmekanisme for mange, forklarer han. Men på 1970-, 80- og 90-tallet og helt fram til i dag har det skjedd en revitalisering. 

– Det har også skapt noen utfordrende relasjoner og situasjoner i kystsamfunnene i nord. Hvis du tar tilbake den samiske identiteten din, og erklærer at du er samisk, så erklærer du jo også at hele familien din er det. Da oppstår det noen situasjoner som er ganske unike for dette kystbeltet: En bror kan ta avstand fra det samiske, mens en søster kan komme med kofte. Man trenger ikke være psykolog for å skjønne at det kan bli komplisert, sier han. 

Dermed har det oppstått mange mellomposisjoner, og det er også en diskusjon om hva som egentlig utgjør det samiske samfunnet, kan han fortelle. For mange er det samiske noe bredere og mer variert enn å være reindriftssame.

Utfordrer det tradisjonelle

Partiet Nordkalottfolket gjorde et brakvalg i Finnmark i høst. Partiet er mer opptatt av å hindre avfolking enn av å beskytte beiteområder.

De ønsker å være et parti og en stemme for menneskene som har en sammenfattet samisk identitet. 

– Det samiske er mer enn joik og rein. Ser man Finnmark og samer utenfra, er det lett å tenke at reindrift og samisk identitet er to sider av samme sak. Gjerne med et romantiserende blikk, mener Toril Bakken Kåven, Sametingsrepresentant for Nordkalottfolket.

– I Oslo er man veldig glad i den nasjonalromantiske samen. Det er reindrift, joik, kofte og det samiske språket som skal beskyttes. Men det samiske er mer enn det, sier Kåven. 

Hun synes ikke det er rart at man er mer positiv til reindriftsnæringa i sør enn i nord. 

– Det er helt naturlig. Man sitter så langt unna. Næringen deres har ingen konsekvenser for dem i Oslo. Vi lever med det hver dag. 

Vil hindre fraflytting

Kåven har sittet på Sametinget siden 2005. Tidligere var det for Finnmarkslista, nå er hun sametingsrepresentant for partiet Nordkalottfolket. Et parti som har blitt en storaktør i Finnmark og nå kun er marginalt mindre enn Arbeiderpartiet. 

De er et opposisjonsparti på Sametinget, og utfordrer den tradisjonelle urfolkspolitikken og reindriften. Nordkalottfolket mener den er for dominerende og legger for store føringer.

– Vi er norske, godt integrerte samer som mener at Nord-Norge må overleve. Det er viktig for oss å hindre en massiv utflytting fra nord. Hvis ikke de små kystsamfunnene klarer å overleve, så kommer vi også til å miste mye av den samiske kulturen, sier hun. 

Toril Bakken Kåven er en av dem som har tatt tilbake det samiske. Hun jobber i utmarksnæringen, det vil si at hun sanker bær og urter fra utmarken, for så å konservere, produsere og selge produktene. Samtidig snakker ikke Kåven samisk. I hennes familie har de snakket norsk i fire generasjoner.

Hun mener reindriftssamene har for mye makt i dag, og at det må bli lettere å bygge ut annen næring. 

– I dag kan reindriftseierne si nei til alt, med loven i hånden. Det er ikke så rart at de sier nei, jeg forstår det, de ønsker å beskytte næringen sin. Det er grunnleggende menneskelig. Men slik lovverket er i dag, beskytter man en del av den samiske befolkningen til fordel for den andre. 

Forventer mer polarisering

Også forsker Torjer Andreas Olsen ved UiT er spent på hvordan debatten kommer til å utvikle seg videre, og hva som kommer til å skje med en av de mest betente sakene – kraftutbygging i nord. 

– Debatten har blitt veldig polarisert. Det å snakke om vindkraft, samiske rettigheter og utmark skaper ikke en trivelig diskusjon, akkurat, sier han.

Forskeren ser ikke for seg at motsetningene kommer til å bli mindre med det første.

– Jeg tror at polariseringen bare kommer til å forsterke seg. Og at Sametingsvalget kan komme til å bli en utrivelig affære.