Frykt og skam er hovedkilden til psykiske lidelser, sier psykolog Nadia Ansar. Nå tar hun et oppgjør med kulturen hun har vokst opp med.

 – Jeg er så fed up av en kultur drevet av frykt og skam, og som spiller folk opp mot hverandre og gjør at folk føler seg fanget.

ALTSÅ møter Nadia Ansar, psykologspesialist med doktorgrad, i barområdet på Amerikalinjen. Hun er en dame med bestemte skritt og en tydelig stemme. Når hun snakker, er det lett å se for seg psykologen som står på scenen og holder foredrag foran store folkemengder. Men det har ikke alltid vært sånn, forteller hun og innrømmer at det fortsatt ikke faller henne mest naturlig å ta ordet. I store deler av livet har hun vært stille. Og redd. Gamle bilder av Ansar viser en krumbøyd jente med blikket vendt nedover.

 – Når jeg ser på den jenta, så ser jeg hvor redd hun har vært, hvor stille hun har vært, hvor oppslukt hun har vært av å overleve. For henne har det handlet om; pass på at du ikke havner i helvete, pass på mamma og pappa, pass på at du er lydig og flink på skolen.

I boken Min skam som ble utgitt i høst, gir Ansar et rikt innblikk i sin oppvekst og historie. Som psykolog har hun i lang tid snakket om følelser fra en profesjonell rolle, men det at hun nå prater om egen skam og sårbarhet i offentligheten, er å gå i rake motsetning av hva hun har vokst opp med.

Hovedkilden til psykiske lidelser

Som norsk-pakistaner i innvandrermiljøet i Groruddalen, vet Ansar hva det vil si å vokse opp i en kultur som stiller strenge krav. Hun vet hva det vil si å skulle adlyde Allahs ord, adlyde familiens overhoder, å skulle være kvinne og barn på riktig vis, og å frykte Guds konsekvenser dersom man ikke adlyder.

– Det blir et system som spiller på frykt og skam. Vi vet at det er hovedkilden til psykiske lidelser, forteller Ansar. 

Hun er opptatt av at kilden til psykiske lidelser ligger i emosjsonsunngåelse. Det vil si at vi unngår følelsene våre når vi ikke får lov til å føle det vi gjør, og vi ikke har et språk for å uttrykke dem, eller evne til å forstå og håndtere dem. Hun påpeker at det er en kultur som spiller på følelser, men samtidig finnes det ikke noe språk for følelsene. 

 – Det som skjer når du ikke har et språk for følelser, er at følelsen eier deg mer enn du eier følelsen. Det er skummelt når frykt og skam blir den underliggende drivkraften bak valgene vi tar uten at vi er klar over det.

Selv var Ansar nylig på besøk i moskeen. Når hun går dit nå, er det med et sosialantropologisk blikk, forteller hun. Her ble hun vitne til en imam som sa; hvert minutt barna bruker foran dataspill, er et minutt mindre i Guds tjeneste. Det er denne type fryktbasert tilnærming Ansar ønsker å ta et oppgjør med. 

– Da er det frykten for å havne i helvete som styrer valget om hvordan foreldre oppdrar barna, uten at de har noen bevissthet om det.

Et oppgjør med kulturen

I dag har Ansar en spesialisering i emosjonsfokusert terapi for foreldre, en terapiform som fokuserer på og jobber med følelser når de er aktivert i oss, og i fjor fullførte hun en doktorgrad i samme metode. Hun er opptatt av at foreldre spiller en viktig rolle i at færre barn skal slite psykisk, men hun er også opptatt av at foreldre er ofre for den samme kulturen som spiller på frykt og skam.

– Det finnes ikke umotiverte foreldre. Det finnes bare rådville, håpløse, skamfulle, redde og fortvilte foreldre, som trenger å bli møtt med empati og forståelse, mener Ansar.

– Det er kulturens forventninger og rammer som jeg vil ta et oppgjør med, og ikke menneskene som er fanget i denne ukulturen, presiserer hun.

Hun forteller at skam gjør at vi blir redde for å dumme oss ut, skille oss ut, å bli ekskludert og luket ut fra flokken. Skam gjør at vi blir redde for å bli sett. 

– Når vi skammer oss, så gjemmer vi oss.  

– I 32 år har dette vært helt hemmelig

– Jeg vet hva hemmeligholdelse gjør med et menneske, presiserer Ansar. 

I Min skam forteller hun om et seksuelt overgrep hun ble utsatt for av en familievenn da hun var seks år. Hun kjente på en overveldende følelse av skam og unnlot å fortelle det til noen ut av frykt for hva som ville skje. Da hun var 22 år fortalte hun det for første gang til kjæresten sin, Abid Raja, og deretter tok hun mot til seg, og fortalte det til noen familiemedlemmer. Ansar forteller at familiemedlemmene konkluderte med at overgrepet ikke kunne ha skjedd.

 – Da fikk jeg bekreftet mitt verste mareritt. Det er ingen som tåler min smerte og jeg hadde all grunn til å holde kjeft, forteller Ansar. 

Det tok henne totalt 17 år å fortelle om overgrepet. Da hun ikke ble trodd, tok det henne 15 nye år før hun våget å fortelle om det på nytt.

 – Det er 32 år, det. Jeg er 44 år nå. I 32 år har dette vært helt hemmelig, forteller hun. 

Ingen visste om overgrepet, bortsett fra Abid Raja, og familiemedlemmene hun fortalte det til. 

 – Skammen fikk tid til å mørne seg og bli til en giftig cocktail på innsiden, som over tid holdt på å kvele hele meg, deler Ansar.

Det å ikke bli tatt imot av sin familie da hun åpnet opp om overgrepet, har Ansar opplevd som noe av det mest smertefulle i sin oppvekst.

– Jeg er opptatt av at det viktigste er ikke det som skjer, men det som skjer etterpå, forteller Ansar. 

– Jeg har blitt så utrolig opptatt av hva det gjør med et menneske å ikke bli trodd. Jeg har kjent på hvor mye det kostet meg å være åpen, og hvor skadelig det var å ikke bli trodd når man først forteller om noe som er så skambelagt.

Hennes budskap til de som lytter, er å prøve å tro på de som deler.

– Folk lyver ikke om vold og overgrep i barndommen, sier hun. 

Et språk for følelser

Det er på et seminar i emosjonsfokusert terapi i Bergen at Ansar selv får et vendepunkt i sin egen historie. Foredraget hun skal høre har tittelen Det er noe grunnleggende galt med meg. I ryggen har hun spesialistutdanning i klinisk familiepsykologi, hun har fått mange skussmål og gjør det bra faglig. Mannen på scenen begynner å prate med tykk bergensdialekt. I én time snakker han om skam. Han snakker til en forsamling med flere hundre mennesker, men for Ansar føles det som om han snakker til henne.  

– Han nevner ikke kultur med ett ord, han har ingen kompetanse på kulturelle utfordringer og problemer, likevel er det som om han snakker til meg, forteller hun.

Selv om hun allerede har oppnådd det man kan ønske seg som psykolog, bestemmer hun seg der og da; hun skal ta en ny spesialistutdanning, nå i emosjonsfokusert terapi. Utdanningen jobber med følelser, og en del av kravene er at man må gå i gruppe- og individualterapi. 

– Frem til da hadde jeg vært i to terapiprosesser. Jeg hadde skjult alt og var livredd for å bli avslørt for at jeg ikke var skikket til å være psykolog på grunn av oppveksten min. 

Tidlig i ekteskapet opplevde Ansar en økende kontroll i sitt forhold med Abid Raja, men på jobb som psykolog, snakket hun om vold og tvangsekteskap. 

– Jeg turte ikke å fortelle om det jeg opplevde hjemme. Jeg syntes det var så flaut, forteller Ansar.

Det har tatt henne to spesialiseringer, en doktorgrad og 200 timer med terapi for å få et språk for følelser og alt det som har foregått inne i henne. 

– Det er ikke veldig lett å få det, skjønner du, spøker hun.

I doktorgraden i emosjonsfokusert terapi, bestemmer hun seg for å fokusere på foreldre.  

– Hvorfor valgte jeg å fokusere på foreldre? Nettopp fordi det koster så mye mindre. Tenk deg hva det betyr for samfunnet å forebygge psykiske lidelser hos barn gjennom å styrke foreldrenes emosjonelle kompetanse, fremfor å reparere syke voksne.

Mannen som offer

Ansar er opptatt av at også mannen er et offer for den samme kulturen som spiller på frykt og skam. I en patriarkalsk kultur er mannen overhodet, forhøyet over kvinner og barn. Da er det lett å tenke at han er roten til problemet, forklarer hun.

– Jeg er opptatt av at vi må slutte å lage de forenklede historiene om at kvinnen er offer og mannen er ond som påfører kvinnen all elendigheten, mener Ansar.

Mannen er presset inn i den samme kulturen, påpeker hun. Han står også i møte med ekstremt høye forventninger til å lykkes med utdanning, jobb, å skulle stille opp for familien, sende penger til storfamilien i utlandet, og forsørge familien med hjemmeværende kone og derfor med dobbelt økonomisk ansvar. 

– Og så kommer de hjem, utslitt, fortvilet, frustrerte og kjempedårlige utgaver av seg selv. Ikke fordi de er onde, men fordi at også de er drevet av de samme følelsene – frykt og skam, presiserer hun. 

Sammen med ektemannen Abid Raja har Ansar jobbet med å frigjøre seg fra de kulturelle forventningene og å bryte ned tabuer. Hun forteller at hun på mange måter fant sin frihet gjennom ektemannen sin frihet. 

– Veien til min frigjøring gikk gjennom Abid, men det er ikke hele sannheten. Når jeg først kom gjennom han og fikk min frihet, så skjønte jeg at jeg fortsatt har min egen terapiprosess å komme gjennom, påpeker Ansar. 

– Da Abid, for eksempel, ikke lenger brydde seg om hva jeg gikk kledd i eller hvor mye hud jeg viste, så slet jeg fortsatt med det selv, forteller hun. 

Ansar forklarer at de kulturelle kodene lager emosjonelle sår som blir vanskelig å bli kvitt, selv om man ytre sett har blitt fri. 

– Når ting først ble bra, så skjønte jeg at jeg ikke lenger trengte kultur eller foreldrene mine lenger til å pålegge meg disse kravene, for alt hadde jo blitt internalisert. 

Hun forteller at dersom vi blir frigjort fra det patriarkalske grepet, kan det være vanskelig å virkelig bli frigjort om vi ikke gjør jobben med oss selv, og vår egen frykt og skam.

En lukket kultur

Ansar opplever at hennes historie om overgrep, frykt og stillhet, rammer mange flere enn vi våger å tenke. Når hun tenker tilbake på nærområdet, på venninner og barna i oppveksten i Groruddalen, så husker hun den gjennomgående redselen.  

 – Jeg hørte ofte om overgrep, om vold og kriminelle handlinger, om foreldre som satt i fengsel, tabu, hemmeligholdelse, stillhet. Ikke fortell noe til foreldrene. Som voksen kan jeg skjønne hvor redde vi må ha vært. Som barn var det bare en del av hverdagslivet.

Ansar beskriver det som en boble der fysisk og psykisk vold, var vanlig. Hun innrømmer at det høres skandaløst ut, men også overgrep forekommer oftere enn vi våger å tenke, og mørketallene er høye.

 – Det er helt sant, understreker hun. 

 – Dette var helt vanlige historier for barn der å snakke om. Det er rart, for det man snakker om hver dag blir på en måte normalisert.

Det finnes ingen konkret statistikk som viser at det er flere overgrep i innvandrermiljøer enn i andre miljøer, forteller Ansar. Hun påpeker at Stovner politidistrikt har slått alarm fordi flere rapporterer og snakker om overgrep nå, men det betyr ikke nødvendigvis at tilfellene har økt, mener hun. Det kan også bare bety at flere tør å melde ifra. 

– Magefølelsen min sier at det er like mange tilfeller av overgrep og vold i innvandrermiljøer, men at mørketallene er høyere, nettopp fordi det er så stort tabu knyttet til det å gå ut og fortelle om det som foregår hjemme.

– Det er større lojalitetspress i ikke-vestlige og kollektivistiske miljøer. Det vet vi i forhold til det å adlyde Allahs ord, å måtte dra til moskeen hver helg og å frykte Guds konsekvenser ved å ikke adlyde ham og foreldrene, påpeker Ansar.

En integrering som går nedover

Noe av grunnen til at Ansar er opptatt av å peke på de delene av kulturen hun har vokst opp i som er skadelige, er fordi hun selv ser en økning i religiøse og konservative holdninger rundt seg.  

– Da jeg gikk på videregående, så jeg ingen damer med hijab. Nå er det et helt vanlig syn, mener hun.

Som ungdom gikk Ansar og venninnene hennes på burgersjappe. Det var ikke snakk om halalkjøtt eller hijab den gang. Etterhvert har venninner rundt henne blitt mer religiøse, forteller Ansar. Livene deres har blitt innsnevret med lover og regler om blant annet halalkjøtt, og tildekking av hår og hud.

– Jeg merker at flere og flere blir konservative med tiden. Og så merker jeg at mange som gifter seg med sine søskenbarn sier at det er arrangert, men det er ingen som snakker høyt om at de kan ha blitt tvunget inn i ekteskap som de ikke har valgt frivillig, men hvor de har kjent på at de ikke har noe valg.  

Ansar påpeker at ikke-vestlige kvinner gjør det bedre i høyere utdanning enn snittet for norske kvinner.

– Det er sinnssykt imponerende, men hvor blir det av dem? undrer hun. 

Statistikken i arbeidslivet speiler ikke statistikken i utdanning, påpeker Ansar. I arbeidslivet er statistikken lavere for ikke-muslimske kvinner enn for norske kvinner. Hun mener at de gamle, konservative idéene om at kvinner hører til i hjemmet og ikke i arbeidslivet, er noe av det som ligger bak.

Å bryte med systemet

Utdaterte og konservative holdninger om kvinner var noen av utfordringene Ansar slet med i starten av sitt ekteskap med Abid Raja. Selv var hun aktiv i yrkeslivet, men spørsmålene de ble møtt med var mange: Skal hun ikke ta seg av barna og familien? Hvorfor går hun med bukse? Har ikke mannen hennes kontroll på kona si?

– Hvis jeg gjør noe annet, så truer det hele systemet, forteller Ansar.

– Det er viktig at alle følger de samme normene. For hvis én gjør noe annet, så kan kanskje flere få noen andre idéer. 

Men det er nettopp dette som er en del av Ansar sitt prosjekt med boken Min skam. Det er mange grunner til at folk gjør som de gjør, om det er å bruke hijab eller å være hjemmeværende, forteller hun, men i sin bok ønsker hun å vise at det finnes et alternativ.

– Jeg ønsker å gi håp og motivasjon gjennom min historie. Alle har et fritt valg og jeg dømmer ingen, men det finnes også et alternativ, presiserer hun.

Hun forteller at den viktigste veien ut av et system av frykt og skam, er å snakke om det.

– Begynn å snakke om det. Sett ord på dine opplevelser. Det trenger ikke være en psykolog eller en profesjonell, fortell det til en du stoler på, sier Ansar.

– Åpenhet er den eneste veien ut, understreker hun.