Det er VG som først meldte om Høyre-utvalget mot partnervold. Utvalget skal komme med forslag til hva Høyre-ordførerne kan ha som handlingsplaner mot partnervold i sine respektive kommuner. På ordførerkonferansen for Høyre-ordførere i Trondheim forrige uke forpliktet ordførerne seg til å lage slike handlingsplaner i sine kommuner. Høyreleder Erna Solberg sier til VG at partiet skal sørge for at de har et hjelpeapparat som innbyggerne vet at finnes, og som det er lett å komme i kontakt med.

– Da blir terskelen for å ta kontakt og snakke om problemene lavere, sier hun.

De Høyre-styrte kommunene utgjør 66 prosent av landets befolkning.

LES OGSÅ:

– Det er noe som har ligget og ulmet. Nå eksploderer det.

– Ja, vi har monstre blant oss

Ekspertutvalg

Høyre setter altså i denne forbindelse ned et ekspertutvalg som skal komme med råd til Høyre-ordførerne om hvilke andre tiltak de kan innføre i sine kommuner for å bekjempe partnervold og familievold. Oslos ordfører Anne Lindboe skal sitte i utvalget. Hun er også lege og tidligere barneombud. I tillegg skal tidligere voldsoffer Kine Aamodt Pedersen sitte i utvalget. Hun driver organisasjonen Du eier meg ikke. Pedersens overgriper ble dømt til 13 års fengsel for vold mot henne og en annen kvinne. Ifølge VG skal utvalget skal dessuten bestå av:

• Ingeborg Forseth, styreleder i Krisesenteret for Molde og omegn IKS og gruppeleder for Høyre i Molde kommune.
• Mogens Albæk dr.philos, psykologspesialist ved Statens barnehus Kristiansand, tidligere forskningssjef ved RVTS Sør og spesialrådgiver i Barnevernet.
• Hanne Finanger, leder for forebyggingsenheten mot vold i Oslo politidistrikt og fylkesstyremedlem i Akershus KrF.
• Endre Bendixen, jurist i Stine Sofies Stiftelse.
• Tom Georg Indrevik, ordfører i Øygarden og leder av Høyres kommunalutvalg.

Sterkt engasjement

Kine Aamodt Pedersen har gjennom sin organisasjon Du eier meg ikke hjulpet andre voldsofre, og hun har et sterkt engasjement for å bedre sikkerheten for ofre for partnervold. Under demonstrasjonen utenfor politistasjonen i Oslo i januar sa hun til ALTSÅ:

– Vi hadde akkurat møte med politiet, og det er helt tydelig at de trenger flere midler. Jeg håper at de får det de trenger.

Som medlem i Høyres utvalg mot partnervold vil hun først og fremst delta med sin egen erfaring, forteller hun til VG.

Folk i Vindmøllebakken i Stavanger har sine egne små leiligheter, men eier store fellesarealer sammen med alle naboene. Her er det fellesmiddager og aktiviteter. Ingen skal trenge å føle seg ensom i disse leilighetene.

– Her er jeg veldig mye om sommeren. Det er deilig med så mye uteplass her oppe – spesielt for de som ikke har hytter å dra til.

Lene Elizabeth Hodge har bodd i Vindmøllebakken siden de første leilighetene var ferdige i desember 2018. Hun og samboeren flyttet fra leilighet i Gamlebyen i Oslo da de fikk jobb i Stavanger, og oppdaget tilfeldigvis dette byggeprosjektet av tre da de kjørte over en av broene i nærheten.

– Vi leste oss opp og syntes det virket spennende å dele kvadratmeter, og fokuset på beboere i forskjellige livsfaser. Pluss at vi likte gata og bydelen!

Da ALTSÅ kommer for å besøke Vindmøllebakken, er det liv og røre i gata bofellesskapet har navnet fra. Det myldrer av barn fra hele strøket på akebrett, voksne som gir fart, bygger hopp og holder liv i bålene nedover i stikkveien. 

Noe annet enn profitt

Vi er off-Pedersgadå i Stavanger, der hermetikkfabrikkene holdt til under Stavangers forrige industrieventyr. Miksen av gamle murbygg og skakke arbeiderboliger lokket først til seg grafitti-kunstnere under Nuart-festivalen, så andre oppfinnsomme folk.

De siste årene har dette gått fra å være en folketom gate ut av sentrum med en bensinstasjon og et par kiosker, til å myldre av et mangfold av take away-sjapper og små restauranter (inkludert den bittelille sushibaren Sabi Omakase med Michelinstjerne), Matros og andre barer, boutiques, barberere, antikvariater og kontorer for lokale filmskapere.

Bofellesskapet ligger oppi høyden, litt unna sentrum. Det synes ikke så godt, der det ligger med ujevn fasade og varierende med etasjer rundt gårdsrommene. Malt i hvitt, som mesteparten av de originale boligene her.

Heisen suser til topps, og Lene Elizabeth Hodge åpner døren inn til et koselig lite atrium fullt av slyngplanter, med trebord og kurvstoler i midten. Utenfor er det Ryfylke panorama, utsikt over oljeby, fjord og fjell. Bord og benker og dyrkekasser venter bare på bedre vær.

– Det er litt kaldt her nå, vi går inn på biblioteket og setter oss!

Laget på dugnad

Hodge viser vei inn i det andre rommet her oppe. Det er stort og lyst og lukter tre som resten av bygningen. Her er det også en stor terrasse utenfor.

– Dette forteller egentlig alt om dette stedet: At toppetasjen er fellesområde, ikke penthouse-leiligheten som kunne ha blitt solgt for et tosifret millionbeløp, sier hun.

Økologiske økonomer snakker om at moderne samfunn trenger å kunne måle verdier i noe annet enn penger. Dette huset er et eksempel på det. Maks utnyttelse av tomten kunne ha blitt veldig mange flere leiligheter. Her er det høyt under taket og liv og røre på takene i stedet.

Mye gjøres på dugnad og mye lages på dugnad.

– Alt vi ser her i Loftstuen er laget av beboere. Noen har bygget bokhyllene og sofaen, helt fra bånn, sier Hodge. 

– Det er mye motivasjon her i huset, for å si det sånn. 

Bor smått, men romslig

Det tidligere hermetikkindustri-området i Stavanger har fått nytt liv. 67 mennesker bor rundt i de 40 leilighetene. 

Da bofellesskapet var nytt, var de største leilighetene på gateplan beregnet spesielt for barnefamilier, priset rimeligere så de skulle ha råd til å kjøpe seg inn. Nå selges de til markedspris de også, men det bor flere barn her, og voksne i alle aldersgrupper.

De fleste i Vindmøllebakken bor på rundt 50 kvadratmeter og har kun ett soverom. 

De 500 kvadratmetrene alle eier sammen inkluderer to leiligheter for overnattingsgjester. Og en innredet kjellerstue beboerne kan bruke til middager og feiringer hvis de vil. Det er inntektene fra de mange omvisningene for kommuner, politikere, eiendomsutviklere og arkitekter fra hele verden som har betalt for møblene her – langbord, sofagruppe, åpen kjøkkenløsning og kule lamper. 

Alt er innredet på dugnad. Og alt kan brukes av alle. Mangler du en stor gryte eller trenger en eltemaskin, kan du låne en fra kjøkkenet (ja, alle leilighetene har eget kjøkken). Trenger du en gardintrapp, kan du bruke den som står nede i snekkerboden. 

Kommer du sliten hjem fra jobb kan det hende at noen har satt lasagne de hadde til overs i kjølerommet som du kan ta. Du kan også gi bort klær, det er bare å henge dem opp nede ved trappen i auditoriet.

– Det er ambisjoner her for det som skjer utenfor de fire veggene våre, sier Lene Elizabeth Hodge.

– Jeg liker tanken om at livet ikke bare handler om det som skjer på egne kvadratmetre.

Ildprøven

Vindmøllebakken fikk DOGAs høythengende pris for inkluderende design i 2020, et års tid etter at folk flyttet inn. Innovasjonsprisen blir delt ut hvert tredje år og går til “design og arkitekturprosjekter som bidrar til et mer inkluderende samfunn med vekt på sosial, miljømessig og verdiskapende bærekraft. Prisen løfter frem prosjekter med store visjoner, inkluderende prosesser og nyskapende og universelle løsninger.”

Under arkitekturbiennalen i Venezia i 2021 ble det nyskapende bofellesskapet vist fram for verden i hele den nordiske paviljongen. Det vi deler. En modell for bofellesskap ble basert på intervjuer med folk som bodde i Vindmøllebakken. Utstillingen ble kuratert av Nasjonalmuseet, og laget av Helen&Hard, de samme arkitektene som tegnet dette boligkvartalet.

Stor stas for norsk arkitektur, for Stavanger, for alle som hadde vært med å lande dette visjonære bofellesskapet.

Men hvordan har det vært å bo her? Mange av de nyinnflyttede rakk bare å bo der i noen måneder før koronapandemien kom og forandret nasjonens sosiale liv totalt. 

Bofellesskapet hadde riktignok en egenutviklet app, men den ble ikke et digitalt sosialt lim som folk ellers ble veldig avhengige av.

– Det er helt utrolig, men det ble en av de mest sosiale periodene av mitt liv, sier Hodge.

Pådrivere i bofellesskapet tok i bruk nettverket sitt og gjorde auditoriet til en kulturell arena. Kohorten hadde konserter med Skambankt, Thomas Dybdahl, Hilde Selvikvåg, Heine Totland og lokale stjerner som Hanne Vasshus og Pål Jackman.

Mens resten av landet måtte trekke seg inn i sine egne små huler, fikk bofellesskapet en slags flying start.

Hva annet enn en pandemi skal til for at et bo-fellesskap som dette ikke bare blir brolagt med gode intensjoner, men faktisk funker?

Sosial bærekraft mot ensomhet

Over halvparten av befolkningen bor i singel-husholdning. Og ensomheten øker i det norske samfunnet, mest tydelig blant unge, aleneboende under 35 år og pensjonister. Vindmøllebakken er et pilotprosjekt for en ny boform som er ment å bidra til mindre ensomhet, 

Modellen som er brukt kalles Gaining by Sharing, klekket ut av eiendomsutvikler Sissel Leire og arkitektfirmaet Helen & Hard.

– Vi satte oss ned og snakket om hva vi kunne gjøre for å lage flere naturvennlige og sosialt bærekraftige boliger. Vi syntes det var nødvendig med nye grep, forteller Leire.

– Vi lever på en måte som er så ekskluderende for kontakt med andre mennesker. Det blir vi syke av. Det ønsket vi å gjøre noe med.

I praksis selges Gaining by Sharing-modellen til eiendomsutviklere, inkludert samarbeid om hvordan de arkitektonisk kan planlegge et bærekraftig bofellesskap. Med på kjøpet får de også hjelp til en beboer-prosess slik at den sosiale prosessen kan begynne før folk flytter inn.

Sissel Leire er ærlig: Til tross for stor interesse blant byplanleggere og arkitekter, er det manko på utbyggere som tenker større enn maks inntekt.

Ja, hva skal faktisk og praktisk til for at slike bærekraftige bo-konsepter blir en byggeskikk?

– Et slikt fellesskap er ikke noe en utbygger eller arkitekt kan bestille eller forvente. Men det kan tilrettelegges for gjennom arkitektur og prosess, sier Siv Helen Stangeland i Helen & Hard.

Arkitekten bor selv i Vindmøllebakken. Hun understreker at samfunnsgevinsten skapes av mange ulike bidrag som blir til en større helhet. Her har alle parter, fra byggherrer til beboere, bidratt med smidighet og samarbeid på hvert sitt vis, og faktisk ønsket å bidra til nyskaping og bærekraft.

– Synergier oppstår gjennom deling og fellesskap – enten det er å unngå ensomhet, eller å få en ekstra bestefar, eller det er å dele rom, bil eller verktøy, sier Stangeland.

– Det er et felles ansvar å få til flere boligprosjekter som kommer samfunnet til gode, dersom vi virkelig vil få til endring. Vi tror kommunene kan spille en større rolle. Det nye prosjektet vi jobber med her i Stavanger, for eksempel, er resultatet av et nyskapende offentlig/privat samarbeid.

Ildsjel-arena

Det er også versjoner av Vindmøllebakken i gang i Alta og Voss. Sannsynligvis trenger de som flytter inn i Alta god plass til snøskutere. I Stavanger fant beboerne som var med i planleggingsfasen at det måtte være god plass til sykler. 

De bestemte seg også for at de ville ha snekkerbod, og at det måtte være plass til å spise sammen rett ved et romslig felles kjøkken. Nå når huset er i full drift betyr det i praksis at kjøkkengruppa bistår med å lage fellesmiddag minst en gang i måneden. Veganergruppa lager middag hver onsdag. 

– Det er en klar overvekt av ildsjeler her! Vi har over 50 selvorganiserende grupper, forteller Lene Elizabeth Hodge.

– Her i biblioteket møtes meditasjonsgruppa hver morgen året rundt. De som helårsbader møtes også fast og tar følge ned til fjorden.

Gruppene er navet for den sosiale bærekraften her i “huset”. De fikser feiringer og nyttårsfester. Barnas forum sørger for at ungene blir hørt. Kjæledyrsgruppa har laget regler for dyrehold, og har hyret inn ekspertise fra en lokal hundeskole og arrangerte en bli kjent- dag for hundene i bofellesskapet. 

– Vi har en ny faddergruppe nå som tar imot nyinnflyttede, forteller om uformelle regler og hjelper dem inn i fellesskapet, forteller Hodge. 

Andre grupper står for drift, at helt nødvendige ting at vaskemaskinene funker og filteret i bergvarme-systemet blir skiftet.

 Hva er deres versjon av å krangle om hvem som tar oppvasken?

– Alle har ikke samme syn på hva ryddig betyr. Det oppstår gnisninger, det er jo helt naturlig. Vi får bare ta ting som de kommer. Det er derfor husmøtene annenhver måned er så viktige.

Fare for å brenne ut

Styreleder Mona Vervik stikker hodet innom biblioteket, og nikker enig når hun hiver seg ned i den røde, romslige dugnads-sofaen.

– Ja, det er veldig bra å få tatt opp ting før det baller på seg konflikter.

– Og vask av fellesområdene har vi satt ut, altså! 

Hva er den største utfordringen med et bofellesskap som næres av engasjement?

– Utfordringen er vel at motivasjon og engasjement ikke er en utømmelig ressurs hos alle, sier Hodge.

– Nå har vi vært i en skapende fase, det er jo for mange mer spennende enn drift. Framover kreves det flere rutiner, og ting må virke. Vi kan ikke forvente at engasjementet gløder like mye av seg selv de neste 20 årene, men det må til for at dette stedet skal være bærekraftig.

Hva slags hierarki er det som har oppstått her i huset etterhvert?

– De som faktisk gjennomfører planer har en høy stjerne. 

Lene Elizabeth Hodge liker at hun kan bidra til fellesskapet ved å arrangere bokbad hvis hun vil, og finne på ting sammen med LOL-gruppa (står for lått og løye, som direkte oversatt fra stavangersk betyr latter og humor).

– Hierarkiet her er uformelt og basert på forskjellige behov og hensyn, det er også fint.

– Det jeg setter aller mest pris på her, er spontaniteten. En prat på terrassen, her har Mona og jeg hatt mange gode samtaler. Vi tar ned barrierer ved å bli kjent, og det er ikke noe press – det skjer helt naturlig.

Hvem bør ikke flytte inn her?

– Folk som helst vil unngå sosial kontakt. Og de som ikke vil diskutere åpent med andre hva vi skal gjøre sammen på for eksempel 17. mai og Sankthansaften.

Det plinger fra appen til bofellesskapet. Den eldste i Vindmøllebakken inviterer til sjampanje-vorspiel til 80 års-bursdagsfest. Klokka 21:30 på kjøkkenet. 

– 20 påmeldte. Sånn, nå er det 21! Lurer på om jeg skal pynte meg?

– Jeg har lyst å pynte meg, sier styrelederen.

– Så kult med vorspiel klokka halv ti en fredag!

Overgrep er et stort folkehelseproblem. 16 prosent av jenter og fire prosent av gutter på videregående skole har blitt voldtatt, ifølge Helsedirektoratet. Overgrep fører til store og alvorlige helseproblemer for de som rammes. Helsedirektør Bjørn Guldvog er bekymret for hva dette betyr, både for individene og for samfunnet.

– Konsekvensene av overgrep er store. Mange faller ut av skole eller utdanning og får helseutfordringer. Angst, søvnproblemer, spiseforstyrrelser og rus er noen av det vi ser. Det bekymrer meg, sier han.

I 82 prosent av overgrepene er overgriper en jevnaldrende. Bare 15 prosent av ungdommene forteller foreldrene om hva de har opplevd.

Overgrepsmottaket i Oslo behandlet rundt 750 pasienter i 2023. Nå har de varslet om en bekymringsfull utvikling ved at de ser stadig flere unge blant de som oppsøker mottaket. Vi vet også fra store undersøkelser at bare 10 prosent som rammes av voldtekt, oppsøker hjelp, ifølge Helsedirektoratatet.

– Snakk om samtykke

Helsedirektør Bjørn Guldvog oppfordrer nå foreldre til å snakke med barna sine om overgrep.

– Tenåringsforeldre må snakke med ungdommene sine om hva som er et samtykke og hva som er innafor. Vi er nødt til å heve kompetansen om overgrep i alle ledd av helsetjenesten, men spesielt hos dem som er tettest på ungdom. Da tenker jeg for eksempel på helsesykepleiere, fastleger og BUP, slik at flere som er utsatt kan få hjelp. Aller viktigst er å sikre at ungdom får nødvendig opplæring om hva som er sunn seksualitet slik at vi forebygger overgrep, sier han.

Han varsler nå at det trengs en ny strategi for seksuell helse, for å lære barn og unge om grenser, samtykke og overgrep.

– Hele samfunnet må jobbe sammen for å bedre situasjonen. Dette er et landsomfattende problem som krever innsats i både hjem, skole, øvrig organisert arbeid med barn og unge, politiet og helsetjenestene. Vi vil ta med oss dette inn i det pågående arbeidet med en ny strategi for seksuell helse, sier Guldvog.

Har du opplevd voldtekt, kan du ta kontakt med Hjelpetelefonen for seksuelt misbrukte på 800 57000, eller du kan få hjelp på dinutvei.no. Vil du anmelde et seksuelt overgrep, kan du gjøre det ved å ringe politiets fellesnummer 02800.

Du kan også høre «Leas» historie om voldtekt i podkasten En dag i august. Her kan du høre hva som skjedde da hun opplevde å bli voldtatt av kjæresten sin, og også få råd og tips til hvordan det går an å komme seg gjennom et slikt traume. Du vil også få høre om vanlige reaksjoner i etterkant, om ulike hjelpetiltak, og om hvordan pårørende kan hjelpe best. Du finner podkasten der du hører på podkaster. Den gratis å lytte til.

Forskere ved NTNU har laget en modell for å vise hva det er mulig å spare i energi og klimaavtrykk ved å endre folks kjøpevaner fra å kjøpe nye klær til å kjøpe eller leie brukt. Det er forskningsmagasinet Gemini som skriver om forskningen. Først har forskerne sett på hele klesforbruket her i landet i ett år. De har gjennomgått hva som ble produsert, importert, frakt, energiforbruk i butikker, reise for de som handler og hva som ble kastet og fraktet til utlandet for destruering. Året de så på var 2018. Så har de regnet på hva som vil skje hvis andelen som kjøpes eller leies brukt går fra fem prosent til 74 prosent av det totale klesforbruket.

De har da funnet ut at vi vil få en reduksjon klimagassutslipp med 57 prosent, reduksjon i vannfotavtrykket med 62 prosent og energiforbruket vil bli redusert med 47 prosent. Men, sier de, for at dette skal være mulig, må det en omfattende endring til i måten myndigheten organiserer avfallshåndteringen. Forskerne har også laget en modell for hvordan den kan endres slik at vi får en høyere grad av sirkulært forbruk av klær.

Færre klær

– Klesforbruket i Norge er hovedsakelig lineært, og de fleste plaggene som blir skaffet er helt nye og forlater systemet gjennom forbrenning eller eksport, forteller Kamila Krych. Hun er stipendiat ved NTNUs  Institutt for energi- og prosessteknikk og Program for industriell økologi og en av forskerne som står bak den nye studien.

De har tatt utgangspunkt i at folk skifter ut like mange klær som de gjør i dag i beregningene sine. Og de mener det er noen typer klær det er mindre sannsynlig at folk ønsker å leie eller kjøpe brukt. Som undertøy, for eksempel. Mens annet tøy, som barneklær, er det langt større vilje til å kjøpe eller leie brukt.

Skal man få ned omsetningen av nye klær mer enn det de har beregnet i studien sin, må vi forbrukere rett og slett greie oss med mindre klær, konkluderer de. Det vil i så fall kunne redusere klimaavtrykket ytterligere.

Det kan derfor bli en jevn kamp om hvor grensen skal gå for selvbestemt abort. Ifølge VG kan det stå om bare en stemme eller to.

Vil trolig få stemme fritt

For at det skal bli en utvidelse av grensen for selvbestemmelse, må minst fem representanter fra partier som egentlig ikke ønsker å utvide grensen, stemme mot standpunktet til eget parti. Det har vært tradisjon i flere partier for å fristille representantene i saker som handler om verdispørsmål, og det er ventet at flere av partiene vil gjøre det i spørsmålet om abortlov. Det vil i så fall innebære at hver representant kan stemme i henhold til sin egen overbevisning, og ikke trenger å følge partiet sitt standpunkt i denne saken.

Ifølge VG er det først og fremst Fremskrittspartiet som kan bli redningen for en eventuell ny abortlov. To av Frp-erne som VG har snakket med, sier de kommer til å stemme for 18 uker. Det gjelder Himanshu Gulati og Sivert Bjørnstad. To andre Frp-ere, Terje Halleland og Morten Wold, sier til avisen at de ikke har bestemt seg, men at de ikke er fremmede for å være med på en utvidelse. Silje Hjemdahl, også hun fra Frp, sier til VG at hun ikke har bestemt seg for hva hun vil stemme, og viser til at det pågår en høring.

Hvis alle disse fem fra Frp velger å stemme for 18 uker, vil det etter alt å dømme være flertall for dette. Det gjelder selv om primærstandpunktet til Rødt og SV er å utvide grensen til uke 22. Disse partiene ønsker med andre ord at grensen for selvbestemt abort skal gå ved levedyktighet for fosteret. Det er ventet at disse partiene vil stemme for 18 uker hvis det ikke blir flertall for primærstandpunktet deres. En annen grunn til å tro at forslaget fra regjeringen er garantert alle 80 stemmene fra de partiene som ønsker en utvidelse, er at det ikke er forventet at disse partiene vil fristille representantene sine.

Splittelse i regjeringen

Regjeringspartiene Arbeiderpartiet og Senterpartiet er splittet i synet på abortloven. Senterpartiet ønsker å beholde dagens grense, som er på 12 uker.

Abortutvalget som la fram sin innstilling i fjor høst, anbefaler at grensen for selvbestemmelse blir satt til 18 uker. De har også anbefalt å beholde abortnemndene for abortsøkende kvinner mellom uke 18 og uke 22. Det er knyttet spenning til hva helseministeren vil foreslå når det gjelder nemndene, og også til hva utfallet i Stortinget blir også med tanke på nemnder.

Teksten gir uttrykk for skribentens meninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende ene-post til redaktor@xn--alts-toa.no.

Jeg er barn og fri, og tenker at pappa er så ufri. Tenker at de andre pappaene kan ta fri fra jobben når de vil ha ferie. Vi står midt i snøstormen og måker snøen vekk fra drivhusveggene, for snøen er tung og våt og har lagt seg i høye murer rundt glassplatene som drivhusene er laget av. Der inne, innenfor glassene, står agurkplantene og vokser seg store. Her ute presser snøen på glasset.

Jeg hater agurkene der og da, når vi går glipp av noen av sangene på Melodi Grand Prix. Jeg ville ikke forlate den varme stua og ullpleddet jeg lå pakket inn i foran peisen. Snøen smelter i skoene mine. Pappa er vant til å måke snø i beste sendetid.

Nuet varer ikke evig

Hva er det med temaet «odel» som gjør det så tungt å snakke om? Odel er en påminnelse om at dette nuet ikke varer evig. En dag vil noe endres, enten man er klar for det eller ikke. En dag må jeg ta et valg, og hver dag etter det må jeg fortsette å stå for det valget. Eller selge gården, skuffe alle tidligere og kommende generasjoner.

Hva om jeg ikke klarer å drive denne gården? Hva om jeg må selge den, gå i underskudd og tape alt og begynne på nytt med å tenke på hva jeg vil i livet. Odelsretten er en evig påminnelse om at jeg ikke alltid skal være den unge og «ansvarsløse».

Odelen minner meg på at pappa og mamma ikke alltid skal være her, og at jeg må ta stilling til noe en gang om forhåpentligvis mange år.

Reise langt vekk

Sitter på jenterommet og ser tretoppene utenfor vinduet som lyses opp av drivhusene. Drømmer om å reise til Japan og til Sør-Amerika, og å være «fri». For «fri» må vel bety å kunne reise langt vekk, når man vil, til hvor man vil, uten at noen kan stoppe deg?

Jeg er 18 år og snakker minst mulig om hva pappa og mamma gjør. Folk snakker ikke om hva foreldrene gjør. Snakker mer om alt vi selv skal gjøre. Alt vi skal oppnå, oppleve, oppdage. Snakker om de vi ser opp til.  Alt skal oppover.

«Visste ikke at noen drev med sånt lenger»

Jeg er 22 og student, og nevner at jeg skal hjem og jobbe i drivhusene neste helg.

«Hva har dere i drivhusene?» spør folk.

«Agurker.» svarer jeg.

«Er det sant? Hva gjør dere med de?» spør de.

«Dere kjøper dem på matbutikken.» sier jeg.

«Åja, er det mange dere lager da?»

«Flere tusen om dagen» svarer jeg.

«Jøss, visste ikke at noen drev med sånt lenger» svarer de.

Fin jobb og fine negler

Jeg er 25 år og har fin jobb, fine negler og rent hår. Skriver saker om sex og død fordi det er det som selger. Pappa dyrker agurker hjemme på gården, selger de videre til de som selger de til matbutikkene som selger dem til deg. Kollegaer spør om familien min, og jeg forteller om hjemgården min hvor vi produserer agurker, og alle svarer «Hæ? Det har jeg aldri hørt om noen som gjør».

Er på byen og blir spurt om hva jeg jobber med.

«Journalist» svarer jeg.

«Så kult! Så spennende det må være!».

Slutter med det

Er 27 år og får helt nok av å skrive og tenke og drikke take-away-kaffe, og skrive om ting som selger, og lese om folk som blir drept og folk som dreper. Ideer skal hostes opp og bilder skal arrangeres og sjefer skal imponeres, og de blir aldri imponert, og jeg blir utslitt og tenker at «hvem er det jeg sliter meg ut for?». Mangler gode begrunnelser for å holde på som jeg gjør. Slutter med det.

Flytter dit jeg kommer fra. Jobber med det som pappa jobber med. Får stygge negler og bustete hår og større smil og mer energi. På fest spør folk hva jeg driver med.

«Dyrker agurker på familiegården.» sier jeg.

«Hæ, gjør noen i Norge det fortsatt?» spør de.

Verdsetter ikke matproduksjon

Hvor er alle mine «hype-men» og alle rådgivere og sjefer for ditt og datt, som kan hjelpe meg til å drive Agurkfarmen videre til suksess år etter år? De som finnes i mange andre bedrifter og bransjer. Hvor er midlene til å ansette analysefolk og utviklere, eller noen som driver med robotteknologi som gjør at de ansatte kan bruke mer tid på å jobbe med plantene og mindre tid på fysisk gjentakende arbeid, som å rulle planter eller høste agurker?

Hvor er matprodusentene som får like godt betalt som det jeg får som innholdsprodusent i en stor mediebedrift?

Det er kanskje ikke det vi vil putte pengene i. At noen suser rundt på gårder i Norge, og tenker på vær og vind og roboter og smaksoptimalisering og nye måter å dyrke mat mer effektivt og bærekraftig på.

Det er kanskje derfor jeg og andre odelsjenter og odelsgutter velger bort dette yrket. Det er kanskje derfor naboen river ned drivhusene.

Det er gjeld og lån og ustabilt vær og ustabile strømpriser og ustabil arbeidskraft som reiser dit det er mest penger (selvfølgelig). Forvirrende politikk og et skremmende verdensbilde.

Skape verdi

Jeg vil ha mat på bordet, tak over hodet, et fint tak. Vil ha en sikker framtid. Vil ikke risikere å bruke masse penger og tape penger.

Jeg vil skape verdi, skape mat og arbeidsplasser og produkter som folk trenger. Som agurker, for eksempel. Lære meg om hva vi trenger i maten, og hva vi ikke trenger. Lage god og verdifull mat som gjør godt for kropp og sjel.

Er 31 år og lurer på hva som er verdifullt i vårt samfunn. Ser rundt meg etter eksempler på hva og hvem som får anerkjennelse og hvem som defineres som suksessfulle. Ser altfor få matprodusenter.

Etter Hamas sitt angrep mot Israel den 7. oktober, da Hamas angrep og drepte rundt 1200 israelere, har minst 25.000 palestinere blitt drept. Volden vi er vitne til springer ut av en 56 år lang okkupasjon av Gazastripen og Vestbredden, melder FN. ALTSÅ har snakket med fire aktivister om deres engasjement for det som skjer nå.

– En medmenneskelig plikt å engasjere seg

Tiril Valeur
Illustratør og forfatter 

Hva er det med nettopp denne saken som engasjerer deg?

– Jeg har alltid vært engasjert i Gaza og for et fritt Palestina, så langt tilbake jeg kan huske. Det er noe med det groteskt ujevne maktforholdet, og den totale mangelen på respekt for alt av liv og rettigheter, som ryster meg dypt når vi ser hva palestinere har vært utsatt for i generasjoner. For meg har dette etter hvert blitt helt umulig å se bort fra.

Er dette første gang du er aktivist?

– Jeg har bedrevet smaåaktivisme med kunsten min på sosiale medier i andre sammenhenger også. Særlig knyttet til spørsmål om mangfold og likeverd. Men det er først nå, under dette pågående folkemordet, at jeg for alvor har sluppet løs aktivisten i meg.

Hvem vil du påvirke med aktivismen din?

– Jeg bruker bevisst veldig enkle og tydelige virkemidler, og prøver å nå dem som kanskje opplever at mye av det som formidles går over hodet på dem i kompleksitet. Opplysning og bevisstgjøring gjennom tegning og sparsom tekst håper jeg er lettere å ta inn enn store bolker med informasjon. Jeg håper også at jeg med et uttrykk uten for mye aggresjon, kan nå litt utenfor ekkokammeret, selv om det kanskje er ambisiøst.

Hva håper du blir utfallet?

– Hvis du mener utfallet av min egen aktivitet, så håper jeg at flere oppdager at det går an å ytre seg uten å skrike så fryktelig høyt. At aktivisme kan komme i flere former og ikke behøver å innebære aggresjon. Og selvfølgelig at flere får øynene opp for det som skjer i Gaza og på den okkuperte Vestbredden. 

– Hvis du tenker på utfallet av det som skjer i Gaza, så håper jeg på evig våpenhvile nå, og et fritt Palestina for alltid. Samt at Israel blir dømt strengt i Menneskerettighetsdomstolen.

Hvorfor mener du det er viktig å engasjere seg?

– For meg er det en medmenneskelig plikt å engasjere seg på vegne av undertrykte grupper. Hvis vi ikke anerkjenner andres lidelser og samtidig gjør det vi kan, uansett hvor lite det er, så er vi på vei inn i dehumanisering. Alle kan være med på å snu trenden, og hvis vi ser at andre bryr seg, blir det mindre skummelt å heve stemmen selv. Press fra folket veltet apartheidregimet i Sør-Afrika, så vi vet at det går an. Vi må ikke bli sløve, og vi må ikke slutte å bruke stemmen vår på vegne av de som ikke kan.

– Det får det til å koke inni meg

Wasim Zahid
Lege og TV-profil

Hva er det med nettopp denne saken som engasjerer deg?
– Dette er en sak som handler om grov urettferdighet og brutalitet. Millioner av mennesker har vært undertrykt og trakassert av israelske myndigheter. De har blitt utsatt for fordrivelse, drap, vilkårlige arrestasjoner og blitt frarøvet sin frihet. Det får det til å koke inni meg.

Er dette første gang du er aktivist?
– Neida. Det er mange saker som opptar meg. Jeg har vært aktiv i Palestinasaken i mange år. En annen sak som opptar meg er Indias brutalitet mot muslimene i Kashmir. Det ligner mye på det Israel gjør mot palestinere, men får dessverre ikke samme oppmerksomhet i media.

Hvem vil du påvirke med aktivismen din?
– Jeg prøver å skape oppmerksomhet blant vanlige mennesker så vel som politikere. Sannheten må frem.

Hva håper du blir utfallet?
– Jeg håper først og fremst at Israel avslutter sin ulovlige okkupasjon. At Palestina blir et fritt land hvor menneskene kan leve i fred.

Hvorfor mener du det er viktig å engasjere seg?
– Fordi det er slik forandring oppstår. Vi må fortelle våre folkevalgte hva vi ønsker.

– Hvem er du når et folkemord pågår?

Selda Ekiz
Fysiker og programleder

Hva er det med nettopp denne saken som engasjerer deg?

– At et folk som har levd under okkupasjon i så mange år nå blir utryddet er rett og slett moralsk feil. Det er noe med å følge med på et direktesendt folkemord. Jeg har alltid vært motstander av okkupasjonen og mener at menneskerettighetene må følges. Det å være passiv når medmennesker undertrykkes er feil. Jeg vil ikke være et menneske som ikke bryr seg om andre. Og jeg tenker at når det kan skje noen andre, så kan det skje meg, og i så tilfelle håper jeg at andre vil heve stemmen sin for meg også. 

Er dette første gang du er aktivist?

– Jeg er et medmenneske som vil stå opp for urett. Er det aktivisme? Men jeg er engasjert i både miljø- og klimasaken, i urfolks rettigheter, i minoriteters rettigheter og er generelt interessert i hvordan lokal- og storpolitikk påvirker livene til oss alle.

– Ja, og i tillegg til at jeg er engasjert i at folk skal forstå mer om naturen rundt oss.

Hvem vil du påvirke med aktivismen din?

– Jeg håper at jeg kan bidra til å dele informasjon slik at flere kan ta egne valg om hva slags mennesker de vil være. Hvem er du når et folkemord pågår?

Hva håper du blir utfallet?

– I dette tilfellet med Gaza, først og fremst en våpenhvile og slutt på okkupasjonen.

– Sånn generelt, at folk forstår at alt henger sammen, at mennesker langt unna deg er mennesker med de samme behovene og ønskene for livet sitt som det du har.

Hvorfor mener du det er viktig å engasjere seg?

– På et individuelt nivå, det er bra for deg å være et godt menneske. På et globalt nivå, alle har en egenverdi og alle har rett på et godt liv. Og disse to tingene henger vel sammen? Jeg skjønner ikke hvorfor det er så kontroversielt å ønske fred på jord.

– Historien har vist at engasjement virker

Zeshan Shakar
Forfatter og statsviter

Hva er det med nettopp denne saken som engasjerer deg?

– Det er fordi det er en grunnleggende og åpenlys urettferdighet i palestinernes situasjon. Den har vedvart og forverret seg over mange tiår med israelsk okkupasjon og undertrykkelse, med en grusomhet de siste månedene som mangler sidestykke. 

Er dette første gang du er aktivist?

– Nei, jeg gikk rundt med «Fritt Palestina» skrevet på skolesekken allerede på videregående.  

Hvem vil du påvirke med aktivismen din?

– Det er mer et eget behov for å gjøre noe, hva som helst. Om det når ut til folk som tidligere har vært uengasjerte, og til syvende og sist treffer de som fatter beslutninger, så er det selvfølgelig positivt.  

Hva håper du blir utfallet?

– Fred, frihet og rettferdighet for det palestinske folk.  

Hvorfor mener du det er viktig å engasjere seg?

– Nettopp mangelen på et bredt engasjement for palestinerne, ikke minst i vesten, har vært en årsak til at situasjonen er som den er. Historien har vist at engasjement virker og kan gi endring. Å la være og engasjere seg er å gi opp. Det kan vi ikke.

Det var The Irish Times som først omtalte saken. 

Mange av landene har kjempet for å komme fram til en enstemmig juridisk definisjon av voldtekt. Rådet, som består av EUs medlemslands regjeringer, har bestemt seg for å avvise inkluderingen av den juridiske definisjonen av voldtekt. 

En av de største utfordringene har vært å få flertallet av medlemslandene til å forstå at en trenger en samtykkebasert voldtektsparagraf. Det uttaler svenske Evin Incir som er medordfører for borgerrettighetsutvalget i EU til Euractiv. Striden handler om voldtekt skal defineres ut fra en samtykkelov, som de fleste EU-land ikke har. Voldtekt vil dermed også i fremtiden bli overlatt til straffeloven i de ulike EU-landene. 

Skuffende er ordet støttegrupper og politikere bruker om avgjørelsen om å utelate voldtekt etter juridisk definisjon i den europeiske unionens første direktiv om vold mot kvinner og vold i hjemmet – som nettopp har som mål å beskytte kvinner. 

Motarbeidelse av Frankrike og Tyskland

Det var måneder med tøffe forhandlinger om saken, sier det irske medlemmet av Europaparlamentet, Frances Fitzgerald, til avisa The Irish Times. 

– Som hovedforhandler for Europaparlamentet i denne saken, er det med en bitter følelse av skuffelse og sinne at det ikke ble funnet noen kompromissformuleringer som inkluderer voldtektsforbrytelse i dette direktivet, sier hun til The Irish Times. 

Hun anklager den franske og tyske regjeringen for å motarbeide dette arbeidet og stemme imot forslaget om voldtekt i direktivet. 

Ikke en politisk prioritet

Rachel Morrogh, som er leder for Dublin voldtektskrisesenter, sier til avisa The Irish Times at hun mener at dette vil gjøre ulikhetene som allerede eksisterer på feltet over hele Europa større, og at det også vil forsterke dem. 

– Det illustrerer at hindringer for fremgang er større enn motet for noen medlemsland til å overvinne dem. Å inkludere voldtekt i direktivet var viktig av både juridiske og symbolske årsaker, og utelukkelsen av det sender et tydelig signal til ofre og overlevende over hele Europa om at det ikke er en politisk prioritet.

Det sier Siri Kløkstad, gynekolog ved Sex og samfunn og C-Medical. Hun er svært kritisk til forslaget i abortutvalget om å flytte grensen for selvbestemt abort fra uke 12 til uke 18 i stedet for til uke 22.. 

Hun kan ikke se at uke 18 er et naturlig skille for selvbestemt abort.

Les mer her: Vil ha selvbestemt abort til uke 18. 

Kløkstad presiserer at det i Norge i dag er tillatt å ta abort frem til uke 22, men at dersom du ønsker abort etter grensen for sevbestemmelse, må du møte i nemnd. 

– De aller fleste som møter i nemnd, får sin søknad innvilget. Nemnd er kun en unødvendig belastning for de som ønsker abort. Sex og samfunn mener nemndene må fjernes og at grensen for selvbestemt abort må utvides til uke 22. Vi er sterkt imot et kompromiss på bekostning av kvinners rettigheter, sier hun.

Politisk splittelse ved grense for selvbestemmelse

Abortutvalget har foreslått å beholde nemndene for vurdering av abortspørsmål mellom uke 18 og uke 22. 

Den norske abortforskriften har fra 2014 slått fast at den legale levedyktighetsgrensen går ved utgangen av den 22. svangerskapsuken. Det innebærer at svangerskapsavbrudd før dette regnes som abort. Etter denne grensen er det mulig å redde barnet hvis det blir født. Det er dermed ikke lov å ta abort etter uke 22 i Norge, med noen få unntak.

Det har vært politisk splittelse om det er kvinnen selv som skal bestemme helt fram til uke 22, eller om selvbestemmelsen skal gå ved uke 12 som i dag, eller uke 18, slik abortutvalget har foreslått.

Bør være opp til kvinnen

Vil du si at det er noen faglig grunn til at uke 18 er bedre eller mer naturlig enn uke 12, uke 22 eller et annet tidspunkt? 

– Nei, medisinsk sett er det ikke noe som gjør at uke 12 skiller seg fra uke 18 eller uke 22. Abortprosedyren er lik. Jeg mener at den som er gravid selv skal få bestemme om hun skal fullføre svangerskapet eller ikke. Det bør helt og holdent være den gravides valg hva som skal skje med hennes kropp og hennes liv, sier hun.

Kløkstad understreker at det også kan finnes tilfeller der abort kan være aktuelt etter uke 22. 

– WHO mener at det ikke skal være noen øvre grense for selvbestemt abort, og jeg tenker det samme som fagperson. Eksempler på tilfeller hvor vi mener abort bør innvilges etter uke 22, kan være der graviditeten er et resultat av brudd på straffeloven, i situasjoner hvor svangerskapet kan føre til overhengende fare for den gravides liv eller helse, eller i situasjoner der den gravide ikke har hatt tilgang på informasjon eller helsehjelp som har gjort det mulig å kjenne til eller avslutte graviditeten før uke 22. Sistnevnte kan være tilfeller der barn blir gravide, eller der kvinner på flukt blir gravide, forteller Kløkstad.

Rettighetene øker ved uke 18

Tine Sande er seksjonsleder og sykepleier på gynekologisk poliklinikk på Ullevål. Hun har forståelse for at abortutvalget har foreslått å sette grensen ved selvbestemt abort ved uke 18.

– I praksis ser vi at de fleste får ja i nemndene fram til uke 18. Dette er i samsvar med den loven vi har. I Loven om svangerskapsavbrudd (abortloven), står det at fosterets rettigheter er større etter uke 18. Og etter det er det sterke, overveiende grunner som skal til for at en får ja i nemnd, sier hun, og legger til at hun tror dette er grunnen til at abortutvalget har landet på å sette grensen akkurat her.

Hva skjer mellom uke 18 og uke 22 med fosteret som gjør at det kan oppfattes som problematisk med selvbestemt abort? 

– Det kan være et etisk dilemma å sette en grense for selvbestemt abort i uke 22. Når fosteret er 22 uker gammelt, er det levedyktig. Samtidig er det klart at grensen mellom uke 18 og 22 er vanskelig, for noen vil si det samme mellom uke 12 og uke 18. 

– God samtale med leger

Kvinner som ønsker abort etter uke 12 i dag, og etter uke 18 i abortutvalgets forslag, må søke om dette til en nemnd. Spørsmålet om abortnemnd er en annen av de store politiske og faglige uenighetene knyttet til abort.

Seksjonsleder Sande ved gynekologisk poliklinikk ved Ullevål opplever at nemndene fungerer bra i dag. 

– Som ansatte på Ullevål er vi heldige og ser at pasientene som kommer til oss opplever nemnd som noe som ikke oppleves krenkende. Det er en god samtale med leger som ønsker dem vel, ønsker å høre dem ut og bidra til at den beste avgjørelsen blir tatt for kvinnen, sier hun.

– Vi er likevel veldig opptatt av å være der for pasientens trygghet.  Hvis det er snakk om underliggende sykdommer eller økonomi, så er nemndlegen opptatt av å ivareta disse problemstillingene. Og det er ingen tvil om at kvinner og menn som kommer i denne situasjonen er sårbare og trenger støtte og trøst, og ikke føle på skam og skyld. 

Hun erfarer at når de uttrykker at de er der for kvinnen, vil dem vel og ønsker at de skal få det som best de kan i sin situasjon, så gjør det det mye lettere for kvinnene å møte opp i nemnd. 

Nemndmøtene kan avdekke alvorlige forhold 

Seksjonslederen ønsker å få fram hva som er bra med nemnder. 

– I møte med nemndene kan en lettere oppdage hvis kvinner står under press og trusler fra andre, for eksempel kjæreste, samboer, familie – om å ta eller ikke å ta abort. Å få mulighet til å si det fortrolig i en nemnd er viktig for å oppdage slike forhold, sier Sande. 

Hun legger også til at i kontakt med nemndene, kan kvinnen få til en fin samtale, reflektere, prosessere og få tid til å gå gjennom spørsmål sammen om en viktig avgjørelse – å beholde eller ikke beholde fosteret. 

Gynekolog Siri Kløkstad ved Sex og samfunn er imidlertid svært kritisk til abortnemndene.

Hun mener at det er problematisk at de som ønsker en abort mellom uke 12 og uke 22 må møte i en nemnd i dag. 

– Mange av disse har ønsket et barn, men fått beskjed om at fosteret har en alvorlig tilstand. Da er det ekstra belastende å måtte møte i nemnd i tillegg. Legen din kan gi deg råd og veiledning, hvis du ønsker det, men til syvende og sist bør det være ditt valg. 

Sande trekker også fram det samme eksemplet og sier videre at hun opplever at det etiske dilemmaet ligger der uavhengig av om det er på det sosiale grunnlaget eller medisinske grunnlaget.

– Nemndene må avskaffes

Hvilke tanker gjør du deg om funksjonen til nemndene i dag? 

– Vi mener nemndene må avskaffes, sier Kløkstad. 

Hun synes at dobbeltrollen som nemndene har i dag er vanskelig. 

– Nemnden skal ikke kun være et rådgivende organ, men skal som en av funksjonene veilede og rådgi. Men slik det er i dag, er nemnden først og fremst et beslutningsorgan, sier hun.

Dette har abortutvalget foreslått å gjøre noe med, ved at nemndene kun skal være beslutningsorgan, mens det er andre deler av helsevesenet som skal ha ansvar for informasjon og rådgivning.

Kløkstad understreker at også abortutvalget har påpekt at dagens system ikke fungerer i praksis, og legger fram et eksempel til ALTSÅ. 

– I situasjoner hvor den gravide har møtt i nemnd, kan hun ha vært for redd til å spørre om noe – og i et slikt tilfelle risikerer hun å få avslag. Når gravide har bestemt seg, er valget tatt. Og en nemnd er ikke bedre egnet enn den gravide til å ta denne beslutningen. 

Det var Kilden kjønnsforskning som først omtalte saken. 

Et av de viktigste budskapene Bersvendsen kommer med i sitt pågående doktorgradsarbeid, er at hjelpeinstansene må ta høyde for assimileringspolitikken som samene i mange år har vært utsatt for. 

– De som skal hjelpe, må forstå hvilken rolle fornorskingen har spilt, sier forskeren til Kilden kjønnsforskning. 

Det er hennes nyeste vitenskapelige artikkel som danner grunnlaget for konklusjonen om at samiske kvinner som har vært utsatt for vold og overgrep i oppveksten, ikke får tilstrekkelig kulturelt tilpasset hjelp. Hun har kommet fram til det ved å intervjue fem samiske kvinner som har opplevd vold og overgrep i oppveksten hjemme, og undersøkt hvordan deres møte med instanser som barnevernet har vært. 

– Å oppleve vold og overgrep i oppveksten, og i tillegg være same, gjør deg ekstra sårbar. Forskning viser at urbefolkning er mer utsatt for vold og overgrep enn ikke-samer, sier hun til Kilden kjønnsforskning. 

Ønsker å tette kunnskapshull

Det er lite forskning på dette området i dag. Derfor ønsker Bersvendsen å tette kunnskapshull. Hun forteller til Kilden kjønnsforskning at det fremdeles finnes lite tilgjengelig kunnskap om hvorfor samer ikke opplever å få tilstrekkelig med hjelp.  

– Den første omfangsundersøkelsen om vold i den samiske befolkningen kom i 2015. Her kom det fram at samer er hyppigere utsatt for vold og overgrep enn ikke-samer, sier hun til Kilden kjønnsforskning. 

Mistillit til det offentlige hjelpeapparatet

Kvinnene som Bersvendsen intervjuet, har hatt de samme opplevelsene i møte med det offentlige hjelpeapparatet. 

– Kvinnene fortalte at de hadde forventet å få hjelp. Skolen, familiene og politiet visste om overgrep og omsorgssvikt, uten at noe ble gjort for å hindre det eller hjelpe. Når barnevernet kom inn i livet til tre av dem og overgrepene ble kjent, fortsatte overgrepene i to av tilfellene, forteller forskeren til Kilden kjønnsforskning. 

Bersvendsen forteller videre at kvinnene opplevde det som sårt og skuffende og var fortvilte over at instansene ikke gjorde noe, selv om de visste om forholdene. 

Mistillit mot myndighetene har gått i arv i generasjoner, forteller forskeren. 

– Kvinnene forteller om hvordan de ble formant om å holde seg unna myndighetene gjennom oppveksten. De er blitt fortalt at staten ikke er til å stole på, sier hun.

At kvinnene ikke starter med blanke ark i første møte, er derfor noe hjelpeapparatet bør være klar over, mener Bersvendsen. 

– Alvorlig utfordring

Et helhetlig bilde av samers opplevelser med vold og hjelpen de har fått eller ikke fått, mener Bersvendsen er viktig å få fram. 

– Ifølge Norges institusjon for menneskerettigheter er det en alvorlig utfordring at Norges hjelpeapparat ikke kan yte tilstrekkelig kulturelt og språklig tilpasset hjelp til samiske voldsutsatte, sier hun til nettstedet. 

Hun mener utfordringene med å innføre kulturell kompetanse i hjelpeapparatet må undersøkes nærmere, tatt i betraktning at det blir etterspurt veldig ofte. 

Finnes ikke et krisesentertilbud

Solveig Bergman, seniorforsker ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, peker på at forskningen til Bersvendsen som har en interseksjonelle tilnærming, er et viktig bidrag til feltet. Hun understreker samtidig at det er enda flere utfordringer. 

– I dag finnes det ikke et tilfredsstillende krisesentertilbud til den samiske befolkningen, sier hun til Kilden kjønnsforskning. 

Tre av de sju drapene som er begått i årets to første uker, etterforskes som partnerdrap. Justisminister Emilie Enger Mehl sier at det går sterkt inn på henne. Hun lover å opprette en partnerdrapskommisjon innen utgangen av 2024. En slik kommisjon skal gjennomgå drapssaker der gjerningspersonen er nåværende eller tidligere partner. Formålet med å gjennomgå disse sakene, er å lære av feil og å videreutvikle arbeidet med å forebygge alvorlig partnervold og partnerdrap.

Det var VG som først omtalte saken. 

I lys av partnerdrapsutvalget som ble opprettet i 2018, ble det derfor foreslått at det skulle opprettes en “havarikommisjon” for partnerdrap. For to år siden lovet justis- og beredskapsdepartementet at i 2023 skulle kommisjonen være på plass. Da VG spurte Mehl i går om hvor den var blitt av, sa hun at hun ikke visste hvorfor statsrådene før henne ikke hadde tatt tak i det. 

I statsbudsjettet for 2022 bevilget Stortinget 2 millioner kroner til opprettelse av en partnerdrapskommisjon, ifølge Stortinget sine nettsider. Fra 2023 er det årlig satt av en sum på 10 millioner kroner til en permanent partnerdrapskommisjon, ifølge proposisjonen fra regjeringens opptrappingsplan mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner (2024–2028)— Trygghet for alle. 

– Jo før, jo bedre

Ragnhild Hennum, leder for partnerdrapsutvalget, har tidligere sagt til Dagsavisen at saker om partnervold må prioriteres i det praktiske arbeidet, ikke bare i festtaler. Derfor er hun nå glad for at justisministeren tydelig har uttrykt at de lover at en partnerdrapskommisjon vil være på plass i løpet av året. 

Vil opprettelse av en partnerdrapskommisjon kunne bety noe?

– Ja. Jo før, jo bedre. En partnerdrapskommisjon må til for at en skal lære av partnerdrapene, og bruke lærdommen til å forbedre de ulike offentlige instansenes ressurser til å gjøre noe med det. Kommisjonen er ment til å kunne fungere som en læringsplattform, sier Hennum til ALTSÅ. 

– Et stort rom for forbedringer

Daglig leder i Krisesentersekretariatet, Ane Fossum, sier til ALTSÅ at partnerdrapsutvalget var veldig tydelige på at de ønsket å få på plass en partnerdrapskommisjon. 

Hun mener nå at det er på høy tid. 

– Drapene i januar har vist oss at her er det et stort rom for forbedringer. Hvis politiet ikke klarer å finne noe feil når de gransker seg selv i slike saker, så er det tydelig at det er noe som skurrer. Da kan en partnerdrapskommisjon gå dette etter i sømmene. 

Fossum legger samtidig vekt på at dette problemet er mye større enn politiet. 

– Vi må også se på tidlig innsats – hvordan vi for eksempel kan hjelpe voldsutøvere til å tåle et samlivsbrudd, triggere som gjerne kan være utløsende for at partnervold og i verste fall et partnerdrap skjer. 

Lære av systematisk svikt

Jane Dullum har doktorgrad i kriminologi, jobber med spørsmål knyttet til rettsapparatet og vold i nære relasjoner, og var i 2020 prosjektleder for forskningen Velferdsforskningsinstituttet NOVA utførte på omvendt voldsalarm.

Hva kan en nyopprettet partnerdrapskommisjon bidra med? 

– Jeg tenker at det er veldig viktig å gjennomgå de drapene som har skjedd. Da kan vi se om det har vært noen systematiske svikt. Hvis vi gjennomgår historikken i sakene, kan vi lære av det og bruke dette forebyggende i arbeidet med partnervold og partnerdrap. Målsetningen bør være at vi får læringspunkter slik at partnerdrap reduseres. 

Da partnerdrapsutvalget gikk gjennom de 19 partnerdrapssakene som de undersøkte, viste det seg at disse partnerdrapene skjedde etter ett eller flere forvarsler, og at alle ofrene og gjerningspersonene hadde én eller flere levekårsutfordringer.

Hva sier det oss? 

– Det er viktig kunnskap. Spørsmålet om hvordan de har vært ivaretatt av hjelpetjenester, vil være viktig lærdom i partnerdrapskommisjonens framtidige arbeid.

Økning i partnerdrap

Tre av de sju drapene som hittil er begått i år, blir etterforsket som partnerdrap. 

Ifølge tall fra VG som har gjort en partnerdrapsstatistikk, er det 15 drap som etterforskes som partnerdrap i 2023. Ifølge statistikken må en helt tilbake til år 2000 for å se lignende tall.

I justiskomiteens arbeid om bedre forebygging og bekjempelse av partnerdrap kan man lese at hvert fjerde drap i Norge er et partnerdrap. De fleste drepte er kvinner, og kvinner har større sannsynlighet for å bli drept av sin nåværende eller tidligere kjæreste, samboer eller ektefelle enn av noen andre. Komiteen viser videre til at det i syv av ti tilfeller av partnerdrap var registrert partnervold i forkant av drapet. 

Som ALTSÅ tidligere har omtalt, var det knyttet stor bekymring til at akuttilbudet i Lofoten skulle legges ned. Og det særlig med tanke på at akuttberedskapen for gravide og fødende kunne bli borte. Jordmor Trine Gåsland Rekve uttalte til ALTSÅ at hun fryktet fødende potensielt kunne blø i hjel dersom den akutte delen av Gravdal sykehus i Lofoten ble fjernet. 

Kjerkol hadde et klart krav til Helse Nord-ledelsen i dagens tale, hvor hun sa at regjeringen i planperioden vil opprettholde et fødetilbud, gitt forsvarlig drift. 

– Nå kan vi fortsette å utøve god helsehjelp til de gravide og fødende i Lofoten, se fremover og bo trygt her i noen år til, sier en lettet Rekve. 

– Tatt til fornuft

VG skriver at hovedgrunnen til at Lofoten fredes inntil videre, er en endring i hvordan sykehusene finansieres. 

Direkte hentet ut fra sykehustalen 2024, som helse- og omsorgsdepartementet har publisert på sine nettsider, sa Kjerkol at:

– Vi varsler i dag betydelige endringer i finansieringsmodellen – og vil be Helse Nord gjøre ytterligere beregninger knytta til tilbudene i Narvik og Lofoten, for å kunne komme tilbake til dette allerede i revidert nasjonalbudsjett. Det vil si at akuttilbudet i Narvik og Lofoten ikke svekkes.

– Endelig har de som styrer landet tatt til fornuft, hørt på tillitsvalgte, brukerne og oss fagfolk og stoppet prosessen slik at akuttberedskapen bevares. 

– Dette er en dag fylt med stor glede og lettelse for folket i Lofoten og Narvik, avslutter Rekve. 

Dette er et debattinnlegg. Teksten gir uttrykk for skribentens meninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende en e-post til redaktor@xn--alts-toa.no.

Jeg skulle ønske vi kunne ha restarta verden da klokka slo tolv natt til 1. januar 2024.

Siden det ikke er så enkelt, sitter jeg her og lurer på hva som skal til? Hva skal til for at verdens ledere drar seg ut av den byråkratiske, diplomatiske hengemyra, kaller et folkemord for et folkemord og sier «Israel, stopp! Våpenhvile nå!»

De siste månedene har jeg sett videoer av døde, lidende, gråtende og desperate mennesker daglig. Hver gang tenker jeg; det her er det verste jeg har sett! Så kommer neste video og jeg tenker akkurat det samme.

Krise, med stor K 

Som helsearbeider kjenner jeg på en enorm maktesløshet overfor mine kollegaer i Gaza, som står i en krisesituasjon uten sidestykke. Vi i Helse-Norge er flinke til å bruke ordet krise, men for helsearbeiderne i Gaza må ordet defineres på nytt. Krise der er å måtte tråkke over døde barn for å gi den siste paraceten til et annet barn, før du amputerer det barnets bein uten bedøvelse. For ikke å snakke om at alt skjer i lokaler uten strøm, vann eller utstyr.

Jeg har med egne øyne sett hva bomber og hvit fosfor gjør med en menneskekropp. Da de første ukrainske soldatene kom til norske sykehus i 2022, var jeg på jobb på St. Olavs Hospital. Bruken av hvit fosfor var ikke lov da, det er ikke lov nå. Men både Russland og Israel setter seg selv over internasjonal lov. Eneste forskjellen er at Israel får ikke i nærheten av de samme internasjonale reaksjonene og sanksjonene fra verdens ledere som Russland har fått.

Jeg er smertelig klar over at menneskerettigheter og krigens folkerett har blitt brutt før, og kommer til å bli brutt igjen. Men når Leger Uten Grenser sier at situasjonen i Gaza er ulikt alt de hittil har sett av kriser, synes jeg vi skal høre etter. De vet hva de snakker om.

Det kunne ha vært meg

Som mor har bildene fra Gaza truffet meg hardt rett i hjertet. Alle mennesker som har barn, vet hva jeg snakker om. Den lille jenta med brannskader over hele kroppen kunne vært min datter. Den lille gutten som ligger drept i gata ved siden av pappaen sin kunne vært min sønn. Kvinnen i blått med den lille hvite bylten på fanget kunne ha vært meg. Det er ikke selvforsvar å angripe barn, ingen dehumaniserende retorikk kan få meg til å mene noe annet.

Jeg blir glad når jeg vekkes av ungene mine på natta nå for tida, fordi jeg får muligheten til å bekrefte at her er hvert fall to barn i verden som er trygge og har det bra.

Et kaos av følelser

Selv om jeg kan velge å se på situasjonen gjennom perspektivet av å være helsearbeider eller mamma, trengs kun perspektivet av å være menneske for å trigge følelseskaoset. 

Jeg blir sint når jeg leser at Israel mener Hamas startet krigen med angrepet 7. oktober, når hele verden vet at konflikten og okkupasjonen har pågått i mange, lange år. Jeg skammer meg over å leve i en verden som har latt Israel bombe Gaza så sønder og sammen at det ser annerledes ut ifra verdensrommet. Jeg føler meg maktesløs over at verdens befolkning demonstrerer igjen og igjen uten at verdenslederne griper inn. Jeg kjenner på en helt overveldende følelse av sorg for mennesker jeg aldri har møtt, og som jeg nå heller aldri kan møte, fordi de er drept. Meid ned av en mengde bomber proporsjonalt større enn hva de allierte styrkene slapp på Tyskland under 2. verdenskrig. Sist, men ikke minst kjenner jeg på frykt for hvilken presedens disse grusomhetene setter for framtida. Er alt lov nå? Er ingenting hellig?

Mantra for det nye året

Siden 7. oktober har jeg truffet mange som er passive i møte med andre menneskers lidelse. Dette kommer ikke av ondskap, heller avmakt, men vi kan ikke være passive nå.

Det som holder meg gående, er ildsjelene, hverdagsaktivistene, sivilsamfunnet som reiser seg og sier ifra. Baristaen som kommenterte palestinaskjerfet mitt og fortalte om hvor hun hadde fått sitt eget. Gjengen i Palestina-teltet i Oslo som holdt ut i det lengste, til tross for trakassering og kaldt vintervær, til de ble båret bort av politiet for sin fredelige demonstrasjon. Alle menneskene på Instagram som aktivt jobber imot Meta sin shadowbanning av journalister i Gaza, og som deler informasjon så verden skal se nøyaktig hva som foregår innenfor blokaden. Kollegaene mine som arrangerer #NotATarget-demonstrasjoner, de som matcher frustrasjonen, sorgen og engasjementet mitt. Håpet verden trenger nå ligger i disse menneskene. Vi kan ikke restarte, men vi kan heller ikke gi opp.

Gjennom desember så jeg på julekalenderen Snøfall på NRK med barna mine. Introsangen har blitt mitt mantra for det nye året.

Reis deg opp,

lille menneske

Det går fint

skal du se

Førr detta mørke

som hold deg nede

Du skal overvinne det.

Forrige fredag stod hun alene foran politihuset og demonstrerte. I dag var det mer enn 30 som hadde møtt opp for å få fortgang i bruken av omvendt voldsalarm.

Line Kolstad Rødseth er overveldet og rørt over det store engasjementet som viste seg utenfor Grønland politistasjon fredag. Hun og mange andre aksjonister med henne krever handling fra politiet for bedre å ivareta kvinner som blir utsatt for partnervold i Norge.

Fredag møtte det opp rundt 30 aksjonister foran Grønland politistasjon for å delta på aksjonen Rettssikkerhet, trygghet og retten til å leve, initiert av Line Kolstad Rødseth. Til stede var blant andre justisminister Emilie Enger Mehl og stortingsrepresentant Hadia Tajik. 

– Et utrolig engasjement som viser seg i dag 

Rødseth var tydelig berørt da hun kom ut dørene ved Grønland politistasjon. Hun ble møtt av klemmer og støtteerklæringer fra aksjonistene og med et pressekorps i hælene. 

ALTSÅ.no spurte Rødseth hva hun tenker om engasjementet hun ble møtt med i dag, akkurat én uke siden første aksjon – da alene foran politihuset. 

– Det er et utrolig engasjement som viser seg i dag, og jeg er helt overveldet. Jeg føler og opplever at nå er det noe annet som skjer. Det er noe som har ligget og ulmet. Nå eksploderer det. 

Rødseth peker på at dette er en annen type engasjement enn tidligere. 

– Folk er opprørte på en annen måte enn før, og så er det også andre folk som er opprørte. Det er alt fra mannen i gata til journalister som ringer meg og er opprørte. Det er synd at det må være slik, men det gjør meg også glad. Det er noe veldig viktig som er i emning nå, presiserer Rødseth.  

Du har akkurat hatt dialog med Mehl, hva vil du at hun skal gjøre nå? 

– De konkrete tiltakene har vi snakket om denne uka, og det er vel og bra at de settes i gang. Og så handler det om noe mye større, nemlig politisk prioritet og vilje, og anerkjennelse av at dette er et område som må prioriteres høyest. 

De kravene dere retter, er først og fremst mot politiet. Bør en ikke også stille krav til andre deler av hjelpeapparatet, slik at det kan hjelpe voldsutøvere å slutte med volden? 

– Definitivt. Vi har også lenge snakket om forebygging, og det er det mange som har gjort. Men akkurat nå er det tiltakene rettet mot politiet som får oppmerksomhet, og styres av media og de sakene som har vært nå.

Rødseth mener at vi også trenger å endre holdningene om vold i nære relasjoner i samfunnet, og ikke bare i politiet. 

– Holdningsproblemene gjenspeiles i rettsvesenet, i behandlingsapparatet og i helsevesenet. At vi fortsatt i 2024 ikke tenker at dette er et anliggende for samfunnet vårt, men et relasjonelt anliggende, er uforståelig, synes hun. 

LES OGSÅ:

Ja, vi har monstre blant oss

Det svake kjønn

– Imponert og rørt over motet som vises 

På spørsmål om engasjementet i dag har noen effekt, sier justisminister Emilie Enger Mehl at hun er både imponert og rørt over motet som vises på aksjonen. 

– Det er flere som står her i dag og virkelig ønsker å gi voldsofre et ansikt og som har vært gjennom virkelig tøffe saker selv. De gjør det med frykt og uro i seg, men gjør jobben likevel. Det gjør en forskjell.

Skyldes regjeringens fremskynding av lovendring om omvendt voldsalarm det store engasjementet som følge av partnerdrapene på nyåret? 

– Lovendringen om omvendt voldsalarm ble vedtatt av Stortinget før jul, og det tar tid å få det på plass i praksis ut i politidistriktene. Jeg tror også at politiet har en sterk vilje og et ønske om å få dette til så raskt som mulig, mener Mehl.  

Hvert fjerde drap i Norge er et partnerdrap. Enger Mehl forteller at de ønsker vold mot kvinner bort, og da er samfunnets engasjement en sentral del av endringen. 

– Det er også bakgrunnen for opptrappingsplanen mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner som vi la fram rett før jul. Det er en bred plan, som strekker seg over ni departementer med over hundre tiltak. Vi må også inn i oppvekst, skole og helsevesenet, sier hun.

– Hvis vi skal forebygge at vold skjer, må vi få en forståelse av fenomenet vold. Det engasjementet vi ser nå og de som står her i dag, har i så måte gjort en kjempeforskjell. 

LES OGSÅ:

Omvendt voldsalarm gir økt trygghet for voldsutsatte

Vil du vite hvorfor jeg er forbanna?

– Forferdelig at det skal noe sånt til før det skjer noe

Grunnlegger av @dueiermegikke, en støttegruppe for de som har opplevd vold, overgrep og voldtekt, Kine Pedersen Aamodt, var også tilstede på aksjonen. 

– Vi hadde akkurat møte med politiet, og det er helt tydelig at de trenger flere midler. Jeg håper at de får det de trenger, forteller Pedersen Aamodt. 

Hun opplever aksjonen og engasjementet rundt saken som spesielt sterkt. 

– Jeg og Line Kolstad Rødseth har snakket sammen om at vi har kjempet våre kamper individuelt. Det er sterkt nå å se alle som står sammen og viser at nå er det nok, sier en berørt Pedersen Aamodt.

Grunnleggeren av @dueiermegikke håper å se handling, men tør ikke være for optimistisk før hun ser at noe skjer. 

– Vi har blitt lovet at vi skal bli tatt på alvor igjen og igjen. Vi klarer heller ikke å tenke på at hvis vi hadde blitt det, hadde vi hatt de andre kvinnene i live. Det er helt forferdelig at det skal noe sånt til før det skjer noe.

Må behandles som grov og alvorlig kriminalitet 

Stortingsrepresentant Hadia Tajik var også tilstede for å støtte de kvinnelige aksjonistene. 

Hva tenker du om debatten som har kommet fram i kjølvannet av partnerdrapene nå på nyåret? 

– Det har opprørt veldig mange, og det har utløst en helt nødvendig debatt om hvordan vi kan skape mer trygghet for kvinner som er utsatt for vold. Vi vet det er svært mange kvinner i Norge som enten er utsatt for vold eller trusler om vold fra en person de har stolt på. Vi må behandle det som det det er, nemlig grov og alvorlig kriminalitet, mener Tajik.  

Stortingsrepresentanten mener kritikken politiet får er relevant når det viser seg at kunnskapen om bruken av omvendt voldsalarm er for lav i politidistriktene. Hun sier at det er problematisk at politiet opplever det som et for komplisert tiltak å iverksette. 

– Samtidig må vi se debatten om vold mot kvinner inn i en større likestillingsdebatt. Kvinner er utsatt på flere områder. Vi vet at kvinner som er utsatt for vold i nære relasjoner også opplever økonomisk vold, sier hun.

Kommer til å miste syv kvinner til før lovendring

Aksjonsvakt for anledningen og kvinnepolitisk leder i Oslo SV, Sidsel Fjelltun, mener at det å fremskynde endringer i lovverket også handler om innsatsvilje. 

– I Debatten påpekte Line Kolstad Rødseth at vi i snitt kommer til å miste syv kvinner til hvis de holder fristen de sier. Jeg tenker at det må gå an å gjøre dette raskere. 

Hun er glad for at saken om voldsutsatte har fått så stort engasjement og berører mange. Det her er veldig ofte en stille epidemi, påpeker hun. Hun mener også at det er et problem som kan gjøres noe med.

– Vi snakker ofte om det som om det er naturkatastrofer, men det er mennesker som gjør det, og det er mange tilgjengelige verktøy som ikke blir brukt – og det er blant annet omvendt voldsalarm.

Dette er et debattinnlegg. Teksten gir uttrykk for skribentens meninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende en e-post til redaktor@xn--alts-toa.no.

Maren Riis og Katrine Fjørtoft i Oslo Friomsorgskontor har i Fontene rettet skarp kritikk mot meg etter mine innlegg i sosiale medier om min venninne Kine Pedersen Aamodt og hennes erfaring som voldsutsatt. Det var et bevisst valg å bruke mine personlige kontoer i sosiale medier, siden Kine er en god venn av meg. Gjennom henne får jeg dessverre nære innblikk i realiteten for en som har overlevd grov mishandling i Norge i dag. Samtidig er jeg sjefredaktør i ALTSÅ, et magasin som følger både Redaktørplakaten og Vær varsom-plakaten og er sitt presseetiske ansvar bevisst, og jeg vet at mine ytringer privat ikke kan skilles fra det jeg gjør på jobb. Men mitt virke som redaktør krever ikke at jeg er nøytral til vold mot kvinner. Det betyr tvert imot at det er min oppgave å bidra til samfunnsdebatt om dette utrolig viktige temaet.

Retraumatiseres for hver permisjon

Kines tidligere samboer ble dømt til 13 års fengsel for vold, overgrep og trusler mot henne og en annen kvinne. Jeg skrev om hva som skjer når han etter bare fem års soning slippes ut på permisjon. Og selv om Kine føler seg emosjonelt ivaretatt av enkeltmenneskene som ringer henne fra Kriminalomsorgen, opplever hun at systemet ivaretar den kriminelle. Når han kan bevege seg fritt i samfunnet med jevne mellomrom, oppleves det svært truende og retraumatiserende for henne. Kine har stått fram med sin historie og gjort den kjent og er kjent med innholdet i denne kronikken. Gjennom å følge hennes hverdag, har jeg lagt merke til at systemet har alvorlige feil og mangler, og at det er store glipper mellom de ulike etatene som skal holde samfunnet trygt. 

Samfunnet svikter i alle ledd

Riksrevisjonen har også undersøkt i hvilken grad hjelpeapparatet beskytter de som blir utsatt for vold i hjemmet, og konklusjonen er nedslående. Det svikter i omtrent alle ledd. Kanskje mest bekymringsfullt er hvor dårlig politiet håndhever besøksforbud og voldsalarm. Dette er beskyttelsestiltak som det ikke går an å regne med for de som lever med trusler på livet.

Demonisering 

Jeg omtalte Kines voldsmann som et monster. Kronikkforfatterne fra Oslo Friomsorgskontor mener en demonisering av seksualforbrytere er problematisk, og viser til at stigmatisering kan føre til isolasjon og manglende integrering igjen i samfunnet, og at dette heller øker risikoen for gjentakelse av kriminelle handlinger snarere enn at det reduserer risikoen. Det er nettopp denne retorikken jeg har vokst opp med og nå tar et oppgjør med.

Voldsutøver har alt ansvar

Det er vold og mishandling av andre mennesker som er hovedproblemet. Gjerningspersonen er den eneste ansvarlige. Om vedkommende gjentar slike handlinger etter å ha sonet sin dom for det, så er det fortsatt kun gjerningspersonen som er ansvarlig for det. Ansvaret kan ikke legges på samfunnets holdninger til dem. 

Enkelte kan ikke reddes

Selv om jeg er svært opptatt av psykologi og tilhenger av et velferdssamfunn som trygger oss alle og jobber for å forhindre at noen faller utenfor, ser jeg at vi noen ganger kommer til et punkt der samfunnet må beskyttes fra enkeltmennesker som ikke kan rehabiliteres. Vi har dessverre altfor mye statistikk på at enkelte mennesker er fanget i et stygt og farlig mønster som de gjentar og gjentar. Et sted må samfunnet trekke en strek og sette lovlydige og fredelige mennesker som gjør verden bedre foran de som har bevist at de ikke kan annet enn å ødelegge andre. Ja, vårt samfunn er bygget på prinsipper om likhet for loven. Men alle regler har unntak, og i media akkurat nå ser vi på et unntak som heter Anders Behring Breivik. Det virker som det er bred enighet om at han ikke skal tilbakeføres til samfunnet. De uhyrlige gjerningene hans har, heldigvis, skapt en enighet om at samfunnet må beskyttes mot ham. Jeg mener samfunnet trenger å beskyttes også mot de aller groveste volds- og overgrepskriminielle, i lang tid – kanskje for alltid.

Hva er et monster?

Min bruk av ordet monster karakteriseres som “utdaterte holdninger”. Kanskje er ikke Riis og Fjørtoft klare over alvorlighetsgraden i denne mannens handlinger. Jeg vil derfor påpeke at han er dømt for “torturlignende vold” og 190 voldtekter mot Kine. Her er også et utdrag fra dommen, i et faksimile fra ABC nyheter:

Artikkelen inneholder flere beskrivelser fra rettssaken.

I mitt hode er det bare et monster som utfører slike handlinger. Og jeg skulle ønske at vi hadde effektive metoder for å rehabilitere slike voldsutøvere. Da hadde verden sett helt annerledes ut. Men vi har dessverre ingen forskning som underbygger at slike personer slutter med vold og trusler mot kvinner etter opphold i fengsel, uansett hvor tilgivende holdninger de møter.

Syltynt kunnskapsgrunnlag

Dette bringer meg videre til kronikkforfatternes neste poeng, som er viktigheten av forskningsbasert kunnskap. Her er vi helt på linje. Problemet er at de selv bruker et svært tynt tallgrunnlag når de peker på tiltak som fungerer. Oslo friomsorgskontor innførte i 2022 Circles of Support and Accountability (CoSA), et prosjekt som lener seg på lokale frivillige (!) og så vidt jeg kan se, én studie fra 2017 med 50 deltakere og en kontrollgruppe på 50, som alle var dømt for seksuallovbrudd. Blant de 50 var det én person som ble arrestert for nye overgrep, mens det i kontrollgruppen var sju. Dette er jo lovende, og én er mindre enn sju, men det kan knapt kalles forskning og det er for tynt grunnlag til å berolige meg.  (Kilde: Duwe, Grant, 2018 “Can circles of support and accountability (CoSA) significantly reduce sexual recidivism? Results from a randomized controlled trial in Minnesota” i Springer Science+Business Media B.V.)

Vi må vite at det fungerer

Det er mulig at Kriminalomsorgen har andre krav enn meg til å stole på atferdsendringer, men her ute i samfunnet har vi altfor mange bevis for at det ikke fungerer. Når skal vi begynne å innta en føre var-holdning på vegne av voldsutsatte kvinner? Jeg er glad for alle initiativene som kan forebygge eller rehabilitere, men de kan ikke brukes som grunnlag før vi vet at de fungerer. Og bak hvert eneste drap skjuler det seg mange flere kvinner som lever med vold, trusler om vold og frykt for livet sitt på daglig basis.

En farlig mann er en farlig mann

Jeg forstår at Kriminalomsorgen ikke kan holde folk i fengsel i lengre tid enn det de er dømt til. Her er det påtalemyndigheten og domstolen som eventuelt må klandres for at denne mannen ikke ble dømt til forvaring. Men å slippe en som er dømt for så grov vold ut igjen i samfunnet etter så kort tid, det er en feilvurdering av Kriminalomsorgen. Når de viser til at han slett ikke er en fri mann, så er det altså ingen av restriksjonene de nevner (meldeplikt hos politiet, spesifikke innetider og kontaktforbud) som vil kunne være til beskyttelse for Kine hvis hun skulle trenge det. Dette er taushetsbelagt informasjon som den voldsutsatte ikke får. Her er det også viktig å nevne at vi ikke har noen som er satt til å beskytte Kine når han er ute. Hvorfor har ikke politiet ansvar for å sikre henne mens han er ute?

Noen voldsutøvere kan per i dag ikke rehabiliteres, og bør derfor heller ikke tilbakeføres til samfunnet. Jeg stiller meg undrende til at jeg kritiseres for å mene dette. Som redaktør er det blant annet mitt ansvar å bidra til debatt om samfunnsaktuelle temaer. Det er akkurat det jeg gjør. Jeg ønsker å utfordre holdningene som fører til at voldsutsatte kvinner får i oppgave å passe på seg selv så fort en voldsutøver er ferdig med å sone. Og ikke minst ønsker jeg å utfordre praksisen med permisjoner for slike overgripere og mangelen på sikkerhetstiltak for de utsatte. 

Jeg forventer rett og slett bedre av dette landet. 

For ingen skal leve i frykt for å bli drept.

En voldsalarm er en alarm som tildeles voldsutsatte, det vil si personer utsatt for vold, trusler og trakassering, og som kan gi dem direkte tilgang til politiet som kan spore hvor vedkommende er. Alarmen er ikke ment å være en permanent løsning, og gis kun for tre måneder av gangen.

En omvendt voldsalarm er derimot kontaktforbud pålagt voldsutøver med elektronisk kontroll. «Omvendt» viser altså her til at det er voldsutøver, og ikke den voldsutsatte, som skal underlegges elektronisk kontroll. Tanken bak en omvendt voldsalarm er å bedre beskyttelsen av voldsutsatte og å flytte belastningen fra voldsutsatt til voldsutøver.

Hovedsakelig er en omvendt voldsalarm en fotlenke som festes rundt ankelen til voldsutøver. Den har innebygd GPS og et forhåndsdefinert område der voldsutøveren ikke har lov til å oppholde seg. Skulle voldsutøveren passere den forhåndsinnstilte grensen i fotlenken, vil alarmen gå hos politiet. I tettbebygde strøk kan forbudssonene være for eksempel hele Oslo kommune. Hvis forbudssonen er innenfor det området voldsutøveren bor, blir vedkommende nødt til å flytte.

Forsker ved NOVA ved OsloMet, Jane Dullum, sier til ALTSÅ.no at omvendt voldsalarm ikke blir brukt nok, og har et større potensiale som beskyttelse av voldsutsatte.

– Siden det er flere politidistrikter der ordningen ikke er tatt i bruk, kan man se at ordningen ikke er uttømt, og det er et viktig poeng, mener forskeren. 

Ønsker fremskynding av lovvedtak

Fram til i fjor har lovvedtaket om omvendt voldsalarm krevd at politiet går gjennom domstolene for å kunne pålegge noen å bruke omvendt voldsalarm. I desember 2023 innførte Stortinget en lovendring som sier at påtalemyndighetene kan innvilge voldsalarm uten å gå gjennom retten først, slik det har vært frem til nå. Lovendringen vil ikke tre i kraft før 1. juli i år, men i etterkant av drapet på Rahavy Varatharajan sa justisminister Emilie Enger Mehl på Debatten at hun ønsket å fremskynde lovendringen om omvendt voldsalarm til før påske.

Trygghet for voldsutsatte, avskrekkende for voldsutøvere

Dullum har selv vært prosjektleder for forskningen NOVA har utført på omvendt voldsalarm. I deres rapport fra 2020 kommer det fram at tiltaket fungerer godt for voldsutsatte, og at det til og med gir indikasjoner på økt livskvalitet, følelse av trygghet og handlingsrom. 

Rapporten viser også at omvendt voldsalarm kan ha en avskrekkende effekt både for potensielle voldsutøvere, og for utøvere som allerede er idømt omvendt voldsalarm. Den mulige årsaken til dette kan være at det å bli ilagt fotlenke, og det å kunne bli pålagt å måtte flytte og få begrenset bevegelsesfrihet, er såpass store byrder at man frastår fra å fortsette voldsutøvelsen.  

– Av det vi har kjennskap til, er det ikke rapportert om brudd, i den forstand at de som er idømt omvendt voldsalarm har gjort forsøk på å bryte forbudssonen, sa Dullum til oslomet.no i et intervju fra 2020.

Med andre ord viser det seg at omvendt voldsalarm kan ha en forebyggende effekt. Dullum forteller også til oslomet.no at ordningen innebærer betydelige stigmatiserende elementer og at ordningen i seg selv gir et kraftfullt signal om å stanse voldsutøvelse.  

– Det faktum at det ikke er rapportert om brudd, og at vi har gode indikasjoner på at ordningen bidrar til god beskyttelse og en bedret livssituasjon for fornærmede, taler for at vi bør satse videre på ordningen, sier Dullum.

Lite brukt tiltak

Ordningen om omvendt voldsalarm trådte i kraft allerede i 2013. Nye tall fra politiet viser at det fra 2013 og frem til i 2023 er meldt inn 232 påstander om omvendt voldsalarm. Kun 105 av disse er rettskraftige dommer, det vil si der voldsutøvere har blitt idømt omvendt voldsalarm. 

– En viktig grunn til at ordningen har vært så lite benyttet, er at den har vært lite kjent ute i politidistriktene, forteller Dullum til oslomet.no. 

Det har vært mangelfull informasjon om hvordan tiltaket skal organiseres i praksis og om hvilke ressurser som følger med, mener forskeren. Hun forteller også at tiltaket har blitt oppfattet som ressurskrevende og komplisert å ta i bruk, og at det har vært svakt forankret i ledelsen i flere distrikter.

Forskjell mellom politidistriktene

Rapporten fra 2020 viser også at det er frem til 2019 at tiltaket har vært lite brukt i de fleste politidistrikter. Etter 2019 har det blitt lagt ned flere påstander om omvendt voldsalarm, men dette gjelder kun i enkelte politidistrikter. Med andre ord tas tiltaket i bruk i forskjellig grad i ulike politidistrikt. 

Dullum forteller til oslomet.no at en stor betydning for distriktene der tiltakene er tatt i bruk er individuelle pådrivere. 

– Pådriverne for bruk av ordningen er svært kompetente og engasjerte medarbeidere med vold i nære relasjoner som spesialfelt. Disse har sett betydningen av et tiltak som omvendt voldsalarm, og har fått gehør for dette i distriktet, forteller Dullum til oslomet.no.

Dette gjør derimot at ordningen er avhengig av privatpersoner som pådrivere. Dette fører også til forskjeller i politidistriktene og gjør ordningen sårbar.

En økning etter 2020

Dullum forteller til ALTSÅ.no at selv om det har skjedd en økning i bruk av omvendt voldsalarm siden rapporten i 2020, er det fortsatt stor variasjon mellom politidistriktenes bruk av tiltaket. 

– Det viser en økning i de senere årene og at det brukes mer, men det er fremdeles store variasjoner mellom politidistriktene. Det er spesielt to politidistrikter som bruker det mye, Øst og Sør-Øst, og så er det andre som bruker det langt mindre, forteller hun.

Utfordrende med geografiske forskjeller

Det kan også være geografiske forskjeller i Norge som gjør at tiltaket kan være utfordrende å ta i bruk på ulikt vis i forskjellige deler av landet. 

– Det kan være krevende å beregne forbudssoner. I for eksempel grisgrendte områder så kan forbudssoner bli kjempestore, sier Dullum. 

Men hun påpeker at det hovedsakelig er det at man ikke har bred nok kompetanse på vold i nære relasjoner som begrenser bruken.

– Bred kompetanse er en forutsetning for at tiltaket skal kunne tas i bruk.

Ikke løsningen på alt

– Det er også viktig med god styring over tiltaket og at det er forankret i politidistriktene for at det skal tas i bruk. Og god kompetanse knyttet til håndtering av saker om vold i nære relasjoner, både i politiet og i påtalemyndighetene.

Dullum presiserer at omvendt voldsalarm ikke er løsningen på alt. Å bekjempe vold i nære relasjoner og å ivareta voldsutsatte krever en helhetlig tilnærming av både politiet og hjelpetjenester.

– Det er viktig med et koordinert samarbeid mellom disse, mener hun. 

Dette er et debattinnlegg. Teksten gir uttrykk for skribentens meninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende en e-post til redaktor@xn--alts-toa.no.

Tanken på hvor mange slag kvinner har tatt imot disse dagene, hvor mange tårer som har trillet, hvor mange søvnløse netter og hvor mange ganger en kvinne har sett seg over skulderen en ekstra gang er overveldende.

Skal vi fortsette å sitte stille å se på at menn dreper kvinner i Norge??

Jeg er forbanna fordi hver tredje kvinne blir fysisk eller seksuelt misbrukt i løpet av livet sitt, ofte av den som står dem nærmest.

Dette er ikke greit!

Vold fra partner

Statistisk sett så har en kvinne i vennegjengen min, familien min eller kanskje din blitt banket opp eller voldtatt.

Vi vet at kvinner er mer utsatt for gjentatt vold, vold i nære relasjoner og seksuelle overgrep.

Vi vet at kvinner mye oftere enn menn opplever alvorlig fysisk vold fra kjæreste, partner eller ekspartner. Én av ti kvinner har vært utsatt for alvorlig fysisk vold fra partner, og én av tjue er voldtatt av partner med makt eller tvang.

Dette skjer bak lukkede dører på en arena som i utgangspunktet skal være trygg. Kvinner er utsatt for gjentatte overgrep der omverdenen har lite innsyn. Skammen er det den voldutsatte som bærer.

Gjør ikke det deg forbanna?

Voldalarm ikke nok

Noen får voldsalarm, men det viser seg at dette ikke er godt nok.

Hun er fortsatt i beredskap og ser seg over skulderen. Hun må se til at alarmen har fått ladet. Hun vet fortsatt ikke når voldsutøver plutselig står på døren, eller oppsøker henne på vei hjem fra jobb.

Hun vil fortsatt sove dårlig, og hun vil stadig tenke på hvor langt unna nærmeste politipatrulje vil befinne seg.

Hun vil fortsatt føle på utryggheten. Hun vil fortsatt leve med en unormalitet.

Når alarmen utløses betyr det at voldsutøver har oppsøkt henne. Hvor er nærmeste politipatrulje for å bistå henne da? Uansett hvor du bor i landet, så er politiet for langt unna fordi det menneske du frykter mest, det menneske som har skadet deg og det menneske som kan drepe deg, står allerede ved din side.

Det ingen grunn til at voldsutsatte skal være den som bærer voldsalarmen. Det er ingen argumenter om inngripen eller krenkelse mot voldsutøvers frihet som kan trumfe en voldsutsatt kvinnes rett til å føle seg trygg.

Langt unna målet

Studier viser at partnerdrap utgjør en fjerdedel av alle drap i Norge.

Disse drapene kommer ikke uten forvarsel. I syv av ti partnerdrap er det registrert partnervold før drapet. Tre av fire gjerningspersoner og offer har vært i kontakt med politi, helsevesen og hjelpeapparat. Det var observert valide risikofaktorer for partnerdrapt. Dette betyr at i flertallet av partnerdrapene i Norge er det et betydelig potensial for iverksetting av forebyggende tiltak.

Gjennom FN`s bærekraftsmål skal verdenssamfunnet eliminere vold mot kvinner innen 2030.

Men vet du hva? Ikke ett land, inkludert Norge, ligger an til å nå dette målet. Ikke ett eneste land!

Vi må engasjere oss mer.

Som enkeltindivid og som samfunn. Nå kan ingen lengre lukke øynene for det som skjer. Politikerne må vise at de vil bidra til å stoppe alle former for vold. Det er helt tydelig at vold mot kvinner er en så viktig sak at vi må få bred politisk enighet om å handle NÅ.

Kvinner er underrepresentert i arbeidsmarkedet, og når de først er i jobb tjener de mindre enn menn. Den amerikanske forskeren Claudia Goldin ble i oktober 2023 tildelt Nobels ærespris i økonomi nettopp på grunn av sin forskning rundt kvinners inntekt og deltakelse i arbeidslivet, melder Nobelpriskomiteen. Hun er også den første kvinnen til å motta Nobels ærespris i økonomi uten å dele prisen med en mann, melder BBC.

Barn påvirker kvinners lønnsutvikling

Goldins analyse er den første helhetlige analysen av kvinners inntekt og arbeidsdeltakelse, og er basert på over 200 år med data fra USA. Hun har gjort interessante funn om kvinners deltakelse i arbeidsmarkedet, og har bidratt til å avdekke nøkkelfaktorer til kjønnsforskjeller, blant annet hovedgrunnen til det gjenstående lønnsgapet. 

Lønnsgapet mellom kvinner og menn har tidligere kunnet forklares med forskjeller i utdanning og yrkesvalg. Goldins forskning viser derimot at det meste av lønnsgapet i dag skyldes menn og kvinner i samme yrke. Forskjellen i lønn oppstår i stor grad for kvinner etter deres førstefødte barn. Med andre ord viser Goldins forskning at det å få barn har en negativ påvirkning på kvinners lønnsutvikling.

Kvinners arbeidsdeltakelse sank

Et av Goldins andre sentrale funn er at kvinners deltakelse i arbeidslivet ikke har hatt en oppadgående trend i den 200-års perioden dataene tar utgangspunkt i. Derimot viser hennes analyser at kvinners deltakelse i arbeidslivet har hatt en u-formet kurve, som vil si at kvinners sysselsettingsgrad ikke har økt med samfunnets økonomiske vekst. Kvinners sysselsetting i arbeidslivet sank nemlig med overgangen fra et jordbrukssamfunn til et industrielt samfunn på begynnelsen av 1800-tallet. Deretter økte den igjen med veksten av servicesektoren på begynnelsen av 1900-tallet.

Goldin forklarer at endringene i kvinners sysselsettingsgrad er et resultat av strukturelle endringer, og som et resultat av endringer i samfunnets forventninger til kvinnen, og hennes ansvar for hjemmet og familien.

P-pillen har påvirket kvinners utdanningsnivå

En samfunnsendring som førte til en revolusjonerende endring i kvinners utdanningsnivå, var tilgangen på p-pillen, viser Goldins forskning. P-pillen gjorde at kvinner fikk mulighet til å kunne planlegge utdanning og karriere fremover i tid. Goldin viser at kvinners utdanningsnivå har økt kontinuerlig gjennom 1900-tallet, og i de fleste høyinntektsland i dag er de betydelig høyere enn hos menn.

Utdanningsbeslutninger som påvirker et helt liv

Et annet interessant funn Nobelpriskomiteen melder om i Goldins utnevnelse er at til tross for økt utdanningsnivå for kvinner gjennom 1900-tallet, så lukket lønnsgapet seg knapt mellom kvinner og menn. Goldin mener at dette delvis kan forklares med at utdanningsvalg påvirker en livslang karriere, og disse tas ofte i ung alder. Unge kvinner og deres visjon for fremtiden vil kunne være formet av forrige generasjon, for eksempel deres mødre, som ikke returnerte til arbeid før barna hadde blitt voksne. Dette vil kunne føre til treg utvikling i kvinners arbeidsdeltakelse og lønnsutvikling. 

Likelønnsdagen

Selv om Claudia Goldins forskning baserer seg på amerikanske data, er ikke lønnsgapet et isolert amerikansk fenomen. Også i Norge er lønnsgapet et aktuelt tema, og det markeres hvert år den 16. november.

SSB melder at lønnsgapet reduseres sakte, men leder for CORE – Senter for likestillingsforskning forteller til samfunnsforskning.no at selv om gapet har krympet over tid, ser vi at lønnsgapet vedvarer.

– Likestillingsdagen er en viktig påminnelse om at det fortsatt er en vei å gå før vi oppnår full likelønn mellom kjønnene, forteller Teigen. 

Hun forteller også at det finnes en rekke strukturer, normer og holdninger i samfunnet som bidrar til at kvinner og menn får ulik lønn for arbeid av lik verdi. 

– Det er til syvende og sist partene i arbeidslivet som må finne ut av hvordan likestilling mellom kjønnene kan fremmes, og hvordan lønnsgapet kan reduseres, mener Teigen.

– Det finnes fortsatt lyspunkter, sier Victoria Korsnes Nordli i CARE Norge. Hun forteller at de gradvis har kunnet gjenoppta prosjektene i alle sektorene som CARE jobber innenfor i Afghanistan.

I midten av januar i fjor kunne CARE gjenoppta noen av sine programmer. Blant annet ble det åpnet opp for at kvinner kan jobbe innen helsesektoren.

Nordli utdyper:

– Vi har gradvis kunnet gjenoppta prosjektene i alle sektorene som CARE jobber innenfor i Afghanistan. Det gjelder både matsikkerhet, utdanning og levekår. Vi har også noe aktivitet innenfor vann- og sanitærforhold, med noen tilpasninger i implementeringen.

– Afghanistan er rammet av omfattende  humanitære kriser de siste årene. Svært mange lever med matusikkerhet eller mangel på utstyr til å håndtere kalde vintre, og er avhengige av nødhjelp. Derfor var det avgjørende at vi – og andre humanitære organisasjoner – kunne fortsette vårt arbeid i landet, sier Nordli.

Hun kom nylig hjem fra en reise i Afghanistan, der hun besøkte noen av CAREs programmer i landet.

– Det gjorde sterkt inntrykk på meg å snakke med folk som virkelig står på for å skape et godt liv for seg og familien, i en ekstremt vanskelig situasjon. Det finnes fortsatt lyspunkter, sier Nordli.

6 av 10 omkomne i jordskjelv er kvinner

I oktober ble Herat-provinsen vest i Afghanistan rammet av tre jordskjelv i løpet av bare åtte dager. Alle jordskjelvene hadde en styrke på 6,3 på Richters skala. Rundt 3.000 mennesker mistet livet i jordskjelvet. Mer enn 40.000 hus ble ødelagt. Nå bor tusenvis av familier i midlertidige boliger og telt, hvor de lever med iskalde vintertemperaturer.

Jordskjelvet rammet kvinner spesielt hardt – 6 av 10 omkomne er kvinner. Behovene til kvinner og jenter er derfor spesielt store, og dette er en prioritet for CARE også i responsen på jordskjelvene.

– Afghanske kvinner har ikke lenger lov til å ta høyere utdanning. De har begrenset bevegelsesfrihet, og det er begrenset hva slags arbeid de kan ha utenfor hjemmet. Mange befant seg inne i husene da de raste sammen, og flertallet av de sårede er kvinner. Det blir også vanskeligere for kvinner å få den hjelpen de trenger når kriser rammer, sier Nordli.

Humanitære behov nådd nye høyder i 2023

De humanitære behovene i Afghanistan har lenge vært store, og nådde nye høyder i 2023. I en briefing til FNs sikkerhetsråd i slutten av desember kom det fram at mer enn 29 millioner mennesker nå trenger nødhjelp. Det er én million mer enn i starten av 2023, opplyser CARE i en pressemelding.

Leder for CORE – Senter for likestillingsforskning, Mari Teigen, forteller til samfunnsforskning.no at Krook sin bok er viktig fordi den belyser en alvorlig skyggeside ved kvinners økende deltakelse og representasjon i politikken internasjonalt. 

– Økende vold mot kvinner står i dag høyt på dagsordenen i FN og handler grunnleggende om retten til deltakelse i politikk og den offentlige sfære, sier Teigen.

Den 10. november 2023 arrangerte Institutt for samfunnsforskning et frokostseminar med Krook som gjest. Teigen forteller til samfunnsforskning.no hvorfor tematikken Krook tar opp også er relevant for Norge. 

– Trakassering og vold mot politikere, ikke minst digitalt, er også i økende grad en realitet her til lands. Dette reiser flere spørsmål om vilkårene for trygge og inkluderende demokratier, forteller Teigen.

 – I 2019 fikk Solberg-regjeringen ved KrF gjennomslag for å fjerne denne muligheten. Det betød en innskrenkning av abortloven. Det er uforståelig at abortutvalget vil fortsette å fjerne muligheten til selvbestemt flerlingabort. Og ikke anerkjenner utgangspunktet for en abortlov, nemlig at kvinner skal bestemme når og hvor mange barn de vil ha. Det var dessuten kun et lite flertall for det i utvalget, med 7 mot 6 stemmer.

– Å gå gravid med flerlinger er betegna som et høyrisikosvangerskap. Ingen skal tvinges til å gjøre det, mener Kristiansen.

– Det er også overraskende at utvalget foreslår krav om obligatorisk veiledning ved flerlingabort. Det er nesten ingen andre veiledninger i helsetjenesten som er obligatoriske, verken svangerskapsoppfølging eller barnevaksinasjonsprogrammet, understreker Kristiansen.

Fosterets verdi er et individuelt spørsmål

Lederen i Kvinnefronten reagerer også på forslaget om at det skal inn en jurist i opprettelsen av fem til ti nye abortnemnder. Målet med de nye nemndene er å styrke rettssikkerheten til de som søker abort etter uke 18.

– Forslaget om å ha med en jurist, en person med helsefaglig kompetanse og en lege som leder, er nytt i abortnemnda. Betyr omorganiseringa at det blir vanskeligere å få innvilga abort, at det kan bli mer byråkrati og at det kan ta lengre tid? Når en justifiserer noe, hva betyr det for kvinnen? Det gjenstår å se, påpeker Kristiansen.

På hvilke andre måter mener du at vi skal kunne ivareta fosterets menneskeverd hvis grensen til selvbestemt abort blir utvidet til uke 18?

– Jeg synes ikke at det er vi som skal bestemme om fosteret har verdi eller ikke. Det er det kvinnen som skal gjøre. Det er ikke et samfunnsspørsmål, det er et individuelt spørsmål.

Virkelighetsfjern abortdebatt

Kristiansen er positiv til forslaget om et enklere abortforløp og utredning av hvordan abort kan gjøres utenfor sykehus. Det kan for eksempel være å få utført abort gjennom veiledning av fastlege, hos en lokal helsesykepleier eller jordmor i kommunen.

– Vi håpet at forslaget om at abort kan tas utenfor sykehus skulle være noe utvalget innstilte på. Det handler blant annet om at Norge er et langstrakt land og at mange i dag må reise i timevis for abort.

Dette er likevel noen av de ytterst få lyspunktene fra dagens utredning i abortuvalget, ifølge Kristiansen.

– Jeg synes måten vi snakker om abort på er virkelighetsfjern. Det er så mye skyld og stigma rundt abort, og det er noe som bidrar til at dagens syn på abort opprettholdes. I virkeligheten er abort en helt vanlig kvinnelig erfaring som en har i løpet av et liv. De fleste kvinner kjenner en lettelse når de slipper å gå gravid med et uønsket svangerskap.

– At det må finnes en egen lov som må regulere svangerskapsbrudd viser hvilken mistillit samfunnet har til at vi kvinner tar gode valg for oss selv og vår egen kropp. Norge er et verdikonservativt land, og det kommer godt til uttrykk i lovgivningen vi har i dag. Å opprettholde ideen om nemnd, når all forskning viser at den ikke fungerer, er en pseudo-løsning der de som egentlig er imot abort kan si at de toer sine hender og «tar vare på fosterets rettsvern».

Ønsker en mer moderne abortpolitikk

Kvinnefronten ønsker en mer moderne abortpolitikk, fri fra tradisjonelle og religiøse hensyn.

– Målsetningen med abortpolitikken er at det skal tas så mange aborter som det er behov for, mener Kristiansen.

Kristiansen mener at konklusjonene til abortutvalget i dag fortsatt tyder på at samfunnet mener at en tredjepart skal komme inn og bestemme i kvinnenes liv.

– Å fortsette å fjerne muligheten til selvbestemt fosterantallsreduksjon, kreve obligatorisk veiledning i slike saker og å beholde ordninga med abortnemnder er overformynderi.

– Abortutvalgets utredning viser at samfunnet fortsatt umyndiggjør kvinnen, avslutter Kristiansen.

– Det er spesielt at utvalget går inn for å utvide grensen for selvbestemt abort til uke 18. Vi i Menneskeverd har vårt primærstandpunkt om at fosteret har menneskeverd helt fra befruktningen, og derfor også krav på vern i lovverket. Abortloven slik den er i dag, med selvbestemmelse de tolv første ukene, avveier hensynet til både kvinnen og fosteret. Hvis loven blir endret på dette punktet, vil det bety en radikal svekkelse av fosterets rettigheter. Med en utvida abortlov svekker det retten til liv for de ufødte. Å frata ufødte retten til vern fram til nesten halvgått svangerskap, vil være stikk i strid med den kunnskapen vi har om fosteret, dets utvikling og fosterets menneskeverd.

Ingen god begrunnelse for utvidelsen

Hun mener at utvalgslederen ikke ga noen god begrunnelse for utvidelsen, utenom at kvinnenes selvbestemmelse må veie tyngre. Konklusjonen til Selbekk er at det er en radikal svekkelse av fosterets rettigheter og stilling i lovverket.

– Utvalgsleder Kari Sønderland ga ikke noen gode argumenter for hvorfor fosteret først skal få en stemme i uke 18. Det er ingenting spesielt som skjer ved uke 18 som tilsier at fosteret skal gå fra ingen beskyttelse i lovverket til større beskyttelse. Vårt motsvar er at med tanke på fosterets utvikling i denne fasen og i et samfunn som Norge, hvor en gir stadig flere grupper menneskerettigheter, så burde også rettighetene til fosteret slå inn på et mye tidligere tidspunkt.

Frykter flere aborter

I møte med abortutvalget har Menneskeverd vært opptatt av aborttallene, forteller Selbekk.

– Det er ingen som kan vite hvordan en økt abortgrense kan slå ut i Norge. Det som er foruroligende her til lands, er at aborttallene har økt. Vi frykter at aborttallene kan fortsette å øke.

Hun legger til at:

– Det å gjennomgå en abort blir stadig tyngre og vanskeligere jo lenger en venter. Mange kvinner er usikre, og at en da har lengre tid til å tenke seg om, kan gjøre at kvinner utsetter valget. I tillegg er vi opptatt av de kvinnene som opplever abortpress og som opplever 12-ukersgrensen som en skanse og en trygghet mot abortpress. Den skansen vil forsvinne dersom grensen for selvbestemmelse utvides.

– Mer enn kvinnen og selvbestemmelse

Hva med kvinnenes rett til å bestemme over egen kropp?

– Menneskeverds utgangspunkt er at abort er et etisk dilemma. Det gjenspeiles også i hele lovgivningen. Dersom det ikke var et etisk dilemma, hadde en heller ikke trengt en abortlov eller en regulering av aborter. En abort involverer alltid to parter: Kvinnen og fosteret. I spørsmålet om abort står kvinnens rett til selvbestemmelse mot fosterets rett til liv. En abortlov vil derfor måtte veie disse to hensynene eller rettighetene opp mot hverandre. Ved et ønske om abort går en rettighet, selvbestemmelse, utover en annens rettighet, fosterets rett til liv. Menneskeverd vil derfor fremheve at fosterets rett til liv bør veie tungt. En kvinnes rett til å bestemme over egen kropp er selvfølgelig viktig, men abort vil alltid dreie seg om mer enn kvinnen og selvbestemmelse. Det er to liv, hvor begge hensyn må ivaretas så langt det er mulig. 

Mandatet gjenspeiler regjeringens uenighet

Organisasjonen Menneskeverd har vært med å nominere to av utvalgets medlemmer. Den ene er jordmor Kristin Holanger Bodenstein og den andre er professor i medisinsk etikk og bioetikk, Morten Magelssen.

Det er flere som har tatt til orde for at abortuvalget har hatt et for snevert mandat, blant annet tidligere høyesterettsdommer Karin Bruzelius, som selv var med på å arbeide utkastet til abortloven i 1978. Hun sa i et intervju i Klassekampen i går at hun tror at ingen i kvinnebevegelsen ble nominert fordi de langt på vei ønsker en liberalisering av loven. Hva tenker du om det? 

– Menneskeverd har ingen innvendinger mot utvalgets mandat, men mener det gjenspeiler alvorligheten som ligger i abortloven. Mandatet gjenspeiler nok også at de to regjeringspartiene er uenige om abortgrensen og nemndene, påpeker Selbekk.

Abortutvalgets leder Kari Sønderland sier til tv2.no at utvalget er splittet om selvbestemmelsestidspunktet, noe som betyr at et mindretall i abortutvalget har en formening om at grensen på 12 uker skal bestå.

Kan åpnes opp for flerlingabort 

Det har også vært splittede formeninger om tvillingabort, eller det som på fagspråket heter fosterantallsreduksjon. Det beskrives som et av de vanskeligste temaene for abortutvalget. I dette spørsmålet har utvalget endt med dissens, ifølge VG.

Ved en fosterantallsreduksjon aborterer en kvinne et eller flere, men ikke alle, fostrene i magen. I 2019 fikk Solberg-regjeringen ved KrF gjennomslag for å fjerne muligheten til selvbestemt fosterantallsreduksjon. Etter dette måtte alle som ønsket dette møte i nemnd. Men hvis forslaget om selvbestemt fosterantallsreduksjon går gjennom, kan det igjen bli lov å ta flerlingabort i Norge.  

I diskusjonen om organiseringa av dagens tilbud med abortnemnder har imidlertid utvalget vært enige og kommet fram til et enstemmig kompromiss om hvordan det nye beslutningsorganet kan se ut. 

Spår en ny abortdebatt

Utredninga blir overlevert til helseminister Ingvild Kjerkol torsdag 14. desember. Ifølge TV2 spår Sønderland en ny abortdebatt i etterkant av fremleggingen. Det er 45 år siden sist det har vært så store endringer i abortloven. 

Alternativer til dagens abortlov 

Regjeringsutvalget som ble nedsatt i fjor fikk i oppdrag å vurdere endringer av abortloven. Nærmere forklart er abortutvalget bedt om å gjennomgå dagens abortlov og vurdere alternativer til dagens abortnemnder. 

Sakens kjerne er at utvalget har foreslått et alternativ der dagens grense på 12 uker består, og et der grensen for selvbestemmelse utvides. 

De har også fått i oppdrag å gjennomgå reglene for fosterantallsreduksjon, vurdere rådgivningen og veiledningen av kvinner som vurderer svangerskapsavbrudd, samt oppfølgingen av kvinner som tar abort. Til slutt er de også bedt om å vurdere organiseringen av dagens tilbud.

Akuttberedskapen på det eneste sykehuset i Lofoten kan bli lagt ned. – Som å gå 50 år tilbake i tid med fødselsomsorg og kvinnehelse, sier jordmor Trine Gåsland Rekve.

– Om de foreslåtte kuttene blir vedtatt, går det ikke bare ut over tryggheten til de 200 gravide i Lofoten i året, men all trygghet i regionen, sier Trine Gåsland Rekve. Hun er jordmor ved den jordmorstyrte fødestua på Nordlandssykehuset Lofoten. 

Sykehuset hvor akuttberedskapen er foreslått lagt ned, ligger i Vestvågøy kommune, nærmere bestemt på Gravdal. Akuttberedskapen sikrer bistand og trygghet ved akutt sykdom i lokalbefolkningen. Alle i Lofoten sogner til sykehuset, og huser en befolkning på rundt 27.000 mennesker. Under vinterfiske og i turistsesongen kommer det flere tusen arbeidere. I tillegg kommer det flere hundre tusen tilreisende i sommermånedene. 

MANGE NEDLAGTE FØDESTUER- OG AVDELINGER

Det er en kjent problematikk i hele landet med nedlagte fødestuer og fødeavdelinger. Tall fra Den norske jordmorforening viser at fra 1979 og fram til i dag er 51 fødeinstitusjoner i Norge lagt ned, fra 95 i 1979 til 44 i 2023. 

Anja Cecilie Solvik, leder av Bunadsgeriljaen, presiserer hva som har skjedd det siste tiåret. 

– Alle politiske partier er skyldige i å bidra til nedleggelser av landets fødetilbud. Denne regjeringen la ned ABC-klinikken og fødeavdelingen i Kristiansund trass i et stortingsvedtak om drift. De har også støttet vedtak om å legge ned Gjøvik. I 2012 ble flere fødeavdelinger omgjort til fødestuer da akutte tilbud ble lagt ned. Disse ble senere stengt permanent. 

-– Selv om det er politisk vilje til å beholde fødetilbud, ser det ut til at helseforetakene kan legge ned om de vil, med støtte fra den sittende helseministeren.  

KAN BLI ET DISTRIKTSMEDISINSK SENTER 

Helseforetaket Helse Nord er de som vedtar forslaget om hvilke tjenester Nordlandssykehuset Lofoten skal drifte i tiden framover. Vedtar de forslaget som ligger på bordet, kan sykehuset bli omgjort til et distriktsmedisinsk senter, noe som betyr at de mister alle sine akuttfunksjoner. 

Bakgrunnen for det foreslåtte kuttet, er at Helse Nord har fått i oppdrag fra helseminister Ingvild Kjerkol å se på hvordan sykehusstrukturen kan endres i Nord-Norge. Den endelige planen vedtas av styret i Helse Nord i slutten av april neste år, etter at alle høringsinnspill er vurdert. 

– MOR OG BARN KAN BLØ I HJEL 

Hvis tilfellet blir et distriktsmedisinsk senter, har fødestuen for eksempel ingen ressurser til å håndtere komplikasjoner som kan oppstå i et svangerskap eller under fødsel som krever kirurgi. Da blir det en ren fødestue i Lofoten for de kvinnene som har normale svangerskap. 

Lofoten ligger som et øyrike ute i havgapet, med bruer og tunneler som binder innbyggerne til fastlandet. Nærmeste sykehus med akuttfunksjon herfra er i Vesterålen på Stokmarknes. Det er tre timer og 50 minutter kjøring fra Å i Lofoten hvis været tillater det. 

– Oppstår det komplikasjoner i svangerskapet, under fødsel eller etter fødsel, er dette en lang kjøretur for en kvinne som trenger hjelp, sier Rekve, som er jordmor ved fødestua på Nordlandssykehuset Lofoten. 

Hun forteller at i de tilfellene det er akutt, blir flytransport bestilt til sykehuset i Bodø, men at det ikke alltid er værforhold som tillater det. 

– Det hender at et helikopter kan lande, men i uvær kan den ellers korte flytiden på 25 minutter over Vestfjorden til Bodø ta over en time. Da skal helikopteret være tilgjengelig og først fly fra Bodø til Lofoten. Et annet viktig punkt er at pasienten må være stabil for transport. Vi transporterer for eksempel ikke en mor med dårlig fosterlyd. 

Og akuttmedisin handler om tid. Under Debatten på NRK 23. november kunne Jon Harr understreke dette. Han er overlege i anestesi ved Universitetssykehuset Nord-Norge. 

Hvis forslaget om å legge ned akuttberedskapen i Lofoten blir gjennomført, kommer det til å bety forringelse av liv og helse. I verste fall kan mor og barn blø i hjel hvis de ikke rekker frem i tide, sa han.  

NORDLANDSSYKEHUSET LOFOTEN BRUKER MINST PENGER PÅ INNLEIE

ALTSÅ har snakket med to jordmødre i Vestvågøy. 

Trine Gåsland Rekve er jordmor ved den jordmorstyrte fødestua i Lofoten. Hun bor like ved sykehuset med sin samboer og en sønn på snart to år. Nå er hun selv gravid i uke 15. Både som jordmor, mamma og snart tobarnsmamma, har hun mange refleksjoner rundt de foreslåtte kuttene til Helse Nord. 

Hun reagerer først og fremst sterkt på at en region i vekst kan få et svekket sykehustilbud.

– I Lofoten sliter vi ikke med bemanningen. På fødestua har vi dekket stillingene våre. Og vi har hatt en jevn befolkningsvekst i flere år. 

Forstår du Helse Nord sine utfordringer? 

– Jeg forstår Helse Nord sine utfordringer, men de begynner i feil retning. Vi i Lofoten, og de andre små lokalsykehusene her nord, bruker minst penger på innleie, sammenlignet med de andre sykehusene i Helse Nord. Det er i Tromsø og i Bodø de bruker mest penger på innleie og overtid. Det er her de burde begynne sitt arbeid med å rekruttere fagfolk. 

OPPLEVER ET ENORMT ENGASJEMENT 

Hva var det første som slo deg da du fikk høre at Helse Nord vurderer å kutte i akuttberedskapen ved Nordlandssykehuset Lofoten?  

– At vi allerede skal gå gjennom en ny runde etter at det i 2017 ble avgjort at akuttberedskapen her skulle bestå, sier jordmoren. 

– Vi opplever et enormt engasjement nå, som vi aldri har sett før. Alle lofotkommunene og fagmiljøene står sammen om dette – hele Nord-Norge mobiliserer for å få dette forslaget stoppet, sier Rekve rørt.

I skrivende stund er det over 11 000 personer som har signert en underskriftskampanje for å beholde dagens sykehus. Og 50 leger og samfunnsmedisinere fra hele landet har i et opprop krevd at Helse Nord-prosessen startes på nytt.

POTENSIELT ALVORLIGE FØDSELSKOMPLIKASJONER 

Det er til nå i år utført seks nødkeisersnitt ved Nordlandssykehuset Lofoten.

Rekve understreker at det også er andre scenarier enn nødkeisersnitt som kan være alvorlige. 

– Et eksempel er hvis morkaken ikke kommer ut etter at en har født. Noen ganger kan det hende, selv om mor og barn er friske og fine. Ved fastsittende morkake klarer ikke livmormuskelen å trekke seg sammen, og da er det risiko for å blø i hjel, forteller hun. 

Rekve forteller at ved slike tilfeller gjør hun og de andre jordmødrene det de kan for å få ut morkaken, men påpeker at det kan komme til et punkt hvor den sitter helt fast. 

– Da må mor opp på operasjonsbordet for å få morkaken ut. Det er først når den er ute, at livmormuskelen klarer å trekke seg sammen og  blødningen stopper. Dette er bare én av flere livstruende tilstander for mor og barn. 

Et annet tilfelle kan også være at morkaka løsner før fosteret er ute. Da stopper både blodtilførselen og oksygentilførselen til fosteret. Det skrev avisa Lofotposten om 21. november da de intervjuet Karoline Eriksen om hennes dramatiske fødsel en julidag i 2017. Eriksen fikk utført nødkeisersnitt etter å ha mistet 2,5 liter blod. Hadde hun ikke hatt akuttberedskapen å komme til, hadde hun mest sannsynlig blødd i hjel denne julidagen i 2017. 

– Uten et operasjonsteam i akuttberedskap vil ingen av disse potensielle scenarioene ha et godt utfall, kommenterer Rekve. 

GÅR 50 ÅR TILBAKE I TID 

La oss si at forslagene går gjennom og kuttene blir en realitet: Ville du vært trygg på at det skulle ha gått fint å føde på den jordmorstyrte fødestua i Lofoten, eller ville du valgt å føde et annet sted i mangel på akuttkirurgi? 

Rekve synes spørsmålet er vanskelig. Hun vet gjennom kunnskap og forskning på feltet, at hvis hun og barnet er friskt, så er det mindre fødselskomplikasjoner ved å føde hjemme med jordmor eller på en jordmorstyrt fødestue. 

Fødselsterminen til Rekve er om våren/sommeren og hun bor bare fem minutter unna sykehuset. Likevel kan en aldri være helt sikker, sier hun. 

– Plutselig kan det skje noe, man vet aldri. 

– Å foreslå å kutte i akuttberedskapen, er som å gå 50 år tilbake i tid med fødselsomsorgen og kvinnehelse. 

– Uventede ting kan skje i svangerskapet og ellers i livet. Tryggheten med akuttberedskapen og gynekolog i døgnkontinuerlig vakt har vi også rett på å ha her ute i havgapet. Går forslaget gjennom er det som at politikerne sier at vi stenger Lofoten for lokalbefolkningen – en region som er i vekst – og så åpner vi kun på sommeren for turisme. 

FORHANDLA SEG TIL UTDANNINGSSTILLING 

Det var flere jordmødre som gikk av med pensjon ved fødestua i Lofoten rundt perioden 2018. Da Rekve var ferdig utdannet sykepleier i 2013, trivdes hun godt på barne- og ungdomsavdelingen på UNN i Tromsø, men hadde lyst å se på jordmoryrket, og særlig i hjemkommunen Vestvågøy. Hun kontaktet fødestua i Lofoten og spurte om det var behov for jordmødre. Det var det. 

– Jeg forhandlet med avdelinga og Helse Nord om å få en utdanningsstilling, og det fikk jeg. Det var på den tiden ingen andre jordmorstudenter som hadde fått det innvilget av Nordlandssykehuset. 

Med en utdanningsstilling fikk Rekve betalt studieløpet på to år for å bli jordmor med det premisset at hun skulle jobbe tre år ved den lokale fødestua etter endt utdanning. Der er hun fortsatt, og stortrives. 

– Nå har vi fire studenter tilknyttet oss som har utdanningsstilling med bindingstid, og en som fullførte nå i sommer. Om ett og et halvt år er de 12 jordmorstillingene fylt opp, i tillegg til de faste og gode vikarene våre. Dette er takket være god rekruttering av avdelingen. Det er derfor uforståelig at de snakker om mangel på fagfolk som begrunnelse for de foreslåtte kuttene. Her i Lofoten mangler vi ingen. 

KVINNEHELSE PÅ SITT BESTE 

Å ha en lokal jordmorstyrt fødestue med akuttkirurgi i bakhånd bringer med seg mange fordeler for befolkninga, sier Rekve.

– Jeg har et stort engasjement for jobben min. Som jordmor får jeg virkelig utøvd faget mitt. Vi som jobber her har tid til fødeparet. Vi får kontinuitet gjennom at vi ser dem gjennom svangerskapet. Det hender vi også møter dem under fødselen, og også får fulgt opp akkurat de samme kvinnene og barna i barseltiden. Vi tilbyr nærhet, forhåndsbesøk, samtaler, ammehjelp og også etterkontroll. Da tilstreber vi at kvinnene får komme til jordmoren som var hos dem under fødselen. Det er kvinnehelse på sitt beste. 

Hun legger til:

– Det er også viktig å få fram at vi hjelper til ved risikosvangerskap. Her kan vi i samarbeid med gynekologen ta nødvendige grep for å sikre mor og foster slik at de får en så trygg svanger- og fødselsomsorg som mulig. 

I situasjonen slik den er nå, føler Rekve på mye: 

– Jeg føler at jeg, mine fagfolk, lokalbefolkninga og kvinnehelse blir nedprioritert. Kvinner burde egentlig ha blitt båret på gullstol som bringer nye skattebetalere til verden, sier hun avslutningsvis.

BEGREPET KVALITET MÅ DISKUTERES 

Heidi Anita Skjerpen Hansen er kommunejordmor ved familieenheten i Vestvågøy kommune, med kontorlokaler på Leknes. Hun har 13 års erfaring ved fødestuen på Nordlandssykehuset Lofoten. 

Hun mener at begrepet kvalitet må diskuteres, og stiller spørsmål ved om det handler om overlevelse eller om det er et tilbud som gir trygghet. 

– Å ha et tilbud til fødende er selve definisjonen av trygghet i et lokalsamfunn. Å vite at en overlever dersom noe skulle skje i graviditeten eller fødselen, må man kunne forvente i Norge. Ikke minst er et trygt fødetilbud god samfunnsøkonomi. En dårlig fødselsopplevelse kan sette spor over lang tid, både fysisk og psykisk. Det er ikke en god start for en nybakt familie.

– IKKE MULIG Å FORUTSI NOE 

Direktør for kommunikasjon og samfunnskontakt i Helse Nord, Skjalg Fjellheim, sier på generelt grunnlag at det ikke er mulig for dem å forutsi noe om hva som kommer til å bli deres anbefaling til Helse Nord. 

– Vi er i en fase der vi går gjennom en sårbarhetsanalyse for å være i best mulig stand til å gi en faglig forsvarlig tilråding til Helse Nord, sier han. 

– FORSTÅR ABSOLUTT BEKYMRINGEN

I en NRK-sak publisert 29. november bekreftes det igjen at det er sykehuset i Tromsø som har størst rekrutteringsmangel av sykehusene i Nord-Norge. De har det største forbruket av overtid og innleie med 243 månedsverk i snitt hver måned til og med september i år. Samtidig viser også nye tall at innleie utgjør en stor del av bemanningen ved de små sykehusene i nord. 

– Burde det ikke rekrutteres flere fagfolk til Tromsø, istedenfor å risikere å bryte opp gode og stabile fagmiljøer – som i Lofoten?

– Det er ikke noe tvil om at personellmangelen er størst i Tromsø. Jeg forstår absolutt bekymringa til lokalbefolkninga ved Nordlandssykehuset Lofoten, men det er ikke noe som er besluttet nedlagt enda, heller ikke fødselstilbudet. Vi er et veldig tidlig stadium i prosessen, sier Fjellheim.

Hvis akuttkirurgien blir lagt ned på Gravdal sykehus – hvordan mener dere at gravide med økt risiko for komplikasjoner under svangerskap skal bli møtt på en forsvarlig måte?

– Det vil en få svar på når vårt forslag legges fram til styret. Det en kan være trygg på, er at vi legger fram et forslag som ikke kommer til å svekke beredskapen i nord. 

I fremtiden kan vi kanskje slippe CO2-utslippene. For Equinor og staten ønsker å elektrifisere Melkøya. Samtidig planlegger de å øke gassproduksjonen og forlenge Snøhvit-feltet. Klimaregnskapet varierer alt etter hvem du spør, men Jonas Gahr Støre kaller det for det største, enkeltstående klimatiltaket fra en norsk regjering noensinne.   

Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum, ikledd en melkehvit genser for anledningen, sto ved statsministeren side i den kontroversielle saken. Han konstaterte:

“Det er en stor sak, det er en omfattende sak og en krevende sak”. 

Både Senterpartiet lokalt, naturvernorganisasjonene og reindriften har protestert over planene i lengre tid. Fordi det vil bety en massiv utbygging av vindkraft i hele regionen.  

– De fjerner hele vårt eksistensgrunnlag, sier reindriftssame Ellinor Utsi til ALTSÅ i etterkant av pressekonferansen. 

La fjella leve

“Duodji mu árbi – min arv. I dag broderer jeg teksten: Ellos luondu // La fjella leve!”, skrev hun på Facebook etter at hun hadde sett på pressekonferansen i Hammerfest. 

Bildet av henne som sitter og syr på en samisk kofte er nå i svart-hvitt. Ellinor Utsi sitter 368 kilometer lenger nord enn Hammerfest, en kort kjøretur utenfor tettstedet Kjøllefjord, i nærheten av sommerbeitet til reinsdyrene. Her driver de også reiselivsnæringen Davvi Siida. 

I hovedhuset bor de og arrangerer selskap for gjester. På treveggene henger samisk kunst, og i et karnapp med utsikt over en liten lavvo står sydukken til Ellinor med en kofte på. Skjønt, det har ikke vært mye tid til sying eller håndarbeid i det siste. Rommet har heller blitt brukt som kontor for å skrive svar til kommuner, NVE og utbyggere. 

– Man må nesten være samfunnsplanlegger for å ha fullstendig innsikt i alle lovene og reglene som gjelder. Men enten vi vil eller ikke, så må vi forholde oss til det. Så jeg har sagt at jeg skal ta den utposten. Snakke med journalister, skrive svar, lese lovverket og planene. Så kan de andre jobbe med næringen. 

Gjennom generasjoner har Ellinor Utsis familie jobbet med reindrift. Nå er de to sønnene hennes reineiere, og datteren er også tilknyttet næringen. 

– Reineiere. Det er det slektstavla mi viser så langt tilbake som det er mulig å komme, sier Utsi. 

Hvis barna hennes ikke hadde ønsket å leve av reindrift, hadde det kanskje vært annerledes. Men de vil ha reinflokken sin og leve slik som de har gjort i generasjoner før dem. 

– De forteller meg at det samiske i dem er så sterkt, og at det er så mye stolthet og glede i reindriftsnæringen. Det er det jeg kjemper for. Etterkommerne mine. 

Inviterte ministeren på besøk

Få dager etter pressekonferansen i Hammerfest, fikk Utsi høre at olje- og energiministeren skulle på besøk til Lebesby kommune for å snakke om vindmøllene før valget. Hun plukket opp telefonen. Etter 20 minutter hadde hun fått en avtale med statssekretæren hans. Ministeren skulle komme på besøk til henne også. 

De tok imot ham i jordgammen, en lávndjebuvri, som de bygde under pandemien. Den står på plassen utenfor hovedhuset, sammen med to små hytter som de leier ut til overnattingsgjester og turister.  

Jordgammen er rund, moderne og med plass til trebenker rundt ildstedet. Vanligvis er det gjester fra Hurtigruten som sitter her for å høre om samisk historie og kultur, med ulltepper med samisk design signert Ellinor Utsi i ryggen. Men nå var det olje- og energiminister Terje Aasland (Ap) som satt her. Sammen med ordføreren i kommunen, Sigurd Rafaelsen (Ap). 

De tente i den åpne peisen midt i rommet og serverte rykende varm suppe, mens Utsi fortalte om reindriften som har eksistert gjennom generasjoner i 7000 år. Hvordan skal de klare å bevare den de neste 7000 årene hvis vindmølleutbyggingen kommer?

– Vi må ivareta reindriften på en så god måte som overhodet mulig. Så de får et livsgrunnlag som står seg i et generasjonsperspektiv, sa Terje Aasland til NRK i jordgammen. 

Utsi er ikke overbevist. 

– Jeg har ikke tillit til ham. Et slikt møte er et steg for å bygge tillit. Hvis man skal si at man har tillit, så må resultatene vise det, sier hun i etterkant til Altså. 

Sparker hardt fra seg

Ellinor Guttorm Utsi har aldri vært redd for å si hva hun mener. Verken til ministre, politikere eller næringslivsledere. Flere ganger har hun skapt avisoverskrifter. Som da hun truet med boikott av Hurtigruten etter at Trygve Hegnar skrev lederen Grådige samer i Finansavisen.

– Jeg kan ikke la Hegnar herje med vårt folk, sa hun til NRK. 

– For meg har det samiske alltid vært noe trygt og godt. Og opprørsk, forklarer hun til ALTSÅ. 

Ellinor Guttorm Utsi har sparket oppover helt siden hun var liten. 

I 1972, samme år som Norge ratifiserte FN-konvensjonen som sa at “i de stater hvor det finnes etniske, religiøse, eller språklige minoriteter, skal de som tilhører slike minoriteter ikke nektes retten til … å dyrke sin egen kultur … eller bruke sitt eget språk”, kom rektoren hjem til familien Utsi. 

Faren var, som alltid, borte med reinen, men moren tok imot rektoren på det lille kjøkkenet hos familien Guttorm i Tana.

Rektoren spurte om Ellinor skulle ha samisk som andrespråk på skolen. Det hadde ikke vært mulig før nå. Hun husker godt hvordan hun, da hun hørte spørsmålet, tok fart, løp mot ham og sparket ham i leggen. 

– Jeg syntes det var så unødvendig å komme og spørre om det. Det var jo så opplagt. Selvfølgelig skulle jeg ha samisk som andrespråk!

700 dager siden Fosen-dommen

Lyngen som omkranser huset til Ellinor Utsi har fått striper av gult og rødt i seg. Høsten er i anmarsj. Når klokka er 09, minner Nyhetsmorgen oss på hvilken dag det er: 

“Fosen-aktivistene varsler nye demonstrasjoner. I dag er det 700 dager siden Høyesterett slo fast at vindturbinene på Fosen var satt opp i strid med rettighetene til samene. Olje- og energidepartementet viser til at det fremdeles er mekling i saken.”

Det er også valgdag, og mens Ellinor tenner opp ildstedet i den runde jordgammen, åpnes stemmeurnene i Kjøllefjord, administrasjonssenteret i Lebesby kommune.

Når velgerne går inn i avlukkene og stemmeurnene fylles opp med valgkort fra de 999 stemmeberettigede i Lebesby kommune, er det elektrifiseringen av Melkøya og Norges klimamål som ligger i potten. 

De to største vindkraftprosjektene ligger i Lebesby kommune: Davvi og Laksefjorden vindkraftverk. De kan produsere en vesentlig del av kraften som trengs for å elektrifisere Melkøya. Davvi er det klart største, med planer om 174 vindmøller som er opptil 200 meter høye, og en årsproduksjon på 2,7 TWh.  

Vindkraftverkene, samt de nye kraftledningene og det omfattende veinettet som følger med, ligger i trekk- og flytteleien til blant annet familien Utsi i reindistrikt ni. Det er også foreslått et vindkraftanlegg midt i reinbeiteområdet deres, på Sandfjellet. Her kan det komme 100 vindturbiner. 

Reineierne har lenge protestert, og i valgkampen fikk de allierte i Senterpartiet og SV lokalt. De frykter skyhøye strømregninger og mener utbyggingen vil føre til uakseptable inngrep i uberørt natur. 

Arbeiderpartiet derimot er for vindmøllene. Hvis det blir ja til vindmøllene, og Davvi bygges, vil inntektene på 90-95 millioner kroner i året gå til Lebesby kommune og tilsvare omtrent en 50 prosent økning av kommunebudsjettet. 

Sliten av å være same

Etter at valglokalet stengte i høst, var det valgvake i kjelleren på det lokale hotellet. Ellinor Utsi var usikker på om hun skulle. Hun føler seg ikke særlig hjemme i Kjøllefjord nå. Den siste tiden, særlig med Fosen-saken i mediebildet,  har stemningen mot reineierne blitt merkbart annerledes.

Ellinor Utsi merker at mer grums kommer til overflaten. 

– Vi reindriftssamer blir overført en skam, fordi de mener at vi er til hinder for samfunnsutviklinga. Og skam er noe av det verste du kan påføre en annen. Skal vi fremdeles måtte bære på skam fordi vi er samer? Fremdeles, i 2023?

Egentlig har Ellinor Utsi mest lyst til å pakke bort kontoret, datamaskinen, alle dokumentene. Det hun egentlig vil bruke tiden på er å sy, strikke, være med barnebarna og leve et vanlig liv. 

– Jeg er sliten av å være same. Du må hele tiden stå i kamp. Hvordan hadde det vært å slippe? Å ikke måtte lese plan- og bygningsloven, skrive høringsuttalelser, gå i møte med utbyggerne og NVE? Gi meg heller livet mitt tilbake. 

Mener utbygging er viktig for å bevare samiske

Kjøllefjord er et tettsted som siden 1500-tallet har vært en smeltedigel for fiskere, samer og handelsmenn. Her er det flere fiskebedrifter, en stor kystflåte og rundt 1200 mennesker som bor i fargerike trehus med bratte tak; en typisk etterkrigsbebyggelse ettersom hele byen ble brent ned og jevnet med jorden av tyskerne. 

Stemmelokalene har stengt på rådhuset, og det fylles øl i glassene mens NRKs team rigger seg til. De skal gå direkte så snart valgresultatet er klart. 

Ordfører Sigurd Kvammen Rafaelsen (Ap) vet ennå ikke om han skal sitte som ordfører i fire nye år. Men han har god tro før valgresultatene kommer. Han mener mange setter pris på at de ønsker vindkraftutbygging i kommunen. For mange er det synonymt med arbeidsplasser og aktiviteter som gjør at folk ønsker å bo i kommunen. 

Rafaelsen mener vindkraftutbyggingen også er viktig for å bevare det samiske. 

– En av de største utfordringene for det samiske samfunnet er befolkningsutviklingen. Det er utrolig viktig at det bor folk i Finnmark, også for å holde det samiske i hevd. Vi trenger gode helsetjenester, god skolegang og at vår infrastruktur legger til rette for innbyggere og næringsliv. Vi må ha alle med for å bygge en sterk region.

Hva tenker du på da?

– Vi bor i et samisk samfunn. Hele Finnmark er en blanding av kvensk, norsk og samisk. Hvis det ikke bor folk i Finnmark, så betyr det at det ikke bor folk i de samiske samfunnene. Man er avhengig av folk for å videreføre tradisjonen. 

Samtidig mener flere reindriftssamer at utbyggingen truer deres eksistens og livsgrunnlag? 

– Man må ha aksept for at det er ulike meninger, også om store arealkrevende inngrep. Det vil det være, og det er viktig å ha gode prosesser slik at man kan gjøre gode tilpasninger, sier han til ALTSÅ denne kvelden i september, før han går ned til valgvaken. ALTSÅ slår følge for å få med seg stemningen denne viktige dagen. Lokalvalget vil være avgjørende viktig både for de som ønsker vindkraften velkommen og for de som frykter utbyggingen.

Plutselig går strømmen. Det blir mørkt på hele hotellet og den store skjermen som viser valgsendingen til NRK går i svart. Strømbrudd er ikke så uvanlig her. Vinteren i 2021 var strømmen borte i flere døgn. Det er de gamle kraftlinjene som får skylden. 

Flertallet ville ha vindkraft

Under valgvaken var det flere som ga uttrykk for støtte til kraftutbyggingen, både med tanke på næringslivet og for å få mer stabil strømforsyning. Flere ytret også skarp kritikk og motstand mot vern av reindriften. Ingen ønsker å stå fram med kritikken sin i ALTSÅ.

Det er NRKs reporter som kunngjør de første valgprognosene. Nesten 60 prosent av stemmene går til Arbeiderpartiet. Jubelen står i taket ved det største bordet med de røde rosene på. Det er en tydelig støtte til partiet som ønsker å bygge ut vindkraft i kommunen. 

Syv nye prosjekter etter valgkampen var over

Da statsministeren og energiministeren lovet et gigantisk kraftløft i Finnmark fra parkeringsplassen til Equinor i Hammerfest i august, lovet de også at det skulle skje raskt. 

Saksbehandlingen skulle skje på et «hurtigspor», og denne høsten har NVE fulgt regjeringens arbeidsordre. De satt fristen til 17. november, innen da måtte alle aktører se på gamle og nye vindkraftplaner. 

Nå har flere nye store vindkraftprosjekter, mange av dem ukjent for de fleste, inkludert reindriftsutøverne, blitt lansert. Før valget var det fem prosjekter. Nå har det kommet syv nye i området. Det vil si 12 prosjekter totalt. 

Syv av dem berører reinbeiteområdene til Ellinor Utsi og hennes reinbeitedistrikt. 

– For oss er det ikke noe liv igjen hvis disse planene blir realisert. Det er ingen som kan leve i en sånn kraftjungel.

Ikke alle prosjektene vil få konsesjon

Olje- og energiminister Terje Aasland sier til ALTSÅ at han har lærte mye av møtet med Ellinor Utsi i sommer.

– Det vil jeg ta med meg videre i arbeidet med å avbøte tiltakene, sier han, og viser til at regjeringen har sagt at de vil finne tiltak som skal avbøte arealkonflikten med reinnæringen.

Han sier videre at det er stort behov for mer kraft i Finnmark, samtidig som det er små muligheter for å bygge ny kraft.

– Det må skje på en god og trygg måte for natur og reindrift. Det er viktig for regjeringen å legge til rette for at reindriftens driftsgrunnlag sikres i et generasjonsperspektiv. Det er også et strengt regelverk som sier at nye prosjekter for nett og produksjon ikke skal få ut. over reindriftas rettigheter, understreker han.

Aasland understreker videre at anslaget som er gitt for mulig kraftutbygging i Finnmark ikke er knyttet til konkrete prosjekter. I stedet er det basert på at tiltak i nettet, forutsatt at det vil bli gitt nødvendige konsesjoner, vil gjøre kraftsystemet i stand til å ta imot minst 670 MW økt kraftproduksjon totalt i Finnmark, opplyser han.

– Av det har 170 MW fått konsesjon. Foreløpig er det meldt om prosjekter i Finnmark på omlag 9000 MW. Det er betydelig mer enn det som faktisk vil bli realisert. For å oppfylle ambisjonene i kraft- og industriløftet, trengs ett til to nye vindkraftprosjekter, sier han videre.

Hvilke det ender opp med, vil bli avgjort i konsesjonsbehandlingen.

Leger Uten Grenser er vitner til brudd på folkeretten i Gaza og på Vestbredden. Bruddene på internasjonal humanitærrett må få konsekvenser, mener generalsekretær i Leger Uten Grenser, Lindis Hurum.

Tydelige brudd på folkeretten

«Den som blir til slutten, vil fortelle historien. Vi gjorde det vi kunne. Husk oss.»

Slik lyder beskjeden Mahmoud Abu Nujaila etterlot seg på en operasjonstavle inne på Al Awda-sykehus i Gaza den 20. oktober. Han var én av to leger fra Leger Uten Grenser som ble drept i et angrep mot sykehuset den 21. november. Han var også én av flere som valgte å bli igjen på sin post som helsepersonell, med vissheten om at han risikerte eget liv. 

– Det er fint å få oppfylle hans ønske om at vi forteller historien. Selv om jeg ikke kjente han, så kjenner jeg på en nærhet til han. Han var min kollega, sier en tydelig berørt Lindis Hurum, som er generalsekretær i Leger Uten Grenser.

Leger Uten Grenser har i dag over 300 palestinske ansatte inne i Gaza, og per 27. november har tre av dem blitt drept av israelske styrker. Angrepet 21. november er også bare én av flere som er bevitnet mot sykehus i Gaza.

Sykehus skal være beskyttet

Hurum er bekymret over de moralske og juridiske grunnprinsippene som står på spill, og at grensene for hva som er lov og ikke lov, flyttes på. I krig og væpnede konflikter er sykehus beskyttet etter internasjonal lov. 

– Det at sykehus, helsepersonell og pasienter angripes er tydelige brudd på folkeretten, presiserer Hurum. 

Hun mener at internasjonal humanitærrett og grunnleggende internasjonale konvensjoner er under press om dagen, og har vært det over tid.

– Vi ser det samme skje i Ukraina, Yemen og Afghanistan, men at det skjer så skamløst for åpen scene i Gaza nå, og uten at det får tydelige konsekvenser, det er alvorlig for oss alle, påpeker Hurum.

Alvorlig for oss alle

– Sykehus blir bombet, helsepersonell og pasienter blir drept, og det får ingen konsekvenser. Det er ingen kollektiv fordømmelse av alle verdens ledere. Da flytter vi på en grense som er veldig viktig for alle som lever i krigsområder og for oss som ønsker å gi legehjelp til dem, sier hun. 

– Og i ytterste konsekvens er det alvorlig for oss, fordi i neste omgang så er det kanskje i Norge, legger hun til.

Leger Uten Grenser har selv opplevd flere angrep mot sine ansatte. Den 18. november ble deres tydelige merkede kolonne med ansatte og familiemedlemmer av ansatte, angrepet nær Al-Shifa sykehuset. Her ble mange såret og to familiemedlemmer av ansatte drept. 

15. november ble det også meldt at Israel hadde tatt seg inn på Al-Shifa sykehuset med tungt bevæpnet militære, og den 20. november angrep de også det indonesiske sykehuset i Gaza. Leger Uten Grenser hadde kun ansatte ved Al-Shifa sykehuset. 

– Den militære aksjonen ved Al-Shifa sykehuset ble karakterisert som «et begrenset kirurgisk angrep» av militære strateger. Ordet kirurgi forbindes med et sykehus og skal aldri brukes til å beskrive militær strategi, mener Hurum.

Hun påpeker at den 10. desember er det 75 år siden FNs verdenserklæring for menneskerettigheter ble underskrevet i Genéve, som en reaksjon etter andre verdenskrig. Her fremkommer det i avtalens første artikkel, en felles enighet om at alle mennesker er like mye verdt, har like rettigheter og bør behandle hverandre i «brorskapets ånd».

– Det er nå disse må etterleves, understreker Hurum.

– Disse prinsippene ble ikke skrevet for en solskinnsdag. Da er det lett å opprettholde dem. Det er når det krever noe av oss, at det virkelig er viktig å ikke vike, legger hun til.

Spesielt med Gaza

– Hvis dette får pågå lenge nok, så vil ingen overleve. Det er en helt rasjonell, logisk slutning, mener Hurum. 

Gazastripen er et landområde på 365 kvadratkilometer med omkring 2, 3 millioner innbyggere. Det er litt under 100 kvadratkilometer mindre enn Oslo. Siden Hamas sitt angrep på Israel den 7. oktober har Israel angrepet Gaza med bomber og bakkestyrker, og samtidig frarøvet de tilgang på grunnleggende behov som mat, vann og legehjelp.

– Når man bomber så intenst et så tett bebygget område, da er det ikke mulig å tenke at man tar hensyn til sivile liv, proporsjonalitet og de reglene som alle krigførede parter alltid skal legge til grunn i krig, påpeker Hurum.

Hittil har minst 14 000 palestinere blitt drept, inkludert over 5 000 barn, melder FN. Hurum forteller at hun har vært i studio med militærstrateger i uniform og andre som kommer med analyser over situasjonen, og hva som burde være konfliktens løsning. 

– Jeg får ubehag fordi jeg føler at vi snakker om et videospill eller noe fiktivt, som vi privilegerte kan ha en akademisk, analytisk avstand til.

Det som gjør situasjonen i Gaza spesiell, er at et annet land får bestemme at Gazas innbyggere ikke får flykte i sikkerhet. De er sperret inne, samtidig som folk ikke får nok mat, vann eller legehjelp, forteller Hurum.

– Det er ingen tvil om at det er veldig mange sivile som har blitt drept, og at folk nå begynner å dø av mangel på helsehjelp, av sykdommer eller tilstander de ville ha overlevd under normaltid, slik som kvinner i fødsel, sier Hurum.

Sårbare liv

Da krigen startet, var det omtrent 50.000 gravide kvinner i Gaza, og 160 kvinner skal føde hver dag, melder organisasjonen Care.  

– Må du føde, så må du føde. Blir du bedt om å flykte, så får du ikke flyktet. Det er sårbare liv, både kvinnen i fødsel, barnet i mors liv og den nyfødte rett etterpå, presiserer Hurum.

– Det er ingen steder, eller veldig få, der de kan få hjelp nå. 

Ved komplikasjoner som prematur fødsel vil man trenge legehjelp, og dette kan også skje som en konsekvens av å være i sjokk eller under høyt stress. Og trenger du keisersnitt, men ikke får det, vil både mor og barn dø. 

– Da er det to liv som går tapt, sier Hurum.

Kvinner kan også blø i hjel etter fødsel i ruinene av sitt eget hjem. 

– Det er ingen ambulanse, det finnes ikke jordmor, det er ingen gynekologer. Vi får rapporter om keisersnitt som blir gjort uten anestesi, understreker Hurum.

Ufrivillig handlingslammet

Etter 17 år i Leger Uten Grenser er dette første gang Hurum opplever at de som organisasjon blir ufrivillig handlingslammet.

– Vi får som regel ikke til alt vi vil, men vi får alltid gjort noe. 

De intense kamphandlingene, kombinert med at de ikke får utstyr inn i Gaza, gjør hjelpearbeidet vanskelig.

– Og vi har ikke noe valg nå når grensa til Gaza er fysisk stengt, forteller Hurum. 

Den 14. november fikk Leger Uten Grenser endelig et team på 15 stykker inn i Gaza, bestående av blant annet kirurger, anestesileger og spesialister innen intensivbehandling. I første omgang skal de støtte flere av sykehusene i sør. Dette mener Hurum er forsvinnende lite.  

– Vi forhandler alltid med krigende parter i enhver konfliktsituasjon og har opplevd før at det er områder der vi ikke får komme inn, men det er spesielt at det skjer så tydelig og brutalt som vi ser nå, mener hun. 

Det som også gjør situasjonen i Gaza veldig spesiell, mener Hurum, er at krigføringen mot Gaza og hvordan den rammer den sivile befolkningen, utføres av verdens mest sofistikerte militære, og med støtte fra verdens største stormakt, USA, og flere av verdens stormakter. 

– Vi ser på mens en grunnleggende urett rammer sivile. Vi ser det minutt for minutt via vår telefon. Det er ingen av oss som kan si at vi ikke vet at det skjer, presiserer Hurum. 

Brudd på folkeretten i Vestbredden

Voldsbruken fra israelske styrker har også økt på Vestbredden siden 7. oktober, rapporterer Leger Uten Grenser. Ansatte i organisasjonen har her behandlet flere titalls pasienter med skuddskader og skader fra eksplosjoner. 

– Vi har også fått inn pasienter som er angrepet av bosettere, forteller Hurum. 

Per 23. november melder FN om drap på 211 palestinere, inkludert 54 barn, av israelske styrker på Vestbredden. Ytterligere åtte, hvorav ett er barn, har blitt drept av israelske bosettere.  

Også på Vestbredden har ansatte i Leger Uten Grenser flere ganger vært vitne til skudd mot akuttmottaket og inngangen til sykehuset. Det meldes også om israelske styrker som blokkerer veier og hindrer ambulanser i å komme fram til sykehuset i Jenin på Vestbredden. En av pasientene Leger Uten Grenser har behandlet, var en ambulansearbeider som ble skutt mens han satt i ambulansen på jobb.

Ikke nøytrale til lidelse

– Dette argumentet om at Israel har rett til det de gjør på grunn av Hamas mener jeg ikke lenger er gyldig, når vi ser de enorme sivile tapene, ødeleggelsene av kritisk infrastruktur som sykehus og angrep på helsepersonell, hevder Hurum.

Hun mener situasjonen på Vestbredden i utgangspunktet er en annen enn den er i Gaza. 

– Hamas er ikke på Vestbredden, påpeker hun.

Tar dere en stilling i konflikten?  

– Nei, men vi er ikke nøytrale til lidelse. Når vi observerer menneskelig lidelse og store medisinske, humanitære behov, så peker vi på de som står bak. Enten det er i Ukraina, Yemen, Den sentralafrikanske republikk eller nå i Gaza.

– Å peke på menneskeskapt lidelse som vi bevitner, dét har vi gitt oss selv som et mandat, presiserer Hurum. 

Hun påpeker at leger ikke kan stoppe bomber, kun prøve å redde liv som går tapt som en konsekvens.

– Men en varig endring krever en politisk løsning. Vår rolle er å bære vitne, slik at de med endringsmakt kan bruke den til positive og varige løsninger.

Leger Uten Grenser fordømmer angrepet til Hamas den 7. oktober, på samme måte som de fordømmer angrepene og voldsbruken til Israel mot sivile i Gaza og på Vestbredden, presiserer Hurum.

– Vi tilbød også israelske helsemyndigheter vår støtte etter 7. oktober, men de takket nei da de har et velfungerende helsesystem som selv kunne ta seg av de medisinske behovene etter angrepet, forteller hun.

Savner tydelig fordømmelse

Hvilken respons hadde dere ønsket fra verdensmaktene?

– At alle fordømmer angrepene til Israel på sivile og sykehus tydelig, og sørger for at bruddene på internasjonal humanitærrett får konsekvenser. At våpenhvile må på plass og at blokaden må heves. 

Hurum mener at det går an å fordømme uretten som begås mot sivile av israelske styrker, samtidig som man sier at Israel har rett til å forsvare seg. Hun mener dette er et minimum. 

Det brygger nok en gang opp til storm rundt planlagte kraftutbygginger. Reindriftsutøvere kjemper for beiteområdene i Finnmark, men de møter mye motstand lokalt. Også mange samer vil heller ha utbygging enn vern.

I høst har vi sett samer stenge ned Statnett, joike i Vandrehallen, bo i lavvo utenfor Stortinget, demonstrere på Karl Johan og gå inn på Slottet for å be Kongen om hjelp. De unge, stolte samene har med vrengte kofter utfordret nasjonale institusjoner, og krever umiddelbar handling etter at Høyesterettsdommen i Fosen-saken falt for over 700 dager siden. 

Lengre nord i landet er det en murring. Utbyggingen av vindmøllene på Fosen var et menneskerettighetsbrudd fordi samenes urfolksrettigheter ble krenket. Samtidig er det flere store vindmølleparker under planlegging i Finnmark.  Også her står reindriftsnæringen, samiske tradisjoner og urfolks rettigheter på den ene siden mot utbygging på den andre. Men motsetningene er større her når det gjelder beskyttelse av de samiske rettighetene. Og heller ikke alle samer i Finnmark velger reinbeite foran kraftutbygging.

Kraftlinje over sommerbeitet

Reindriftsutøver Anne Louise Næss Gaup har fulgt med på Fosen-demonstrasjonene. For henne har det vært oppløftende å se engasjementet de har skapt.

– Jeg blir motivert når jeg ser demonstrasjonene i Oslo. Mye fordi jeg ser at det er flere enn de som er tilknyttet reindrifta som demonstrerer. Det er også andre samer og majoritetsnordmenn som er med på å demonstrere mot menneskerettighetsbruddene utført av staten, sier hun. 

Hun er født og oppvokst i Karasjok, og var seks måneder første gang hun ble tatt med ut til reinen sammen med familien. I dag er det reindriften hun lever av. Men hun bekymrer seg for fremtiden, både hennes egen og de som kommer etter henne. 

Den planlagte kraftlinja Skaidi-Varangerbotn, går gjennom hennes sommerbeiteområde i Porsanger og er tegnet inn rett over simlenes kalvingsområde. Hun kom med et forslag som ville minimert skadene betraktelig; å la kraftlinja gå langs E6, men det ble ikke tatt hensyn til. 

Hvis regjeringens planer om å elektrifisere Melkøya går i oppfyllelse, vil det også komme store vindkraftanlegg i nærliggende områder. 

Reindrift versus utbygging

Det ligger an til å bli en konfliktfylt prosess: Hele Finnmark er definert som reinbeiteområde, bortsett fra det som allerede er dyrket mark. Og mens flere roper på økt utbygging, mer næringsliv og storstilt kraftløft, er flere reindriftssamer bekymret for et økende press for å industrialisere det nordligste fylket. 

– Staten tråkker på oss. Vi er en minoritet i en minoritet. Det finnes ikke så mange reindriftsutøvere, og det sjokkerer meg at de ikke tar hensyn. Vi vet ikke om de kommer til å ekspropriere og ta reinbeiteområdene våre. De kan heller ikke lokke oss med penger. Livsstilen med reinen er noe vi er oppvokst med, og det er det eneste vi har i livet, sier Anne Louise Næss Gaup. 

Det er nå fem store vindkraftprosjekter under utredning i Finnmark. Totalt sett kan prosjektene bety opp til 380 turbiner, hvis de alle skulle godkjennes – det vil si over dobbelt så mange som de 151 turbinene som reindriftssamene på Fosen krever at skal rives. I tillegg er det foreslått veinett og kraftledninger, som er nødvendig for å transportere strømmen. Også disse vil spise av reinbeitene. 

– Vi er få folk, og jeg føler at vi ikke har noe vi skulle ha sagt. Storsamfunnet sammenligner vindmølleparkenes arbeidsplasser og lønnsomhet med den som er i reindrifta. Det er urettferdig, for vi skal også leve her oppe, sier Anne Louise Næss Gaup. 

Mer støtte i sør enn i nord

Vindmøllene er bare en av flere saker som skaper konflikt i Finnmark:

• I Hammerfest har befolkningen sett seg lei på reinsdyr som spiser blomster, gress og gjør fra seg i byen. Tidligere i år anmeldte Hammerfest Høyre saken til politiet. 
• Miljøvernorganisasjoner og Sametinget sa nei til gruvedrift i Repparfjorden, derimot sa kommunen og to departementer ja. 
• Reindriftsnæringen står i en vindkraftkonflikt ved Rásttigáisá i Finnmark og en kraftlinjekonflikt mellom Skaidi og Lebesby i samme fylke. Det ble også store protester da elektrifiseringa av Melkøya ble foreslått av Regjeringen i starten av august.

En undersøkelse utført av InFact på vegne av AbcNyheter, viser at folk som bor i Nordland, Troms og Finnmark er markant mer skeptiske til å ta hensyn til samisk reindrift enn folk ellers i landet. 

Faktisk er over halvparten av nordlendingene og finnmarkingene negative.

Noe alle vet

Vi spør Torjer A. Olsen, som er professor i urfolksstudier ved Senter for samiske studier på UiT Norges arktiske universitet, om det finnes forskning som underbygger resultatene fra spørreundersøkelsen, men han kan fortelle at det er begrenset hvor mye som er dokumentert. 

Samtidig sier han: 

– Det er noe som alle vet, men som få har skrevet vitenskapelig om. 

Det er både enkelt og komplisert, forteller han, og det historiske bakteppet spiller en sentral rolle.

Fornorskningen av samene og kvenene var en aktiv politikk som varte i nesten 100 år, fra 1850-tallet til 1960-tallet. Med skolen som slagmark og lærerne som frontsoldater skulle samene legge bort språket sitt, endre grunnverdiene i kulturen sin og bytte ut den samiske identiteten.

Barn ble sendt bort fra foreldrene sine for å gå på internatskoler, og skolegangen var flere steder preget av forbud og tvang mot å bruke morsmålet sitt. Vold, sjikane og hets var utbredt. Da rapporten fra Sannhets- og forsoningskomiteen ble lagt fram av Dagfinn Høybråten, kalte han den “alvorlig”. 

Fornorskningen en del av forklaringen

Det var langs kysten at fornorskningen rammet hardest. 

– Fornorskningen virket på mange ulike måter, og det er ulikt hvor brutalt det var, men vi vet at mange sluttet å være same og kven. Etter at fornorskningen var ferdig, hadde mange mistet språket sitt, og det var mange som hverken følte seg norsk eller samisk. Etter alt å dømme, fikk dette utslag i motstand mot det samiske. Særlig langs kysten i Finnmark og Troms. Man skulle hvert fall ikke være same, og alt som var samisk ble også assosiert med noe negativt, sier Torjer Andreas Olsen ved UiT. 

Det var skamfullt å være same, og det å legge bort den samiske identiteten var en overlevelsesmekanisme for mange, forklarer han. Men på 1970-, 80- og 90-tallet og helt fram til i dag har det skjedd en revitalisering. 

– Det har også skapt noen utfordrende relasjoner og situasjoner i kystsamfunnene i nord. Hvis du tar tilbake den samiske identiteten din, og erklærer at du er samisk, så erklærer du jo også at hele familien din er det. Da oppstår det noen situasjoner som er ganske unike for dette kystbeltet: En bror kan ta avstand fra det samiske, mens en søster kan komme med kofte. Man trenger ikke være psykolog for å skjønne at det kan bli komplisert, sier han. 

Dermed har det oppstått mange mellomposisjoner, og det er også en diskusjon om hva som egentlig utgjør det samiske samfunnet, kan han fortelle. For mange er det samiske noe bredere og mer variert enn å være reindriftssame.

Utfordrer det tradisjonelle

Partiet Nordkalottfolket gjorde et brakvalg i Finnmark i høst. Partiet er mer opptatt av å hindre avfolking enn av å beskytte beiteområder.

De ønsker å være et parti og en stemme for menneskene som har en sammenfattet samisk identitet. 

– Det samiske er mer enn joik og rein. Ser man Finnmark og samer utenfra, er det lett å tenke at reindrift og samisk identitet er to sider av samme sak. Gjerne med et romantiserende blikk, mener Toril Bakken Kåven, Sametingsrepresentant for Nordkalottfolket.

– I Oslo er man veldig glad i den nasjonalromantiske samen. Det er reindrift, joik, kofte og det samiske språket som skal beskyttes. Men det samiske er mer enn det, sier Kåven. 

Hun synes ikke det er rart at man er mer positiv til reindriftsnæringa i sør enn i nord. 

– Det er helt naturlig. Man sitter så langt unna. Næringen deres har ingen konsekvenser for dem i Oslo. Vi lever med det hver dag. 

Vil hindre fraflytting

Kåven har sittet på Sametinget siden 2005. Tidligere var det for Finnmarkslista, nå er hun sametingsrepresentant for partiet Nordkalottfolket. Et parti som har blitt en storaktør i Finnmark og nå kun er marginalt mindre enn Arbeiderpartiet. 

De er et opposisjonsparti på Sametinget, og utfordrer den tradisjonelle urfolkspolitikken og reindriften. Nordkalottfolket mener den er for dominerende og legger for store føringer.

– Vi er norske, godt integrerte samer som mener at Nord-Norge må overleve. Det er viktig for oss å hindre en massiv utflytting fra nord. Hvis ikke de små kystsamfunnene klarer å overleve, så kommer vi også til å miste mye av den samiske kulturen, sier hun. 

Toril Bakken Kåven er en av dem som har tatt tilbake det samiske. Hun jobber i utmarksnæringen, det vil si at hun sanker bær og urter fra utmarken, for så å konservere, produsere og selge produktene. Samtidig snakker ikke Kåven samisk. I hennes familie har de snakket norsk i fire generasjoner.

Hun mener reindriftssamene har for mye makt i dag, og at det må bli lettere å bygge ut annen næring. 

– I dag kan reindriftseierne si nei til alt, med loven i hånden. Det er ikke så rart at de sier nei, jeg forstår det, de ønsker å beskytte næringen sin. Det er grunnleggende menneskelig. Men slik lovverket er i dag, beskytter man en del av den samiske befolkningen til fordel for den andre. 

Forventer mer polarisering

Også forsker Torjer Andreas Olsen ved UiT er spent på hvordan debatten kommer til å utvikle seg videre, og hva som kommer til å skje med en av de mest betente sakene – kraftutbygging i nord. 

– Debatten har blitt veldig polarisert. Det å snakke om vindkraft, samiske rettigheter og utmark skaper ikke en trivelig diskusjon, akkurat, sier han.

Forskeren ser ikke for seg at motsetningene kommer til å bli mindre med det første.

– Jeg tror at polariseringen bare kommer til å forsterke seg. Og at Sametingsvalget kan komme til å bli en utrivelig affære.

– Når kompetansetjenesten blir godkjent og igangsatt vil det bety enormt mye for pasientgruppen. Det er et første skritt i riktig retning, sier styreleder Elisabeth Raasholm Larby til VG.

Omtrent en av ti kvinner har endometriose og enda flere har adenomyose. Endometriose fører til sterke smerter ved menstruasjon og for mange gir det også vanskeligheter med å bli gravid. Det skyldes at vev som ligner på det som er i livmorslimhinnen, vokser utenfor livmoren. Det kan vokse inn i buken eller inn i andre organer som blære og tarmer. Adenomyose innebærer at vev som pleier å vokse i livmorslimhinnen, vokser inn i livmorveggen. Også dette kan gi voldsomme menstruasjonssmerter og også svært kraftige blødninger i tillegg til en rekke andre plager fra underlivet. også denne sykdommen kan gjøre det vanskelig å få barn.

Aspheim ble dømt sammen med andre demonstranter. Aksjonene de er dømt for, skjedde i fjor da de stoppet trafikken på motorveien i Stockholm med paroler mot oljeindustrien og mot utvinning av torv i Sverige. Tiltalen lød på sabotasje mot den svenske staten, og strafferammen var fengsel i fire år.

Aspheim ble dømt for sabotasje, og dommen er på fire måneder betinget fengsel, 70 dagsbøter på 300 kroner hver, til sammen 21 000 kroner. Hun må også betale deler av saksomkostningene på 20 594 kroner.

Hun opplyser til ALTSÅ at hun vurderer å anke dommen.

Aspheim er også dømt for sivil ulydighet i Norge.

Dette er en kronikk. Meningene i teksten er skribentens egne. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende en e-post til redaktor@xn--alts-toa.no.

De er korrupte alle sammen, sa taxisjåføren. Ja, de er jo korrupte alle sammen, svarte jeg og ble sjokkert over min egen holdning. Jeg som alltid pleier å svare “nei, det stemmer ikke med alle”. Men nå har det rabla for partier på begge sider av vektskåla. Hva i alle dager er dette? tenkte jeg, mens jeg nikket og var enig i alt taximannen mente. Det har sjeldent skjedd før. Jeg har trodd at min oppgave i taxibil har vært å være venstresidas talerør i baksetets Politisk kvarter. 

Politisk Paradise Hotel

Lite visste vi at Sindre, selve Skybert i Høyres rekker, skyggen med innfatningsløse briller og grisk dialekt, var han som skulle lage den hittil største politiske bruduljen. Mannen med liten m, mest fordi Erna har vært stjerna hele deres ekteskap, hvert fall i Se og Hør og alle andre steder hun har kjørt sitt evinnelige folkelige opptog, stod plutselig i finalen med sin kone – og slapp troskapskula. Sindre har spilt spillet. Bak Ernas rygg. (For de uinnvidde i Paradise-universet betyr dette at pengene ikke blir delt mellom paret, men at den som slipper kula, tar det som ligger på bordet. Den i paret som står igjen, får ikke noe utenom svik.)

Det er umulig for folk å ikke tenke på hva Erna og Sindre har snakket om de siste ukene rundt middagsbordet.

Det er der de snakker, tipper jeg, for vi føler de sover på hvert sitt rom for tiden. Etter at Sindre slapp kula og tok alle penga og førsteplass i rassoppførsel. Nå er det så mange som bør ende opp på solo i dette spillet at vi bør droppe dobbeltrom i neste sesong av Politiske Paradise Hotel.

For når vi står i Finnes-gate med hakeslepp bør vi kanskje tenke: Hva blir det neste? Tenk at det skal komme politiske skandaler også etter en sånn sesong, det er nesten ikke til å fatte. Inhabile politikere og deres ektemenn. Hvor skal dette ende? Som psykologen min sa: “Sindre Finnes er vår Imelda Marcos, bare at han har byttet ut sko med aksjer. Mennene til sterke kvinner må også få kjede seg hjemme, da skjer dette”.

Kommentarfeltet i baksetet

Noe er råttent i politikerland, og det kjedelige er at nå skal de bruke skattepengene våre til å leie inn PR-folk for å få oss til å glemme at de er sleske folk så vi stemmer på dem igjen i 2025, sa jeg til taxisjåføren jeg satt på med, og ble nok en gang sjokkert over setningen jeg lirte av meg. Jeg hørtes ut som en avdanka Karpe-låt der jeg satt. Ut av kjeften på meg kom kommentarfeltkommentarer på løpende bånd.

Et speil på samfunnet

Jeg endte samtalen med å si at jeg kanskje ikke stemmer i 2025, så liten tiltro har jeg til den politiske eliten. Vi vet at politikerne skal speile samfunnet, og hvis vi er nødt til å se oss selv i speilet, så ser vi alle ganske stygge og skyldige ut. Er vi blitt et grabbete, grisk folkeslag som meler vår egen kake? Det er ikke så sunt.

For meg var det ikke et sjokk at Ola Flem og Sindre Finnes ikke klarer å holde fingra sine unna Børsen. Heller ikke at konene deres ikke gadd å følge med på den tafsingen de har drevet med på alle aksjene. Sjokket for meg er at jeg har mista trua på de vi har sett på som hyssingfargede, flinke politikere – og at jeg har begynt å gi flatt faen.

Bare ingen nå tipper over og begynner å lage kunsthandlenett og stiller ut med Morten Traavik.

Har pengene plassert

Jeg visste ikke at folk MÅTTE handle aksjer for å kjenne at de lever. Jeg føler meg rett og slett dum som ikke driver med dette selv.

Mine penger ligger i vaser fra Skeidar, rørospledd og telysholdere. En del risiko følger med det også, siden en ikke vet hva høstens interiørfarge er før det blåser hardt utenfor stuevinduet.

Etter en lang skandalesommer og valghøst har vi ingen side å heie på.

Jeg har begynt å sette meg i midten i baksetet på taxiene, for at vi alle skal finne en ny balanse.

I rapporten «Privat AFP – ikke for alle» kommer det fram at ansatte innen handel og serviceyrkene i stor grad faller utenfor dagens AFP-ordning. Det er overvekt av kvinner i mange av disse yrkene, og de mister dermed muligheten til å gå ut av yrkeslivet med en god ordning når de er 62.

Dette er AFP:

Avtalefestet pensjon i offentlig sektor er en tidligpensjonsordning for de som er ansatt i offentlig sektor og mellom 62 og 67 år. For arbeidstakere født i 1963 og senere er ordningen lik den i privat sektor ved at den betales livet ut.

Avtalefestet pensjon i privat sektor er en pensjonsordning for de som har fylt 62 år og jobber i en privat virksomhet med tariffavtale med AFP. Privat AFP betales livet ut. Man må ha vært ansatt i en bedrift med AFP-avtale i sju av de siste ni årene før man fyller 62 år. I privat sektor betaler staten en tredel av AFP-pensjonen, mens medlemsbedriftene og utbyttet av AFP-fondet betaler to tredeler.

(Kilder: NAV og Norsk Pensjon)

Disse faller utenfor

Rapporten viser at innen privat sektor er det noen yrkesgrupper som i stor grad får glede av AFP-ordningene, og andre som faller utenfor. 

– De som kommer godt ut, jobber innen olje og gass, industri og finans, sier Sissel Rødevand fra analyseselskapet Actecan.

Dette er typisk mannsdominerte yrker.

Eksempelberegninger i rapporten viser at en ingeniør kan ende med en pensjon på 800 000 kroner i året, mens pensjonen for en renholder kan være så lav som 250 000 i året. Å få avtalefestet pensjon vil bety mer for renholderen enn for ingeniøren, selv om ingeniøren får utbetalt mer i kroner. AFP kan med andre ord utgjøre stor forskjell for livskvalitet og økonomi på tampen av arbeidslivet, og som pensjonist.

Lav tilslutning til ordningen

Det er tre hovedfaktorer som avgjør om man får AFP. Den ene handler om at bedriften du jobber i, må være tilsluttet ordningen. Samlet sett anslår Nav at 37 prosent av private bedrifter er omfattet av AFP. Mens det er opp mot hundre prosent tilslutning i olje, gass, industri og finans, er det lav oppslutning innen handel og service.

Typiske næringer der ansatte ikke får AFP, er: Serveringssteder, frisør- og skjønnhetssalonger, vaskerier og restauranter. Og renhold.

– Det er mange bedrifter innenfor serviceyrkene som ikke har AFP-avtale for sine ansatte, sier Rødevand, og legger til at dette er yrker der det er overvekt av kvinner.

– Bare et mindretall av servitører og renholdere kan derfor regne med å få AFP, sier hun.

Skiftende eiere

I handels- og servicenæringene er det også slik at arbeidstakere er spesielt utsatt for å falle utenfor AFP-ordningen fordi det er så vanlig med virksomhetsoverdragelser.

Og da kan AFP-en falle bort selv om bedriften man ble ansatt i hadde ordningen, forklarer hun.

– Du mister for eksempel rettigheten til AFP når arbeidsplassen går fra en eier med AFP-ordning til en eier som ikke har en slik ordning, sier hun.

Rapporten peker nettopp på virksomhetsoverdragelse som en av fallgruvene for ansatte. Ett av kravene for å få AFP er at man har vært ansatt i en AFP-bedrift i sju av de siste ni årene før man fyller 62 år. Ved virksomhetsoverdragelser som ofte forekommer innen for eksempel renhold og kantine, vil det stadig skje at ansatte faller ut av AFP-ordningen.

Opptjening

En tredje hovedårsak til at ansatte faller utenfor AFP, er at de selv ikke oppfyller kriteriene for å få tidligpensjonen.

Det kan være at de ikke har jobbet lenge nok i samme bedrift. Turnover er særlig vanlig innen handel og service, påpeker rapporten. Opptjening til AFP starter fra man er 53 år. For å være kvalifisert, må man ha jobbet i en AFP-bedrift i minst sju år fra man er 53 til man er 62.

Det kan altså være et karriere-move å sikre seg jobb i en AFP-bedrift når man er i alderen 53 til 62?

– Ja, om du er frisør eller butikkmedarbeider og får karra deg inn i en AFP-bedrift de siste årene, da kan du være reddet, sier hun.

Dessuten er det krav om at man må ha jobbet minst 20 prosent stilling i de sju årene,  man må ha en minsteinntekt og man må kunne ta ut folketrygden. Det er heller ikke mulig å få AFP hvis man er fullt ufør og får utbetalt uføretrygd.

Et forslag fra 2021 går ut på at opptjeningstiden skal være gjennom hele arbeidslivet, ikke bare de ni siste årene før man fyller 62. Da vil kanskje flere bedrifter med unge arbeidstakere bli med i AFP-ordningen. Rapporten viser at ansatte i handel og service i så fall vil kunne tjene på dette når de blir pensjonister.

Det er stor splid i LO når det gjelder endringsforslaget. Noen forbund har medlemmer som taper på dagens ordning, mens andre har medlemmer som vil tape på en slik endring.

– Det er en utfordring å gi god nok pensjon til flere uten at noen må betale mer, om dette så er arbeidsgivere eller staten. Det er ikke uten grunn at diskusjonen har stått stille noen år, her må man tenke både pensjonsopptjening og finansiering, sier Rødevand.

Pensjon består av folketrygden, innskuddspensjon som arbeidsgiver betaler inn i pensjonssparing, og AFP for de som er kvalifisert for det.

Har du noen råd til kvinner for å sikre økonomien når de blir eldre?

– Generelt bør unge få vite at innbetalinger til pensjon som ung er en billig spareform. Innbetalingene får da mye renter og rentesrente, som igjen kan gi en god pensjon. Hvor god pensjonsordning du har hos arbeidsgiver betyr mye for økonomien når du blir eldre. Så det å stille krav til arbeidsgiver og vise interesse for innskuddsprosenten, kan jo være et poeng, sier hun, og legger til:

– Kvinner må også ta inn over seg at de fullt og helt må stole på egen opptjening til pensjon. Vi er nok ikke helt i mål der enda.

Etter sist lokalvalg var 35 prosent av ordførerne her i landet kvinner. Aldri før har det vært så mange kvinner som har styrt ordførerklubba i Norge. Nå kan tallet bli enda høyere. For antallet kvinner som er listetopp for sitt parti, er i år rekordhøyt. 33 prosent av alle toppkandidatene er kvinner. Det er en økning på en prosent fra sist lokalvalg, viser en fersk statistikk fra Statistisk sentralbyrå.

LES OGSÅ: (+) Ung ordførerkandidat har møtt hets

Færre kvinner på listene

Om årets valg vil bli en opptur eller nedtur for kvinnene i lokalpolitikken, gjenstår å se. Ved valget for fire år siden, var det rekordhøyt antall kvinner på listene totalt sett. I år er det noe færre kvinner som stiller til valg. 41,3 prosent av alle kandidatene er kvinner.

Andelen kvinner i kommunestyrene vil imidlertid etter all sannsynlighet bli lavere enn andelen kvinner som stiller til valg. For når Ola og Kari går inn i stemmeavlukkene, vil nesten halvparten endre på listene. Det vil si at de vil gi ekstrastemme til enkeltkandidater. Det kan de enten gjøre ved å sette kryss ved siden av ett eller flere navn på lista de stemmer på, såkalt kumulering. Dette innebærer at de som får et kryss, får en ekstra personstemme.

Et annet alternativ er å gi personstemme til en kandidat fra en annen liste.

Flere personstemmer til menn

Når stemmene blir talt opp, er det hvor mange personstemmer kandidatene har, som avgjør hvilken plass de får på den endelige lista til partiet sitt. Plassene i kommunestyrene blir fordelt ut fra hvor mange stemmer kandidatene på de ulike listene har fått.

All erfaring fra tidligere valg tilsier at det er menn som får flest personstemmer. Og at noen menn dermed går forbi kvinner på den endelige lista over hvem som får plass i kommunestyrene. Ifølge SSB-oversikten er det 21 prosent av kvinnene som blir forbigått på listen, mens tallet for menn er 15 prosent. Til sammenligning er det 40 prosent av mennene som får en høyere plass, mens det er 33 prosent av kvinnene som løftes oppover av velgerne.

–  Vi har studier på personstemmegivning fra Norge og Sverige som viser en tendens til at kampanjer for å få kvinner valgt inn, har hatt en effekt. Slike aktiviteter fører til at flere kvinner blir stemt inn. Om det ikke legges vekt på kjønn i valgkampen, ser vi at færre kvinner får stemmer, sier Ragnhild Louise Muriaas, professor i statsvitenskap på Institutt for politikk og forvaltning ved Universitetet i Bergen.

Ved kommunevalget i 2015 ville det blitt nesten 43 prosent kvinner i kommunestyrene rundt omkring hvis ikke velgerne hadde endret på listene. Men det endte med 39 prosent kvinner, ifølge forsker ved Institutt for samfunnsforskning, Jo Saglie. Med andre ord ble det fire prosent færre kvinner i kommunestyrene fordi menn fikk flere personstemmer. Og den største taperen var eldre kvinner. De falt i størst grad ut av kommunestyrene til fordel for menn. 

Færre kvinner på listene enn i fjor

Til tross for at en del kvinner falt ut av kommunestyrene på grunn av personstemmer ved sist valg, ble det likevel satt rekord i hvor mange kvinner som var valgt inn i lokalpolitikken.

– Det ble en bratt økning i kvinneandelen av lokale politikere ved forrige kommunevalg, men det er ikke sikkert det blir slik nå, sier Ragnhild Louise Muriaas.

Hun forklarer at dette er avhengig av kjønnsbalansen på listene til de partiene som gjør det best i valget.

– Ikke alle partier er nøye på kjønnsbalanse på listene sine. Det er ganske stor forskjell på partiene når det handler om lik fordeling mellom menn og kvinner på personlistene. Om blå partier gjør det bra i år, vil det nok bli færre kvinner, sier hun, og forklarer:

– I 2019 var kvinneandelen høy først og fremst fordi både Arbeiderpartiet og SV gikk tydelig inn for å ha jevn kjønnsbalanse og hadde frivillig kjønnskvotering. Både Sp og Ap gjorde et godt valg, og siden de har tradisjon for å ha god balanse mellom kvinner og menn, fikk mange kvinner plass i fylkes- og kommunestyrer.

Og hvordan står det til i år?

– Partier uten mål om kjønnsbalanse har flest menn på listene. Ved lokalvalget i år er 73 prosent av dem som står på listene til Fremskrittspartiet, menn. Spesielt partiene på venstresida og i sentrum har lik fordeling på kjønn. Rødt og SV har ved valget i år flere kvinner enn menn på sine lister.

Ikke opptatt av kjønn

Oversikten til SSB viser at både menn og kvinner er mer opptatt av geografisk fordeling innad i kommunen enn av kjønn når de endrer på listene. Men kvinner er litt mer opptatt av kjønnsfordelingen i politikken enn det menn er. Og velgere på venstresiden er mer opptatt av lik fordeling mellom kvinner og menn enn det velgere på høyresiden er.

Norge ligger bak Sverige, Island og Frankrike når det gjelder kvinner i lokalpolitikken. Men godt foran land som Danmark, Nederland og Tyskland.

Til opplysning: Den ene av journalistene i denne saken, Nina Alida Nordbø, stiller til valg for MDG i sin hjemkommune Enebakk.

En stor undersøkelse viser at hele 49 prosent er bekymret for at kunstig intelligens vil ta over jobbene deres. Førsteamanuensis og forsker innen kunstig intelligens ved Norwegian Open AI Lab på NTNU, Inga Strümke, spør hva som Arbeiderpartiets politikk er for å redde arbeidsplasser.

– De aller fleste som sier at de er skeptiske til kunstig intelligens, sier at de er redde for å miste jobben. Hvis ikke det her er en sak som snakker rett til Arbeiderpartiet sin kjernepolitikk, så vet ikke jeg, sier Strümke og understreker at ansvaret for å omstille seg i arbeidslivet ikke hører hjemme på individnivå, men bør være et politisk ansvar.  

– Vi omstiller oss hele tiden

Nestleder i Arbeiderpartiet og kunnskapsminister Tonje Brenna mener norsk arbeidsliv er godt i gang med den omstillingen Strümke etterlyser.

– Det som ofte skjer når vi snakker om omstilling, er at vi sier at vi må begynne med det. Men sannheten er at norsk arbeidsliv og norske arbeidstakere har omstilt seg hver eneste dag i veldig mange år allerede, mener Brenna. 

Kunnskapsministeren anerkjenner at kunstig intelligens vil påvirke arbeidslivet på en annen måte enn før, og at vi vil stå overfor nye typer endringer enn det vi har erfart tidligere, men også dette kommer vi til å klare, mener hun.  

Har Arbeiderpartiet noen konkrete tiltak for å ivareta arbeidstakere i de endringene som kommer i arbeidsmarkedet med kunstig intelligens?

– Vi vet at KI vil bety omstilling for mange arbeidstakere, og nettopp for å ruste oss for dette legger regjeringen nå frem en egen KI-milliard. Sammen med partene i arbeidslivet skal vi bruke denne til å få bedre kunnskap og forskning, og dette vil også føre til mer kompetanse i arbeidslivet.

Gode forutsetninger

Brenna vektlegger viktigheten av det tette samarbeidet mellom myndigheter, arbeidslivets parter, næringsliv og utdanningsinstitusjoner. Det er dette samarbeidet vi må bruke godt i omstillingen, mener hun. Etter hennes mening gjør dette samarbeidet at vi har verdens beste forutsetning for å takle endringene som kommer.

Her er også utdanningssystemet et viktig ledd, mener Brenna, og forteller at det oppdateres hele tiden i tråd med de nye teknologiske endringene og ny utvikling. 

– På mitt felt jobber vi mye med digitalisering av skolen. Der er jo partene inne og diskuterer med oss, da inviterer jeg som kunnskapsminister kommunene, lærerorganisasjonene, skoleforbundet, ulike interessenter, forskere, de som jobber på høyskole og universitet, og så sammen diskuterer vi hvordan vi håndterer den nye teknologien inn i skolen. Så dette gjør vi hver eneste dag allerede.

Nye jobber krever ny kompetanse

KI-forsker Strümke ser imidlertid ikke noe til at den kompetansen som vil kreves for de nye jobbene som vil oppstå, er underveis.

– Ja, det kommer til å oppstå nye jobber, men det betyr jo ikke at den nye kompetansen til de nye jobbene bare oppstår.  

Under den første industrielle revolusjonen, da vevemaskinene kom, måtte arbeiderne flytte tilbake til bygda. Vi trengte ikke lenger mennesker til å veve, forteller hun.

– Hva er tilsvarende situasjon nå? Hvordan ivaretar vi disse menneskene? spør Strümke.

Er det noe vi kan gjøre som enkeltpersoner for å være mer rustet i jobbmarkedet?

– Jeg mener at ansvaret ikke hører hjemme på individnivået i det hele tatt. Ingen enkeltpersoner kan for eksempel løse klimakrisen. Kjøttbransjen er jo det mest uetiske vi noen gang har skapt. Det at enkeltpersoner bestemmer seg for å spise mindre kjøtt, er en veldig lite koordinert, lite robust måte å løse det på. 

Når ansvaret først havner på individnivå, slik som nå, mener Strümke at det viktigste vi gjør er å skjønne hva som foregår. Eksempelvis er det viktig å være bevisst på at kunstig intelligens manipulerer oss gjennom databaserte anbefalingssystemer. Vi kan være bevisst på at vi blir manipulerte når vi ikke klarer slutte å scrolle.

– Dette er likevel en skjør løsning på et stort problem, understreker hun.

Politikerne har ansvar for offentlig sektor

Kunnskapsminister Tonje Brenna mener at politikernes ansvar er å levere et godt innhold i skolen.

Tenker du at politikerne har et ansvar for å endre kompetansen i arbeidslivet med de endringene som kommer med kunstig intelligens?

– For private bedrifter vil det gå over ende hvis de ikke henger med, så de må omstille seg. Det politiske ansvaret handler om å levere kompetente medarbeidere som har gått skoleløp hvor de håndterer den digitale virkeligheten de skal ut i, og det mener jeg norsk skole er veldig godt skikka til, mener Brenna. 

– Vi leverer også verdens beste arbeidstakere til offentlig sektor. I offentlig sektor har vi et større politisk ansvar for å sørge for å omstille arbeidstakere.

Brenna forteller at regjeringen derfor har begynt med en stor, ny digital strategi for offentlig sektor. 

– Vi har sagt at vi skal bruke en milliard kroner på forskning på blant annet kunstig intelligens de neste fem årene. For å både ta innover oss hva det betyr, hva det krever av oss og hvilke politiske beslutninger vi må ta, sier Brenna.

I tillegg foregår et tett samarbeid med EU, forteller hun. Fordi kunstig intelligens har en grenseoverskridende natur, er vi helt avhengig av samarbeid, mener hun.

Regulering av kunstig intelligens

Reguleringer vil gi et regelverk for hvordan kunstig intelligens skal utvikles og brukes. I dag lener Norge seg på EU-kommisjonens utvikling av regelverk for KI. Strümke mener vi har kompetanse nok i Norge til å lage egne reguleringer av kunstig intelligens, men vi er allerede for langt bakpå til å skulle begynne med det nå, påstår hun.  

Har du noen tanker om hvorfor Norge er bakpå her?

– Det ene er jo at vi har en regjering med partier som ikke tradisjonelt har vært veldig teknologi-bejaende. Og det forundrer meg, for jeg tenker jo at Arbeiderpartiet har drømmesaken sin her nå.

– Kanskje det bare er litt mangel på… Jeg har ikke lyst til å si kriseforståelse, men mangel på forståelse for hvor viktig dette er nå. 

Deepfakes og desinformasjon

En av Strümkes bekymringer er at det ikke finnes regulering av falskt innhold på nettet. I dag florerer det av falskt innhold, forteller Strümke. Blant annet deepfakes, som er AI-genererte bilder og videoer som fremstår ekte.

– Det er jo megaforbudt å forfalske i den fysiske verden, mens i den digitale verden har det blitt sånn at alle bare sier å nei, nå er det masse falske greier. Men man kunne jo tenkt da at man kunne si at det ikke er lov å forfalske. 

Hadde det vært en løsning å forby digital forfalskning?

– Altså, det er masse utfordringer rundt det. Det ene er jo hvordan skal du regulere noe på internett og i den digitale verden? Hvordan skal du ettergå det her? Skal politiet begynne å forfølge alle sammen som legger ut AI-genererte bilder? 

– Det er veldig mange praktiske utfordringer her. Men det jeg liker veldig dårlig er at vi sier hm, det blir vanskelig, la oss ikke engang diskutere det. Det er trist at vi ikke er i gang med de diskusjonene engang. For det kommer til å bli vanskelig, men det blir ikke noe lettere å la være.

Kunstig intelligens eksisterer ikke i et lovløst rom

Brenna oppfatter ikke behovet for regulering av kunstig intelligens på samme måte som Strümke. 

– Alle opplever nå at utviklingen går fort, uansett hvor mange lovforslag noen legger frem, så føles det likevel som at det går veldig fort, mener Brenna. 

Det vi må huske på, vektlegger hun, er at kunstig intelligens ikke opererer i et lovløst rom. 

– Reglene for personvern, likestilling og diskriminering gjelder. Forbrukerrettighetene dine gjelder også enten de kommer til uttrykk i et digitalt rom eller analogt rom, så vi må ikke heller snakke om kunstig intelligens som noe som skjer på siden av alt annet.

Det finnes jo en del ny utvikling med generativ AI, der det ikke finnes reguleringer. Som for eksempel ved deepfakes og desinformasjon. Hva tenker du om det?

– Nei, og det er åpenbart en del dilemmaer knyttet til dette. For eksempel at veldig mange av de plattformene som brukes for å formidle ting som kanskje ikke er lovlige, de er ikke i Norge, men som nordmenn kan man likevel finne de plattformene gjennom sine digitale verktøy. 

Det at vi bruker sosiale medier som tilhører helt andre steder i verden gjør at samarbeidet med EU og andre land er desto viktigere, påstår Brenna.  

– Og så mener jeg at det understreker en veldig viktig ting; nemlig at vi må lære barna våre å tenke kritisk, og vi som voksne må fortsette å tenke kritisk, og tenke gjennom: er det jeg ser sant? Og gjøre hverandre i stand til å tyde og tenke kritisk om informasjonen vi får.

Hva vil dere gjøre for å hindre at det havner for mye ansvar på enkeltindividet?

– Jeg tror det viktigste vi gjør alle sammen, det er når vi scroller oss ned og godtar et eller annet premiss for å logge inn et sted, så må vi vite hva vi har lest. Det tror jeg nesten ingen av oss kan ha samvittighet på, at vi faktisk leser hva vi godtar. Det er jo liksom regel nummer en for oss alle.

LES OGSÅ: (+) De som bruker AI, vinner kampen om jobbene i framtida – ALTSÅ
(+) – Aldri i livet om Andrew Tate hadde fått den oppmerksomheten han har i dag for tyve år siden – ALTSÅ 

Tech-gründer, foredragsholder og skribent Isabelle Ringnes mener vi står overfor en rekke nye utfordringer i en verden som anvender kunstig intelligens (KI), eller artificial intelligence (AI) på engelsk. Skal dette gå bra, trenger vi at alle engasjerer seg, understreker hun.

Dette er hennes fem største bekymringer knyttet til kunstig intelligens:      

1. Jobbene som forsvinner

Den fjerde industrielle revolusjonen skiller seg fra de tidligere: denne gangen vil maskinene ta over kognitivt krevende arbeidsoppgaver som har vært forbeholdt oss mennesker. Ringnes er bekymret for den økte arbeidsledigheten som følger. 

–  Det er fordi kunstig intelligens kommer til å føre til en del automatisering, og det kommer til å erstatte arbeidsoppgaver mennesker har gjort i stor skala. Veldig mange jobber vil endre innholdet i arbeidsoppgaver, og en del jobber vil bli overflødige, sier hun.

Alt av rutinemessig arbeid som er repetitivt og forutsigbart, vil automatiseres, spår hun. Roboter og maskiner vil kunne registrere og håndtere produkter, håndtere datainnsamling, utføre dataanalyser som er aktuelt innenfor markedsføring, forskning, finans, administrasjon og kundeservice. Transport og logistikk vil stå i fare for å utfordres av autonome kjøretøy. 

Selv de kreative yrkene opplever å bli utfordret, forteller Ringnes. Lyd, bilder, video, illustrasjon og film kan produseres på bestilling av kunstig intelligente systemer.

– Mange yrker krever at vi kommer til å omstille oss, det er det ingen tvil om, sier hun.

Ringnes mener vi trenger bedre utdanning innenfor kunstig intelligens som felt hvis vi skal unngå å bli akterutseilt. Og vi må sørge for omskolering av mange innenfor arbeidslivet. Hun poengterer også at vi alle må være villige til å endre og omstille oss. Ringnes er optimistisk på vegne av menneskeheten.

– Men dette krever at vi tar grep og ikke har beslutningsvegring.

2. Teknologi som forsterker sosial ulikhet

Innenfor teknologiens verden er Ringnes opptatt av å jobbe for mer mangfold og mindre diskriminering. En av hennes bekymringer er derfor hvordan kunstig intelligens kan videreføre og forsterke sosiale ulikheter.

– Kunstig intelligens sine algoritmer lærer fra eksisterende, historiske og veldig ofte fordomsfulle data, og algoritmene kan til og med forsterke ulikhetene. Det kan påvirke hvem som blir ansatt, hvem som får ulike stillingsutlysninger opp i søkeresultatene sine og til og med hvem som blir satt i fengsel, forteller hun.

Du kan lese om hvordan algoritmene påvirker hvem som blir satt i fengsel og hvor lange dommer folk får i denne saken: (+) Algoritmene som sender folk i fengsel

Fordomsfulle data ligger også til grunn i mange produkter vi allerede bruker i dag, påpeker Ringnes. Ønsker vi å oversette ordet kjæreste i Google Translate, vil oversettelsen preges av hvilken kontekst ordet settes i basert på tidligere kjønnsstereotypier. Kjæresten min er lege vil derfor oversettes til my boyfriend is a doctor. Erstatter vi lege med ordet sykepleier, vil kjæreste oversettes til girlfriend, sier hun.

– Dette er én av veldig mange eksempler på hvordan våre kjønnsstereotypier og fordommer er bygget inn i de produktene som vi bruker, og som blør inn i hver eneste del av vår hverdag.

3. Datasikkerhet

I en økende digital verden er Ringnes bekymret for datasikkerheten og hva dataen om oss kan brukes til.

– En enorm mengde data går inn i å utvikle disse kunstig intelligente systemene, og det kan være en risiko for personvernet når det gjelder innsamlingen, lagringen og bruken av dem. 

– Det kan for eksempel oppstå lekkasjer, det kan skje misbruk, og det kan da få alvorlige konsekvenser – at noen stjeler identiteten din, at du blir manipulert eller at du blir diskriminert på bakgrunn av din dataprofil, påpeker hun.

I sosiale medier vet vi at dataen vår brukes for å skreddersy innhold. Det kan påvirke oss i ulike politiske retninger, få oss til å kjøpe ting vi ikke trodde vi trengte, eller få oss til å utvikle meninger vi ikke visste vi hadde. Slik kan dataen brukes til å påvirke vår autonomi, mener hun.

– Det kan selvfølgelig være spesielt farlig om det utnyttes av aktører som ikke har gode hensikter, og som kan bruke denne dataen til å bygge avanserte algoritmer som da igjen kan manipulere oss, påvirke oss, og kanskje kontrollere oss i en skala som tidligere ikke var mulig.

4. Lettere å lage falskt innhold

Deepfakes er en ny form for kunstig intelligens, der bilder og videoer kan lages fra bunnen av og ser tilnærmet ekte ut. Falske bilder og videoer kan brukes for å manipulere opinionen og å skape frykt i samfunnet, forteller Ringnes. Hun er bekymret for hvordan en slik kul teknologi kan lage større skade i samfunnet enn det positive potensialet det har. 

– Det ene er at deepfakes virkelig har potensialet til å bryte tilliten og troverdigheten til digitale medier. De kan brukes til å skape falske nyhetsinnslag, de kan manipulere politiske videoer, de kan skape videoer som ser ut som de er ekte, men som inneholder fabrikkerte hendelser eller uttalelser, sier hun.

Det kan også brukes for å skade omdømmet til enkeltpersoner, som deg og meg, legger hun til.

– En ting som kanskje ikke snakkes så mye om, er hvordan deepfakes kan brukes til å produsere pornovideoer, hvor man da tar for eksempel en pornoskuespiller sin kropp og plasserer en kjent person sitt hode på den kroppen. I en slik situasjon vil begge parter bli krenket. 

5. Selvstendige systemer krever større sikkerhet

Ringnes sin femte bekymring handler om sikkerhet i en verden som i stadig større omfang vil anvende kunstig intelligens som fungerer selvstendig.

– Etterhvert kommer kunstig intelligente systemer til å ta flere og flere beslutninger vi ikke nødvendigvis har fullstendig oversikt over hvordan tas, og i tillegg blir de systemene såpass gode at vi ikke skjerper den kritiske sansen vår så mye som vi bør og begynner å stole litt blindt på disse systemene.

For å sikre en trygg utvikling av kunstig intelligens mener Ringnes at alle må delta.  

– Å minimere disse farene krever at vi har en helhetlig tilnærming og at man involverer alle. Det gjelder deg og meg, de øverste politikerne, næringslivet, forskere – vi må ha “all hands on deck” for å sørge for at vi får kunstig intelligens som jobber med oss og ikke mot oss.

Systemet fungerer slik at det gir tiltalte i rettssaker en score som sier noe om hva som er sannsynligheten for at vedkommende blir en kriminell gjenganger, ifølge The Brink. En undersøkelse av den ideelle organisasjonen ProPublica viser at to tilsvarende saker ga totalt ulik risikoscore der den viktige markøren var hudfarge. 18 år gamle Brisha Borden, som er svart, ble i 2013 arrestert for et tyveri til en verdi av 80 dollar. Hennes rulleblad viste forseelser, det vil si mindre lovbrudd. 41 år gamle Vernon Prater, som er hvit, ble året før arrestert for tyveri av 86 dollar. Hans rulleblad bestod av væpnet ran og forsøk på væpnet ran som han hadde sonet en dom på fem år for. I tillegg hadde han enda en tiltale mot seg for væpnet ran. Til tross for at den svarte kvinnen bare hadde mindre forseelser på rullebladet og den hvite mannen hadde flere tilfeller av grov kriminalitet, regnet COMPAS ut at den svarte kvinnen hadde en risikoscore på åtte. Det vil si at COMPAS vurderte henne til å være i høyrisikogruppen for å begå nye lovbrudd. Den hvite mannen fikk en risikoscore på tre og ble ansett som lavrisiko. To år senere viste det seg at COMPAS tok feil – den svarte kvinnen hadde ikke begått nye lovbrudd, den hvite mannen sonet en dom på åtte år for innbrudd og tyveri. 

Undersøkelsen til ProPublica viser at systemet spår feil risikofaktor to ganger så ofte for svarte mennesker som for hvite, og at hvite mennesker oftere blir feilmerket som lavrisiko enn svarte. Slik kan algoritmene ha innvirkning på amerikanske borgere sine liv, skriver organisasjonen.

Kjønnsdiskriminerende algoritmer

Jusstudent ved Harvard Law og programutvikler Ellora Thadaney Israni skriver i New York Times at også kjønn kan spille inn i algoritmene sine avgjørelser. Hun forteller om en mann ved navn Eric Loomis som i 2013 hadde begått en forbrytelse som normalt ikke ville gi fengselsstraff. Ifølge Aftenposten, som omtalte saken i 2016, hadde han kjørt en stjålet bil og stukket av fra politiet. Han fikk en dom på elleve år, der han måtte sone i fengsel i seks av disse. Dommeren viste til COMPAS sin utregning av Loomis sin risikofaktor for å begå nye lovbrudd som en del av grunnlaget for avgjørelsen. Loomis mente kjønnet hans ble brukt som en del av algoritmene, og utfordret retten på dette. Han mente dette var brudd på hans rett til å bli dømt individuelt og uavhengig av faktorer som kjønn. Loomis fikk ikke innsikt i algoritmenes begrunnelse – de er hemmelige. Søksmålet hans om urettferdig behandling basert på kjønn ble avvist av Wisconsins høyesterett i 2016. Retten besluttet den gangen at det ikke var brudd på hans rettigheter så lenge dommeren stoler på algoritmene som ligger til grunn. Tvert imot sa retten at hvis algoritmene brukte kjønnet hans som en del av begrunnelsen for å vurdere framtidig risiko, ga det en mer presis risikovurdering, og var derfor ikke kjønnsdiskriminerende.

– Vi lærer maskinene våre fordommer og de speiler ikke bare våre skjevheter, men forverrer dem, skriver Israni.

LES OGSÅ: (+) – Aldri i livet om Andrew Tate hadde fått den oppmerksomheten han har i dag for tyve år siden – ALTSÅ 

Her er hennes fem største bekymringer knyttet til kunstig intelligens:

1. Vi venter for lenge med å ta det i bruk

Seres sin største bekymring er at vi ikke kommer i gang fort nok med bruken av kunstig intelligens, slik at vi ikke får være med og forme verktøyene som vil prege våre liv.

– Det er massevis at ting vi ikke forstår, masse nye etiske spørsmål, men poenget er at det må ikke være sånn at det er en liten håndfull mennesker i verden som skjønner hvordan dette funker, og at de styrer fullstendig utviklingen og disse verktøyene som kommer til å styre våre liv.

Utfordringen, forteller Seres, er at det potensielt er en liten gruppe mennesker som står for verdiene som bakes inn i teknologien.

– Jeg er veldig opptatt av at vi nasjonalt og individuelt skal kunne ta dette i bruk, og påføre noen av våre prinsipper og verdier til denne utviklingen. Derfor tenker jeg at vi må lære oss hva kunstig intelligens er, hva den kan brukes til, og vi må bestemme oss for å anvende den.

Hvis vi ikke kommer i gang, er det verdiene fra Kina og USA som vil dominere kunstig intelligens?

– Ja, og utnyttelsen. Og ikke bare to land, men et lite fåtall mennesker i de landene. Så det er fullstendig utenfor demokratisk kontroll, advarer hun.

– Og jeg er veldig glad i vennene mine i Silicon Valley, men vi har litt andre verdier og filosofier om verden. De er veldig liberalistiske, og de mener at det bare er å konkurrere. Men det er ikke bare å konkurrere her i verden. Vi kommer med forskjellige utgangspunkt, og hvis du tror på et samfunn som utjevner litt mer, da vil ikke deres AI være bra for deg.

2. Forsterker urettferdighet

Vi bør bekymre oss for hvordan kunstig intelligens kan fremheve og forsterke sosiale skjevheter, mener Seres. Kunstig intelligente systemer kan ingenting annet enn de dataene den har blitt trent med – data som er basert på vår menneskelige historie og som har bestått av urettferdigheter som rasisme og kjønnsdiskriminering.

– Kunstig intelligens setter et forstørrelsesglass, eller akselerasjon, på det vi mennesker har gjort tidligere i vår manuelle praksis, forklarer hun.

Å sørge for at kunstig intelligens fungerer slik at de retter opp urettferdigheter fremfor å videreføre og forsterke dem, er et menneskelig ansvar, sier Seres.

– Det er vårt ansvar å utvikle oss og å utvikle våre samfunn, og da må vi hjelpe alle disse verktøyene å følge med. Ellers gjør vi ikke vår demokratiske jobb, vår demokratiske oppgave eller privilegium. 

3. Jobbene som blir borte

– Det tredje området jeg er bekymret for, er job displacement – hvordan jobbene forsvinner. Og der er det en veldig reell fare som vi egentlig ikke tør å snakke om, fordi ingen har lyst til å snakke om det.

Seres forespeiler oss et nytt jobbmarked: jobber vil forsvinne, nye jobber vil bli til. Problemet er at kunstig intelligens og robotikk vil ta over oppgaver og løse dem mye mer effektivt enn vi mennesker er i stand til. Antall oppgaver og arbeidsmengde vil derfor krympe.

– Der hvor du trengte ti ansatte for å nå et visst servicenivå, så kan du gjøre det samme med tre ansatte hvis de tre ansatte bruker de nye verktøyene. Så det store samfunnsproblemet er: hva skal de syv andre ansatte gjøre?

Er det fare for at utviklingen av kunstig intelligens skjer så fort at vi blir sittende igjen med stor arbeidsledighet?

– Ja, det tror jeg er kanskje den mest realistiske faren når det gjelder AI. Og for meg er de største globale bekymringene akkurat nå at vi ikke følger med nok. Og jeg er bekymret for antall jobber om fem og ti år, og da er jeg bekymret for alle som nekter å ta i bruk disse verktøyene.

– De som bruker det, det er de som vinner morgendagens kamp.

4. Store sikkerhetsutfordringer

Den digitale verden vi står overfor kommer med nye utfordringer knyttet til personvern, datavern og sikkerhet, forteller Seres.

– Når alt blir digitalt fordi man samler data, så blir det selvfølgelig mye datasårbarhet. Hvis vår helse blir fullstendig modellert av data, så kan hvem som helst egentlig bryte seg inn hvis man ikke har laget gode nok systemer, og hente våre helsedata.

Hva kan dataen om oss brukes til?

– Den brukes til å dekke noens kommersielle behov. Eller noen kan overstyre pacemakeren vår, overstyre behandlingen vi får eller forsikringen vi skulle fått. For eksempel.

Den digitale verden vi allerede eksisterer i, krever derfor gode systemer som beskytter oss.

– Dette med datavern, og ikke bare personvern, er et kjempeviktig tema, og det må vi anse som en hygienefaktor i et samfunn som er digitalisert og bruker AI.

5. Vi lar AI ta beslutningene 

Seres femte bekymring handler om hvilken rolle kunstig intelligens skal ha i samfunnet. Dersom vi lener oss for mye på at kunstig intelligens skal ta beslutninger for oss, står vi etter hennes syn overfor en rekke utfordringer. 

Dyp læring er den formen for kunstig intelligens vi bruker aller mest i dag, der maskinene finner mønstre i store datasett, og basert på disse mønstrene anbefaler maskinene oss løsninger. Problemet, forteller Seres, er at maskinene ikke forklarer oss hvorfor den har funnet det mønsteret den har funnet. Mønsteret som maskinene baserer løsningene sine på, er usynlige for oss mennesker.

– Poenget her er at det ikke er så lett å forstå hvorfor et sånt system for eksempel har puttet noen i fengsel eller har nektet noen en operasjon. Og hvis vi forventer at et samfunn alltid skal kunne ha en forklaring på avgjørelser som gjelder vår helse, forsikring, utdanning, fengsel og lignende, så blir det veldig krevende med dyp læring og den type kunstig intelligens, sier hun.

– Vi må være tydelige på hva AI skal få bestemme, og hva mennesker skal bestemme. Det som er viktig, er at det er vi mennesker som tar avgjørelsene, basert på de anbefalingene AI-systemene gir oss, sier hun.

– AI er bare et verktøy. Det er ikke en sjef, det er en slave – og dette må vi huske, understreker Seres.

Dette er eit debattinnlegg. Synspunkta gjev uttrykk for forfattarens meining. Dette innlegget blei fyrst publisert på forfattarens Facebook-side. Vil du delta i debatten, send ein e-post til redaktor@xn--alts-toa.no.

«Vi holder pusten». «Rødt farevarsel». «Det er en veldig alvorlig situasjon». «Har satt krisestab».

Ekspertane åtvarar, og folk pakkar villig ned trampolinene sine, sikrar kjellaren sin, ladar powerbanken og planlegg for heimekontor. Fordi det er ein storm på veg.

Kor er krisestaben for klimaet?

Kvifor i all verda klarar me ikkje å få folk til å bry seg om klimakrisa på same måte? Farevarsla er eldraude og ekspertane ropar så høgt dei berre kan, men kor er krisestaben og den folkelege mobiliseringa?

Skogar brenn ned, jord tørkar ut, elvar fløymer over og artar døyr ut. Det finst snart ikkje normalvèr lenger, berre ekstremvèr, og matproduksjonen kjem til å bli vanskeleg mange plassar og umogleg andre plassar. Folk mistar heimane sine og jobbane sine, og millionar av menneske kjem til å blir tvungne ut på flukt.

Presset på landa som framleis er nokolunde stabile og levelege kjem til å bli enormt. Tolmodet, tilliten og demokratiet kjem til å bli sett på prøve. Og så vidare og så vidare og så vidare.

Så ja – me held pusten.

Veit ikkje kva som er skumlast

For kvifor høyrer ikkje folk etter når ekspertane åtvarar? Kvifor gjer me ikkje som dei ber oss om? Og kor er solidariteten med alle dei som allereie er, og kjem til å bli, råka? Eg veit ikkje kva som er skumlast og vondast – er det forskarane sine spådommar og framskrivingar, eller er det å leve i eit land der så mange vel å drite i dei rundt oss og dei etter oss, trass tiår med åtvaringar og oppfordringar?

Førre veke skreiv NRK at apatien og mistilliten hos unge aukar, og at «klimaengasjementet» har blitt mindre. Kva trudde de? At me «engasjerte oss» fordi det var kjekt? At millionar tok til gatene og la om livsstilen sin fordi dei ikkje hadde noko betre å bruke tida si på?

At ungdommar skriv kronikkar, skulkar skulen og sperrar motorvegar fordi dei ønskar seg ein klapp på skuldra? At me hadde lege vakne og skrive teite hjartesukk dersom me sov godt om natta?

Vel, beklager å måtte seie det, men me har aldri vore «engasjerte». Me er redde og triste og sinte.

Ikkje vits i lenger

Men no er det altså mange unge som føler at det ikkje er noko vits i å prøve lenger. Som sluttar å lese nyheiter fordi det gjer vondt. Som sluttar å demonstrere fordi dei same slagorda har blitt ropt i fleire tiår utan at det har blitt gjort noko nemneverdig. Som sit heime og lurar på kva dei skal leve av og for når ingenting er som før. Som drit i å vere flinke og fornuftige fordi det følest meiningslaust.

«Verden går under om 50 år uansett», som ein 19-åring svara Aftenposten i ein reportasje om kor skadeleg unge si festrøyking er (takk for omtanken, Aftenposten, men sigg hamnar godt nedpå lista over bekymringar, eit par hakk bak for eksempel ferskvatnkrigar, flyktningstraumar og høgreekstremistar på frammarsj).

Ikkje legg ansvaret på politikarane

Det er ufatteleg at ikkje fleire vaksne, opplyste og priviligerte nordmenn skjerpar seg. Dei aller, aller fleste klarar å forstå at me ikkje kan halde fram som før, og at klimaløysingar inneber at ein må minske sitt eige forbruk drastisk. Det nyttar ikkje å berre leggje ansvaret på politikarane eller å skulde på næringslivet.

Politikarar må føre politikken veljarane vil ha, og bedrifter produserer varene forbrukarar vil kjøpe, så så lenge folk protesterar mot endringar og tviheld på overforbruket sitt, kjem politikarar og maktpersonar til å gjere det same.

Det kjennest som eit hån når de seier at «håpet ligg i ungdommen», og samstundes gjer det så vanskeleg for oss å ha noko å håpe på. Alle dei vanskelege vala og kutta de ikkje orkar å ta, blir me nødt til å ta. Me orkar faen ikkje å bere håpet dykkar i tillegg.

Føder ikkje ein framtidig helsearbeidar

Eg fattar ikkje kva me kan seie eller gjere for at fleire skal endre kurs. Utallige vitskapsartiklar, demonstrasjonar, oppfordringar og hjartesukk har tydelegvis ikkje gjort inntrykk nok. I nokre små, radikale grupperingar blir det no kviskra om å bruke vald, trugslar og sabotasje for å få folk til å høyre etter. Eg forstår fortvilinga deira, men fordømmer idèane.

Men andre meir stilleteiande reaksjonar og protestar tvingar seg også fram frå byllen av sinne og redsel: Eg og mange med meg fødar ikkje eit einaste barnebarn eller ein framtidig helsearbeidar inn i denne verda før de byrjar å bry dåke også om vår alderdom.

Kvinner over 60 år står lengre i jobb når jobben er monoton enn det menn gjør, skriver forskning.no. Det viser en fersk studie fra Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI) som er publisert i International Journal of Environmental Research and Public Health. Forskningen er gjort på 145 000 norske kvinner og menn mellom 62 og 67 år, og viser at det finnes kjønnsforskjeller innenfor noen typer jobber.

Forskerne har undersøkt ulike typer jobber, og delt inn etter hvilke typer belastninger ulike jobber har. Det dreier seg om både fysiske belastninger, psykososiale og psykiske belastninger. De har videre sett på hvor lenge arbeidstakere over 60 år har stått i jobb innenfor de ulike kategoriene av arbeid. Hensikten er å finne ut hva som kan få eldre arbeidstakere til å jobbe lengre, og om det er spesielle tiltak man kan gjøre for å få personer til å være yrkesaktive lengre. Det finnes bare noen få studier fra før som har undersøkt kjønnsforskjeller.

En av kategoriene der det var størst forskjell mellom kvinner og menn i denne undersøkelsen, var innenfor monotont arbeid. Forskerne fant at kvinner som jobber med monotone arbeidsoppgaver, står i jobb lengre enn menn med en monoton arbeidshverdag.

Hvorfor det er slik, kan ikke forskerne svare helt tydelig på. Men de foreslår i den publiserte studien at det har betydning hvilke typer jobber kvinner og menn med monoton arbeidsbelastning har. I studien peker de på at kvinner i denne kategorien gjerne jobber i butikk, mens menn typisk jobber på lager.

Rollene snudd

Et helt motsatt funn i studien er at menn i jobber med høye jobbkrav, har senere avgang fra yrkeslivet enn kvinner i lignende jobber. I denne type stilling er rollene altså snudd. Dette funnet skiller seg fra tidligere forskning, som sier at både kvinner og menn i jobber med høye krav står lenge i jobb.

Forskerne skriver i studien at en forklaring kan være at kvinner i større grad påvirkes psykisk av høye jobbkrav ved at de også ofte er dobbeltarbeidende. Men de understreker at dette bare er en mulig forklaring.

Hovedforsker bak studien, Karina Undem, sier til forskning.no at det er viktig med mer forskning for å kunne trekke konklusjoner.

– At arbeidsmiljøfaktorene er knyttet til ulik risiko for avgang for kvinner og menn, tyder på at vi også bør ta kjønn med i betraktningen når vi ser på tiltak for å forebygge tidlig avgang fra arbeidslivet, sier hun.

Et annet funn i undersøkelsen fra STAMI er at kvinner og menn oppgir ulike grunner til at de slutter å jobbe. Et klart flertall av kvinnene oppgir høy følelsesmessig belastning som årsak. For menn er det manglende støtte fra ledelsen som er den viktigste årsaken til at de gir seg i arbeidslivet.

Dette er et debattinnlegg. Meningene i teksten er skribentens egne. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende oss e-post på redaktor@xn--alts-toa.no.

Klokka er 01.30 og jeg sitter ved siden av et menneske som snart skal dø. La oss kalle henne Rigmor. De siste fire timene har jeg lyttet til hvordan hun puster og beveger seg. Gir beskjed til sykepleier om det virker som hun har smerter. Rigmor er ikke lenger kontaktbar, men innimellom bekrefter jeg med rolig stemme at jeg er her. Hørselen er nemlig noe av det siste vi mister før vi dør. Rigmor har som alle andre nemlig en rett til å bli behandlet som et levende menneske til hun dør.

Når morgenen melder sin ankomst, sovner Rigmor stille inn. Det var en fredelig død. Det vet vi fordi det var noen til stede da Rigmor døde. Jeg er takknemlig for at jeg kunne få være sammen med Rigmor til hun forlot oss. Men allikevel spinner tankene videre til noe annet. 

Basert på frivillige

Dette er nemlig frivillig. Jeg er verken helsepersonell eller utdannet. Jeg er et medmenneske som sammen med andre er en del av den frivillige våketjenesten som skal sørge for at mennesker slipper å møte døden alene.

For slik det er nå, er det nettopp en realitet at mennesker dør alene. Hva hadde skjedd om ingen andre frivillige kunne ta vakten? Og hva med alle andre som hadde trengt noens tilstedeværelse i natt? 

Retten til en verdig død

FN har utarbeidet en erklæring om døendes rettigheter (The Bill of Rights). Dette er rettigheter vi har når vi alle må forholde oss til at vi snart skal møte døden. Vi har en rett til å slippe å dø alene. Vi har en rett til å få dø i fred og med verdighet.

Men hvordan vet vi om det var fredelig eller verdig, hvis pasienten dør i ensomhet? I fjor døde over 45 000 mennesker i Norge. Spørsmålet jeg ønsker å stille, er hvor mange av disse døde alene? Og hva kan Norge gjøre for at vi ikke skal fortsette å bryte disse rettighetene? 

Et presset helsevesen

I de samme rettighetene står det at vi har en rett til å bli behandlet av omsorgsfulle, medfølende, kyndige mennesker som vil prøve å forstå våre behov, og som vil oppleve det som givende å hjelpe oss å møte vår død. Det er ingen tvil om at det er mange gode og omsorgsfulle ansatte i helsevesenet som ønsker å bidra til at menneskene de møter får en verdig død.

Men når systemet i helsevesenet gjør det vanskelig å prioritere tilstrekkelig bemanning i hverdagen, hvor sykepleiere allerede har dårlig samvittighet og ikke føler de strekker til, hvor mye vil da kunne falle sammen under arbeidsdagen dersom de mister en ansatt som er plassert hos en døende pasient gjennom hele vakten?

Hvor mange pasienter på samme avdeling vil da kunne miste sine behov?

Ulik praksis i kommunene

Når mennesker er døende, er det mulig å leie inn fastvakt som da sitter sammen hos den døende og observerer. Men realiteten er at det er ulik praksis i Norge. Vi skal heie på stedene som bruker dette aktivt og prioriterer at ingen døende skal ligge ensomme.

Men det holder ikke når det ikke er en lov som bestemmer at dette er noe som skal leies inn.

For dessverre er det slik at mange steder ikke leier inn fastvakter til døende pasienter. Og da står man igjen med frivilligheten som prøver å strekke til, men som absolutt ikke er nok. 

Kan ikke basere seg på pårørende

Det er ingen garanti for at mennesker som snart skal dø har pårørende i samme by, noen som kan stille opp eller har pårørende i det hele tatt. For pårørende kan det være en stor påkjenning å skulle sitte med et familiemedlem som er døende. Og ikke alle har tid i en hverdag som ikke stopper opp.

Jeg har opplevd hvor fredelig og naturlig en død kan være. Men å måtte gå fra noen som kjenner på frykt og angst for døden, er langt fra verdig.

Vi kan ikke godta at økonomi gjør at mennesker ikke får god behandling, og jeg oppfordrer alle som opplever dette å varsle, særlig når yrkesetiske retningslinjer § 5.4 sier at sykepleiere har plikt til å varsle “..når pasienter utsettes for kritikkverdige eller uforsvarlige forhold.”. 

Vil ha ny lov

Vi trenger lovfestet fastvakt for terminale pasienter for å sørge for at Norge ikke bryter FN sine rettigheter.

Det er en kostnad som vil gjøre menneskers siste stund på jorden verdig, etterlatte og pårørende sine behov dekket og ikke minst gjøre det mulig for sykepleiere å kunne få bistand i en allerede overarbeidet arbeidsdag.

Også i Norge. En undersøkelse som ble gjort av politiet i Trøndelag viste at antall anmeldelser for partnervold økte med 54 prosent i pandemiens første år. Undersøkelsen viste også at volden var grovere, og den viste en økning i antall kvinner som ble anmeldt for å utøve vold mot partner. Flertallet av anmeldelsene gjaldt likevel menn.

Farligere for kvinner

FN har også konkludert med at vold mot kvinner økte kraftig på verdensbasis under pandemien. Mens land etter land stengte ned, og påla folk å holde seg hjemme, ble voldsutsatte kvinner tvunget til å oppholde seg hjemme sammen med en voldelig partner. Det, hevder FN-rapporten, gjorde livet til mange kvinner farligere. I tillegg viser Bjartnes i boken sin hvordan mange land stengte helse- og hjelpetilbud til voldsutsatte kvinner. I mange land var det portforbud eller kraftige restriksjoner på hvor man fikk lov å ferdes. Det ble vanskeligere å komme seg unna voldsutøver.

I Norge holdt krisesentrene åpent. Men regjeringen Solberg fikk kritikk for ikke å opplyse om dette på pressekonferansene sine. I en Bufdir-rapport blir det poengtert at dette kunne ført til at flere voldsutsatte hadde visst om at de hadde et sted å reise til, selv om samfunnet ellers var nedstengt. Krisesentrene opplevde en sterk nedgang i antallet kvinner som overnattet på sentrene, men de hadde i stedet en stor økning i telefonhenvendelser. 

Rettigheter under press

I boken sin skriver Bjartnes også om hvordan tilgangen på trygg abort, prevensjon og svangerskaps- fødsels- og barselhjelp ble påvirket av pandemien. Hun konkluderer med at det på verdensbasis ble dårligere forhold for kvinners tilgang til seksuelle og reproduktive helsetjenester, i tillegg til at volden mot kvinner økte.

Hva tenker du om funnene dine?

– Pandemien har fungert som et forstørrelsesglass, der vi ser at brudd på kvinners rettigheter har økt og urettferdigheten i verden er blitt forsterket. Samtidig har pandemien bare gjort de allerede eksisterende manglene i kvinners tilgang på helsetjenester i verden synligere. 

– Jeg tenker derfor at funnene egentlig ikke er noe særlig unikt for pandemien, koronaen har snarere vært en påminner om at kvinners rettigheter har vært nedprioritert over lang tid, sier hun.

Bjartnes, som til daglig jobber med seksualitet og reproduksjon i FN i New York, understreker at det hadde vært mulig å unngå at pandemien gikk ut over kvinner slik den gjorde.

– Hadde kvinners rettigheter og helse blitt prioritert før pandemien, hadde pandemien kanskje ikke hatt så dramatiske utslag, sier hun.

Godt etablert kunnskap

Bjartnes peker på at det lenge har vært kjent at kvinner er særlig utsatt i kriser. Man har lenge visst at vold mot kvinner øker når det er en eller annen form for krise.

– Mange ledere hadde denne kunnskapen. Men mange beslutningstakere glemte det, eller prioriterte det bort, sier hun.

Bjartnes viser videre til at det har vært få kvinner involvert i arbeidsgruppene som har ledet pandemihåndteringen på verdensbasis. Kun 24 prosent har vært kvinner, ifølge en studie fra UN Women og UNDP.

– Det er menn som har ledet covid-responsen. Når kvinner ikke har hatt representasjon, betyr det at mange av kvinnenes behov ikke har blitt ivaretatt, og viktige kjønnsperspektiver som skal ivareta kvinners økonomiske sikkerhet, gi beskyttelse mot vold og overgrep og sikre tilgang til helsetjenester, er uteblitt. Det er svært kritikkverdig, sier hun.

Nedgang i aborter

Bjartnes skriver også om hvordan stengte landegrenser gjorde tilgangen til trygg abort dårligere i mange land der det ikke er tilgang på dette. Det samme var utfallet av at flere land stengte abortklinikker eller omdisponerte helsepersonellet som utførte abort. I Norge ble tilgangen til abort opprettholdt, men Abortregisteret viste en nedgang i aborter i årene 2020 og 2021, sammenlignet med årene før. Først i 2022 var aborttallene igjen oppe på nivå med tallene før pandemien brøt ut.

Assisterende daglig leder i Sex og Politikk, Kjersti Augland, stiller spørsmål om restriksjonene gjorde at noen ikke fikk den tilgangen til abort som de hadde behov for.

– Tilgangen til abort i Norge var relativt god. De globale trendene er at tilgangen på trygge aborter ble begrenset. Men man kan stille spørsmålet om det gjaldt noen i Norge også, sier hun, og utdyper:

– Unge opplevde at skolene stengte ned og at skolehelsetjenesten også ble borte. Da kan noen ha mistet tilgangen på trygt helsepersonell, sier hun.

Mindre tilgang på prevensjon

Forfatter Kristine Bjartnes skriver også om hvordan tilgangen på prevensjon ble dårligere for verdens kvinner under koronaen. Når det gjelder situasjonen i Norge, så viser hun til at særlig mange helsesykepleiere i skolehelsetjenesten ble omdisponert til å jobbe med pandemihåndtering.

– Mange unge får sine prevensjonsmidler gjennom helsesykepleierne på skolen. På grunn av omdisponeringen av disse kan det tenkes at særlig unge kvinner i Norge har hatt dårligere tilgang til prevensjonsmidler i perioden med nedstengning. Mange unge mistet også viktig samtaletilbud og en trygg voksenperson når helsesykepleiere ble omdisponert, sier hun, og legger til: 

– Hvilket helsepersonell som ble omdisponert sier også noe interessant om hvem man anser som mindre viktig.

Sterke krefter

Du skriver i boken din at det som skjedde under pandemien er en konsekvens av sterke krefter som ønsker å svekke kvinners seksuelle og reproduktive rettigheter. Hvilke krefter sikter du til?

– Jeg snakker om den store anti gender-bevegelsen. Den består av organisasjoner, politikere og også statsledere. Dette er en bevegelse som jobber mot kvinners rettigheter. De er for tradisjonelle familieverdier, og ser på seksuelle rettigheter for kvinner som en trussel mot menneskeheten, sier hun.

Bjartnes legger til at de jobber svært aktivt mot abort, skeives rettigheter, homofile ekteskap og transkjønnedes rettigheter.

– De er ekstremt godt organisert på tvers av land, og har massevis av penger, sier hun.

Med dette bakteppet, er du pessimistisk for fremtiden?

– Under pandemien finnes det mange eksempler på ledere, helsepersonell og sivilsamfunn som har jobbet beinhardt for å opprettholde kvinners rettigheter i mange land. De har jobbet på, og hadde det ikke vært for dem, så hadde situasjonen sett langt verre ut mange steder. Disse folkene gjør at jeg er optimistisk, sier hun. Og blir stille litt, før hun legger til:

– Eller, de gjør at jeg ikke er bare pessimistisk i alle fall.