Alyse Dietel har hatt kunstnerresidens på Svalbard i vinter. Hun er ikke blitt mindre klimaengasjert av det, akkurat.

Vinden river tak i husveggen, uler rundt hjørnet og dundrer i vinduet så det nesten går i stykker. Et gulaktig lys skinner dunkelt i det lille arbeidsrommet, i sterk kontrast til det dype, mørkeblå lyset ute.

Et skrivebord og en stol – som ikke ser særlig behagelig ut – står sentralt under lampen. I den ene vinduskarmen er en tegning av en sol.

– Det er mamma som har sendt meg solen. Så jeg kan ha litt av California med meg, ler Alyse Dietel.

Den atletiske amerikaneren har de siste fire månedene vært «Artist in residence» i Longyearbyen. Det tilbys flere kunstnerresidenser på Svalbard. Målet er at kunstnere fra hele verden, gjennom et opphold i andre omgivelser, får ny inspirasjon.

For Arktis er inspirerende. Lokalbefolkningen snakker om å bli bitt av svalbardbasillen, og at Svalbard kryper under huden på dem. Enorme villmarksområder, kalvende isbreer, irrgrønne fuglefjell, havis – eller mangelen på den – setter spor.

Og så lyset, da.

Det var den folkekjære kunstneren Kåre Tveter som i stor skala fanget det magiske lyset på Svalbard. Noen uker hver vår og høst, før midnattssola og polarnatta setter helt inn, forvandles himmelen over øygruppen til et pastellfarget skue.

Tveter foreviget lyset gjennom duse akvareller og malerier, som telefonens Instagram-filtre bare kan drømme om å være i nærheten av.

Men selv med et lyserosa himmelhvelv som inspirasjon, er tegningene som ligger spredt rundt på arbeidsrommet alle i svarthvitt.

– Jeg liker å tegne i svarthvitt fordi det får frem dramatikken, forteller Dietel.

– I kunsten min blir farger nesten en distraksjon, jeg vil heller fokusere på lyset og dramaet. Og så oppmuntrer det den som ser på til å komme litt nærmere og bli litt mer følelsesmessig involvert. En tegning i farger ville gjort det for lett, sier hun med et lurt smil.

Indre klokke

Etter tre måneder med polarnatt og buldrende mørke 24 timer i døgnet, begynner lyset å komme tilbake til Svalbard i februar. Selv om Dietel kommer fra solfylte California, synes hun ikke at fraværet av solen de siste månedene har vært et problem.

– Jeg synes egentlig mørket har vært utrolig fascinerende. Når jeg går ut, forestiller jeg meg at jeg er i Khazad-Dûm i Ringenes Herre, hjemmet til dvergene. Jeg tror også at det konstante mørket er en god påminnelse om at tid bare er et konsept. Du trenger ikke alltid løpe fra én soloppgang til den neste. Det er ikke sånn at jeg må spise lunsj kl. 12:00 eller legge meg kl. 22:00.

Hun sier at naturen ikke er bekymret for hva klokken er, den gjør sitt når den trenger det.

– Tid er en menneskelig konstruksjon, og ved fravær av lyset blir man minnet på at det er mulig å roe ned og lytte mer til den indre klokka. Hvis du har lyst til å gå en fjelltur, kan du gjøre det akkurat nå – eller om ti timer – det kommer til å være mørkt uansett.

Trofiske kaskader

– Jeg ønsker at kunsten min skal være en brobygger mellom det vitenskapelige og folk flest, sier Dietel.

Hun sitter med en tegning av en havoter som ligger på ryggen og gomler på en kråkebolle. I vannet svømmer ulike fisker, en krabbe forsyner seg med rester, og bakgrunnen er dekket av tang og tare.  

Der den umiddelbare reaksjonen på tegningen kanskje er «oj, så søt», prøver Dietel gjennom Instagram-kontoen @milliontinylines å forklare sine 133 000 følgere at det ligger mer bak. Havoteren bidrar til å holde kråkebollebestanden i sjakk, så tareskogen ikke blir utryddet. Tareskogen spiller en viktig rolle for arter som fisk, krabber og blåskjell, og den har også evne til å absorbere enorme mengder CO2.

– Det er et eksempel på en trofisk kaskade.

En trofisk hva-for-noe?

– Det er en predator-bytte-interaksjon som styrer og påvirker ulike aspekter ved overlevelsen til et helt økosystem. I topp-ned-trofiske kaskader har det ødeleggende effekter på resten av økosystemet når topp-predatoren fjernes. Det er som et skjørt jengaspill, bare at det er liv som står på spill.

Langs norskekysten nord for Trondheim mener forskere at overfiske av steinbit og torsk har ført til en eksplosjonsartet utvikling av kråkebollebestanden. Siden det ble slått alarm på 1980-tallet, er det estimert at 80 milliarder kråkeboller har spist seg gjennom 8000 kvadratkilometer tareskog. Det er nesten like stort som Rogaland fylke.

– Mange stiller spørsmål med hva utryddelsen av én enkelt art har å si, men i tilfellet med havoteren så kan det ha store konsekvenser for et mye større økosystem, sier Dietel og gir havoteren litt tykkere pels med pennen.

Fra profesjonell klatrer til selvlært kunstner

I 2012 begynte Dietel å studere i Flagstaff, Arizona. Samtidig brukte hun hver ledige stund på klatring og friluftsliv. En kveld hun og en venn var på fjelltur, bestemte de seg for å gå opp til et utkikkspunkt.

– Klippen jeg sto på ga etter, og jeg falt tjue meter ned på en fjellhylle. Jeg brakk ryggraden flere steder, knuste bekkenet, brakk flere ribbein og en ankel, og den ene lungen kollapset. Og så hadde jeg ødelagt favorittskoene mine.

Hun tar en pause, og ler.

– Akkurat det er jeg fortsatt irritert over.

Legene fortalte at det var en god sjanse for at hun aldri ville gå igjen. Selv trodde Dietel ikke et sekund på de dystre spådommene. Hun var lam fra livet og ned, droppet ut av college og dro hjem til California. Førsteprioritet var å lære å klatre igjen.

– Jeg var fullstendig innstilt på at jeg skulle klatre igjen – selv om legene var skeptiske til om jeg i det hele tatt ville kunne gå.

Hun ga seg ikke. Da et bilde av Dietel, tatt av venn og National Geographic-fotograf Andy Mann, prydet forsiden av det amerikanske klatremagasinet Rock & Ice tre år etter ulykken, tok livet hennes en helomvending.

Plutselig sto sponsorene i kø.

– Jeg var blitt en profesjonell klatrer. Det var min fandenivoldske måte å si «haha, dette klarte jeg» på.

En profesjonell karriere er mange klatreres våte drøm, men etter et år begynte Dietel å innse at hun ikke var så gira på det profesjonelle klatrelivet. Hun brydde seg ikke så mye om konkurransene eller de stadig vanskeligere rutene hun kom til topps på. Det var noe annet som fristet mer.

Under rehabiliteringen etter ulykken hadde Dietel begynt å tegne.

– Jeg kunne ikke være i fjellene, så jeg tegnet dem. Jeg jobbet knallhardt og brukte tiden på å lære meg nye teknikker. Det hjalp på restitusjonen, og jeg bestemte meg for å bli kunstner på heltid.

Surrealistiske Svalbard

Jobben som kunstner har bragt Dietel fra hjembyen San Fransisco til Island, Costa Rica, Ecuador, Canada – og nå Svalbard. I møtet med sårbare økosystemer, truede dyrearter og vill natur ser hun på det som en viktig oppgave å fortelle om endringene som skjer, ikke bare høste likerklikk i sosiale medier.

– Kunsten min handler om miljø og dyreliv, og mye av det kommer fra å klatre og være ute i naturen. Motivene kan være vanskelig å beskrive, men jeg liker den tekniske utfordringen med å tegne ting realistisk, for så å legge til surrealistiske elementer.

Som stor tilhenger av fantasylitteratur er hun ikke fremmed for å blande fantasi og virkelighet. 

– Hvis det kun er fotorealistisk, så kunne jeg jo like gjerne tatt et bilde. Men jeg elsker utfordringen med å få noe til å se ekte ut, selv om det ikke er det.

Hun peker på tegninger av bjørner med fjell på ryggen, knølhvaler som svømmer dansende rundt isfjell og et reinsdyr der geviret er dekket med diamanter og iskrystaller. Hun gjør alltid mye research før hun går i gang med et nytt bilde.

Et av målene er å illustrere hvordan dyrelivet samhandler med økosystemet de lever i, og gjennom tegningene skape nysgjerrighet. Dietel tror at folk lettere bryr seg om bevaring av sårbar natur, om de har interesse for det.

– Du må respektere og beundre det. Naturen er en vakker, intrikat og feilfri maskin som durer og går jevnt – til tross for oss mennesker. Det er vi som forstyrrer de naturlige prosessene, mønstrene og rytmene

Klima- og kommunikasjonskrise?

– Klimakrisen blir dyttet opp i ansiktet vårt. “Hei! Klimaet er i krise! Verden går under! Denne arten er truet!” 

Hun rister på hodet, retter seg opp på den ubehagelige stolen og fortsetter.

– Kommunikasjonen rundt klimaendringene er så overveldende og negativ at folk får lyst til å gjemme seg, i stedet for å faktisk møte utfordringene. Jeg har lyst til å lære folk hvordan de kan se på naturen på en måte som øker deres respekt og beundring. Drømmer er at de engasjerer seg i hva som skjer med disse økosystemene – i stedet for å drukne dem med informasjon om hvordan vi ødelegger alt.

Dietel forklarer at hun nærmer seg miljøvern på et mildt, nysgjerrig vis, og tror det er bedre enn dommedagsmodus.

– For verden er stressende nok, er den ikke?

Responsen fra publikum har vært utelukkende positiv. Hun har fått meldinger fra foreldre som bruker tegningene hennes til å lære barna om dyr og miljøvern, og fra studenter som har begynt å studere marinbiologi fordi de elsket hvaltegningene hennes.

Samtidig opplever hun at mange mennesker mangler tilgang til informasjon. De er ikke nødvendigvis uinteressert, men de vet ikke hvor de skal oppsøke den.

– Jeg kan dele informasjon som jeg tenker på som helt vanlig, men får så mange tilbakemeldinger som sier «Dette ante jeg ikke». Sosiale medier kan være utmattende til tider, men det er et flott verktøy for å nå alle samfunnslag og aldre på.

Hun kommer tilbake til kunsten som brobygger.

– Jeg er en nerd og suger til meg informasjon, og har evnen til å bryte ned informasjonen og formidle den til hvermannsen. Hvis jeg kan bruke kunsten min som et verktøy for å fortelle om forskning, så er det en enorm ressurs. Jeg kommer aldri til å bli utstilt på noe museum for moderne kunst, men det gjør ikke noe, så lenge jeg kan pirre folks nysgjerrighet for naturen.

Tegningen hennes Sacrifice illustrerer den økonomiske maktkampen i naturforvaltningen. En gammel manns hånd med designerdress, Rolex og ringer oser rikdom og materialisme. De velstelte neglene antyder at han ikke vil få hendene skitne, samtidig som hånden holder et whiskeyglass med biter av isbreis og en kjempende isbjørn.

–  Isbjørnen er utrydningstruet og iskalottene smelter. Den ansiktsløse, følelsesløse hånden holder glasset uten tanke eller bekymring for innholdet, annet enn fordelene for seg selv, sier hun. 

Østenfor sol og vestenfor måne

Da Dietel var yngre, elsket hun nordiske folkeeventyr. Favoritten var Østenfor sol og vestenfor måne.

– Edith Pattou har skrevet en variant av eventyret, og jeg ble betatt av de vakre tegningene fra Arktis, av isen og dyrelivet. Det trollbandt meg fullstendig som liten. Stedet i eventyret hørtes helt magisk ut – og så finnes dette vakre isødet faktisk.

Da Dietel sto ansikt til ansikt med det arktiske økosystemet, dukket det opp en rekke spørsmål som hun har forsøkt å finne svar på. Hvordan overlever insektene om vinteren? Hvordan dannes iskrystallstrukturene? Hvorfor er Svalbardrypa så rund og dum? Hvordan tilpasser reinsdyrene seg det harde klimaet?

– Å komme til Svalbard var virkelig fascinerende, her finnes det beste fra to verdener.

Hun viser til tegningene som reflekterer både et vitenskapelig og et overjordisk aspekt.

– Det er veldig inspirerende å være på Svalbard fordi jeg får fordype meg i begge disse sidene av meg selv. Hvordan dyrelivet tilpasser seg, og er i symbiose med økosystemet er veldig fascinerende. Samtidig så føles det som om jeg går rundt i en fantasiverden. Hvis magi eksisterer, så ville det definitivt vært her.

Nå er hun takknemlig for hver dag hun lever.

Da Gunn-Helen Øye var i midten av 30-årene, var hun på randen av å bli ødelagt av alkoholavhengighet. Nå har hun skrevet bok om å miste kontrollen over alkoholen.

Livssmerte

ALTSÅ.no møter Øye utenfor Nasjonalmuseet, en plass hun selv liker å frekventere. På de grå, lange sitteplassene i foajeen møter vi en livsenergisk, godt voksen kvinne. Med et sterkt og varmt blikk, gestikulerende håndbevegelser og gode skildringer trer hun fram som en god historieforteller. 

Men bak det sterke, veltalende ytre har Øye også en annen side. Hun begynner å snakke om årene med alkoholavhengighet. 

– Det handlet mye om å døyve en livssmerte som var for vond å bære på. 

Med et sårt blikk og et lavere og mer alvorlig toneleie beskriver hun hvordan den siste tiden var før hun turte å ta steget og ba om hjelp. Da Øye var rundt 34 år, var hun på kanten av stupet. 

– Jeg visste at hvis jeg ikke gjorde noe, så ville jeg drikke meg ihjel. 

Hun hadde i lang tid sett den samme annonsen i Aftenposten, fra Vangseter rusbehandling. Nederst i annonsen sto det et telefonnummer, og Øye tok opp telefonen og ringte. I den andre enden av telefonrøret presenterte en mann seg ved navn Harald. 

– Jeg var så nedkjørt før jeg dro dit. Både mentalt og kroppslig var jeg veldig langt nede. Jeg hadde evig diare og sov dårlig om natta. Bare det å gå opp trappen der vi bodde var et slit. Gjør jeg ikke noe nå, så avslutter jeg livet, tenkte jeg. Jeg orket ikke mer, fordi det var så fryktelig ensomt. 

På Vangseter ble hun møtt av Harald, som skulle bety mye for henne i tiden framover. 

– Han så på meg og sa: Jeg er alkoholiker. Og det tror jeg du også er. Han hadde helt rett i det. Da han sa det, skjønte jeg at nå var jeg kommet hjem. 

Fra 4. september 1989, samme dag som Øye begynte i behandling på Vangseter, holdt hun seg unna alkohol for godt. 

– De seks ukene med behandling var de beste ukene jeg har hatt. Jeg møtte mange som var akkurat som meg. Å ha et fellesskap eller å ha likesinnede å dele tanker med, er helt essensielt. 

Det ubevisste i kulturen

Denne måneden kommer hun ut med boka Jeg er alkoholiker. Og det tror jeg du også er. I de siste fem årene før hun sluttet, hvor flaska var det viktigste for henne, gir hun leserne et unikt innblikk i hennes tilværelse da hun var aktiv alkoholiker. 

Og det på tross av at hun hadde en toppjobb i et datafirma, partner og små barn. 

Boka består også av ti historier fra andre alkoholavhengige, som Øye selv har intervjuet og anonymisert for anledningen. 

– Jeg kan med hånda på hjertet i dag si at hvis jeg hadde lest denne boka, og fått den kunnskapen jeg selv formidler da jeg var 20 år gammel, så hadde jeg mest sannsynlig ikke blitt alkoholiker. 

Øye tar blant annet opp på en allment forståelig, ikke-akademisk måte hva det er i den ubevisste kulturen vår som gjør at det er lettere å gli inn ved å drikke enn å stå utenfor og si at nei, jeg vil ikke drikke. 

– Det å være en outsider har ikke alltid vært lett i tredve år, påpeker Øye. 

Et fryktelig ensomt liv

Utad var Gunn-Helen Øye et svært vellykket menneske. Hun feiret suksesser og milepæler i jobben i datafirmaet med champagne og vin. 

Champagneflaskene var målenheten for hvor bra vi hadde gjort det, selve definisjonen på vellykkethet. Jo dyrere vin og champagne, jo større suksess.

Hjemme med små barn og partner utartet drikkinga seg mer som Martini skjult i kaffekrus, som hun kunne finne på å drikke før hun gikk ut i sandkassa med ungene.

Eller slik hun selv beskriver det i boka:

Om kvelden kunne jeg finne på å drikke vin av sølvkruset til ungen min, det han fikk til dåpen, mens han pusset tennene. 

Ett glass vin på mandag, to på jobbfest dagen etter. For Øye ballet det på seg, og alkoholen tok gradvis over hele livet hennes. På ett tidspunkt hadde hun til og med flasker lagret i en bærepose under en busk i skogholtet mellom der hun bodde og arbeidsplassen.

– I lunsjen gikk jeg ut fra jobben – en profesjonell toppjobb – og hjem for å drikke først, før jeg vendte tilbake til dette depotet i skogen og drakk enda mer. Jeg tok tannpasta i munnen for å skjule stanken. Bare tenk på det. Det sier noe om en sånn desperasjon og tomhet som er vanskelig å beskrive. 

Årene fra Øye var 30 til 35 år var de verste i livet hennes. Hun tror at mange alkoholikere har slike år. 

– De årene var så fryktelig ensomme. Du føler at du ikke blir sett, men likevel samtidig at du blir det. Da jeg var full på jobbsamlinger, kjente jeg på et stort indre svart hull inni meg. Jeg husker at jeg sto og så på meg selv i speilet på jobben og tenkte: Hva er det som skjer? Hvis noen hadde grepet inn før, hadde jeg sluppet de verste siste årene. 

Skam å være kvinne og alkoholiker

Du sa i et intervju med Magasinet Psykisk helse i 2019 at det å være kvinne og alkoholiker er skambelagt i vårt samfunn. Kan du si noe mer om det?

– Først vil jeg ta inngangen med at kvinner tåler mye mindre alkohol. Hvis et kjærestepar skal dele en flaske vin, så skal han drikke to-tredjedeler og hun en-tredjedel for å få samme promillenivå. Det sier noe om biologien vår. På pubene i England har det alltid vært mye mindre glass for kvinnene. Kvinner får i mange tilfeller øl blandet med sitronbrus eller fruktjus i.  

Forfatteren fremhever at kvinner har en stor omsorgsfølelse. 

– Jeg skal ikke si kanskje mer enn menn, men i alle fall en stor omsorgsfølelse. 

På grunn av dette, sier Øye at kvinner kommer senere inn i behandling fordi de skammer seg over å være mammaer og drikke. 

– De skammer seg over at de ikke mestrer, og de skammer seg fordi de vet at de fleste i samfunnet synes det er verre å se en full mamma enn en full mann. 

De behandlerne som Øye har snakket med om temaet, sier at kvinner ofte bærer på mye skam.

– Da har de utviklet en mye mer dyp alkoholisme. Og mange av kvinnene er redde for å miste barna sine. For noen jeg har snakket med så var det trusselen om å miste barna som gjorde at de tok tak i drikkeproblemet sitt. 

– Jeg følte selv på det med skammen som mamma. Jeg visste at den offentlige skammen var mye større som småbarnsmamma, med den omsorgsrollen jeg sto i. Mammaer skal ikke drikke, rett og slett. 

Kvinner blir “borte” i behandlingen

I boka skriver hun om tilbudet til kvinner i rusbehandling. Det mener hun er for dårlig. 

– Kvinner blir usynlige i rusbehandlingen sammen med menn. Behandlingsplassene fylles opp av menn, og det er ikke lett for kvinner å åpne seg opp med sine innerste tanker i en behandlingsgruppe dominert av menn, presiserer Øye. 

– Å tilrettelegge mer for kvinnelige behandlingsgrupper vil være lurt, slik at de kan få en mest mulig vellykket behandling, legger hun til. 

Øye peker også på to andre aspekter som er viktig for å spre kunnskap og forebygge rusavhengighet hos kvinner.

– Hvis en skal drive opplysningsarbeid som treffer, må en først og fremst fortelle hvor mye mindre alkohol kvinner tåler. Og så må vi jobbe med den offentlige skammen, som er en mentalitet i samfunnet vårt. Det er ikke noe mer skam for en kvinne som får kontrollsvikt, enn en mann. 

Kulturell kos

Som en rød tråd gjennom hele boka skriver Øye om hvordan alkoholforbruk og kultur tilrettelegger for usunne drikkevaner og hva det gjør med oss. 

Hva kan du si om den tida da du var aktiv alkoholiker, opp mot dagens drikkekultur?

Øye mener at den største endringen har å gjøre med at en kan drikke på langt flere steder i dag enn da hun var ung – at det er kafeer og spisesteder nærmest overalt.

– Går du i Torggata en sommerdag, er det mange steder du kan sitte og drikke. Det var det ikke da jeg startet. Da jeg var 20 år, var det såvidt en kafé på samvirkelaget der jeg bodde. 

– I dag er det for det første et mye større mulighetsrom. Vi har for det andre fått en kultur som har utviklet seg fordi vi nesten er blitt som et vennesamfunn. Vi er veldig mye sammen med venner og skal gå ut og spise. Det var ikke slik før. Da var det bare Grand Hotel, Hotel Bristol og Hotel Continental en gikk til for å spise på, sier hun, og legger til:

– For det tredje er det den kulturelle kosen. I den kosen er det som oftest alkohol. Og så bruker en også alkohol som en del tydelig markeringer – for eksempel som inngang til helgen. Det har blitt mye mer stuerent. 

Forskning i dag viser at nordmenn hovedsakelig drikker på den nordeuropeiske måten, forteller Øye, og sier at det kjennetegnes av å drikke mye på kort tid, og at det hovedsakelig foregår i helgene. 

– Det er den mest usunne måten å drikke på. Slik jeg observerer det, har vi også tatt en bit av denne kontinentale drikkinga midt i uka. Du skal ut med venninner på en tirsdag og så tar du deg et glass alene på onsdag igjen, siden det er lillelørdag. Hvis du da også drikker i helga, blir det en del alkoholenheter i løpet av uka. 

Ifølge psykiater Jørgen Bramness, som ga ut boka hva er AVHENGIGHET i 2018, og som Øye har intervjuet til boka si, er ikke nordmenns alkoholkonsum det største problemet. 

– Han sier at nordmenn drikker totalt sett ikke så mye i forhold til mange andre land i Europa, men at det er måten vi drikker på som er et problem, presiserer Øye.

Savner et tydelig søkelys på alkoholens konsekvenser

Øye mener at vinmonopol og strenge forbud ved siden av at alkoholreklame siver inn over alt, er forvirrende. 

–  Vi har vinmonopol og strenge forbud mot alkoholreklame på den ene siden. På den andre siden har vi “markedsføringen” av alkohol via influensere, avisartikler og bloggere. 

– Influensere viser riktignok nok mer enn før fram alkoholfrie alternativer til vinene, men jeg savner et tydeligere søkelys på hva alkoholen faktisk kan gjøre med oss – og noen anbefalinger om å redusere bruken. 

Øye trekker også fram paradokset i at restauranten Hygge på Gjøvik i fjor måtte endre logoen fordi Y-en i Hygge var formet som et drinkglass.

– Det er et stort gap mellom influensere som kan snakke om og vise fram alkohol på sine plattformer, samtidig som Vinmonopolet og myndighetene nesten har mistet modernitetens rolle. 

En hjelper for andre alkoholavhengige

Gunn-Helen Øye merket ganske tidlig etter at hun hadde vært på avrusning at venner og kjente kom til henne for å be om hennes hjelp og erfaringer for andre de var bekymret for. Hun bestemte seg med tiden for å bli en hjelper. 

– Jeg kjenner lusa på gangen, som det heter. Jeg vet hva det mennesket sier, og hvilken fasade hen gjemmer seg bak. Det er betryggende for en som står i det å møte en som har vært på akkurat samme sted. 

Øye har i mange år vært sponsor i selvhjelpsgrupper. Tidligere var hun også rusrådgiver på Diakonhjemmet i Oslo. 

– Å være sponsor betyr å være en fadder. Jeg følger opp personer som er alkoholavhengige. 

Følsomhet og sensitivitet for avhengighet

Forfatteren har i et tidligere intervju med Magasinet Psykisk helse sagt at hun har en oppfatning om at de som er avhengige ofte er følsomme personer. I de 30 årene Øye har vært tørrlagt, har hun møtt mange tørrlagte som er følsomme og høysensitive. 

– Flere bærer på livssmerter. Sensitive personer tåler mindre og bukker lettere under for rus. Forskninga støtter også denne teorien, understreker Øye. 

Hun definerer også seg selv som høysensitiv. 

– Hvis jeg hadde vært barskere og ikke så sensitiv som jeg er, hadde jeg nok tålt livssmerten min bedre. Det er ikke sikkert at jeg hadde hatt noe av det i det hele tatt.

Øye skifter toneleie og forteller på humoristisk vis hvordan en av venninnene hennes påpekte personlighetstrekket hennes. 

– Hun ringte meg fra India her om dagen og sa Hei Gunn-Helen, jeg skal aldri ta deg med til India, for det er du for følsom for, men du kan komme til Sri-Lanka, det går bra. 

Med et smilende blikk og en standhaftighet i stemmen forteller hun at hun tar i bruk sensitiviteten på en best mulig måte i hverdagen. 

– Nå bruker jeg min høysensitivitet til et pluss. Og jeg gleder meg til hver dag jeg står opp og får leve livet, avslutter Øye. 

Lege og TV-profil Wasim Zahid har hatt sin andel nedturer. Han har lært aller mest av nedturene i privatlivet.

Wasim Zahid er lege, og spesialist i indremedisin og kardiologi. Og kanskje er han mest kjent for mange som lege i NRK-programmet Hva feiler det deg? Selv om han er konstant overarbeidet og sliten, mener han likevel at han er i verdens beste yrke. Han har også hatt sin andel med nedturer, spesielt i kjæreste- og ekteskapsrelasjonen. Men han har med tiden lært å se ting fra sin partner sitt perspektiv.   

Hva var grunnen til at du ville bli lege?

– Jeg har hatt lyst til å bli lege helt siden jeg var et lite barn. Men den ideen og interessen ble nok plantet av foreldrene mine. Jeg er glad de gjorde det, fordi for meg er dette verdens beste yrke.

Hvordan ser en vanlig arbeidsdag ut for deg?

– Dagen min er ganske variert, og vi har ulike funksjoner fra dag til dag. Noen dager står jeg og opererer hele dagen, andre dager er det pasientkonsultasjoner på poliklinikken. Jeg har også svært syke pasienter på intensivavdelingen, og ellers pasienter som er innlagt for andre ting på sengepostene. Fellesnevneren er at det handler om kontakt med andre mennesker.

Hva gir deg glede i arbeidshverdagen din?

– Det er mange ting. De hyggelige kollegaene mine. Mentalt stimulerende og interessant arbeid, og evnen til å kunne hjelpe andre i nød.

Hva synes du er mest utfordrende i jobben som lege?

– Vi har mange kompliserte pasienter, men det er jo også da det er mest spennende. Det er svært interessant å ha faglige diskusjoner med kolleger for å løse pasientens problemer, og finne frem til best mulig behandling. Men, i blant lykkes vi dessverre ikke, og det å ikke kunne hjelpe en pasient er alltid vanskelig.

Hva gjør du for å finne balanse i en hektisk hverdag?

– Det er jeg nok dessverre ikke spesielt flink til, og jeg er kronisk overarbeidet og sliten. Men å sitte i sofaen, sammen med kona, og se på britiske TV-serier er utrolig deilig og avslappende.

Hva skulle du ønske du visste da du var 16, som du vet nå?

– Jeg vet ikke. Jeg var ikke spesielt klok som sekstenåring, og føler det egentlig på samme måte fortsatt.

Hvilken nedtur har du lært mest av?

– Forholdet til partner/kjæreste/ektefelle er i grunn nokså delikat. Man har sine oppturer og nedturer. Jeg har med tiden lært viktigheten av å virkelig se ting fra partnerens perspektiv. Å såre kjæresten sin gir ingen god følelse etterpå. Snarere kan det føre til vonde perioder og nedturer. Jeg har hatt min andel av slike, og har skjønt viktigheten av å virkelig se min partner og hennes behov.

Hva hører du på for tiden?

– Lord Huron. Sårt og vakkert. Hør på sangen «I lied». Det er mye klokskap der.

Hvem er ditt forbilde?

– Ingen spesielle.

Du har en ledig time tidlig på kvelden. Hva bruker du den til?

– Duolingo, YouTube, lese bok og å fikle med kamera.

Tre kvinner å merke seg for framtida

– Min datter og mine nieser, håper jeg.

Hvis vi kan forutse når vi er opplagte, når vi er irritable, når vi er blide og når vi trenger tid alene, så blir alt mye enklere.

Hvordan få bedre helse, få mer ut av trening, prestere best mulig, hvile best mulig, forebygge utbrenthet, vite når kroppen er i endring, når det er lettest å bli gravid og når du bør gå til legen for å bli undersøkt? Dette er noe Mathilde Okkenhaug Pilskog er opptatt av. Hun er fysioterapeut, og har skrevet boken Syklusboka – fra skam til styrke. Hvordan bruke de fire fasene i en syklus til din fordel.

Pilskog mener de fleste av oss kan ha nytte av å lære mer om syklusen vår, og hvordan vi kan jobbe med den i stedet for mot den.

– Hvorfor har ingen sagt dette til oss?

Ideen til en bok om dette temaet kom da Pilskog gikk gravid for rundt tre og et halvt år siden.

– Jo mer jeg leste om syklus, jo mer spurte jeg meg selv: Hvorfor kan jeg ikke mer om dette? Hvorfor har ingen sagt dette til oss?  

Pilskog jobber med kvinnehelse i jobben som fysioterapeut, og hun mener at kunnskap om syklus er svært underkommunisert.

– Jeg gikk mye på prevensjon før jeg ble gravid. Jeg har hele tiden tenkt at syklusen min var dum, den var for kort, og derfor skulle jeg dekke den til med prevensjon. I ettertid har jeg tenkt: Hvorfor gjorde jeg det? 

Mer flat på prevensjon

Som mange andre kvinner gikk Pilskog på prevensjon i mange år uten egentlig å tenke på hva det er som er hennes unike syklus og hvordan kropp og hode fungerer uten det. 

– En oppdager seg selv på nytt ved å gå av prevensjon for en stund. Ja, jeg kan få noen triste følelser når jeg ikke har prevensjon innabords, men jeg har mange flere topper og kjenner meg mer lykkelig nå. Det kan være mange årsaker til det, men jeg var mye mer flat før. 

Pilskog trekker videre fram noe av det hun tenker er det viktigste med å prøve å gå av prevensjon for en periode:

– Kvinner skal forstå at det ikke er noe galt med deres psyke. Å føle at det er mørkt rett før menstruasjonen handler om at disse følelsene er reelle med tanke på hormonene som svinger. Det er mange som har det veldig kjipt, men som ikke trenger å ha det. Det er grep kvinner kan ta for å gjøre perioden mye bedre. Kunnskap om egen syklus er kvinnens ubrukte potensial. 

Logging av syklus

Hvordan kan man bruke syklus til sin fordel? 

– Det aller første en bør gjøre, er å begynne å logge syklus. Husk at prevensjon kan kamuflere en del, så for noen kan det være aktuelt å gå av en periode for å bli kjent med egen kropp. Alle kvinner er forskjellige. Vi kan ikke si at alle føler seg på topp under en eggløsning, for det er noen som går i kjelleren også. Det som er viktig, er å finne ut hvordan en selv er i de ulike fasene.

Hun forteller at en bør logge syklus i hvert fall i tre måneder for å få et ordentlig overblikk. Hun understreker at det ikke bare bør være fokus på smerter i registreringa.  

– Positive trekk en kan oppleve i de fire fasene som en menstruasjonssyklus består av, bør også logges. Å legge til rette i eget liv er lettere når en for eksempel vet hvor produktiv en er på jobb i de ulike fasene. Det gjelder også søvnbehov og hvor mye energi en har på trening. Logginga gjør at en mye lettere ser variasjonene i formen i sammenheng med hvilken fase i syklusen en er i. 

Mulige underliggende sykdommer er et annet viktig argument for å gå av prevensjon i en periode, forteller Pilskog: 

– Hvis en for eksempel har endometriose eller polycystisk ovariesyndrom, er det den  eneste måten å finne ut av det på. Eller om en har trent for hardt i noen år, noe som i ytterste konsekvens kan føre til at en ikke har menstruasjon i det hele tatt. 

Syklus påvirker humør

De ulike fasene i en menstruasjonssyklus handler om mye, blant annet variasjoner i humør, sexlyst, energi og appetitt, og søvn- og sosialiseringsbehov. I boka beskriver Pilskog hvordan humøret kan svinge. 

Når man har menstruasjon, kan humøret stige, i takt med at østrogennivået øker litt. Hun forklarer at østrogen fører til at vi kan ta opp mer av lykke- og velværehormonet serotonin.

I perioden etter at blødningene er ferdig, er vi på vei inn i eggløsningsperioden. Dette er en periode der mange opplever å ha mye energi. Denne ekstra energien kan en bruke både i jobb og fritid. Her understreker Pilskog samtidig at det ikke er alle som kjenner seg lykkelige. Noen har tøffe dager i forkant av eggløsning, poengterer hun i boken.

Etter eggløsning vil mange oppleve at de premenstruelle symptomene øker fordi progesteronnivået stiger. Det kan være den verste fasen psykisk for mange, skriver Pilskog. Hun skriver at progesteron kan ha en beroligende effekt, så for noen er dette en tid der de faktisk sover bedre. Hun skriver også at fordi dannelse av kortisol prioriteres fremfor progesteron under stress, så kan det øke stressresponsene og gjøre det vanskeligere å bearbeide følelser.

Dette kan være godt å vite for deg som lett blir trigget i denne perioden. Bruk informasjonen til å legge til rette for at det er mindre stress. Kanskje vil det si at du prioriterer naturen mer, legger deg tidligere og ikke setter i gang med nye prosjekter akkurat på dette tidspunktet, påpeker hun. 

I tiden før menstruasjonen er østrogennivåene på bunn. For mange betyr det at brystene er ømme og magen er oppblåst. Noen har kanskje allerede begynt å få menssmerter og kanskje smerter i ledd. Mange vil også kjenne at de blir lettere irritert og får redusert selvtillit i denne fasen, skriver hun. For en del er dette perioden der den sosiale aktiviteten kan være lav.

Det femte vitale tegnet

Menstruasjonssyklusen er en refleksjon av kvinners generelle helsetilstand. Det kan brukes som det femte vitale tegnet sammen med blodtrykk, puls, temperatur og respirasjon, skriver Pilskog.  

– Jeg tror at mange leger fortsatt ikke har skjønt viktigheten av å etterspørre  informasjon om det. De kunne ha brukt informasjonen om menstruasjonssyklus til å finne sammenheng mellom plager og sette diagnose. En annen utfordring er at selv de som kjenner sin egen syklus, kan møte helsepersonell som ikke tror på det de sier. 

Pilskog snakker om disse temaene ut fra mange års erfaring som kvinnehelsefysioterapeut ved den tverrfaglige helseklinikken Asker Kvinnehelse, hvor hun også er deleier. 

– Jeg kan snakke med pasienter hvor jeg spør hvordan det står til med menstruasjonen. Da kan de i en bisetning si at de ikke har hatt den på tre måneder. Hvis du ikke har hatt mensen på tre måneder, og du normalt sett har den en gang i måneden, er det et tegn på at noe er galt. Da skal en egentlig gå og sjekke seg. Vi har ikke i stor nok grad blitt fortalt om hva som kan skje med kroppen under menstruasjon. Hvis blødningene for eksempel blir større, så kan det være noe som har skjedd – det kan være alvorlige bakenforliggende årsaker. Altfor få kvinner sitter med denne kunnskapen. 

Syklusen påvirker søvn  

Noe mange ikke vet, er at søvn blir påvirket av endringer i hormoner og menstruasjonssyklus. 

– Kvaliteten på søvn varierer med hvor du er i syklusen. Jeg sover kortere under eggløsningsperioden, men jeg trenger heller ikke så mye søvn akkurat da. Før kunne jeg bli stresset av det. Jeg er kreativ i eggløsningsperioden, og når jeg går og legger meg, får jeg gjerne mange ideer, forteller Pilskog.

– Før lå jeg og tenkte over ideer og hvordan jeg kunne sette dem ut i livet. Da falt jeg ikke til ro og kunne få panikk fordi at jeg ikke klarte å sove. Nå står jeg heller opp og skriver ned ideene mine. Når jeg da legger meg igjen, får jeg sove. Det gjør ofte ikke noe om jeg får en time mindre søvn, for jeg vet at i eggløsningsperioden har jeg mer energi. 

La arbeidsgiver legge til rette

Pilskog mener det ville være en god idé om arbeidsgivere la bedre til rette for at kvinner kan jobbe i samsvar med syklusen. Hun peker på fleksitid som en enkel måte å tilrettelegge på.

– Da tillater en at kvinner kan jobbe hardere i de periodene de har mer energi og er produktive, og at de kan jobbe litt mindre i de periodene de trenger ekstra hvile.

Hun peker på at det er lettere å gå i kjelleren hvis en ikke tar hensyn til hvilke perioder en har mye og lite energi.

– Vi kan ikke bare dure på. Kvinner har ikke en 8 til 16-klokke. Hele arbeidslivet er lagt opp til hvordan menn jobber best. De har en 24-timers syklus, mens kvinner i gjennomsnitt har en 28-dagers syklus. Likevel spinner vi hele tiden, og føler oss late om vi legger oss ned på sofaen. Det kan ha mye for seg å gå ut av hamsterhjulet og se på hvordan en legger opp livet sitt. Og så er det selvsagt andre saker som spiller inn, som for eksempel at kvinner gjør mer i hjemmet, avslutter hun.

Hani Hussein tror det er mye makt i å se flere kvinner som henne selv på scenen. Hun har særlig ett råd til andre kvinner som vil drive med standup og komedie.

Hani Hussein er mange ting: komiker, tidligere FN-ansatt, fotball- og filmentusiast – og hun er opptatt av representasjon og inkludering. I komikerbransjen er det mangel på mangfold, av både kvinner og minoriteter, og for hver nye kvinnelige komiker kan Hussein navngi omtrent ti mannlige. Hun har tro på at det å se flere kvinner som henne selv på scenen vil bidra til mer mangfold i bransjen. 

Du har en bachelorgrad i afrikastudier fra NTNU og har jobbet som rådgiver i Somalias FN-delegasjon i New York. Hvordan ble du komiker?

– Jeg var komiker etter afrikastudier, men før FN. Jeg tok egentlig bachelorgraden min fordi jeg ville studere, men jeg visste ikke helt hva jeg ville bli. Så da gikk jeg på NTNU.no og så stod afrikastudier øverst. Så brukte jeg tre år på å tenke, og konkluderte med at jeg skulle bli komiker – og det er tre byer jeg anser som hovedsteder for standup; London, New York og LA. Jeg følte for New York. Jeg tenkte, Hvordan kan jeg komme til New York? Og da ble det FN. Jeg dro til FN for å kunne gjøre open-mics i New York.  

Hva er én ting du har med deg fra din erfaring som rådgiver i FN-delegasjonen?

– At jeg faktisk kan få til hva som helst. Det er så absurd å sitte på Skullerud i Oslo, og være sånn, jeg tror jeg vil flytte til New York og jobbe i FN. Det er såpass absurd, så det at jeg klarte det i så ung alder fikk meg til å innse at shit, big things are possible.    

Hva er én ting du skulle ønske folk visste om det å jobbe som komiker?

– For det første, at det er overraskende lett. Terskelen for å prøve seg er veldig lav, du må bare finne en scene og så kan du gjøre det. Det andre er at det krever ekstremt mye arbeid. Så det er lett å starte, men det er veldig vanskelig å opprettholde.

I høst så vi deg på skjermen i Ikke lov å le på hytta. Hvordan har det vært å delta her?

– Det var både gøy og forferdelig. Som komiker er alt du vil å få folk til å le. Og å være i et rom med mange komikere betyr vanligvis kjempegod stemning, vi ler og normalt kan jeg få selvtillitsboost av å treffe kollegaer, men når premisset er å ikke le – det er bare vondt. Men det var en fin hytte da, det skal sies. 

Du har beskrevet komikerbransjen som mannsdominert og hvit. Har du noen tanker om hva som skal til for å få mer mangfold i bransjen?

– Det er gøy å gi meg kred for det som om det er en original observasjon, for det er veldig åpenbart, er det ikke? Jeg tror en måte å få mer mangfold på er å aktivt prøve å rekruttere på måter man ikke har gjort tidligere. Og at folk som meg fortsetter å gjøre standup og komedie, slik at man ser forskjellige mennesker i forskjellige settinger. Da kan kanskje flere tenke, jeg visste ikke at det var et alternativ, kanskje jeg kan gjøre det?

– Å se mangfold har mye makt. Folk er veldig flinke til å trekke koblinger, så det trenger ikke å være en som er identisk med deg selv. Hvis det bare er en som deler noe med deg, så kan man dra det ganske langt. Man trenger bare å finne den ene fellesnevneren man har, men hvis alle man ser er hvite menn, så er det veldig vanskelig å trekke den koblingen. 

Var det sånn du opplevde det med ditt eget komiker-forbilde, Hasan Minhaj?

– Ja, det var han som fikk meg til å innse at dette var noe jeg kunne gjøre og han er en indisk mann som er vokst opp i Davis, California, og som er ti år eldre enn meg –  men han er muslimsk. Du må bare finne den ene tingen til felles, og det var nok for meg til å begynne. 

Hvordan føler du selv at du har blitt tatt imot i komikermiljøet?

– Ganske bra egentlig. Standup gjøres såpass ofte og man møter de fleste veldig mange ganger, og ser utviklingen til hverandre, og når man ser hverandre gjøre det bra på en scene, så er det sånn ok greit, kanskje det ikke er min humor, men jeg kan respektere innsatsen de har satt inn. Det er kanskje det jeg har fått. Jeg snakker ikke alltid om de samme tingene som andre komikere, men jeg føler at de har fått respekt for prestasjonene mine. Så jeg føler at jeg har blitt ganske godt tatt imot egentlig. 

Det ryktes at du er Norges mest lidenskapelige Arsenal-fan…

– Jeg elsker Arsenal og Martin Ødegaard. Folk spør meg, er det en drøm som har kommet i oppfyllelse å være komiker? Nei, den drømmen i mitt liv er at Martin Ødegaard er Arsenal-kaptein. Jeg elsker Martin Ødegaard og Frida Maanum – hun spiller for kvinnelaget til Arsenal, og er dritgod. 

Så du følger med på begge kjønnene i fotball?

– Ja, jeg har fulgt med på herrene mye lenger, men jeg har fulgt med på de store mesterskapene til damene, EM og VM, de siste ti årene. Men noe skjedde ved EM i 2022 i England – det var bare helt sinnssykt å se. Da Frida Maanum dro til Arsenal, stod jeg på Latter og skulle gjøre standup, og så sa jeg til Jonna Støme, jeg har hørt noen rykter om at en norsk jente skal til Arsenal, og så svarte han, det er kusina mi. Så verden er liten. Jeg ser nok mest på herrefotball, men den eneste gangen jeg har sett fotball live på Emirates Stadium, hjemmebanen til Arsenal, var i fjor og da så jeg damene spille mot Tottenham. Det var faktisk en av de beste dagene i livet mitt. Først så jeg damelaget til Arsenal knuse Tottenham 4-0, og så dro jeg på standup-showet til Hasan Minhaj på kvelden. Det blir ikke mer Hani-dag enn det!

– Og da Frida Maanum kom på banen, så ble alle på Emirates Stadium helt ville – for en jente fra Stabæk! Det var helt sykt. Jeg fikk frysninger, jeg. 

Hva fascinerer deg sånn med fotball?

– Hva er det som ikke er fascinerende? Jeg har tenkt lenge på hva det er som fascinerer meg, og sannheten er at det bare er følelser. Det er så mange følelser i 90 minutter. Når kampen starter så vet du ikke hvordan den ender. Du kan ha all mulig statistikk, men det går ikke an å vite hvordan det ender. På 90 minutter kan hva som helst skje, og når kampen er over, så ser du elleve personer som er ekstremt glade, og elleve personer som er ekstremt lei seg. Og hvis det blir uavgjort så er alle skuffa eller noen er glade, så heller ikke det er kjedelig.  

Har du spilt fotball selv?

– Ja, jeg spilte fotball fra jeg var liten til tredjeklasse på videregående, så det var ganske lenge.

Hvilke samfunnstema er du opptatt av?

– Representasjon og inkludering. 

Hva hører du på for tiden?

– Jeg skal prøve å ikke være for basic og si Taylor Swift og Beyoncé, fordi jeg akkurat har sett filmene deres – begge var fantastiske. Jeg hører på veldig mange podkaster, og det går veldig mye i film-podkaster. I USA på denne tiden av året er det mange prisutdelinger, så da liker jeg å høre hvilke filmer som er de beste og de dårligste av 2023. Og selv om vi henger noen måneder bak, så liker jeg å høre på de samtalene og telle ned dagene til jeg selv kan se de filmene de snakker om. 

Så du er en stor filmentusiast også?

– Kjempestor filmentusiast. Det beste med å være frilanser nå er at jeg kan se filmer klokken ett på en tirsdag. Jeg så den nye Martin Scorsese-filmen – den varer i tre og en halv time. Da kan jeg se den fra klokken ett til halv fem, og så gå på show på kvelden. Det er fantastisk. Og om jeg skal anbefale én film fra dette kalenderåret, så vil jeg anbefale Past Lives som er på kino nå.  

Hva skulle du ønske du visste som 16-åring, som du vet nå?

– Det er vanskelig fordi da jeg var 16, ble jeg for første gang introdusert for standup som en kunstform, det var da øynene mine åpnet seg for det, men jeg tenkte ikke på at jeg kunne gjøre det selv. Så en liten del av meg har lyst til å si til den 16-åringen, hallo, bare start! Men samtidig er jeg fornøyd med hvordan ting ble.

– Men jeg var 16 i 2011, så jeg ville faktisk sagt til meg selv, sett penger på at Leicester vinner Premier League om fem år. Å, jeg hadde blitt så rik! Jeg kunne tjent millioner.  

Hvilken nedtur har du lært mest av?

– Å gjøre det skikkelig dårlig på en standup scene. Det var i Bergen, og første gangen det gikk skikkelig dårlig for meg. Og så skulle jeg hjem til Oslo og gjøre standup tre dager etterpå, og det at jeg gjorde det igjen tre dager etterpå og at det da gikk bra, fikk meg til å innse at det er greit å anerkjenne når det går dårlig og at det er kjipt, men man kan også gå videre. Jeg kommer faktisk ikke til å dø. Folk sier ofte, hvordan tør du å gjøre standup? Men altså, hva er du på ekte redd for? Det verste som skjer er at det går dårlig. Og det fine med standup er at du gjør det igjen og igjen.

Hva er ditt beste råd til andre kvinner som vil lykkes som komikere?

– Å, bare gjør det! Du kommer til å være dårlig i starten, alle er dårlige i starten, men hvis man bare gjør det mange nok ganger, så blir man god. Det er så mange unge gutter som prøver seg, og de er alle forferdelige. Nei da, de er ikke det – veldig mange er veldig flinke, men det er veldig få ræva kvinner. Alle blir gode til slutt med øvelse. 

Opplever du at det er flere menn som prøver seg enn kvinner?

– Absolutt. 100 prosent. For hver nye kvinnelige komiker jeg kan navngi, så kan jeg sikkert navngi ti menn. Og hvis du tar utlendinger, så er det ingen.

Tre kvinner å merke seg for framtida

– Frida Maanum. Min NRK-kollega Aida Khorami, som jeg synes er veldig flink. En fotograf som heter Xin Li, som blant annet tok albumcoveret til Aurora sitt album og som også jobber i NRK. Og min manager, Wilde Siem. Hun kommer til å ta over underholdningsbransjen de neste årene. Hun har fått til så mye de årene hun har vært i bransjen og imponerer stort. Og så vil jeg legge til Rania Iraki, som blant annet skal lede en monolog-kveld på Cosmopolite hvor alle inntektene går til Palestina.

Frykt og skam er hovedkilden til psykiske lidelser, sier psykolog Nadia Ansar. Nå tar hun et oppgjør med kulturen hun har vokst opp med.

 – Jeg er så fed up av en kultur drevet av frykt og skam, og som spiller folk opp mot hverandre og gjør at folk føler seg fanget.

ALTSÅ møter Nadia Ansar, psykologspesialist med doktorgrad, i barområdet på Amerikalinjen. Hun er en dame med bestemte skritt og en tydelig stemme. Når hun snakker, er det lett å se for seg psykologen som står på scenen og holder foredrag foran store folkemengder. Men det har ikke alltid vært sånn, forteller hun og innrømmer at det fortsatt ikke faller henne mest naturlig å ta ordet. I store deler av livet har hun vært stille. Og redd. Gamle bilder av Ansar viser en krumbøyd jente med blikket vendt nedover.

 – Når jeg ser på den jenta, så ser jeg hvor redd hun har vært, hvor stille hun har vært, hvor oppslukt hun har vært av å overleve. For henne har det handlet om; pass på at du ikke havner i helvete, pass på mamma og pappa, pass på at du er lydig og flink på skolen.

I boken Min skam som ble utgitt i høst, gir Ansar et rikt innblikk i sin oppvekst og historie. Som psykolog har hun i lang tid snakket om følelser fra en profesjonell rolle, men det at hun nå prater om egen skam og sårbarhet i offentligheten, er å gå i rake motsetning av hva hun har vokst opp med.

Hovedkilden til psykiske lidelser

Som norsk-pakistaner i innvandrermiljøet i Groruddalen, vet Ansar hva det vil si å vokse opp i en kultur som stiller strenge krav. Hun vet hva det vil si å skulle adlyde Allahs ord, adlyde familiens overhoder, å skulle være kvinne og barn på riktig vis, og å frykte Guds konsekvenser dersom man ikke adlyder.

– Det blir et system som spiller på frykt og skam. Vi vet at det er hovedkilden til psykiske lidelser, forteller Ansar. 

Hun er opptatt av at kilden til psykiske lidelser ligger i emosjsonsunngåelse. Det vil si at vi unngår følelsene våre når vi ikke får lov til å føle det vi gjør, og vi ikke har et språk for å uttrykke dem, eller evne til å forstå og håndtere dem. Hun påpeker at det er en kultur som spiller på følelser, men samtidig finnes det ikke noe språk for følelsene. 

 – Det som skjer når du ikke har et språk for følelser, er at følelsen eier deg mer enn du eier følelsen. Det er skummelt når frykt og skam blir den underliggende drivkraften bak valgene vi tar uten at vi er klar over det.

Selv var Ansar nylig på besøk i moskeen. Når hun går dit nå, er det med et sosialantropologisk blikk, forteller hun. Her ble hun vitne til en imam som sa; hvert minutt barna bruker foran dataspill, er et minutt mindre i Guds tjeneste. Det er denne type fryktbasert tilnærming Ansar ønsker å ta et oppgjør med. 

– Da er det frykten for å havne i helvete som styrer valget om hvordan foreldre oppdrar barna, uten at de har noen bevissthet om det.

Et oppgjør med kulturen

I dag har Ansar en spesialisering i emosjonsfokusert terapi for foreldre, en terapiform som fokuserer på og jobber med følelser når de er aktivert i oss, og i fjor fullførte hun en doktorgrad i samme metode. Hun er opptatt av at foreldre spiller en viktig rolle i at færre barn skal slite psykisk, men hun er også opptatt av at foreldre er ofre for den samme kulturen som spiller på frykt og skam.

– Det finnes ikke umotiverte foreldre. Det finnes bare rådville, håpløse, skamfulle, redde og fortvilte foreldre, som trenger å bli møtt med empati og forståelse, mener Ansar.

– Det er kulturens forventninger og rammer som jeg vil ta et oppgjør med, og ikke menneskene som er fanget i denne ukulturen, presiserer hun.

Hun forteller at skam gjør at vi blir redde for å dumme oss ut, skille oss ut, å bli ekskludert og luket ut fra flokken. Skam gjør at vi blir redde for å bli sett. 

– Når vi skammer oss, så gjemmer vi oss.  

– I 32 år har dette vært helt hemmelig

– Jeg vet hva hemmeligholdelse gjør med et menneske, presiserer Ansar. 

I Min skam forteller hun om et seksuelt overgrep hun ble utsatt for av en familievenn da hun var seks år. Hun kjente på en overveldende følelse av skam og unnlot å fortelle det til noen ut av frykt for hva som ville skje. Da hun var 22 år fortalte hun det for første gang til kjæresten sin, Abid Raja, og deretter tok hun mot til seg, og fortalte det til noen familiemedlemmer. Ansar forteller at familiemedlemmene konkluderte med at overgrepet ikke kunne ha skjedd.

 – Da fikk jeg bekreftet mitt verste mareritt. Det er ingen som tåler min smerte og jeg hadde all grunn til å holde kjeft, forteller Ansar. 

Det tok henne totalt 17 år å fortelle om overgrepet. Da hun ikke ble trodd, tok det henne 15 nye år før hun våget å fortelle om det på nytt.

 – Det er 32 år, det. Jeg er 44 år nå. I 32 år har dette vært helt hemmelig, forteller hun. 

Ingen visste om overgrepet, bortsett fra Abid Raja, og familiemedlemmene hun fortalte det til. 

 – Skammen fikk tid til å mørne seg og bli til en giftig cocktail på innsiden, som over tid holdt på å kvele hele meg, deler Ansar.

Det å ikke bli tatt imot av sin familie da hun åpnet opp om overgrepet, har Ansar opplevd som noe av det mest smertefulle i sin oppvekst.

– Jeg er opptatt av at det viktigste er ikke det som skjer, men det som skjer etterpå, forteller Ansar. 

– Jeg har blitt så utrolig opptatt av hva det gjør med et menneske å ikke bli trodd. Jeg har kjent på hvor mye det kostet meg å være åpen, og hvor skadelig det var å ikke bli trodd når man først forteller om noe som er så skambelagt.

Hennes budskap til de som lytter, er å prøve å tro på de som deler.

– Folk lyver ikke om vold og overgrep i barndommen, sier hun. 

Et språk for følelser

Det er på et seminar i emosjonsfokusert terapi i Bergen at Ansar selv får et vendepunkt i sin egen historie. Foredraget hun skal høre har tittelen Det er noe grunnleggende galt med meg. I ryggen har hun spesialistutdanning i klinisk familiepsykologi, hun har fått mange skussmål og gjør det bra faglig. Mannen på scenen begynner å prate med tykk bergensdialekt. I én time snakker han om skam. Han snakker til en forsamling med flere hundre mennesker, men for Ansar føles det som om han snakker til henne.  

– Han nevner ikke kultur med ett ord, han har ingen kompetanse på kulturelle utfordringer og problemer, likevel er det som om han snakker til meg, forteller hun.

Selv om hun allerede har oppnådd det man kan ønske seg som psykolog, bestemmer hun seg der og da; hun skal ta en ny spesialistutdanning, nå i emosjonsfokusert terapi. Utdanningen jobber med følelser, og en del av kravene er at man må gå i gruppe- og individualterapi. 

– Frem til da hadde jeg vært i to terapiprosesser. Jeg hadde skjult alt og var livredd for å bli avslørt for at jeg ikke var skikket til å være psykolog på grunn av oppveksten min. 

Tidlig i ekteskapet opplevde Ansar en økende kontroll i sitt forhold med Abid Raja, men på jobb som psykolog, snakket hun om vold og tvangsekteskap. 

– Jeg turte ikke å fortelle om det jeg opplevde hjemme. Jeg syntes det var så flaut, forteller Ansar.

Det har tatt henne to spesialiseringer, en doktorgrad og 200 timer med terapi for å få et språk for følelser og alt det som har foregått inne i henne. 

– Det er ikke veldig lett å få det, skjønner du, spøker hun.

I doktorgraden i emosjonsfokusert terapi, bestemmer hun seg for å fokusere på foreldre.  

– Hvorfor valgte jeg å fokusere på foreldre? Nettopp fordi det koster så mye mindre. Tenk deg hva det betyr for samfunnet å forebygge psykiske lidelser hos barn gjennom å styrke foreldrenes emosjonelle kompetanse, fremfor å reparere syke voksne.

Mannen som offer

Ansar er opptatt av at også mannen er et offer for den samme kulturen som spiller på frykt og skam. I en patriarkalsk kultur er mannen overhodet, forhøyet over kvinner og barn. Da er det lett å tenke at han er roten til problemet, forklarer hun.

– Jeg er opptatt av at vi må slutte å lage de forenklede historiene om at kvinnen er offer og mannen er ond som påfører kvinnen all elendigheten, mener Ansar.

Mannen er presset inn i den samme kulturen, påpeker hun. Han står også i møte med ekstremt høye forventninger til å lykkes med utdanning, jobb, å skulle stille opp for familien, sende penger til storfamilien i utlandet, og forsørge familien med hjemmeværende kone og derfor med dobbelt økonomisk ansvar. 

– Og så kommer de hjem, utslitt, fortvilet, frustrerte og kjempedårlige utgaver av seg selv. Ikke fordi de er onde, men fordi at også de er drevet av de samme følelsene – frykt og skam, presiserer hun. 

Sammen med ektemannen Abid Raja har Ansar jobbet med å frigjøre seg fra de kulturelle forventningene og å bryte ned tabuer. Hun forteller at hun på mange måter fant sin frihet gjennom ektemannen sin frihet. 

– Veien til min frigjøring gikk gjennom Abid, men det er ikke hele sannheten. Når jeg først kom gjennom han og fikk min frihet, så skjønte jeg at jeg fortsatt har min egen terapiprosess å komme gjennom, påpeker Ansar. 

– Da Abid, for eksempel, ikke lenger brydde seg om hva jeg gikk kledd i eller hvor mye hud jeg viste, så slet jeg fortsatt med det selv, forteller hun. 

Ansar forklarer at de kulturelle kodene lager emosjonelle sår som blir vanskelig å bli kvitt, selv om man ytre sett har blitt fri. 

– Når ting først ble bra, så skjønte jeg at jeg ikke lenger trengte kultur eller foreldrene mine lenger til å pålegge meg disse kravene, for alt hadde jo blitt internalisert. 

Hun forteller at dersom vi blir frigjort fra det patriarkalske grepet, kan det være vanskelig å virkelig bli frigjort om vi ikke gjør jobben med oss selv, og vår egen frykt og skam.

En lukket kultur

Ansar opplever at hennes historie om overgrep, frykt og stillhet, rammer mange flere enn vi våger å tenke. Når hun tenker tilbake på nærområdet, på venninner og barna i oppveksten i Groruddalen, så husker hun den gjennomgående redselen.  

 – Jeg hørte ofte om overgrep, om vold og kriminelle handlinger, om foreldre som satt i fengsel, tabu, hemmeligholdelse, stillhet. Ikke fortell noe til foreldrene. Som voksen kan jeg skjønne hvor redde vi må ha vært. Som barn var det bare en del av hverdagslivet.

Ansar beskriver det som en boble der fysisk og psykisk vold, var vanlig. Hun innrømmer at det høres skandaløst ut, men også overgrep forekommer oftere enn vi våger å tenke, og mørketallene er høye.

 – Det er helt sant, understreker hun. 

 – Dette var helt vanlige historier for barn der å snakke om. Det er rart, for det man snakker om hver dag blir på en måte normalisert.

Det finnes ingen konkret statistikk som viser at det er flere overgrep i innvandrermiljøer enn i andre miljøer, forteller Ansar. Hun påpeker at Stovner politidistrikt har slått alarm fordi flere rapporterer og snakker om overgrep nå, men det betyr ikke nødvendigvis at tilfellene har økt, mener hun. Det kan også bare bety at flere tør å melde ifra. 

– Magefølelsen min sier at det er like mange tilfeller av overgrep og vold i innvandrermiljøer, men at mørketallene er høyere, nettopp fordi det er så stort tabu knyttet til det å gå ut og fortelle om det som foregår hjemme.

– Det er større lojalitetspress i ikke-vestlige og kollektivistiske miljøer. Det vet vi i forhold til det å adlyde Allahs ord, å måtte dra til moskeen hver helg og å frykte Guds konsekvenser ved å ikke adlyde ham og foreldrene, påpeker Ansar.

En integrering som går nedover

Noe av grunnen til at Ansar er opptatt av å peke på de delene av kulturen hun har vokst opp i som er skadelige, er fordi hun selv ser en økning i religiøse og konservative holdninger rundt seg.  

– Da jeg gikk på videregående, så jeg ingen damer med hijab. Nå er det et helt vanlig syn, mener hun.

Som ungdom gikk Ansar og venninnene hennes på burgersjappe. Det var ikke snakk om halalkjøtt eller hijab den gang. Etterhvert har venninner rundt henne blitt mer religiøse, forteller Ansar. Livene deres har blitt innsnevret med lover og regler om blant annet halalkjøtt, og tildekking av hår og hud.

– Jeg merker at flere og flere blir konservative med tiden. Og så merker jeg at mange som gifter seg med sine søskenbarn sier at det er arrangert, men det er ingen som snakker høyt om at de kan ha blitt tvunget inn i ekteskap som de ikke har valgt frivillig, men hvor de har kjent på at de ikke har noe valg.  

Ansar påpeker at ikke-vestlige kvinner gjør det bedre i høyere utdanning enn snittet for norske kvinner.

– Det er sinnssykt imponerende, men hvor blir det av dem? undrer hun. 

Statistikken i arbeidslivet speiler ikke statistikken i utdanning, påpeker Ansar. I arbeidslivet er statistikken lavere for ikke-muslimske kvinner enn for norske kvinner. Hun mener at de gamle, konservative idéene om at kvinner hører til i hjemmet og ikke i arbeidslivet, er noe av det som ligger bak.

Å bryte med systemet

Utdaterte og konservative holdninger om kvinner var noen av utfordringene Ansar slet med i starten av sitt ekteskap med Abid Raja. Selv var hun aktiv i yrkeslivet, men spørsmålene de ble møtt med var mange: Skal hun ikke ta seg av barna og familien? Hvorfor går hun med bukse? Har ikke mannen hennes kontroll på kona si?

– Hvis jeg gjør noe annet, så truer det hele systemet, forteller Ansar.

– Det er viktig at alle følger de samme normene. For hvis én gjør noe annet, så kan kanskje flere få noen andre idéer. 

Men det er nettopp dette som er en del av Ansar sitt prosjekt med boken Min skam. Det er mange grunner til at folk gjør som de gjør, om det er å bruke hijab eller å være hjemmeværende, forteller hun, men i sin bok ønsker hun å vise at det finnes et alternativ.

– Jeg ønsker å gi håp og motivasjon gjennom min historie. Alle har et fritt valg og jeg dømmer ingen, men det finnes også et alternativ, presiserer hun.

Hun forteller at den viktigste veien ut av et system av frykt og skam, er å snakke om det.

– Begynn å snakke om det. Sett ord på dine opplevelser. Det trenger ikke være en psykolog eller en profesjonell, fortell det til en du stoler på, sier Ansar.

– Åpenhet er den eneste veien ut, understreker hun. 

Før var han bare en bryter. Nå vet Felix Baldauf at han er mer enn hva han presterer på matta.

Julen 2017 sitter Felix Baldauf i en bil med en halvliter pils i den ene hånden og telefonen i den andre. Han har akkurat sendt moren sin av gårde i en politibil etter at hun nesten kjørte på ham i beruset tilstand. Bilen traff istedenfor et tre, og nå har han ansvaret for å kjøre den vrakede bilen hjem igjen. Han har ikke fortalt noen før om alkoholproblemene moren sliter med, eller hvordan han selv har hatt det som barn og ungdom i disse omgivelsene. I dette øyeblikket vurderer han alternativene sine. 

– Skal jeg dunke halvliteren ned og bli dritings?

Han heller pilsen ut av vinduet, plukker opp telefonen og ringer sin bestevenn. Tårene renner som om barnet i han endelig får gråte. Etterpå er det som om en tung vekt har blitt løftet av skuldrene hans. Valget han tar, blir et vendepunkt. Det han har lært siden den gang, er at det er mye vanskeligere å bære en vekt alene enn det er å bære den sammen med noen andre. 

– Jeg tør å ta vare på meg selv

Veien fra å fortelle de nærmeste om de utfordrende barne- og ungdomsårene til å dele det på TV i NRK-serien Hodet i klemme, var lang. Gradvis begynte Baldauf å åpne seg mer og mer. Resultatet var at andre i guttegjengen begynte å dele ting også, og at relasjonen til menneskene rundt han fikk en annen dybde. 

– Snakker man ikke om det som er vanskelig så er det lett at relasjonene blir overfladiske, mener han. 

Nå har Baldauf et godt språk for det som foregår inni seg. Fra å lide i det stille, evner han nå å kjenne på følelsene og snakke om det som er vanskelig. 

– Når jeg er i en periode der jeg er lei, deprimert og har lite energi, så tør jeg å tilpasse livet deretter. Jeg tør å ta vare på meg selv, påpeker han. 

Baldauf understreker at han ikke er i mål på noen som helst måte, og at det ikke alltid er like lett å ta de gode valgene for seg selv.  

– Det går opp og ned, men jeg har klart å identifisere egne mønstre og å være åpen om hvordan jeg har det, og dét tenker jeg er et stort steg i riktig retning. 

Noen dager føler han at livet er tungt, andre dager er det bra. Jobben er å gjenkjenne egne mønstre og ta tak i situasjonen før man synker for dypt ned i de vonde følelsene, mener han. 

Har du flere gode dager nå enn før?

– Ja, før følte jeg meg veldig ensom og lå mange kvelder på rommet, og gråt når dagen var over og lyset var slått av. Hvis jeg tar utgangspunkt i det, så har jeg redusert hvor mange dager jeg gjør det i året.

Mer enn en bryter

Har du blitt møtt annerledes innad i brytemiljøet før og etter du har vært åpen om det å slite psykisk?

– Det som er kult er at nå føler jeg meg som et helhetlig menneske og en person med større verdi enn prestasjonen min. 

Stemmen hans bærer en optimisme når han snakker om det. Baldauf forteller at det å være bryter pleide å være hele hans identitet, og hans egenverdi handlet om det han presterte på matta. 

– Før var jeg bare en bryter. Hvis jeg vant, var jeg en vinner, da var jeg den beste og da ble jeg likt, men hvis jeg tapte, så tenkte jeg at jeg var en taper og at ingen likte meg. Prestasjonen min definerte meg i veldig mange år, sier han. 

Det er åpenheten han har hatt om egen mental helse som har ført til denne endringen. På gata har han blitt møtt med tilbakemeldinger på hvem han er som menneske, og ikke som bryter. Det har fått han til å innse at han har noe å bidra med fordi han er den han er, og ikke på grunn av det han gjør. 

– Nå bryter jeg på mine betingelser og fordi jeg har lyst, ikke fordi jeg føler at det er det eneste jeg kan, forteller han. 

Et samfunn i endring

For to år siden mistet Baldauf fetteren sin til selvmord. Han forteller at hendelsen har endret ham, og at han i dag ønsker å være en positiv påvirkning slik at andre ikke tar det samme valget. 

– Det har gitt meg retning i hvem jeg vil være som person og hva jeg vil gjøre i fremtiden, og vist meg hvor viktig de jeg er glad i rundt meg er, og at brytingen er en bagatell i det store bildet.

Baldauf har siden den gang vært med å etablere bedriften Bror Mental Helse, der formålet er å åpne opp for samtalen rundt mental helse blant menn. 

– Både min egen historie og historien til flere av de jeg er glad i har vært relatert til psykiske utfordringer. Det har blitt en hjertesak for meg. Ved å fortelle om min egen historie så håper jeg å åpne en dør og gjøre det lettere for andre, forteller han.

Å sette søkelyset på menns mentale helse er sårt trengt, mener Baldauf, som understreker at det er mye stigma for menn å snakke om hvordan de har det. 

Hvorfor tror du det er så stigmatiserende for menn å snakke om følelser?

– Det er vel den gamle idéen om at mannen skal være sterk, en forsørger, og ikke la seg påvirke av ting, men heller være en klippe som skal forsørge og bære familien. Og at det å vise svakhet, sårbarhet, å være lei seg og gråte, ikke er maskulint. 

Baldauf tror dette er en ideologi som fortsatt påvirker gutter og menn den dag i dag, men påpeker at det er et ideal som ikke lenger gagner samfunnet.  

– Jeg skjønner at det er en tid der det var veldig aktuelt, men tidene forandrer seg. Hele samfunnet er i endring, så vi kan ikke ha den tilnærmingen mer. Da ender det med at menn går på felgen mentalt, mener han. 

En ny maskulinitet

Hvordan vil du definere maskulinitet nå?

– Å tørre å møte problemene sine, selv om de er vonde og utfordrende å snakke om. Å være ærlig, fremfor å gjemme seg bak det å være tøff. Og å stå opp for oss selv, det mener jeg er noe av det viktigste vi gjør.

Tenker du på noe spesifikt da?

– Ja, det å tørre å stå for sine meninger og sette ord på hvordan man har det, og ikke bite i seg alt, sier han. 

Her mener Baldauf at det er viktig å ta de vanskelige samtalene – om det er på jobb, med venner eller på trening. Trives man ikke slik ting fungerer, så er det viktig å sette ord på det og sette noen krav for tilværelsen man skal eksistere i. 

– Det mener jeg er veldig viktig for jeg tror det er mange som eksisterer i en hverdag man ikke har det bra i. Det har jeg også gjort, og det koster mye psykisk, understreker han.

Verktøy for mental helse

Hva er dine beste verktøy for å håndtere mental helse i dag?

– Aksept. At jeg aksepterer hvordan jeg har det og så staker jeg ut en kurs derfra. Jeg prøver ihvertfall så godt det lar seg gjøre, spøker han.

Baldauf er et rutinemenneske. Føler han at ting er vanskelig og overveldende, går han tilbake til de gode rutinene som innebærer å sove åtte til ni timer hver natt, å stå opp tidlig, å meditere eller gjøre yoga, eller å begrense sosiale medier. 

– Når jeg står opp om morgenen, er jeg ikke på telefon eller sosiale medier de første timene. Da prøver jeg å finne ut hvordan jeg har det og hvordan verden er den dagen for meg istedenfor å bli påvirket av alt rundt. 

Et fristed er også viktig for han å ha, der han kan slappe av og være seg selv. For Baldauf er det fisking eller trening som setter han tilbake i balanse.

– Og selvfølgelig det å ta meg en god prat med noen og sette ord på hvordan jeg har det akkurat nå, legger han til. 

Det første steget

Har du et råd til andre menn som synes det er vanskelig å snakke om hvordan de har det?

– Starten er alltid det verste. Jeg synes det kan være vanskelig å adressere noe jeg har sittet inne med i flere dager, men det er så deilig når man får det ut. Det føles alltid bedre etterpå enn å sitte og brenne inne med det.

Baldauf forteller at han selv syntes det å åpne seg var aller vanskeligst i starten. Han følte seg ukomfortabel og naken, men jo mer han åpnet seg, jo bedre følte han seg. 

– Det ble en sånn prosess fra å blottlegge seg til å nesten føle seg skuddsikker, forteller han. 

Følte du deg styrket av det etterpå?

– Ja, i etterkant føler jeg meg mye sterkere. Nå har jeg fått kontakt med følelsene mine igjen, og det hadde jeg ikke på veldig mange år.

Hva skulle du ønske du visste da du var 16, som du vet nå?

– Jeg skulle ønske jeg visste alt jeg vet nå egentlig, ler Baldauf.

– Jeg tror bare jeg hadde ønsket å fortelle meg selv at det kommer til å gå over og at ting ordner seg. Og så skulle jeg ønske at jeg visste at jeg var mer enn bare en bryter, og at jeg også blir likt for den jeg er, og ikke bare for det jeg presterer.

Hun var sju år da Gro gikk av som statsminister. – Jeg visste at hun var lege, men det var omtrent alt jeg visste om henne, sier Kathrine Thorborg Johansen som spiller Gro Harlem Brundtland på TV i høst.

– Jeg pleier å si at jeg og Gro er veldig forskjellige, understreker en lattermild Kathrine Thorborg Johansen og legger vekt på ordet veldig.

Hun har rollen som selveste Gro Harlem Brundtland, i den nye serien Makta som har premiere på NRK 29. oktober. Serien tar for seg maktkampen innad i Arbeiderpartiet fra 1974 til 1981, og fremstiller sentrale personer som Reiulf Steen, Ronald Bye og Odvar Nordli. Og ikke minst Gro Harlem Brundtland, og hennes vei til å bli Norges første kvinnelige statsminister.

Hvordan er du og Gro veldig forskjellige?

– Jeg har snakket med en av serieskaperne om at hvis hun hadde tatt den Big Five-testen, da hadde hun scoret veldig lavt på fantasi og nevrotisisme, og der hadde jeg scoret kjempehøyt, ler skuespilleren, og viser til den mye brukte personlighetstesten som baserer seg på at personlighet har fem hovedkaraktertrekk.

– Men dette er bare mine spekulasjoner, forsikrer Thorborg Johansen som hverken har møtt eller snakket med Gro Harlem Brundtland før eller etter innspillingen. 

Ekstraordinær

Siden Thorborg Johansen har vært nødt til å bevege seg langt fra seg selv i rollen som Gro, har hun forberedt seg ekstra mye. Hun er blitt den reneste Brundtland-ekspert, når hun helt uanstrengt nevner de politiske intrigene, de viktige årstallene, hendelsene og de sentrale politiske aktørene fra 1970- og 1980-tallet. 

Gro var statsminister hele tre ganger. Andre gang, som ikke er med i serien, var hun samtidig leder for Brundtlandkommisjonen, FNs verdenskommisjon for miljø og utvikling, og som satte begrepet bærekraftig utvikling på dagsordenen. I tillegg hadde hun fire barn hjemme.

– Hvem i all verden har energi til å gjøre alt det her, liksom? Det er jo helt psyko. Hun er jo ganske ekstraordinær når alt kommer til alt. Min kapasitet er ganske mye lavere enn hennes, ler hun.

En fiktiv Gro Harlem Brundtland

I serien Makta er Gro Harlem Brundtland en fiktiv person, forteller Thorborg Johansen. Den versjonen av Gro vi får se på skjermen, er en karakter som har lånt egenskaper og kvaliteter av den ekte Gro.

– Jeg mener det finnes tre mennesker som er involvert i denne prosessen. Det er den ekte Gro Harlem Brundtland som er 84 år og lever, og så er det meg, også er det den tredje personen som er den karakteren jeg har laget. 

Hvorfor Thorborg Johansen fikk rollen som Gro, vet hun ikke, men vektlegger at det har vært et absolutt karrieremessig høydepunkt å få portrettere landsmoderen i serien.

– Det blir på en måte ikke kulere eller mer skremmende enn vil du spille Gro Harlem Brundtland? Eh, ja!

Ja, har du kjent på noe ærefrykt over å spille Gro?

– Ja, er du gæren. Jeg har vært livredd, kjemperedd, selvfølgelig. Særlig fordi hun er et av våre få kvinnelige ikoner i Norge, men også fordi prosjektet har den formen det har.

Et maktkritisk blikk

Makta tar nemlig for seg politikken på 70-tallet med et maktkritisk blikk. Thorborg Johansen forteller at det er satire, hvor man også i satirens navn kommer med kritikk av figurene man portretterer – også Gro.

– Når hun blir statsminister, da er hun jo essensen av makt. Da er det henne serien opponerer mot, kan du si. Ikke som privatperson, men som representant for makten.

Men det er Arbeiderpartiet som spiller hovedrollen i serien, og ikke Gro, understreker Thorborg Johansen. Vi får følge Gro frem til hun får statsministerposten i 1981. 

– Det er først senere, da hun er statsminister i 1985-1986 og leder Brundtlandkommisjonen, og samtidig samler landet under en økonomisk krise, at hun stiger frem som den politikeren vi husker henne som. Det er da hun blir landsmoderen, sier Thorborg Johansen.

En kvinne for seg selv

Hva var forholdet ditt til Gro før serien?

– Helt vanlig. Jeg husker bare en litt sånn firkantet figur med høyt hår, som gikk av i 1996, og da var jeg syv år, så det er jo ikke noe sterkt forhold. Jeg tror jeg visste at hun var lege, og det var mest fordi mine foreldre er leger selv. 

Hva synes du om henne i dag etter å ha spilt henne?

– Jeg elsker henne jo litt. Det er vanskelig å ikke gjøre det. Hun er noe helt for seg selv. Og også som kvinne, så er hun jo også noe helt for seg selv.

Thorborg Johansen innrømmer likevel at hun er usikker på om hun ville likt å jobbe med henne. 

– Jeg tror hun kan stille ganske høye krav og være litt streng, og det er jo veldig bra, men det kan godt hende jeg hadde vært litt redd for henne hvis jeg skulle jobbet med henne, ler hun.

Statsminister via en misforståelse

Gro Harlem Brundtland var ikke bare den første kvinnelige statsministeren i Norge, men også på denne tiden den yngste og den første kvinnelige statsministeren i Norden.

– I boka Makt og mannefall, som jeg og serieskaperen har brukt som en referansebok, står det at Gro kom inn i politikken gjennom en tilfeldighet, hun ble kjent på grunn av en ulykke og ble statsminister via en misforståelse – det føler jeg er ganske treffende. 

Ulykken som gjorde henne kjent, er oljeutblåsningen i Nordsjøen, også kjent som Bravo-ulykken der Gro Harlem Brundtland som daværende miljøvernminister tok krisen på strak arm, forteller Thorborg Johansen.

– Da fikk hun oppmerksomhet fra hele verden, egentlig. Men det var først da hun ble statsminster at hun faktisk ble verdenskjent, understreker hun.

Veien til statsministerposten mener Thorborg Johansen var en litt surrete prosess. Innad i partiet er det store uenigheter, og partileder Reiulf Steen og nestleder Gro snakker ikke sammen på dette tidspunktet, men kommuniserer via partisekretæren. Et halvt år før valget i 1981 trekker statsminister Odvar Nordli seg plutselig på grunn av sykdom. 

– På møtet der de skulle bestemme hvem som skulle ta over statsministerposten, tror alle at Rolf Hansen kommer til å si ja. Ingen har egentlig snakket med han før møtet, bortsett fra Gro. Det er bare hun som vet at han ikke vil, forteller hun.

Da Rolf Hansen takker nei, ender møtet med et improvisert andrevalg, og Gro blir Norges første kvinnelige statsminister.            

Første kvinne til topps

Det finnes også lydopptak fra denne perioden der partileder Reiulf Steen og møbelhandler Arvid Engen beskriver Brundtland som maktsyk. De kaller henne bare for “dama”, sier Thorborg Johansen og beskriver noen av lydopptakene som slemme.  

Tror du det at hun var kvinne ble brukt mot henne?

– Ja, jeg tror jo det. Særlig at hun kommer inn som kvinne og skal fortelle de andre hvor skapet skal stå. Det tror jeg ikke de likte noe særlig godt. Og at hun alltid var dritgodt forberedt og at hun kunne hjemmeleksene sine.

Hvordan tror du det var å være den første kvinnen til topps i norsk politikk?

– Hvordan hun føler seg, det vet jeg ikke, men hvis jeg skulle gjette, så tipper jeg at hun bare tenkte at her må jeg brette opp ermene.

En serie til ettertanke

Det mest skremmende, mener Thorborg Johansen, er parallellene mellom det som skjer på 70-tallet og i dag. Makta portretterer Gro som går i bresjen for selvbestemt abort, og under selve innspillingen ble Roe vs Wade opphevet. Dette er loven som inntil i fjor sikret amerikanske kvinner rett til selvbestemt abort.

– Hva i all verden er det som skjer? Og det er ikke Norge, men det er fortsatt veldig pussig at vi ikke er kommet lenger, eller at det er de samme sakene, mener hun.

Thorborg Johansen forteller også at å gå forbi Stortinget den siste tiden har føltes ut som å være på filmsettet til Makta fra 70-tallet. I 1981 demonstrerte samer og nordmenn mot utbyggingen av Altavassdraget utenfor Stortingssalen, og i den anledning okkuperte 14 samekvinner og én liten jente Gro Harlem Brundtlands kontor dagen etter hun ble statsminister for første gang.

– Nå sitter det samer og aksjonerer mot vindmøllene på Fosen, og blir båret ut av politiet. Akkurat på samme måte som samene ble båret ut av politiet fra Gro sitt kontor. 

En annen parallell Thorborg Johansen trekker frem er Arbeiderpartiets dårlige kommunevalg i september i år, som resulterte i at de mistet posisjonen som Norges største parti for første gang på 99 år. Makta vil nemlig vise oss det legendarisk dårlige kommunevalget til Arbeiderpartiet fra 1979, røper Thorborg Johansen. 

– Det valget går kjempedårlig, og de ender opp med 35,9 som valgresultat. Det var da det dårligste kommunevalget siden krigen, forteller hun.

Arven etter Gro

I dag grubler Thorborg Johansen over Arbeiderpartiet og sosialdemokratiets fremtid. Selv om innspillingen av serien Makta for lengst er over, sitter Thorborg Johansen igjen med et nyfunnet politisk engasjement.

– Hva skal Arbeiderpartiet være? Hva skal skje med dem fremover? Skal det bare fortsette å gå nedover? Og det er jo ikke det eneste landet i Europa hvor det går dårligere med sosialdemokratiske partier. Det skjer jo over hele linja, men hva skjer da?

Har du alltid vært så politisk engasjert, eller har det kommet med serien?

– Jeg har ikke egentlig vært så engasjert før i politikk, bare vanlig liksom, men jeg har blitt mye mer engasjert nå.

Politikk kan føles fjernt og komplisert, det er lett å bare få med seg overfladiske ting, synes hun. Men når man først begynner å lese om det, er det utrolig spennende, mener Thorborg Johansen som nå leser Sosialdemokratiet i en skjebnetid av Halvor Finess Trettvold for gøy. Hun håper serien kan føre til at også andre får en økt interesse for hva som skjer med den sosialdemokratiske bevegelsen i hele verden om dagen.

Franske fans i Cannes

I april i år vant Makta prisen for beste serie og beste musikk ved Canneseries, det vil si Cannes internasjonale festival for serier. Å vinne beste serie var totalt uforventet, kjempegøy og absurd, forteller Thorborg Johansen. 

Men det aller morsomste, forklarer hun, var en samtale med en gruppe franske ungdommer fra ungdomsjuryen som overrøste serien med komplimenter.  

– De er 17 år gamle franskmenn som ser på en serie om norsk politikk på 70-tallet og synes den er dritfet? Vi skjønte ingenting. But what did you like? Altså, det var helt absurd. Og det var egentlig det mest rørende som skjedde.

– Dette var åpenbart en smartere del av den franske befolkningens ungdommer, det må det jo ha vært, men det er kanskje det kuleste. Så det blir jævlig spennende å se om norske ungdommer er like smarte, spøker Thorborg Johansen.

Tror du mottakelsen vil bli annerledes her?

– Det blir jo annerledes, for her har jo hvertfall de som er over en viss alder, sikkert masse forventning til hva dette skal være.

Likevel håper hun at serien kan være et utgangspunkt for å ta opp noen av de store politiske spørsmålene om makt og sosialdemokratiets plass i dag.

– Jeg tenker at hvis det skjer, så er jo det helt fantastisk. For det betyr jo at vi har laget noe som blør inn i en offentlig diskusjon og debatt. Det vil jeg si er sjeldent man får til i film og tv-verden, sier hun.

Thorborg Johansen mener det i film- og tv-bransjen mangler en kultur i å utforske hva et medie kan være. Nå opplever hun å ha vært del av et prosjekt der det har vært rom for å prøve noe nytt.

– Det er så berikende å få jobbe med noe som ikke tar kommersielle hensyn først, eller som er stereotyp og en variant av noe vi har sett før. Det opplever jeg at vår bransje gjør altfor mye, sier hun.

– Og hvis unge mennesker kan se på dette og føle på engasjement, så tenker jeg det er dritfett og at det er noe håpefullt for oss alle i det.

Forfatteren av Tante Ulrikkes vei skriver for å huske hvem han selv var og hva han har opplevd. I romanene sine gir han Oslos østkant en plass i litteraturen.    

Forfatter og statsviter Zeshan Shakar etablerte seg med et brak i 2017 da han debuterte med romanen Tante Ulrikkes vei. Siden den gang har han også gitt ut romanene Gul bok og De kaller meg for ulven.

Shakar har kontorjobb på dagtid, romanene blir til på kveldene og i helgene. Å skrive er en kombinasjon av terapi og nostalgi, og aller mest det sistnevnte, forteller han. Shakar skriver for å huske – mennesker, hendelser, stemninger, og hvem han selv var. Nå tar han seg en pause fra romanskrivingen, men vi kan fortsatt vente oss tekster fra den prisbelønte forfatteren.       

I 2017 debuterte du med Tante Ulrikkes vei som fikk en fantastisk mottakelse. Ble du overrasket over at du hadde skapt en kultbok?

– Jeg ble veldig overrasket. Jeg håpet selvfølgelig at boka skulle være interessant for folk, men jeg husker også at jeg flere ganger mens jeg skrev den tenkte at det her er ganske kjedelig. Jeg hadde ikke sett for meg den mottakelsen boka fikk.

Har du alltid hatt en forfatterdrøm?

– Ikke alltid, men jeg har fra barneskolen av vært veldig glad i å skrive. Det å bli forfatter begynte jeg for alvor å tenke på først tidlig i 30-årene. Så det er ganske nytt fortsatt å tenke på at jeg er det, også for meg.  

Du har vært aktuell med tre bøker på fem år. Siste bok, De kaller meg for ulven, ble gitt ut i fjor. Er du allerede i gang med nytt bokprosjekt eller trenger du en skrivepause?

– Det har vært et ganske voldsomt tempo de siste årene. Jeg skriver fortsatt, men har behov for litt pause fra romanskriving. Så det blir nok litt andre typer tekster neste gang.

Du skriver om det å være fra arbeiderklassen, å ha innvandrerbakgrunn og å foreta en klassereise, som er paralleller til eget liv. Er det noe terapeutisk for deg å skrive om dette?

– Det er et godt spørsmål. Jeg tror det absolutt er et element av det, og det handler på mange måter om å bli mer kjent med seg selv, å utforske hvorfor og hvordan man ble den man ble. 

– Samtidig er det å skrive for meg kanskje aller mest noe jeg har gjort av nostalgi. Jeg er redd for å glemme både hvem jeg selv var, men også mennesker, hendelser, stemninger. Å skrive, selv om det er romaner, hjelper meg å huske.   

Du tar også opp tematikk som skam, identitet og utenforskap fra et mannlig perspektiv. Har du fått noen tilbakemeldinger fra unge menn som kjenner seg igjen?

– Ganske mange. Spesielt fra folk på min alder, og også yngre. Både folk som har foretatt klassereiser av ulike slag, og kjent seg igjen, men også mange som er fra områdene jeg skriver fra, som er glad for at de områdene blir synlig i litteraturen, og ikke bare i negative nyhetssaker.

Hvordan ser arbeidsdagen din ut?

– Jeg har en dagjobb, så det er stort sett på kvelden og i helgene jeg får tid til å skrive. Ofte ganske sent på kvelden etter at barn har lagt seg.  

Hva gjør du når du ikke skriver bøker?

– Henger med familie. Utover det, sykler rundt i Oslo på elsykkelen min, prøver å få spilt litt basket og hengt med gamle og nye venner.  

Hvem er din favorittforfatter?

– Vanskelig spørsmål. Kanskje Astrid Lindgren.  

Har du en favorittbok?

– Umulig.  

Hva er ditt beste råd til andre som vil lykkes med å bli forfatter?

– En del forfattere sier at det er viktig å lese mye, og det er sant, men det er mye viktigere å skrive mye. Det kommer man ikke utenom. Men, prøv ikke å høre altfor mye på forfattere eller andre som har oppskriften på hvordan bli forfatter, ta det som det det er, tips. Det er veldig individuelt hva som funker. 

Du har en ledig time tidlig på kvelden. Hva bruker du den til?

– Det blir fort noe skriving, men også gjerne litt fysisk aktivitet. Jeg har dagjobb på kontor og som forfatter sitter man også foran PC-en, så jeg prøver å få gjort noe fysisk om jeg kan. Alt fra hagearbeid, oppussing hjemme eller bare sykle en tur.  

Tre forfattere å merke seg for framtida

– Jeg håper Sumaya Jirde Ali fortsetter å skrive, Priya Bains er en annen jeg gleder meg til å lese mer av, og så Maria Navarro Skaranger, som jo allerede er etablert, men hun er i ferd med å bygge opp et veldig sterkt forfatterskap.

Verdensmester Asbjørg Nesje ønsker å få flere jenter til å tøffe seg. Nå setter hun studiene på vent for å satse et år på det som ser ut som et skikkelig mageplask.

Kjersti Synneva Moen er opptatt av alderen der man er voksen nok til å ta p-piller, men ikke vet hvordan man vasker klærne sine på riktig program.

For 42 år siden brukte hun litteraturen til å snu kjønnsroller på hodet. Gerd Brantenberg mener fortsatt at verden ville ha vært et bedre sted om kvinner hadde makten.

Aurora Stenersen kom ikke ut av skapet før hun flyttet hjemmefra. Nå vil hun gi skeive bygdeungdommer flere forbilder.

Moteskaper Louise Xin sprer oppmerksomhet om uigurenes tvangsarbeid i klesindustrien. – Fast fashion er ikke billig. Noen andre betaler prisen.

Arbeiderpartipolitiker Kamzy Gunaratnam kjemper kampen for Oslo øst, kvinner og mangfold. I 2025 stiller hun igjen som kandidat til Stortinget.

Unge politikere utsettes for mer hat og trakassering enn eldre. – Et stort problem for demokratiet, mener Marianne Rossevatn, som kan bli landets yngste ordfører

Ingrid Syrstad Engen lever fotballdrømmen i Barcelona. Lørdag er hun klar for finalen i Champions League.

Han ville trene mye og vise fram kroppen, han ville lykkes med damer, med venner og med studier. Og mest av alt ville han ikke vise frykt. Nå har Kasper Kristoffersen forkastet sitt gamle ideal, og fått kontakt med følelsene sine.

Da hun overtok en gammel fabrikk med 16 tonn strikkede filler, ble hun besatt av å finne ut hvordan koftene kunne gjenbrukes. Det ble et livsprosjekt for Annemor Sundbø. Denne uken settes Koftearven. Historiske tråder og magiske mønstre inn i amerikanske bokhandlerhyller. 

– Jeg bor alene, og tenker ikke at jeg kommer hjem til en tom leilighet. Den er jo full av meg, sier journalist Siri Lindstad.

Klimakrisen trenger mer feminin energi, mener filmskaper og kunstner Franciska Eliassen. Hun er aktuell med sin første spillefilm, og svært overrasket over den gode responsen.

Å ta bilde av meg i badedrakt er egentlig det motsatte av hva jeg står for, sier filmarbeider Sigrun Norderval.