Stikkord: psykisk helse
Disse tre kan vinne årets Gullbarbie
Nå er det klart hvem som er nominert til Gullbarbie 2024. Prisen deles ut til aktører som er best på å få unge til å føle seg verst.
Det er Redd Barnas ungdomsorganisasjon Press som deler ut prisen Gullbarbie. Prisen er ment å ansvarliggjøre de som bevisst bruker unges usikkerhet til å tjene penger. Tidligere vinnere er TV-serien Ex on the Beach (2023), klesmerket Brandy Melville (2022), Sophie Elise AS (2021), Blogg.no (2020), Victorias Secret (2019) og BikBok (2018).
Årets nominerte er Meta, Good for me og Shein. Meta er nominert fordi de ifølge Press ikke tar ansvaret de har ved å ha mange unge brukere. Good for me har fått en nominasjon fordi Press mener de markedsfører seg aggressivt i sosiale medier mot unge brukere, og spiller på utseende for å selge unge forbrukere skjønnhetsprodukter for hud og hår, og på den måten presser forbrukere inn i snevre rammer for skjønnhet. Shein er nominert fordi de etter Press sin mening markedsfører seg mot unge forbrukere med dårlig råd, og bombarderer dem med reklame som det er umulig å holde seg unna.
Avstemming
Avgjørelsen om hvem som får årets Gullbarbie blir avgjort ved avstemming. Press inviterer unge mellom 13 og 25 til å stemme over hvem de mener fortjener den lite attraktive prisen.
(+) Jeg vil ha deg med på hvit februar
Du ville ikke startet dagen med en halvliter, men mobilen holder du tett til brystet fra du står opp. Jeg slår et slag for hvit februar.
Teksten gir uttrykk for skribentens meninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende en e-post til redaktor@xn--alts-toa.no.
La meg begynne med en innrømmelse. Jeg gikk glipp av det som kanskje var årets viktigste nyttårsforsett: hvit januar, etterfulgt av mindre alkohol gjennom året.
Hvert fall om man skal tro norske influensere og inflasjonen av mocktails.
Nå som denne utfordringen allerede er tapt, har jeg innsett en mye verre avhengighet enn alkohol. Og jeg tror du begynner å skjønne hva jeg mener.
TikTok, Instagram, Snapchat, Facebook, X, datingapper, BeReal. Selv har jeg kun to av dem, men føler meg likevel som en rusavhengig med ferskt comeback fra avrusning.
En forlengelse av oss selv
I februar skal jeg nemlig redusere tiden jeg bruker foran mobilen. Du kan kalle det hvit februar. Det blir vanskelig å droppe mobilen fullstendig, samfunnet i 2024 er tross alt avhengig av at du drasser med deg både busskort og bankkort, aviser, kart og legitimasjon på mobilen. Dermed har jeg landet på å kutte ut det verste oppmerksomhetsdopet: sosiale medier.
Tingen er bare den at jeg kommer til å få kjærlighetssorg, for jeg elsker dessverre sosiale medier nesten like mye som jeg hater det. Hele verden ligger jo i hendene mine hele tiden. Jeg kan la meg inspirere, jeg kan lære en hel del, jeg kan holde kontakten med folk og jeg kan spre ordet om saker jeg synes er viktig. Ikke minst, appene er fulle av søte dyr, morsomme fakta og oppskrifter som gjør at latteren sitter løst, jeg får følelse av å ha brukt tiden til noe meningsfylt, og ideene til dagens middag strømmer på. Så hva er så farlig med disse appene? Kan de ikke bare få være en del av oss? En forlengelse av oss selv?
Penger og oppmerksomhet
Nettopp det tar Lena Lindgren opp i boka Ekko fra 2021, et essay som nærmest fungerer som en utredning av vår tids livsstilssykdommer: tap av konsentrasjonsevne, et vilt begjær etter å følge med på andre og ikke minst et umettelig oppmerksomhetsbehov.
Den fullstendige utredningen får dere lese selv. Men noe fra boka som satte seg som nøttegløgg i januarhalsen, var den tidlige spådommen om internett. Medietenkeren Marshall McLuhan spådde allerede i 1964 dette om internett: En gjensidig avhengighet i elektronisk form vil gjenskape verden som en global landsby.
Hyggelig, tenker du kanskje. Skummelt, tenker jeg. For menneskene som styrer den globale landsbyen, er ikke folkevalgte politikere – det er milliardærer med solbrun hud i Silicon Valley. Mennesker som har studert atferdsmønstre for å tjene mest mulig på vår oppmerksomhet. Dette har fått et navn, det kalles oppmerksomhetsøkonomi.
Generasjon ADHD
For å dra oss tilbake til vår verden. Hvordan påvirker disse tidstyvene oss i hverdagen? Det mest solbrune eksempelet er hvordan det trender å si at du har ADHD. For en som selv har fått påskrevet seg dette, frister det nærmest å riste diagnosen av seg. Oppmerksomhetsproblemer, sier du? Tja, kan det kanskje skyldes alle de blinkende pixlene som du konstant bærer med deg i lomma?
Søsteren min spurte meg klokt. Mens vi vaklet oss ut på glatta etter en kunstutstilling, undret hun seg på hva vi kunne fått til, om vi ikke hadde vokst opp eller levd med sosiale medier. Hun følte at all tid bare siles gjennom hendene. Selv om hun egentlig er et kreativt menneske, får hun aldri tatt seg sammen for å gjøre det hun egentlig har lyst til.
Kanskje du kan kjenne det igjen som en bok du aldri får lest, kronikken du aldri får skrevet, boksekurset du aldri får meldt deg på, vennen eller besteforeldrene du ikke får besøkt ofte nok. Vi lar oss lure av ting vi ikke har tid til. Samtidig som vi ikke fatter hvordan vi aldri får lært oss å sy, har vi sett på 378 syvideoer på Instagram. Vi fortrylles inn i evig sikling på alt vi kan få til, men får aldri tid til å gjennomføre. Dette paradokset bør vi dykke dypere i.
Rumper og dagsrapporter
Det jeg har nevnt til nå, er vel egentlig bare den snille versjonen av oppmerksomhetsdopet. For mens du ser på syvideoer, ser du kanskje også på sminkevideoer, pushups og squats, kjendisers kjedsommelige dagsrapporter, store rumper og lange vipper, porno, vold, kjøp ditt og kjøp tatt. Det samme gjør tantebarnet ditt på 11 år. Et sammensurium som ikke fører til noe annet sted enn større kjøpepress, og verst av alt, press til å gjøre som alle andre.
Og langt inne i menneskehjernen ligger det gjemt en egenskap med tjukt støv over som vi snart må ta i bruk, før den forsvinner i evolusjonen: kjedsomhet.
Kjedsommelighetens genialitet
I Sommer i P2, et radioprogram der folk vanligvis snakker om seg selv og livet sitt, vier Live Nelvik sin halvtime til å snakke om skjerm. Programlederen og komikeren, som har mastergrad i lørdagsrådgiving, gir oss et råd vi burde lytte til. Hun oppfordrer oss til å tenke mer og skrolle mindre. I et kjært minne hun plukker opp fra egen barndom, blir det hele mer klart. Live kommer hjem fra skolen og oppdager at hun har glemt nøklene, hun setter seg på trappa og sukker tungt, for hun rekker ikke favorittprogrammet på TV og ender nok opp med å måtte løpe til trening.
Men håpløsheten blir etter hvert til kjedsomhet, og i kjedsomheten dukker tankevirksomheten opp. Tenke litt, som hun selv sier, det var det som fikk henne til å komme på den geniale ideen om å hente den tunge stigen bak garasjen, lirke den opp ved huset og krype inn i det øverste vinduet. Følelsen som sitter igjen, er nesten til å ta og føle på for oss som lyttere. Å finne ut av ting selv, enten du er barn eller voksen, er noe smarttelefonene dessverre har tatt ifra oss.
Bedøvet januar, hvit februar
Jeg skal avslutte kort. For mens du har lest denne teksten, har det nok rykket og plinget i både hånden og hjernen din. Er du klar for en utfordring? Jeg vil ha deg med på hvit februar.
Jeg vil gi deg sjansen til å «tenke litt» når du ellers ville tatt opp mobilen og skrollet mens du venter på bussen. Titte på menneskene rundt deg eller bruke tiden til å lese (hett tips, tynne bøker er perfekt lesestoff når du er i farta). Bruke tiden du har når du går fra a til b eller har noen ledige timer på kvelden, til å kjenne på egne idéer og følerier, heller enn å bedøve dem i lysende pixler.
For kanskje er skjermavhengigheten enda farligere enn alkohol. Du ville vel ikke startet dagen med en halvliter? Eller sippet til whisky hver kveld i timevis? Bruk februar til å tenke over hvordan mediet du trodde var en forlengelse av deg selv, ble en forkortelse. Lykke til.
(+) Mye av angsten vår må ut av psykiatrien og inn i normalen
Jeg skulle ønske det var mer fokus på hvordan vi kan håndtere ubehaget vi føler, fremfor hvor naturlig det er å ha flere angstdiagnoser samtidig.
Dette er en kronikk. Teksten gir uttrykk for skribentens meninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende en e-post til redaktor@xn--alts-toa.no.
Vi ser en radikal økning av angstdiagnoser i Norge, og jeg lurer på om vi griper for lett til diagnosene.
Dobbelt så mange jenter mellom 16 og 19 år ble behandlet for angst i 2022 sammenlignet med 2013. Jenter under 15 behandles for en angstdiagnose 3,4 ganger oftere enn i 2013 – og siden 2020 har tallet vokst med 72 prosent.
I kjølvannet av dette tilrettelegges det uhensiktsmessig for angst. Ta for eksempel engstelige elever i skolen. Flere har behov for å kjøre drosje alene til og fra skolen, andre slipper presentasjoner og gymtimer fordi de er urolige.
Er det kombinasjonen av lav terskel for å diagnostisere naturlig engstelse, en risikoavers foreldregenerasjon og en diskurs preget av psykiatrisk nomenklatur som er årsaken til disse tallene? Det tror jeg.
Vi kan ikke skjerme folk mot alt de synes er vanskelig. Vi må i stedet gi dem en plan for hvordan de skal mestre det de frykter.
Jeg mener mye av angsten vår må ut av psykiatrien og inn i normalen. Vi er nødt til å lære å håndtere stress og angst – til det trenger vi verktøy, ikke tilrettelegging.
En stor del av livet
Angst er en stor del av det å leve. Å være redd er en normal reaksjon når vi er utsatt for en fare. Til og med livsnødvendig. Spørsmålet er når det blir til såkalt “sykelig angst”. Ifølge Norsk helseinformatikk er sykelig angst enkelt forklart når man er redd for ufarlige situasjoner, eller reagerer med angstreaksjon uten at vi faktisk er i fare.
Å være redd uten at vi er i livsfare er så normalt at det må normaliseres.
Alt psykisk ubehag kan ikke behandles i psykisk helsevern.
Alt psykisk ubehag er ikke tegn på at vi er syke.
Det å oppleve noe tilsynelatende ufarlig som farlig, eller å bekymre seg for unødvendig mange ting, vil jeg påstå er bare noen av mange ubehagelige konsekvenser av å leve.Og jeg tror vi er nødt til å nettopp leve med det. Det betyr ikke at vi skal ha det vondt hele tiden – men at vi må lære oss å håndtere det.
Vi må få en sterkere tro på at vi klarer å mestre det vi er redd for, slik at vi tør å utsette oss for det.
Du tåler mer enn du tror
Jeg har både studert psykologi og jobber med mennesker som ikke vil la angsten definere livet – og det viktigste jeg har lært, er dette: Det første steget til å håndtere angst, er å anerkjenne følelsen. Med andre ord, å stå i angsten.
Stikkordet her er ubehag. Jeg har lært at jo oftere vi kan tåle ubehag, dess mer tør vi å utsette oss for det.
Så mitt råd er: Ikke unngå steder eller situasjoner som du tror vil fremkalle uro. Når vi begynner å gjøre alt vi kan for å unngå angsten, er vi i trøbbel. Når vi slutter å forlate hjemmet på grunn av sosial angst, eller ikke tør besøke familie hvis det innebærer bruk av kollektivtransport, begrenses livet av noe helt irrasjonelt i så stor grad at det er ødeleggende. Det går utover livskvalitet, jobb, forhold, barna våre og vår egen mentale helse.
Med mer fokus på hvor mye vi tåler, og hva vi kan gjøre for ålære å tåle, kan vi bevege oss omkring i verden med mer selvsikkerhet, frihet og trygghet. Det er helt naturlig å trenge drahjelp på veien, akkurat som at det er helt naturlig å føle på uro. Bare ikke glem at du har det i deg å søke hjelp, få verktøy og bruke dem.
Barna våre må ikke puttes inn i drosjer alene til og fra skolen, de må få verktøy til å takle at det er ukomfortabelt på bussen.
(+) Frykten for å havne i helvete
Frykt og skam er hovedkilden til psykiske lidelser, sier psykolog Nadia Ansar. Nå tar hun et oppgjør med kulturen hun har vokst opp med.
– Jeg er så fed up av en kultur drevet av frykt og skam, og som spiller folk opp mot hverandre og gjør at folk føler seg fanget.
ALTSÅ møter Nadia Ansar, psykologspesialist med doktorgrad, i barområdet på Amerikalinjen. Hun er en dame med bestemte skritt og en tydelig stemme. Når hun snakker, er det lett å se for seg psykologen som står på scenen og holder foredrag foran store folkemengder. Men det har ikke alltid vært sånn, forteller hun og innrømmer at det fortsatt ikke faller henne mest naturlig å ta ordet. I store deler av livet har hun vært stille. Og redd. Gamle bilder av Ansar viser en krumbøyd jente med blikket vendt nedover.
– Når jeg ser på den jenta, så ser jeg hvor redd hun har vært, hvor stille hun har vært, hvor oppslukt hun har vært av å overleve. For henne har det handlet om; pass på at du ikke havner i helvete, pass på mamma og pappa, pass på at du er lydig og flink på skolen.
I boken Min skam som ble utgitt i høst, gir Ansar et rikt innblikk i sin oppvekst og historie. Som psykolog har hun i lang tid snakket om følelser fra en profesjonell rolle, men det at hun nå prater om egen skam og sårbarhet i offentligheten, er å gå i rake motsetning av hva hun har vokst opp med.
Hovedkilden til psykiske lidelser
Som norsk-pakistaner i innvandrermiljøet i Groruddalen, vet Ansar hva det vil si å vokse opp i en kultur som stiller strenge krav. Hun vet hva det vil si å skulle adlyde Allahs ord, adlyde familiens overhoder, å skulle være kvinne og barn på riktig vis, og å frykte Guds konsekvenser dersom man ikke adlyder.
– Det blir et system som spiller på frykt og skam. Vi vet at det er hovedkilden til psykiske lidelser, forteller Ansar.
Hun er opptatt av at kilden til psykiske lidelser ligger i emosjsonsunngåelse. Det vil si at vi unngår følelsene våre når vi ikke får lov til å føle det vi gjør, og vi ikke har et språk for å uttrykke dem, eller evne til å forstå og håndtere dem. Hun påpeker at det er en kultur som spiller på følelser, men samtidig finnes det ikke noe språk for følelsene.
– Det som skjer når du ikke har et språk for følelser, er at følelsen eier deg mer enn du eier følelsen. Det er skummelt når frykt og skam blir den underliggende drivkraften bak valgene vi tar uten at vi er klar over det.
Selv var Ansar nylig på besøk i moskeen. Når hun går dit nå, er det med et sosialantropologisk blikk, forteller hun. Her ble hun vitne til en imam som sa; hvert minutt barna bruker foran dataspill, er et minutt mindre i Guds tjeneste. Det er denne type fryktbasert tilnærming Ansar ønsker å ta et oppgjør med.
– Da er det frykten for å havne i helvete som styrer valget om hvordan foreldre oppdrar barna, uten at de har noen bevissthet om det.
Et oppgjør med kulturen
I dag har Ansar en spesialisering i emosjonsfokusert terapi for foreldre, en terapiform som fokuserer på og jobber med følelser når de er aktivert i oss, og i fjor fullførte hun en doktorgrad i samme metode. Hun er opptatt av at foreldre spiller en viktig rolle i at færre barn skal slite psykisk, men hun er også opptatt av at foreldre er ofre for den samme kulturen som spiller på frykt og skam.
– Det finnes ikke umotiverte foreldre. Det finnes bare rådville, håpløse, skamfulle, redde og fortvilte foreldre, som trenger å bli møtt med empati og forståelse, mener Ansar.
– Det er kulturens forventninger og rammer som jeg vil ta et oppgjør med, og ikke menneskene som er fanget i denne ukulturen, presiserer hun.
Hun forteller at skam gjør at vi blir redde for å dumme oss ut, skille oss ut, å bli ekskludert og luket ut fra flokken. Skam gjør at vi blir redde for å bli sett.
– Når vi skammer oss, så gjemmer vi oss.
– I 32 år har dette vært helt hemmelig
– Jeg vet hva hemmeligholdelse gjør med et menneske, presiserer Ansar.
I Min skam forteller hun om et seksuelt overgrep hun ble utsatt for av en familievenn da hun var seks år. Hun kjente på en overveldende følelse av skam og unnlot å fortelle det til noen ut av frykt for hva som ville skje. Da hun var 22 år fortalte hun det for første gang til kjæresten sin, Abid Raja, og deretter tok hun mot til seg, og fortalte det til noen familiemedlemmer. Ansar forteller at familiemedlemmene konkluderte med at overgrepet ikke kunne ha skjedd.
– Da fikk jeg bekreftet mitt verste mareritt. Det er ingen som tåler min smerte og jeg hadde all grunn til å holde kjeft, forteller Ansar.
Det tok henne totalt 17 år å fortelle om overgrepet. Da hun ikke ble trodd, tok det henne 15 nye år før hun våget å fortelle om det på nytt.
– Det er 32 år, det. Jeg er 44 år nå. I 32 år har dette vært helt hemmelig, forteller hun.
Ingen visste om overgrepet, bortsett fra Abid Raja, og familiemedlemmene hun fortalte det til.
– Skammen fikk tid til å mørne seg og bli til en giftig cocktail på innsiden, som over tid holdt på å kvele hele meg, deler Ansar.
Det å ikke bli tatt imot av sin familie da hun åpnet opp om overgrepet, har Ansar opplevd som noe av det mest smertefulle i sin oppvekst.
– Jeg er opptatt av at det viktigste er ikke det som skjer, men det som skjer etterpå, forteller Ansar.
– Jeg har blitt så utrolig opptatt av hva det gjør med et menneske å ikke bli trodd. Jeg har kjent på hvor mye det kostet meg å være åpen, og hvor skadelig det var å ikke bli trodd når man først forteller om noe som er så skambelagt.
Hennes budskap til de som lytter, er å prøve å tro på de som deler.
– Folk lyver ikke om vold og overgrep i barndommen, sier hun.
Et språk for følelser
Det er på et seminar i emosjonsfokusert terapi i Bergen at Ansar selv får et vendepunkt i sin egen historie. Foredraget hun skal høre har tittelen Det er noe grunnleggende galt med meg. I ryggen har hun spesialistutdanning i klinisk familiepsykologi, hun har fått mange skussmål og gjør det bra faglig. Mannen på scenen begynner å prate med tykk bergensdialekt. I én time snakker han om skam. Han snakker til en forsamling med flere hundre mennesker, men for Ansar føles det som om han snakker til henne.
– Han nevner ikke kultur med ett ord, han har ingen kompetanse på kulturelle utfordringer og problemer, likevel er det som om han snakker til meg, forteller hun.
Selv om hun allerede har oppnådd det man kan ønske seg som psykolog, bestemmer hun seg der og da; hun skal ta en ny spesialistutdanning, nå i emosjonsfokusert terapi. Utdanningen jobber med følelser, og en del av kravene er at man må gå i gruppe- og individualterapi.
– Frem til da hadde jeg vært i to terapiprosesser. Jeg hadde skjult alt og var livredd for å bli avslørt for at jeg ikke var skikket til å være psykolog på grunn av oppveksten min.
Tidlig i ekteskapet opplevde Ansar en økende kontroll i sitt forhold med Abid Raja, men på jobb som psykolog, snakket hun om vold og tvangsekteskap.
– Jeg turte ikke å fortelle om det jeg opplevde hjemme. Jeg syntes det var så flaut, forteller Ansar.
Det har tatt henne to spesialiseringer, en doktorgrad og 200 timer med terapi for å få et språk for følelser og alt det som har foregått inne i henne.
– Det er ikke veldig lett å få det, skjønner du, spøker hun.
I doktorgraden i emosjonsfokusert terapi, bestemmer hun seg for å fokusere på foreldre.
– Hvorfor valgte jeg å fokusere på foreldre? Nettopp fordi det koster så mye mindre. Tenk deg hva det betyr for samfunnet å forebygge psykiske lidelser hos barn gjennom å styrke foreldrenes emosjonelle kompetanse, fremfor å reparere syke voksne.
Mannen som offer
Ansar er opptatt av at også mannen er et offer for den samme kulturen som spiller på frykt og skam. I en patriarkalsk kultur er mannen overhodet, forhøyet over kvinner og barn. Da er det lett å tenke at han er roten til problemet, forklarer hun.
– Jeg er opptatt av at vi må slutte å lage de forenklede historiene om at kvinnen er offer og mannen er ond som påfører kvinnen all elendigheten, mener Ansar.
Mannen er presset inn i den samme kulturen, påpeker hun. Han står også i møte med ekstremt høye forventninger til å lykkes med utdanning, jobb, å skulle stille opp for familien, sende penger til storfamilien i utlandet, og forsørge familien med hjemmeværende kone og derfor med dobbelt økonomisk ansvar.
– Og så kommer de hjem, utslitt, fortvilet, frustrerte og kjempedårlige utgaver av seg selv. Ikke fordi de er onde, men fordi at også de er drevet av de samme følelsene – frykt og skam, presiserer hun.
Sammen med ektemannen Abid Raja har Ansar jobbet med å frigjøre seg fra de kulturelle forventningene og å bryte ned tabuer. Hun forteller at hun på mange måter fant sin frihet gjennom ektemannen sin frihet.
– Veien til min frigjøring gikk gjennom Abid, men det er ikke hele sannheten. Når jeg først kom gjennom han og fikk min frihet, så skjønte jeg at jeg fortsatt har min egen terapiprosess å komme gjennom, påpeker Ansar.
– Da Abid, for eksempel, ikke lenger brydde seg om hva jeg gikk kledd i eller hvor mye hud jeg viste, så slet jeg fortsatt med det selv, forteller hun.
Ansar forklarer at de kulturelle kodene lager emosjonelle sår som blir vanskelig å bli kvitt, selv om man ytre sett har blitt fri.
– Når ting først ble bra, så skjønte jeg at jeg ikke lenger trengte kultur eller foreldrene mine lenger til å pålegge meg disse kravene, for alt hadde jo blitt internalisert.
Hun forteller at dersom vi blir frigjort fra det patriarkalske grepet, kan det være vanskelig å virkelig bli frigjort om vi ikke gjør jobben med oss selv, og vår egen frykt og skam.
En lukket kultur
Ansar opplever at hennes historie om overgrep, frykt og stillhet, rammer mange flere enn vi våger å tenke. Når hun tenker tilbake på nærområdet, på venninner og barna i oppveksten i Groruddalen, så husker hun den gjennomgående redselen.
– Jeg hørte ofte om overgrep, om vold og kriminelle handlinger, om foreldre som satt i fengsel, tabu, hemmeligholdelse, stillhet. Ikke fortell noe til foreldrene. Som voksen kan jeg skjønne hvor redde vi må ha vært. Som barn var det bare en del av hverdagslivet.
Ansar beskriver det som en boble der fysisk og psykisk vold, var vanlig. Hun innrømmer at det høres skandaløst ut, men også overgrep forekommer oftere enn vi våger å tenke, og mørketallene er høye.
– Det er helt sant, understreker hun.
– Dette var helt vanlige historier for barn der å snakke om. Det er rart, for det man snakker om hver dag blir på en måte normalisert.
Det finnes ingen konkret statistikk som viser at det er flere overgrep i innvandrermiljøer enn i andre miljøer, forteller Ansar. Hun påpeker at Stovner politidistrikt har slått alarm fordi flere rapporterer og snakker om overgrep nå, men det betyr ikke nødvendigvis at tilfellene har økt, mener hun. Det kan også bare bety at flere tør å melde ifra.
– Magefølelsen min sier at det er like mange tilfeller av overgrep og vold i innvandrermiljøer, men at mørketallene er høyere, nettopp fordi det er så stort tabu knyttet til det å gå ut og fortelle om det som foregår hjemme.
– Det er større lojalitetspress i ikke-vestlige og kollektivistiske miljøer. Det vet vi i forhold til det å adlyde Allahs ord, å måtte dra til moskeen hver helg og å frykte Guds konsekvenser ved å ikke adlyde ham og foreldrene, påpeker Ansar.
En integrering som går nedover
Noe av grunnen til at Ansar er opptatt av å peke på de delene av kulturen hun har vokst opp i som er skadelige, er fordi hun selv ser en økning i religiøse og konservative holdninger rundt seg.
– Da jeg gikk på videregående, så jeg ingen damer med hijab. Nå er det et helt vanlig syn, mener hun.
Som ungdom gikk Ansar og venninnene hennes på burgersjappe. Det var ikke snakk om halalkjøtt eller hijab den gang. Etterhvert har venninner rundt henne blitt mer religiøse, forteller Ansar. Livene deres har blitt innsnevret med lover og regler om blant annet halalkjøtt, og tildekking av hår og hud.
– Jeg merker at flere og flere blir konservative med tiden. Og så merker jeg at mange som gifter seg med sine søskenbarn sier at det er arrangert, men det er ingen som snakker høyt om at de kan ha blitt tvunget inn i ekteskap som de ikke har valgt frivillig, men hvor de har kjent på at de ikke har noe valg.
Ansar påpeker at ikke-vestlige kvinner gjør det bedre i høyere utdanning enn snittet for norske kvinner.
– Det er sinnssykt imponerende, men hvor blir det av dem? undrer hun.
Statistikken i arbeidslivet speiler ikke statistikken i utdanning, påpeker Ansar. I arbeidslivet er statistikken lavere for ikke-muslimske kvinner enn for norske kvinner. Hun mener at de gamle, konservative idéene om at kvinner hører til i hjemmet og ikke i arbeidslivet, er noe av det som ligger bak.
Å bryte med systemet
Utdaterte og konservative holdninger om kvinner var noen av utfordringene Ansar slet med i starten av sitt ekteskap med Abid Raja. Selv var hun aktiv i yrkeslivet, men spørsmålene de ble møtt med var mange: Skal hun ikke ta seg av barna og familien? Hvorfor går hun med bukse? Har ikke mannen hennes kontroll på kona si?
– Hvis jeg gjør noe annet, så truer det hele systemet, forteller Ansar.
– Det er viktig at alle følger de samme normene. For hvis én gjør noe annet, så kan kanskje flere få noen andre idéer.
Men det er nettopp dette som er en del av Ansar sitt prosjekt med boken Min skam. Det er mange grunner til at folk gjør som de gjør, om det er å bruke hijab eller å være hjemmeværende, forteller hun, men i sin bok ønsker hun å vise at det finnes et alternativ.
– Jeg ønsker å gi håp og motivasjon gjennom min historie. Alle har et fritt valg og jeg dømmer ingen, men det finnes også et alternativ, presiserer hun.
Hun forteller at den viktigste veien ut av et system av frykt og skam, er å snakke om det.
– Begynn å snakke om det. Sett ord på dine opplevelser. Det trenger ikke være en psykolog eller en profesjonell, fortell det til en du stoler på, sier Ansar.
– Åpenhet er den eneste veien ut, understreker hun.
Derfor ble hun med i 16-ukers helvete
Å være med i 16-ukers helvete har forandret Martine Halvorsens forhold til egen kropp på spesielt et område.
I høst har Martine Halvorsen vært aktuell med serien 16 ukers helvete – bootcamp. Selv om hun er kjent for å fronte kroppspositivisme i sosiale medier, så har hun aldri definert seg selv som kroppspositivist. For Halvorsen har det kun handlet om å ha det bra med seg selv og egen kropp, og å vise at man fortjener å ha det bra – uavhengig av størrelse, form og fasong.
I høst har vi sett deg i serien 16 ukers helvete. Hvorfor ønsket du å delta i serien?
– Jeg var ute på en løpetur i februar, og da bestemte jeg meg. Det var som at jeg plutselig ble klar for å ta grep og ansvar for meg selv. Både fysisk og psykisk. Så da jeg fikk muligheten til å delta i 16 ukers helvete, så var det enkelt å takke ja. Jeg var kjempenervøs, men klar. For første gang i livet så satte jeg meg selv først.
Du er kjent for å fronte kroppspositivisme. Hvordan passer det med deltakelsen i dette programmet, tenker du?
– Jeg har aldri kategorisert meg selv som en kroppspositivist, det er det faktisk andre som har valgt å kalle meg. Det ser jeg absolutt på som en stor ære, men for meg har det vært viktig å bare eksistere, og vise at det er greit å se ut som man gjør, og at man fortjener å ha det bra, uavhengig av størrelse, former og fasong.
– Det at jeg mener at du og jeg er bra nok som vi er, er ikke et synonym med at vi ikke skal ta vare på oss selv. For meg har 16 ukers helvete handlet om nettopp det å ta vare på meg, og kroppen min, som er mitt mesterverk.
I serien har du vært nødt til å pushe deg selv ganske hardt både fysisk og psykisk. Har du lært noe nytt om deg selv?
– Masse. Jeg har lært at jeg tåler mer enn jeg trodde, at jeg fortjener å ha det bra og at mat er en venn, ikke en fiende.
Har forholdet ditt til egen kropp endret seg på noen som helst måte?
– Ja, det vil jeg si. Jeg har fått en ny respekt for kroppen min, og hva den fortjener. Jeg har blitt snillere med meg selv og jeg føler meg sterkere.
Hvordan vil du definere kroppspositivisme?
– Kroppspositivisme har skapt debatt flere ganger, og mange har vært uenige om hva det egentlig handler om, men også hvem bevegelsen er skapt for. For meg så handler det om at alle mennesker, uavhengig av størrelse, form, fasong, vekt og funksjonsnedsettelse, har rett til å føle seg bra. For meg personlig, så handler det om aksept. Både for meg selv og for andre.
Hvorfor er det viktig for deg å fronte dette?
– Fordi jeg har kastet bort nok tid på å tro at jeg ikke er bra nok, god nok eller fin nok.
I sosiale medier deler du også en del om psykisk helse. Hva er ditt beste råd for å ivareta egen mental helse?
– Ikke vær så streng mot deg selv, frisk luft hjelper alltid og prat med noen.
Hvilken nedtur har du lært mest av?
– Det er et godt spørsmål. Jeg føler man lærer noe av alle oppturer og nedturer. Jeg vet ikke om det er én konkret nedtur som har lært meg mest, men jeg forsto at jeg hadde mistet meg selv tidligere i år, og det har vært utfordrende å finne veien tilbake til hvem jeg er og hvem jeg ønsker å være. Jeg føler egentlig at jeg fortsatt står i det, så det er kanskje ikke en nedtur som har lært meg mest enda, men jeg har vært mye utenfor komfortsonen i år og det lærer jeg alltid mye av.
Hva skulle du ønske du visste da du var 16, som du vet nå?
– At jeg kom til å finne mine mennesker, mine behov og meg selv. At ting ikke er så nøye og at alt kommer til å ordne seg.
Du har en ledig time tidlig på kvelden. Hva bruker du den til?
– Da setter jeg på meg headsettet mitt, en deilig spilleliste og får orden hjemme. Orden hjemme er lik orden i topplokket.
Tre kvinner å merke seg for framtida
– Lillesøsteren min, Pernille. Venninnen min og artist, Victoria Nadine. Manageren min, Silje Kim.
Hvilken behandling hjelper egentlig etter voldtekt?
Voldtekt rammer en av fem kvinner i løpet av livet. Og likevel vet vi ikke hvilken behandling som faktisk hjelper. Men nå jobber norske forskere med saken.
– Helsevesenet har krav til at behandling skal være kunnskapsbasert, og det pøses inn penger for å sikre dette. Heldigvis. Men dette er ikke tilfellet når det gjelder traumebehandling etter voldtekt. Der har vi ikke god nok kunnskap om hva som faktisk hjelper, sier psykologspesialist og doktorgradsstipendiat Tina Haugen.
Studien Early Intervention after Rape, forkortet EIR, er en del av hennes doktorgrad.. Den er tilknyttet NTNU og St. Olavs hospital i Trondheim, og hensikten er å undersøke om eksponeringsbasert behandling på et tidlig tidspunkt etter voldtekten kan bidra til å forebygge posttraumatisk stresslidelse.
Snakk om det
Haugen peker på at voldtekt er et tabubelagt tema i samfunnet.
– Hvis du krasjer med bil på vei til jobben, så vil du antagelig fortelle om det etterpå. Du vil si det til alle du møter den dagen, du vil gjengi hendelsesforløpet, fortelle om hvor teit den andre sjåføren var, og hva som var årsaken til kollisjonen. Det er ingen stengsler for at du kan dele av den traumatiske erfaringen din. Kanskje innser du at du ble så rystet at du blir hjemme fra jobb noen dager for å slappe av og komme deg. Du behandler deg selv som om noe ekstraordinært har skjedd, sier Haugen.
Og nettopp det å forholde seg til en ekstraordinær hendelse som noe ekstraordinært er en del av naturlig tilfriskning i etterkant, forteller hun.
Men la oss si at traumet ikke er en bilulykke, men en voldtekt. Da håndterer de aller fleste dette helt annerledes.
– De fleste drar på jobb neste dag, og de sier ingenting til noen. De later som det ikke har skjedd noe ekstraordinært, sier hun, og forklarer at det er dette EIR-studien handler om.
I studien skal deltakerne trene på å forholde seg til overgrepet. Alle som deltar, får inntil fem timer med samtale, der hensikten er å trene seg til å forholde seg til det som har skjedd.
– Vi prøver å etterligne det som fører til naturlig tilfriskning etter et traume, sier Haugen.
Å bearbeide det som har skjedd er ett av de viktige temaene i ALTSÅs nye podkastserie En dag i august. Der forteller “Lea” om sin opplevelse med voldtekt, om egne reaksjoner og ikke minst om hvilken hjelp hun trengte for å komme seg videre i livet.
Du kan høre podkasten her, eller der du vanligvis hører podkast. Podkasten er gratis å lytte til.
Unngår å tenke på det
En studie fra WHO har vist at av alle typer traumer, er voldtekt en av de som gir høyest risiko for å utvikle posttraumatiske stressplager i etterkant. Studier viser at 30-70 prosent får PTSD-symptomer etter overgrep.
– Med EIR-studien vil vi undersøke om tidlig intervensjon kan forebygge PTSD hos overgrepsutsatte, forklarer Haugen.
Deltakerne blir rekruttert blant kvinner som oppsøker tre ulike overgrepsmottak her i landet. Ved disse mottakene har ansatte fått opplæring i en behandlingsform som heter Prolonged Exposure (PE), en type eksponeringsterapi. Denne behandlingen skal hjelpe kvinnene til å forholde seg til voldtekten, til å forstå egne reaksjoner og til å gjenvinne funksjoner de hadde før voldtekten. I PE blir det jobbet med tanker knyttet til skyld og skam, og å redusere unnvikelse.
– Etter et overgrep er det mange som unngår å tenke på overgrepet. Mange vil også unngå ting som kan minne om det som har skjedd, og det er vanlig å holde seg opptatt av andre ting for å unngå sine egne tanker og følelser. Det kan være å jobbe mye, være sosial hele tiden eller scrolle i alle ledige øyeblikk, forklarer Haugen.
Andre, sier hun, kan bli mindre aktive, og unngår på den måten alt som kan minne om det som har skjedd.
– Dette kan bli en ond sirkel av unnvikelse som påvirker funksjonen i dagliglivet, sier hun.
Trener på å forholde seg til voldtekten
I behandling med PE trener deltakerne på å opprettholde tidligere funksjon i stedet for å unngå steder og aktiviteter som minner om overgrepet. De lærer at det ikke er farlig å tenke på det som har skjedd, selv om det føles vondt. Ved å snakke om det, kan deltakerne ta stilling til urealistiske overbevisninger som ofte oppstår etter voldtekt: Var det min skyld? Var jeg tydelig nok? Jeg burde ikke vært så full.
– Vi vet at mange har følelser som skyld og skam etter en voldtekt. Dette kan være en årsak til at det er vanskelig å snakke om det. Man er redd for å få bekreftet fra andre at den vonde opplevelsen faktisk var ens egen feil, sier psykologen.
Men når man ikke forholder seg til det som skjedde, får man heller aldri muligheten til å ta stilling til det, eller utfordret de tankene som har oppstått, påpeker psykologen.
– Ved å snakke om hendelsen, kan man lettere også vurdere hva som skjedde og hva som eventuelt burde vært gjort annerledes . Og følelsen kan lettere slippe taket, sier Haugen.
Ulik behandling
Halvparten av de som sier ja til å være med på studien, får tilbud om PE-behandling. Den andre halvparten får den behandlingen som alle andre får ved det aktuelle overgrepsmottaket. På denne måten håper forskerne å finne ut om behandlingen med eksponering er effektiv for å forhindre PTSD hos overgrepsutsatte.
Tilbudet rundt om på overgrepsmottakene varierer, opplyser Haugen. Med denne forskningen ønsker hun at vi skal få mer kunnskapsbasert behandling, og at den skal gis til alle som oppsøker overgrepsmottak hvis studien viser at den fungerer.
– Vi skulle aller helst også nådd de som aldri kommer til noe overgrepsmottak og som aldri forteller det til noen. Men nå vil vi forhåpentligvis få bedre kunnskap om hva som hjelper og hvem som har best utbytte av denne typen behandling, sier hun.
Du kan høre hva som hjalp «Lea» i podkasten En dag i august.
(+) Mer enn en bryter
Før var han bare en bryter. Nå vet Felix Baldauf at han er mer enn hva han presterer på matta.
Julen 2017 sitter Felix Baldauf i en bil med en halvliter pils i den ene hånden og telefonen i den andre. Han har akkurat sendt moren sin av gårde i en politibil etter at hun nesten kjørte på ham i beruset tilstand. Bilen traff istedenfor et tre, og nå har han ansvaret for å kjøre den vrakede bilen hjem igjen. Han har ikke fortalt noen før om alkoholproblemene moren sliter med, eller hvordan han selv har hatt det som barn og ungdom i disse omgivelsene. I dette øyeblikket vurderer han alternativene sine.
– Skal jeg dunke halvliteren ned og bli dritings?
Han heller pilsen ut av vinduet, plukker opp telefonen og ringer sin bestevenn. Tårene renner som om barnet i han endelig får gråte. Etterpå er det som om en tung vekt har blitt løftet av skuldrene hans. Valget han tar, blir et vendepunkt. Det han har lært siden den gang, er at det er mye vanskeligere å bære en vekt alene enn det er å bære den sammen med noen andre.
– Jeg tør å ta vare på meg selv
Veien fra å fortelle de nærmeste om de utfordrende barne- og ungdomsårene til å dele det på TV i NRK-serien Hodet i klemme, var lang. Gradvis begynte Baldauf å åpne seg mer og mer. Resultatet var at andre i guttegjengen begynte å dele ting også, og at relasjonen til menneskene rundt han fikk en annen dybde.
– Snakker man ikke om det som er vanskelig så er det lett at relasjonene blir overfladiske, mener han.
Nå har Baldauf et godt språk for det som foregår inni seg. Fra å lide i det stille, evner han nå å kjenne på følelsene og snakke om det som er vanskelig.
– Når jeg er i en periode der jeg er lei, deprimert og har lite energi, så tør jeg å tilpasse livet deretter. Jeg tør å ta vare på meg selv, påpeker han.
Baldauf understreker at han ikke er i mål på noen som helst måte, og at det ikke alltid er like lett å ta de gode valgene for seg selv.
– Det går opp og ned, men jeg har klart å identifisere egne mønstre og å være åpen om hvordan jeg har det, og dét tenker jeg er et stort steg i riktig retning.
Noen dager føler han at livet er tungt, andre dager er det bra. Jobben er å gjenkjenne egne mønstre og ta tak i situasjonen før man synker for dypt ned i de vonde følelsene, mener han.
Har du flere gode dager nå enn før?
– Ja, før følte jeg meg veldig ensom og lå mange kvelder på rommet, og gråt når dagen var over og lyset var slått av. Hvis jeg tar utgangspunkt i det, så har jeg redusert hvor mange dager jeg gjør det i året.
Mer enn en bryter
Har du blitt møtt annerledes innad i brytemiljøet før og etter du har vært åpen om det å slite psykisk?
– Det som er kult er at nå føler jeg meg som et helhetlig menneske og en person med større verdi enn prestasjonen min.
Stemmen hans bærer en optimisme når han snakker om det. Baldauf forteller at det å være bryter pleide å være hele hans identitet, og hans egenverdi handlet om det han presterte på matta.
– Før var jeg bare en bryter. Hvis jeg vant, var jeg en vinner, da var jeg den beste og da ble jeg likt, men hvis jeg tapte, så tenkte jeg at jeg var en taper og at ingen likte meg. Prestasjonen min definerte meg i veldig mange år, sier han.
Det er åpenheten han har hatt om egen mental helse som har ført til denne endringen. På gata har han blitt møtt med tilbakemeldinger på hvem han er som menneske, og ikke som bryter. Det har fått han til å innse at han har noe å bidra med fordi han er den han er, og ikke på grunn av det han gjør.
– Nå bryter jeg på mine betingelser og fordi jeg har lyst, ikke fordi jeg føler at det er det eneste jeg kan, forteller han.
Et samfunn i endring
For to år siden mistet Baldauf fetteren sin til selvmord. Han forteller at hendelsen har endret ham, og at han i dag ønsker å være en positiv påvirkning slik at andre ikke tar det samme valget.
– Det har gitt meg retning i hvem jeg vil være som person og hva jeg vil gjøre i fremtiden, og vist meg hvor viktig de jeg er glad i rundt meg er, og at brytingen er en bagatell i det store bildet.
Baldauf har siden den gang vært med å etablere bedriften Bror Mental Helse, der formålet er å åpne opp for samtalen rundt mental helse blant menn.
– Både min egen historie og historien til flere av de jeg er glad i har vært relatert til psykiske utfordringer. Det har blitt en hjertesak for meg. Ved å fortelle om min egen historie så håper jeg å åpne en dør og gjøre det lettere for andre, forteller han.
Å sette søkelyset på menns mentale helse er sårt trengt, mener Baldauf, som understreker at det er mye stigma for menn å snakke om hvordan de har det.
Hvorfor tror du det er så stigmatiserende for menn å snakke om følelser?
– Det er vel den gamle idéen om at mannen skal være sterk, en forsørger, og ikke la seg påvirke av ting, men heller være en klippe som skal forsørge og bære familien. Og at det å vise svakhet, sårbarhet, å være lei seg og gråte, ikke er maskulint.
Baldauf tror dette er en ideologi som fortsatt påvirker gutter og menn den dag i dag, men påpeker at det er et ideal som ikke lenger gagner samfunnet.
– Jeg skjønner at det er en tid der det var veldig aktuelt, men tidene forandrer seg. Hele samfunnet er i endring, så vi kan ikke ha den tilnærmingen mer. Da ender det med at menn går på felgen mentalt, mener han.
En ny maskulinitet
Hvordan vil du definere maskulinitet nå?
– Å tørre å møte problemene sine, selv om de er vonde og utfordrende å snakke om. Å være ærlig, fremfor å gjemme seg bak det å være tøff. Og å stå opp for oss selv, det mener jeg er noe av det viktigste vi gjør.
Tenker du på noe spesifikt da?
– Ja, det å tørre å stå for sine meninger og sette ord på hvordan man har det, og ikke bite i seg alt, sier han.
Her mener Baldauf at det er viktig å ta de vanskelige samtalene – om det er på jobb, med venner eller på trening. Trives man ikke slik ting fungerer, så er det viktig å sette ord på det og sette noen krav for tilværelsen man skal eksistere i.
– Det mener jeg er veldig viktig for jeg tror det er mange som eksisterer i en hverdag man ikke har det bra i. Det har jeg også gjort, og det koster mye psykisk, understreker han.
Verktøy for mental helse
Hva er dine beste verktøy for å håndtere mental helse i dag?
– Aksept. At jeg aksepterer hvordan jeg har det og så staker jeg ut en kurs derfra. Jeg prøver ihvertfall så godt det lar seg gjøre, spøker han.
Baldauf er et rutinemenneske. Føler han at ting er vanskelig og overveldende, går han tilbake til de gode rutinene som innebærer å sove åtte til ni timer hver natt, å stå opp tidlig, å meditere eller gjøre yoga, eller å begrense sosiale medier.
– Når jeg står opp om morgenen, er jeg ikke på telefon eller sosiale medier de første timene. Da prøver jeg å finne ut hvordan jeg har det og hvordan verden er den dagen for meg istedenfor å bli påvirket av alt rundt.
Et fristed er også viktig for han å ha, der han kan slappe av og være seg selv. For Baldauf er det fisking eller trening som setter han tilbake i balanse.
– Og selvfølgelig det å ta meg en god prat med noen og sette ord på hvordan jeg har det akkurat nå, legger han til.
Det første steget
Har du et råd til andre menn som synes det er vanskelig å snakke om hvordan de har det?
– Starten er alltid det verste. Jeg synes det kan være vanskelig å adressere noe jeg har sittet inne med i flere dager, men det er så deilig når man får det ut. Det føles alltid bedre etterpå enn å sitte og brenne inne med det.
Baldauf forteller at han selv syntes det å åpne seg var aller vanskeligst i starten. Han følte seg ukomfortabel og naken, men jo mer han åpnet seg, jo bedre følte han seg.
– Det ble en sånn prosess fra å blottlegge seg til å nesten føle seg skuddsikker, forteller han.
Følte du deg styrket av det etterpå?
– Ja, i etterkant føler jeg meg mye sterkere. Nå har jeg fått kontakt med følelsene mine igjen, og det hadde jeg ikke på veldig mange år.
Hva skulle du ønske du visste da du var 16, som du vet nå?
– Jeg skulle ønske jeg visste alt jeg vet nå egentlig, ler Baldauf.
– Jeg tror bare jeg hadde ønsket å fortelle meg selv at det kommer til å gå over og at ting ordner seg. Og så skulle jeg ønske at jeg visste at jeg var mer enn bare en bryter, og at jeg også blir likt for den jeg er, og ikke bare for det jeg presterer.
(+) Historia om ein spontanabort
Alt dette blodet, tek det aldri slutt? Eg har blødd i tre månader.
Denne teksten vart fyrst publisert i papirmagasinet ALTSÅ si utgåve 2. Teksten er vinnar av ein skrivekonkurranse.
Teksten er ein kommentar og gjev uttrykk for skribentens meining.
Eg er glad for at sjukepleiaren har fortalt meg at det er eit langt klede, men sjølv om ho har presisert det, vert eg overraska når eg dreg ut eit blodig gasbind på over to meter. Ut den vegen det skulle ha komme ein baby, eit nytt liv. I staden kjem dette lange kledet, som verdas verste trylletriks. Eg lurer på korleis dei har fått til å legge det slik at det kjem ut som eit langt jamt klede, utan krøllar og klumpar, anna enn klumpane av blod. Alt dette blodet, tek det aldri slutt? Eg har blødd i tre månadar. Eg har blødd heime, på badet og i senga. I byen, på bussen, eg har blødd på biblioteket og på puben. Restane av det som skulle verte barnet mitt, ligg strødd igjen utover heile byen min. Eg prøver å tenke at det er noko fint i det, men eg skulle ønske at eg heller kunne ha blødd nedi eit lite hol i skogen, grave att og visst at der, der er det. Slik det er no, ligg det restar i alle søppelbøttene eg har kasta bind i, og alle toaletta eg har besøkt dei siste tre månadane. På toget til Trondheim og på flyet til Stockholm. Eg vert svimmel og må legge meg ned.
Fem timar sidan inngrepet
Eg ser at det er ho som heiter Kristine som kjem inn. Ho er på min alder, kanskje litt yngre. Ho er lys, med rundt fjes og kraftige overarmar. Eg likar ho godt, ho er ei slik ei eg vil skal støtte meg i seng. «Det har gått 5 timar sidan inngrepet, så du kan ete litt no, vil du ha ei skive?» Eg ristar på hovudet. «Eg kan godt få litt saft», seier eg. Ho trekker frå gardinene, og eg ser at det er kveld. Snart er vakta hennar over. Kristine skal gå heim, truleg til mann og to blonde barn og sjå på fredags-TV, ete heimelaga pizza og drikke vin. Medan eg er her. Ingen pizza, ingen vin, ingen mann. Ingen barn. «Har du barn?» Den forrige som spurde om det, var den nye frisøren. Eg rykka til i stolen, håpa ho ikkje merka det. Svaret mitt kjem alltid akkurat litt for fort og med eit tilsynelatande lett tonefall: «Nei.»
Eg må ha sovna, det har vore vaktskifte og to nye kjem inn. Sjukepleiaren presenterer seg, og seier at ho har med seg ein student som skal vere med på si første nattevakt. Dei tar blodprøver, studenten får øve seg på å stikke. Før dei går, sett sjukepleiaren det vesle begeret med smertestillande på nattbordet. Eg tek dei så fort dei har gått ut, og ventar på søvnen.
Sparklar att underlivet
Eg drøymer at eg er innlagt for å sparkle att underlivet. Eg er vaken under operasjonen og høyrer dei to mannlege legane snakke seg imellom. «Det har medført så mykje smerte at det er til det beste». Så sparklar dei att og glattar til som på ei barbiedokke. Det er ingenting der.
Eg får frukost etter at eg har dusja og forsikra sjukepleiarane om at eg ikkje er svimmel lenger og fint kan gå åleine. I ellevetida kjem legevisitten. Legen sett seg på sengekanten og seier: «Du har kanskje forstått det, men dette var siste sjanse …Vi vil ikkje tilrå …» Det susar i øyra mine, så eg får ikkje med meg alt ho seier, men eg nikkar på dei plassane ho ser ut til å forvente det, og tenker at dei likså godt kunne ha sparkla meg att. Etter ho har gått ut, pakkar eg ned dei få klesplagga og toalettsakene eg hadde med meg og ventar sitjande på senga med joggeskoa på. Eg veit ikkje kva eg ventar på, for snart skal eg gå ut i verda att. Kvinne 38. Ingen barn.
– For en person med overspisingslidelse gjør ofte slanking vondt verre
Malins historie om overspising ble brukt i en Dagbladet-sak om slanking. Det gjør henne rasende.
Dette er et debattinnlegg. Meningene i teksten er skribentens egne. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende oss e-post på redaktor@xn--alts-toa.no.
Jeg er frustrert og sint på alle medier og journalister som spyr ut slankesaker. Likevel ble plutselig min historie brukt i en sånn sak. Jeg brenner for å spre kunnskap og åpenhet om overspisingslidelse – en spiseforstyrrelse som rammer tre prosent av befolkningen og preges av mye hemmelighold, tabu og skam.
I mai ble jeg intervjuet av Dagbladet om overspising og det ble publisert en nettsak. Tre måneder senere hentet de opp saken og trykket den på papir – denne gangen utvidet med såkalte ekspertråd mot overspising.
Men disse rådene handlet om vektregulering, IKKE hvordan man kan overkomme en overspisingslidelse eller et overspisingsproblem.
Overskriften på forsiden av avisa “Ekspertråd mot overspising – Bli kvitt de ekstra kiloene” gjør meg rasende.
For en person med overspisingslidelse gjør ofte slanking vondt verre. Det har de til og med tatt med i saken, og likevel deler de slanketips?
Se Dagbladets svar lenger ned i saken.
Lite kunnskap
Dagbladet har i ettertid forklart at det som skjedde var at de satte sammen to gamle nettsaker, og at hvis “ekspertrådene” i saken som ble trykket på papir var feil, så var de nok også det den gangen de laget nettsaken “ekspertråd mot overspising”.
Creds til Dagbladet for å innrømme feil og for å lytte til tilbakemeldinger om hva som ble feil og hva de bør gjøre annerledes neste gang. For jeg håper virkelig de vil skrive flere saker om overspising, med hjelp av gode eksperter på feltet.
MEN. Denne glippen fra Dagbladet tydeliggjør ikke bare den lave kunnskapen om overspising og overspisingslidelse, som til og med strekker seg til helsevestenet.
Den tydeliggjør også medienes villighet til å lage slankesaker, her med Dagbladet som eksempel og syndebukk.
Jeg regner med at slankesaker selger, og at nok en forside som lover “ekspertråd for å bli kvitt de ekstra kiloene” lokker til seg lesere som har et vanskelig forhold til egen vekt.
Tynnfiksert kultur
Jeg slanket meg første gang da jeg var 13 år, og holdt på i MANGE år med jojo-slanking. Vet du hvorfor? Fordi vi lever i en tynnfiksert kultur som fortalte meg at jeg ikke var bra nok fordi jeg var tjukk. Og vet du hvem som i stor grad er med på å skape og formidle kulturen? Media.
Medienes fremstilling av idealkroppen og medienes evige mas om slanking og dietter dikterer i stor grad befolkningens virkelighetsoppfatning av at den tynne kroppen er mer verdt enn den tjukke kroppen, og at hvis du er tjukk så bør du slanke deg.
Men slanking funker veldig dårlig. Av de som slanker seg er det ytterst få som holder vekten, og fryktelig mange som går opp igjen mer enn de først gikk ned.
Så de prøver en ny diett eller slankekur. Kanskje en de har lest om i en avis eller et blad? Og ja: De går ned i vekt mens de holder seg til regimet, men resultatet er dømt til å bli midlertidig så lenge reglene de følger ikke er endringer i kostholdet som de faktisk trives med.
Telte kalorier som 13-åring
Det er helt ubeskrivelig trist at jeg allerede som barn visste at jeg var for tjukk og at jeg begynte å telle kalorier som 13-åring. Og vet du hva? Jeg klandrer media. Og vet du hva mer? Nå får det være nok.
Jeg vil ikke at mine søte små barnehagebarn skal vokse opp i en kultur hvor et menneskes verdi blant annet måles i kroppsstørrelse. Jeg vil ikke at neste generasjon skal vokse opp med all den kroppsmisnøyen og alle de spiseforstyrrelsene som min generasjon har levd og fortsatt lever med.
La barna vokse opp med en helsefremmende livsstil for kropp og psyke fylt av glede og mestring. Men ikke la trening eller mat handle om hvor tynn kroppen kan bli.
For kropper ER forskjellige. Og det er greit.
Stopp å fronte slanking!
Å fronte slanking og dietter er ikke helsefremmende, det er helseskadelig. Slanking virker i de fleste tilfeller mot sin hensikt ved å føre til vektøkning via jojo-slanking.
Favorisering av den tynne kroppen og oppfordring til slanking fører også til dårlig selvbilde og spiseforstyrrelser hos mange, både voksne og barn.
Så til journalister, aviser, blader, magasiner og TV-programmer som promoterer slanking direkte eller indirekte: Stopp med en gang!
Og til deg som venn, familiemedlem, kollega eller nabo: Hvordan du forholder deg til kropp og mat påvirker de rundt deg. Vær forsiktig.
Slik svarer Dagbladet
Redaktør for Dagbladet Pluss, Bjørn Carlsen, svarer slik på kritikken:
– Overvekt og fedme er et utbredt og økende folkehelseproblem i Norge. Vi mener det er viktig å opplyse og gi kunnskap og råd til våre lesere her, siden vi vet det kan hjelpe mange til bedre livskvalitet. Når det kommer til dette konkrete oppslaget om overspising, så erkjenner vi at for en del som lider under dette, så er det først og fremst kognitive metoder, blant annet terapi, som kan gi god og varig hjelp. Vi forstår godt at dette for Malin og andre i hennes situasjon kan være svært komplekse problemer, og det var overhodet ikke vår mening å gi løsninger som for dem oppleves irrelevante.
– Når ble det greit å si til noen som mangler en kroppsdel at de må skjule det bedre?
Silje Løkeng ble helt perpleks da hun opplevde at noen sa til henne at hun burde bruke protese, slik at ikke andre behøvde å se at hun har fjernet det ene brystet.
– Det fikk meg til å skamme meg over å mangle et bryst, sier hun.
Silje Løkeng har valgt å være åpen om brystkreften hun fikk i 2019, og om opp og nedturer etter det. Hun har blant annet vist hvordan man sjekker brystet sitt på God Morgen Norge, og hun har instagramkontoen @expeditionpinkribbon der hun deler fra livet sitt som kreftoverlever, og om forberedelser og gjennomføring av en stor ekspedisjon over Grønland som hun tok initiativ til. I vår krysset hun grønlandsisen sammen med andre kreftoverlevere, og målet har vært å samle inn penger til kreftforskning.
Løkeng har valgt ikke å rekonstruere brystet, og hun bruker ikke protese for å skjule at brystet er fjernet.
– Da jeg måtte fjerne brystet, fikk jeg et stort behov for å lære den nye kroppen min å kjenne, akseptere den og bli stolt av den. Og det er jeg i dag. Jeg er veldig stolt av kroppen min, sier hun.
Men noen ganger møter hun folk som gjør at hun likevel føler seg liten og usikker, usikker på kroppen sin og på selvbildet sitt.
Ubehagelig for dem
Det var nettopp det som skjedde for få dager siden. Løkeng forteller at hun var på et event, og at en person som også deltok der, sa at hun burde gå med protese for ikke å “flashe” at hun bare har ett bryst.
– Det var tydelig at vedkommende mente jeg skulle bruke protese fordi det var ubehagelig for andre å se på kroppen min, forteller Løkeng.
– Som om jeg kan noe for at jeg måtte fjerne et bryst.
I øyeblikket ble hun helt perpleks.
– Men jeg kjente at det traff meg. Det gjorde skikkelig vondt. Jeg kjente plutselig på skam over at jeg mangler en kroppsdel.
I ettertid har hun reflektert over sin egen reaksjon i øyeblikket, der hun nærmest fleipet det bort.
– Det var nok pleaseren i meg som ikke ønsker å være ubehagelig for andre. Men jeg burde sagt ifra med en gang. For når ble det greit å si til noen som mangler en kroppsdel at de må skjule det bedre?
Fint med mangfold
Hun understreker at de aller fleste mennesker ikke har slike holdninger til annerledeshet.
– De fleste møter meg med nysgjerrighet. Da svarer jeg uten noen problemer på det de lurer på, og så går vi videre.
Men noen folk har problematiske holdninger til at folk er annerledes, mener hun.
– Dette er noe mange som på en eller annen måte er annerledes, har erfart. Og det er veldig trist. Det fine i samfunnet vårt er jo mangfoldet.
Mange kjenner seg igjen
Styreleder i Brystkreftforeningen, Ellen Harris Utne, forteller at mange av de 55 000 som lever med ettervirkninger av brystkreft, vil kunne kjenne seg igjen i det Silje Løkeng har opplevd.
– Slike holdninger er en ekstra belastning i tillegg til selve sykdommen, sier hun.
Utne tror på åpenhet som virkemiddel, og roser Silje Løkeng for hennes bidrag til å skape mer åpenhet rundt brystkreft.
– De som synes det er ubehagelig å se på en kropp med bare en pupp, de får holde seg unna. Vi må leve med dette, og jeg synes ikke det er greit at vi blir sett på som freaks. Det må være aksept for alle kropper, dette er også en del av livet, sier hun.
Viser fram puppen
Utne forteller at hun selv måtte fjerne et bryst, og at det ikke var mulig å rekonstruere på grunn av stråleskader. Hun bruker selv protese, men viser også fram både protesen og arret der brystet var til barn som lurer.
– Barn spør, og da svarer jeg, og viser fram, sier hun, og tror at det bidrar til å gjøre sykdommen og kroppen mindre mystisk.
(+) – Kvinner gjør jo ikke sånn
205 personer som tenner seksuelt på barn har vært i aktiv behandling gjennom kampanjen Det finnes hjelp. Noen av dem er kvinner.
(+) Tourettes fra et kvinnelig perspektiv
– Det er stort sett menn som snakker om diagnosen i offentligheten.
(+)Toppblogger: – Du har ingen sjef som forteller deg hva du kan legge ut
Vi har snakket med to av de mest kjente influenserne blant barn og unge. Hvilket ansvar har de for innholdet de publiserer?
Tekst: Åsalinn Arntzen Dale
– Jeg savner å se barn ute og leke i gatene. Alle burde være mindre på telefonen og sosiale medier. Det er ikke noen hemmelighet for meg, sier influenser Isabelle Eriksen.
Hun er blant de 22 mest populære influenserne blant barn og unge i Norge. Forrige uke skrev ALTSÅ om hva barn og unge blir eksponert for i sosiale medier, der en ny undersøkelse fra Medietilsynet vakte bekymring hos flere. Men hva synes influenserne selv om rapporten?
Les også:
Influensere eksponerer barn og unge for store mengder reklame
(+) Fødende kvinner gjennom 100 år
Legger ikke skjul på ting
Isabelle Eriksen (25) er den mest kjente influenseren blant unge jenter i aldersgruppen 9-14 år. I tillegg til å være influenser er hun tidligere kjent som Paradise-deltager i 2017, og i 2021 ga hun ut Innsatt nummer 19/227, en bok om egne erfaringer med å sone i fengsel i 80 dager.
Mens hun deler mest om voksenlivet sitt på Instagram, er hun opptatt av å levere et annet innhold på kanalene hvor hun treffer en yngre målgruppe.
– Jeg tror jo at de yngste følger mest med på YouTube og TikTok, det egner seg mer for de unge. Der er jeg mest opptatt av å legge ut morsomme ting, ting som folk blir underholdt av.
Eriksen driver med det man gjerne kaller vlogging, eller videoblogging. Hun deler stort og smått fra livet sitt som hun selv mener kan inspirere følgerne.
– Jeg er veldig opptatt av å snakke om ting som de er, og legger ikke skjul på at jeg kan ha en dårlig dag eller gjøre dumme ting. Det er sikkert også det folk liker når de ser på videoene mine, at jeg er veldig åpen og ærlig, sier Eriksen.
Syns du influensere som lever sine voksenliv må ta hensyn til at barn kan følge dem?
– Absolutt, man kan ta hensyn til det. Men jeg synes også det er viktig å tenke på at man er den man er, og så voksen som man er. Man skal ikke måtte skjule det man gjør i hverdagen fordi det finnes barn på sosiale medier.
Er sin egen sjef
– De unge går ikke og hopper utfor en bro bare fordi jeg sier eller gjør det? spør influenseren retorisk. Hun tror unge har en forståelse for å skille mellom hva influensere gjør, og hva de selv kan gjøre, også når det kommer til alkohol.
Influensere får en del kritikk om at innholdet ikke passer for barn. Er det berettiget?
– Som influenser kan man jo faktisk legge ut hva man vil, du har ingen sjef som forteller deg hva du kan legge ut og ikke. Så jeg skjønner veldig godt at folk er kritiske. Man må jo være kritisk til seg selv og hva man kan dele og hva andre folk burde se og ikke.
Eriksen er med andre ord sin egen sjef, og bestemmer hva hun skal reklamere for på egen hånd. Sin egen merkevare inkludert, og rabattkoder på andres produkter.
Du nevner i en video at vi lever i en verden med klimakrise. Er det noe influensere bør ta hensyn til når dere reklamerer for ting?
– Altså, det er ingen hemmelighet at man burde kjøpe mindre klær. Thrift shopping (handling av bruktklær, red.anm.) og å bruke klær på rundgang. Der kan også jeg bli mye bedre, det tror jeg.
Vil bli mer samfunnsaktuell
Medietilsynets rapport slår fast at hverdagsblogging og reaksjonsvideoer er det mest populære blant jentene. For guttene er det gaming og videoer hvor influencere gjør ulike utfordringer som slår an. Samtidig ser vi at kun to prosent av innholdet er samfunnsaktuelt. Eriksen er enig i at hun ved siden av promotering av produkter og historier om eget hverdagsliv, kan dele mer om samfunnsaktuelle tema.
– Nå i det siste har jeg blitt mye bedre på det. Jeg prøver å dele mer om det jeg brenner for nå, som er det skeive miljøet, som jeg syns er veldig viktig fordi jeg er en del av det selv, sier Eriksen.
Etter at hun delte innlegg om at hun selv er skeiv, har hun fått mange meldinger fra skeive som er takknemlig for åpenheten hennes. Flere har fortalt at hun har hjulpet dem ut av skapet.
I undersøkelsen til Medietilsynet kom det også fram at 1 av 3 innlegg rettet mot jenter dreier seg om kropp, seksuelt innhold, alkohol eller tobakk. Eriksen er klar over at det er mye innhold om utseende rettet mot jenter, inkludert fra henne selv. Der har influenserne et ansvar for å ta det opp med følgerne, mener hun.
– Jeg synes vi skal bli flinkere til å snakke mer om at alle er forskjellige. I tillegg til å legge ut bilder som ikke er poserte og å legge ut mer ekte ting, selvfølgelig.
Hobbyene ble til jobb
En annen som driver med hverdagsblogging på fulltid, er Mina Jacobsen (21). Fra å leke seg med videoredigering som 16-åring, skulle det til slutt bli fulltidsarbeid og skole på vent.
Gjennom sosiale medier deler hun hobbyene sine, som inkluderer blant annet tegning, strikking, sying og planlegging. Hun kjenner seg ikke igjen i tallene i Medietilsynets rapport, hvor ett av tre innlegg rettet mot jenter dreier seg om kropp, seksuelt innhold, alkohol eller tobakk.
– Som innholdsskaper promoterer jeg ikke noe alkohol, ikke noe tobakk, og jeg poster ikke sexy bilder i bikini. Alt det der ønsker jeg ikke å være en del av. Fokuset i mine kanaler er å dele skaperglede, sier Jacobsen.
Hva er det du selv får opp i din egen feed?
– Det kan hende at jeg er veldig i min egen boble på sosiale medier. Jeg får opp mye innhold som ligner på mitt eget. Jeg følger mange som lager ting, rett og slett.
Når det kommer til reklameinnhold, velger Jacobsen med omhu. Hun tror ikke at så mye som halvparten av innholdet hun deler er reklame, slik gjennomsnittet for de mest populære influenserne er.
– Det negative er jo at influenserbransjen er en bransje hvor man får masse henvendelser på e-post fra bedrifter som har lyst til å promotere produktene sine. Og ofte er det ganske godt betalt. Jeg ser for meg at mange influensere hopper på det uten å tenke over hvordan det påvirker.
Droppet ut – og delte det
Selv om influenseren deler en slags suksesshistorie om hva hun har fått til, deler hun både oppturer og nedturer. Da hun droppet ut av videregående, bestemte hun seg for å fortelle det til følgerne sine.
– Akkurat det med skole, det er noe jeg alltid har tenkt på. Man vokser opp og tror at veien i livet er veldig A4, at den går rett frem og at man må følge den rekkefølgen som samfunnet har skapt: skole, studier og så jobb.
Da YouTube-kanalen tok av for Jacobsen, og hun kunne leve av den, kom jobben før skolen. I tillegg ble hun syk siste året av videregående, og klarte ikke å fullføre på normert tid. Hun syntes det var flaut, og at det var kjipt å ikke få være russ med vennene sine. Dessuten tenkte hun at følgerne før eller siden ville skjønne at hun ikke gikk på skole.
– Jeg har jo tenkt at det må jo være flere som sitter og føler på det samme, og ville derfor skape en åpenhet. Samtidig ønsket jeg ikke at folk skulle droppe ut. Skole er et fint tilbud og et fint grunnlag. Jeg er opptatt av at man skal gjøre det som er riktig for seg. Jeg fikk jobb før jeg fullførte skolen, men nå fullfører jeg skolen, og ja, det funker for meg.
En internettvenn
Nettopp denne konflikten er noe hobbyfluenseren øver seg på. Hvor mye kan man dele av opp- og nedturer? Det er ikke mye som skal til før man får kritikk, mener Jacobsen. Enten fra seg selv eller fra andre.
– Man ønsker å vise ting så ekte som mulig. Når man poster hvordan man egentlig har det, er det ofte folk som har meninger om det. Og alle vil jo bare fremstå best og penest. Det er lett å dele oppturer, men det å dele nedturer er mye mer sårt. Men jeg prøver å lage en balanse. Jeg ønsker ikke å være en perfekt profil online og at folk ser på profilen og føle seg dårlig selv, sier hun og legger til:
– Det positive, og det jeg liker med å være influenser, er at jeg kan være en internettvenn. Hvis du har hatt en tøff dag på skolen og kommer hjem og har noen du kan relatere til på internett, kan det være en fin ting.