(+) – Å se mangfold har mye makt

Hani Hussein tror det er mye makt i å se flere kvinner som henne selv på scenen. Hun har særlig ett råd til andre kvinner som vil drive med standup og komedie.

Hani Hussein er mange ting: komiker, tidligere FN-ansatt, fotball- og filmentusiast – og hun er opptatt av representasjon og inkludering. I komikerbransjen er det mangel på mangfold, av både kvinner og minoriteter, og for hver nye kvinnelige komiker kan Hussein navngi omtrent ti mannlige. Hun har tro på at det å se flere kvinner som henne selv på scenen vil bidra til mer mangfold i bransjen.

Du har en bachelorgrad i afrikastudier fra NTNU og har jobbet som rådgiver i Somalias FN-delegasjon i New York. Hvordan ble du komiker?

– Jeg var komiker etter afrikastudier, men før FN. Jeg tok egentlig bachelorgraden min fordi jeg ville studere, men jeg visste ikke helt hva jeg ville bli. Så da gikk jeg på NTNU.no og så stod afrikastudier øverst. Så brukte jeg tre år på å tenke, og konkluderte med at jeg skulle bli komiker – og det er tre byer jeg anser som hovedsteder for standup; London, New York og LA. Jeg følte for New York. Jeg tenkte, Hvordan kan jeg komme til New York? Og da ble det FN. Jeg dro til FN for å kunne gjøre open-mics i New York.

Hva er én ting du har med deg fra din erfaring som rådgiver i FN-delegasjonen?

– At jeg faktisk kan få til hva som helst. Det er så absurd å sitte på Skullerud i Oslo, og være sånn, jeg tror jeg vil flytte til New York og jobbe i FN. Det er såpass absurd, så det at jeg klarte det i så ung alder fikk meg til å innse at shit, big things are possible.

Hva er én ting du skulle ønske folk visste om det å jobbe som komiker?

– For det første, at det er overraskende lett. Terskelen for å prøve seg er veldig lav, du må bare finne en scene og så kan du gjøre det. Det andre er at det krever ekstremt mye arbeid. Så det er lett å starte, men det er veldig vanskelig å opprettholde.

I høst så vi deg på skjermen i Ikke lov å le på hytta. Hvordan har det vært å delta her?

– Det var både gøy og forferdelig. Som komiker er alt du vil å få folk til å le. Og å være i et rom med mange komikere betyr vanligvis kjempegod stemning, vi ler og normalt kan jeg få selvtillitsboost av å treffe kollegaer, men når premisset er å ikke le – det er bare vondt. Men det var en fin hytte da, det skal sies.

Du har beskrevet komikerbransjen som mannsdominert og hvit. Har du noen tanker om hva som skal til for å få mer mangfold i bransjen?

– Det er gøy å gi meg kred for det som om det er en original observasjon, for det er veldig åpenbart, er det ikke? Jeg tror en måte å få mer mangfold på er å aktivt prøve å rekruttere på måter man ikke har gjort tidligere. Og at folk som meg fortsetter å gjøre standup og komedie, slik at man ser forskjellige mennesker i forskjellige settinger. Da kan kanskje flere tenke, jeg visste ikke at det var et alternativ, kanskje jeg kan gjøre det?

– Å se mangfold har mye makt. Folk er veldig flinke til å trekke koblinger, så det trenger ikke å være en som er identisk med deg selv. Hvis det bare er en som deler noe med deg, så kan man dra det ganske langt. Man trenger bare å finne den ene fellesnevneren man har, men hvis alle man ser er hvite menn, så er det veldig vanskelig å trekke den koblingen.

Var det sånn du opplevde det med ditt eget komiker-forbilde, Hasan Minhaj?

– Ja, det var han som fikk meg til å innse at dette var noe jeg kunne gjøre og han er en indisk mann som er vokst opp i Davis, California, og som er ti år eldre enn meg – men han er muslimsk. Du må bare finne den ene tingen til felles, og det var nok for meg til å begynne.

Hvordan føler du selv at du har blitt tatt imot i komikermiljøet?

– Ganske bra egentlig. Standup gjøres såpass ofte og man møter de fleste veldig mange ganger, og ser utviklingen til hverandre, og når man ser hverandre gjøre det bra på en scene, så er det sånn ok greit, kanskje det ikke er min humor, men jeg kan respektere innsatsen de har satt inn. Det er kanskje det jeg har fått. Jeg snakker ikke alltid om de samme tingene som andre komikere, men jeg føler at de har fått respekt for prestasjonene mine. Så jeg føler at jeg har blitt ganske godt tatt imot egentlig.

Det ryktes at du er Norges mest lidenskapelige Arsenal-fan…

– Jeg elsker Arsenal og Martin Ødegaard. Folk spør meg, er det en drøm som har kommet i oppfyllelse å være komiker? Nei, den drømmen i mitt liv er at Martin Ødegaard er Arsenal-kaptein. Jeg elsker Martin Ødegaard og Frida Maanum – hun spiller for kvinnelaget til Arsenal, og er dritgod.

Så du følger med på begge kjønnene i fotball?

– Ja, jeg har fulgt med på herrene mye lenger, men jeg har fulgt med på de store mesterskapene til damene, EM og VM, de siste ti årene. Men noe skjedde ved EM i 2022 i England – det var bare helt sinnssykt å se. Da Frida Maanum dro til Arsenal, stod jeg på Latter og skulle gjøre standup, og så sa jeg til Jonna Støme, jeg har hørt noen rykter om at en norsk jente skal til Arsenal, og så svarte han, det er kusina mi. Så verden er liten. Jeg ser nok mest på herrefotball, men den eneste gangen jeg har sett fotball live på Emirates Stadium, hjemmebanen til Arsenal, var i fjor og da så jeg damene spille mot Tottenham. Det var faktisk en av de beste dagene i livet mitt. Først så jeg damelaget til Arsenal knuse Tottenham 4-0, og så dro jeg på standup-showet til Hasan Minhaj på kvelden. Det blir ikke mer Hani-dag enn det!

– Og da Frida Maanum kom på banen, så ble alle på Emirates Stadium helt ville – for en jente fra Stabæk! Det var helt sykt. Jeg fikk frysninger, jeg.

Hva fascinerer deg sånn med fotball?

– Hva er det som ikke er fascinerende? Jeg har tenkt lenge på hva det er som fascinerer meg, og sannheten er at det bare er følelser. Det er så mange følelser i 90 minutter. Når kampen starter så vet du ikke hvordan den ender. Du kan ha all mulig statistikk, men det går ikke an å vite hvordan det ender. På 90 minutter kan hva som helst skje, og når kampen er over, så ser du elleve personer som er ekstremt glade, og elleve personer som er ekstremt lei seg. Og hvis det blir uavgjort så er alle skuffa eller noen er glade, så heller ikke det er kjedelig.

Har du spilt fotball selv?

– Ja, jeg spilte fotball fra jeg var liten til tredjeklasse på videregående, så det var ganske lenge.

Hvilke samfunnstema er du opptatt av?

– Representasjon og inkludering.

Hva hører du på for tiden?

– Jeg skal prøve å ikke være for basic og si Taylor Swift og Beyoncé, fordi jeg akkurat har sett filmene deres – begge var fantastiske. Jeg hører på veldig mange podkaster, og det går veldig mye i film-podkaster. I USA på denne tiden av året er det mange prisutdelinger, så da liker jeg å høre hvilke filmer som er de beste og de dårligste av 2023. Og selv om vi henger noen måneder bak, så liker jeg å høre på de samtalene og telle ned dagene til jeg selv kan se de filmene de snakker om.

Så du er en stor filmentusiast også?

– Kjempestor filmentusiast. Det beste med å være frilanser nå er at jeg kan se filmer klokken ett på en tirsdag. Jeg så den nye Martin Scorsese-filmen – den varer i tre og en halv time. Da kan jeg se den fra klokken ett til halv fem, og så gå på show på kvelden. Det er fantastisk. Og om jeg skal anbefale én film fra dette kalenderåret, så vil jeg anbefale Past Lives som er på kino nå.

Hva skulle du ønske du visste som 16-åring, som du vet nå?

– Det er vanskelig fordi da jeg var 16, ble jeg for første gang introdusert for standup som en kunstform, det var da øynene mine åpnet seg for det, men jeg tenkte ikke på at jeg kunne gjøre det selv. Så en liten del av meg har lyst til å si til den 16-åringen, hallo, bare start! Men samtidig er jeg fornøyd med hvordan ting ble.

– Men jeg var 16 i 2011, så jeg ville faktisk sagt til meg selv, sett penger på at Leicester vinner Premier League om fem år. Å, jeg hadde blitt så rik! Jeg kunne tjent millioner.

Hvilken nedtur har du lært mest av?

– Å gjøre det skikkelig dårlig på en standup scene. Det var i Bergen, og første gangen det gikk skikkelig dårlig for meg. Og så skulle jeg hjem til Oslo og gjøre standup tre dager etterpå, og det at jeg gjorde det igjen tre dager etterpå og at det da gikk bra, fikk meg til å innse at det er greit å anerkjenne når det går dårlig og at det er kjipt, men man kan også gå videre. Jeg kommer faktisk ikke til å dø. Folk sier ofte, hvordan tør du å gjøre standup? Men altså, hva er du på ekte redd for? Det verste som skjer er at det går dårlig. Og det fine med standup er at du gjør det igjen og igjen.

Hva er ditt beste råd til andre kvinner som vil lykkes som komikere?

– Å, bare gjør det! Du kommer til å være dårlig i starten, alle er dårlige i starten, men hvis man bare gjør det mange nok ganger, så blir man god. Det er så mange unge gutter som prøver seg, og de er alle forferdelige. Nei da, de er ikke det – veldig mange er veldig flinke, men det er veldig få ræva kvinner. Alle blir gode til slutt med øvelse.

Opplever du at det er flere menn som prøver seg enn kvinner?

– Absolutt. 100 prosent. For hver nye kvinnelige komiker jeg kan navngi, så kan jeg sikkert navngi ti menn. Og hvis du tar utlendinger, så er det ingen.

Tre kvinner å merke seg for framtida

– Frida Maanum. Min NRK-kollega Aida Khorami, som jeg synes er veldig flink. En fotograf som heter Xin Li, som blant annet tok albumcoveret til Aurora sitt album og som også jobber i NRK. Og min manager, Wilde Siem. Hun kommer til å ta over underholdningsbransjen de neste årene. Hun har fått til så mye de årene hun har vært i bransjen og imponerer stort. Og så vil jeg legge til Rania Iraki, som blant annet skal lede en monolog-kveld på Cosmopolite hvor alle inntektene går til Palestina.

Derfor ble hun med i 16-ukers helvete

Å være med i 16-ukers helvete har forandret Martine Halvorsens forhold til egen kropp på spesielt et område.

I høst har Martine Halvorsen vært aktuell med serien 16 ukers helvete – bootcamp. Selv om hun er kjent for å fronte kroppspositivisme i sosiale medier, så har hun aldri definert seg selv som kroppspositivist. For Halvorsen har det kun handlet om å ha det bra med seg selv og egen kropp, og å vise at man fortjener å ha det bra – uavhengig av størrelse, form og fasong.

I høst har vi sett deg i serien 16 ukers helvete. Hvorfor ønsket du å delta i serien?

– Jeg var ute på en løpetur i februar, og da bestemte jeg meg. Det var som at jeg plutselig ble klar for å ta grep og ansvar for meg selv. Både fysisk og psykisk. Så da jeg fikk muligheten til å delta i 16 ukers helvete, så var det enkelt å takke ja. Jeg var kjempenervøs, men klar. For første gang i livet så satte jeg meg selv først.

Du er kjent for å fronte kroppspositivisme. Hvordan passer det med deltakelsen i dette programmet, tenker du?

– Jeg har aldri kategorisert meg selv som en kroppspositivist, det er det faktisk andre som har valgt å kalle meg. Det ser jeg absolutt på som en stor ære, men for meg har det vært viktig å bare eksistere, og vise at det er greit å se ut som man gjør, og at man fortjener å ha det bra, uavhengig av størrelse, former og fasong.

– Det at jeg mener at du og jeg er bra nok som vi er, er ikke et synonym med at vi ikke skal ta vare på oss selv. For meg har 16 ukers helvete handlet om nettopp det å ta vare på meg, og kroppen min, som er mitt mesterverk.

I serien har du vært nødt til å pushe deg selv ganske hardt både fysisk og psykisk. Har du lært noe nytt om deg selv?

– Masse. Jeg har lært at jeg tåler mer enn jeg trodde, at jeg fortjener å ha det bra og at mat er en venn, ikke en fiende.

Har forholdet ditt til egen kropp endret seg på noen som helst måte?

– Ja, det vil jeg si. Jeg har fått en ny respekt for kroppen min, og hva den fortjener. Jeg har blitt snillere med meg selv og jeg føler meg sterkere.

Hvordan vil du definere kroppspositivisme?

– Kroppspositivisme har skapt debatt flere ganger, og mange har vært uenige om hva det egentlig handler om, men også hvem bevegelsen er skapt for. For meg så handler det om at alle mennesker, uavhengig av størrelse, form, fasong, vekt og funksjonsnedsettelse, har rett til å føle seg bra. For meg personlig, så handler det om aksept. Både for meg selv og for andre.

Hvorfor er det viktig for deg å fronte dette?

– Fordi jeg har kastet bort nok tid på å tro at jeg ikke er bra nok, god nok eller fin nok.

I sosiale medier deler du også en del om psykisk helse. Hva er ditt beste råd for å ivareta egen mental helse?

– Ikke vær så streng mot deg selv, frisk luft hjelper alltid og prat med noen.

Hvilken nedtur har du lært mest av?

– Det er et godt spørsmål. Jeg føler man lærer noe av alle oppturer og nedturer. Jeg vet ikke om det er én konkret nedtur som har lært meg mest, men jeg forsto at jeg hadde mistet meg selv tidligere i år, og det har vært utfordrende å finne veien tilbake til hvem jeg er og hvem jeg ønsker å være. Jeg føler egentlig at jeg fortsatt står i det, så det er kanskje ikke en nedtur som har lært meg mest enda, men jeg har vært mye utenfor komfortsonen i år og det lærer jeg alltid mye av.

Hva skulle du ønske du visste da du var 16, som du vet nå?

– At jeg kom til å finne mine mennesker, mine behov og meg selv. At ting ikke er så nøye og at alt kommer til å ordne seg.

Du har en ledig time tidlig på kvelden. Hva bruker du den til?

– Da setter jeg på meg headsettet mitt, en deilig spilleliste og får orden hjemme. Orden hjemme er lik orden i topplokket.

Tre kvinner å merke seg for framtida

– Lillesøsteren min, Pernille. Venninnen min og artist, Victoria Nadine. Manageren min, Silje Kim.

(+) – Hvis det å skrive var terapi, ville jo forfatterne vært friske

Vigdis Hjorth har igjen fått strålende anmeldelser. På boklanseringen gjorde hun som hun pleier: stakk til skogs.

Den prisvinnende forfatteren Vigdis Hjorth er for tiden aktuell med romanen Gjentakelsen – en fortelling om en voksen kvinne som ser tilbake på sitt liv som 16-åring og som gransker en viktig hendelse fra oppveksten.

Anmelderne jubler også for denne boken, som de har gjort for mange av Hjorths siste bøker. Men hun prøver å ikke ta anmeldelsene personlig. I stedet har hun en egen form for rituale – på boklanseringsdagene er forfatteren å finne på sopptur i Nordmarka med sin nye boxervalp.

Gratulerer med ny utgivelse og fantastiske anmeldelser! Hvordan har du det på boklanseringsdager?

– Jeg plukker som regel sopp, i år nesten to kilo steinsopp, fåresopp og kantareller i Nordmarka med ny boxervalp Mikkel Rev Hjorth som er hvit på haletippen, og bare to og en halv måned gammel. Veldig meditativt!

Leser du anmeldelser?

– I gamle dager fikk jeg anmeldelsene på papir i posten. Da samlet jeg dem opp, og når det nærmet seg jul, tente jeg i peisen, åpnet en flaske eller to og leste dem alle sammen mens jeg drakk fort, før jeg kastet dem alle på peisen.

– Det betyr ikke at jeg ikke synes litteraturkritikk er viktig, tvert imot. Litteraturkritikken er en uunnværlig del av den helt nødvendige offentlige samtalen om litteratur – og litteraturkritikerne er skammelig dårlig betalt! Dette må det gjøres noe med! Men, for en forfatter er det nok lurt, i hvert fall for meg, å forsøke å ikke ta den svært personlig. Eller, som det heter, ta den inn over seg.

Hvordan er det å møte lesere og høre reaksjoner på boken?

– Det pleier å være veldig fint, interessant, opplysende og av og til bevegende. Men det er klart, de som er sinte, sure eller irriterte over hva jeg skriver, som mener jeg er urimelig, slem eller skriver dårlig, henvender seg sjelden direkte – men jeg vet jo at de finnes. Men summa summarum: å møte lesere oppleves først og fremst hyggelig.

I Gjentakelsen gransker hovedpersonen sitt liv som 16-åring. Hva skulle du ønske du selv visste da du var 16, som du vet nå?

– Et vanskelig spørsmål. Det er vel antagelig slik at mennesker beskytter seg selv mot ubehagelige sannheter, hvis de for eksempel har en intuisjon om at informasjon er for vanskelig eller umulig å bære i sin nåværende situasjon. Jeg har stor tro på at mennesker flest reagerer ganske adekvat på de krevende situasjonene de opplever til enhver tid, av og til kan det bety å ikke ta inn over seg informasjon. Så jeg vil ikke være etterpåklok på egne vegne.

Du skriver romaner som ligger tett på egne erfaringer. Ligger det noen form for terapi i det å skrive?

– Hvis det å skrive var terapi, ville jo forfatterne vært friske – og det er vi jo beviselig ikke, så nei.

SKOGSTUR: På boklanseringsdager er Hjorth å finne på en meditativ skogstur med sin nye boxervalp, Mikkel Rev Hjorth. Foto: Sara Angelica Spilling

Hvordan ser arbeidsdagen din ut?

– Det kommer helt an på hvor jeg er i en skriveprosess. Er jeg i innspurt, skriver jeg døgnet rundt. Når jeg ikke er det, og særlig når jeg er ferdig med et manus, gjør jeg som regel masse praktisk arbeid jeg har utsatt mens jeg skrev. Nå har jeg nettopp murt inn ny innmat i min gamle jernovn fra Bærum Verk på min lille koie i Nordmarka! Det greide jeg bra, jeg var der nettopp og den fungerte utmerket. Og jeg har først grunnet og så malt yttervegger før vinteren, samtidig som jeg forgjeves prøver å oppdra den uskikkelige boxervalpen Mikkel Rev Hjorth.

Hva gjør du når du ikke skriver bøker?

– Som det kommer fram av det ovennevnte; masse praktiske greier! På en måte er jeg en handy-woman. Eller innbiller meg at jeg er det.

Hvem er din favorittforfatter?

– Dag Solstad.

Har du en favorittbok?

– For mange – hundrevis!

Hva er ditt beste råd til andre som vil lykkes med det du driver med?

– Å holde på og holde på, og å bestrebe seg på å prøve å lese sine egne tekster som om de ikke var skrevet av dem selv.

Du har en ledig time tidlig på kvelden. Hva bruker du den til?

– Svømmer i fjorden, drikker cider på brygga – med Mikkel Rev.

Tre forfattere å merke seg for framtida

– Hvert år er jeg så heldig å få være med på å presentere debutanter på Litteraturhuset i Oslo. Det betyr at jeg har lest utrolig mange lovende debutanter de siste åra og vil ikke velge blant dem – men jeg kan bare forsikre norske nysgjerrige lesere om at det er så mye talent der ute og at det bare er å glede seg til framtidige bokhøster!

(+) Når «død» er navnet på sporten du driver med

Verdensmester Asbjørg Nesje ønsker å få flere jenter til å tøffe seg. Nå setter hun studiene på vent for å satse et år på det som ser ut som et skikkelig mageplask.