Folk i Vindmøllebakken i Stavanger har sine egne små leiligheter, men eier store fellesarealer sammen med alle naboene. Her er det fellesmiddager og aktiviteter. Ingen skal trenge å føle seg ensom i disse leilighetene.

– Her er jeg veldig mye om sommeren. Det er deilig med så mye uteplass her oppe – spesielt for de som ikke har hytter å dra til.

Lene Elizabeth Hodge har bodd i Vindmøllebakken siden de første leilighetene var ferdige i desember 2018. Hun og samboeren flyttet fra leilighet i Gamlebyen i Oslo da de fikk jobb i Stavanger, og oppdaget tilfeldigvis dette byggeprosjektet av tre da de kjørte over en av broene i nærheten.

– Vi leste oss opp og syntes det virket spennende å dele kvadratmeter, og fokuset på beboere i forskjellige livsfaser. Pluss at vi likte gata og bydelen!

Da ALTSÅ kommer for å besøke Vindmøllebakken, er det liv og røre i gata bofellesskapet har navnet fra. Det myldrer av barn fra hele strøket på akebrett, voksne som gir fart, bygger hopp og holder liv i bålene nedover i stikkveien. 

Noe annet enn profitt

Vi er off-Pedersgadå i Stavanger, der hermetikkfabrikkene holdt til under Stavangers forrige industrieventyr. Miksen av gamle murbygg og skakke arbeiderboliger lokket først til seg grafitti-kunstnere under Nuart-festivalen, så andre oppfinnsomme folk.

De siste årene har dette gått fra å være en folketom gate ut av sentrum med en bensinstasjon og et par kiosker, til å myldre av et mangfold av take away-sjapper og små restauranter (inkludert den bittelille sushibaren Sabi Omakase med Michelinstjerne), Matros og andre barer, boutiques, barberere, antikvariater og kontorer for lokale filmskapere.

Bofellesskapet ligger oppi høyden, litt unna sentrum. Det synes ikke så godt, der det ligger med ujevn fasade og varierende med etasjer rundt gårdsrommene. Malt i hvitt, som mesteparten av de originale boligene her.

Heisen suser til topps, og Lene Elizabeth Hodge åpner døren inn til et koselig lite atrium fullt av slyngplanter, med trebord og kurvstoler i midten. Utenfor er det Ryfylke panorama, utsikt over oljeby, fjord og fjell. Bord og benker og dyrkekasser venter bare på bedre vær.

– Det er litt kaldt her nå, vi går inn på biblioteket og setter oss!

Laget på dugnad

Hodge viser vei inn i det andre rommet her oppe. Det er stort og lyst og lukter tre som resten av bygningen. Her er det også en stor terrasse utenfor.

– Dette forteller egentlig alt om dette stedet: At toppetasjen er fellesområde, ikke penthouse-leiligheten som kunne ha blitt solgt for et tosifret millionbeløp, sier hun.

Økologiske økonomer snakker om at moderne samfunn trenger å kunne måle verdier i noe annet enn penger. Dette huset er et eksempel på det. Maks utnyttelse av tomten kunne ha blitt veldig mange flere leiligheter. Her er det høyt under taket og liv og røre på takene i stedet.

Mye gjøres på dugnad og mye lages på dugnad.

– Alt vi ser her i Loftstuen er laget av beboere. Noen har bygget bokhyllene og sofaen, helt fra bånn, sier Hodge. 

– Det er mye motivasjon her i huset, for å si det sånn. 

Bor smått, men romslig

Det tidligere hermetikkindustri-området i Stavanger har fått nytt liv. 67 mennesker bor rundt i de 40 leilighetene. 

Da bofellesskapet var nytt, var de største leilighetene på gateplan beregnet spesielt for barnefamilier, priset rimeligere så de skulle ha råd til å kjøpe seg inn. Nå selges de til markedspris de også, men det bor flere barn her, og voksne i alle aldersgrupper.

De fleste i Vindmøllebakken bor på rundt 50 kvadratmeter og har kun ett soverom. 

De 500 kvadratmetrene alle eier sammen inkluderer to leiligheter for overnattingsgjester. Og en innredet kjellerstue beboerne kan bruke til middager og feiringer hvis de vil. Det er inntektene fra de mange omvisningene for kommuner, politikere, eiendomsutviklere og arkitekter fra hele verden som har betalt for møblene her – langbord, sofagruppe, åpen kjøkkenløsning og kule lamper. 

Alt er innredet på dugnad. Og alt kan brukes av alle. Mangler du en stor gryte eller trenger en eltemaskin, kan du låne en fra kjøkkenet (ja, alle leilighetene har eget kjøkken). Trenger du en gardintrapp, kan du bruke den som står nede i snekkerboden. 

Kommer du sliten hjem fra jobb kan det hende at noen har satt lasagne de hadde til overs i kjølerommet som du kan ta. Du kan også gi bort klær, det er bare å henge dem opp nede ved trappen i auditoriet.

– Det er ambisjoner her for det som skjer utenfor de fire veggene våre, sier Lene Elizabeth Hodge.

– Jeg liker tanken om at livet ikke bare handler om det som skjer på egne kvadratmetre.

Ildprøven

Vindmøllebakken fikk DOGAs høythengende pris for inkluderende design i 2020, et års tid etter at folk flyttet inn. Innovasjonsprisen blir delt ut hvert tredje år og går til “design og arkitekturprosjekter som bidrar til et mer inkluderende samfunn med vekt på sosial, miljømessig og verdiskapende bærekraft. Prisen løfter frem prosjekter med store visjoner, inkluderende prosesser og nyskapende og universelle løsninger.”

Under arkitekturbiennalen i Venezia i 2021 ble det nyskapende bofellesskapet vist fram for verden i hele den nordiske paviljongen. Det vi deler. En modell for bofellesskap ble basert på intervjuer med folk som bodde i Vindmøllebakken. Utstillingen ble kuratert av Nasjonalmuseet, og laget av Helen&Hard, de samme arkitektene som tegnet dette boligkvartalet.

Stor stas for norsk arkitektur, for Stavanger, for alle som hadde vært med å lande dette visjonære bofellesskapet.

Men hvordan har det vært å bo her? Mange av de nyinnflyttede rakk bare å bo der i noen måneder før koronapandemien kom og forandret nasjonens sosiale liv totalt. 

Bofellesskapet hadde riktignok en egenutviklet app, men den ble ikke et digitalt sosialt lim som folk ellers ble veldig avhengige av.

– Det er helt utrolig, men det ble en av de mest sosiale periodene av mitt liv, sier Hodge.

Pådrivere i bofellesskapet tok i bruk nettverket sitt og gjorde auditoriet til en kulturell arena. Kohorten hadde konserter med Skambankt, Thomas Dybdahl, Hilde Selvikvåg, Heine Totland og lokale stjerner som Hanne Vasshus og Pål Jackman.

Mens resten av landet måtte trekke seg inn i sine egne små huler, fikk bofellesskapet en slags flying start.

Hva annet enn en pandemi skal til for at et bo-fellesskap som dette ikke bare blir brolagt med gode intensjoner, men faktisk funker?

Sosial bærekraft mot ensomhet

Over halvparten av befolkningen bor i singel-husholdning. Og ensomheten øker i det norske samfunnet, mest tydelig blant unge, aleneboende under 35 år og pensjonister. Vindmøllebakken er et pilotprosjekt for en ny boform som er ment å bidra til mindre ensomhet, 

Modellen som er brukt kalles Gaining by Sharing, klekket ut av eiendomsutvikler Sissel Leire og arkitektfirmaet Helen & Hard.

– Vi satte oss ned og snakket om hva vi kunne gjøre for å lage flere naturvennlige og sosialt bærekraftige boliger. Vi syntes det var nødvendig med nye grep, forteller Leire.

– Vi lever på en måte som er så ekskluderende for kontakt med andre mennesker. Det blir vi syke av. Det ønsket vi å gjøre noe med.

I praksis selges Gaining by Sharing-modellen til eiendomsutviklere, inkludert samarbeid om hvordan de arkitektonisk kan planlegge et bærekraftig bofellesskap. Med på kjøpet får de også hjelp til en beboer-prosess slik at den sosiale prosessen kan begynne før folk flytter inn.

Sissel Leire er ærlig: Til tross for stor interesse blant byplanleggere og arkitekter, er det manko på utbyggere som tenker større enn maks inntekt.

Ja, hva skal faktisk og praktisk til for at slike bærekraftige bo-konsepter blir en byggeskikk?

– Et slikt fellesskap er ikke noe en utbygger eller arkitekt kan bestille eller forvente. Men det kan tilrettelegges for gjennom arkitektur og prosess, sier Siv Helen Stangeland i Helen & Hard.

Arkitekten bor selv i Vindmøllebakken. Hun understreker at samfunnsgevinsten skapes av mange ulike bidrag som blir til en større helhet. Her har alle parter, fra byggherrer til beboere, bidratt med smidighet og samarbeid på hvert sitt vis, og faktisk ønsket å bidra til nyskaping og bærekraft.

– Synergier oppstår gjennom deling og fellesskap – enten det er å unngå ensomhet, eller å få en ekstra bestefar, eller det er å dele rom, bil eller verktøy, sier Stangeland.

– Det er et felles ansvar å få til flere boligprosjekter som kommer samfunnet til gode, dersom vi virkelig vil få til endring. Vi tror kommunene kan spille en større rolle. Det nye prosjektet vi jobber med her i Stavanger, for eksempel, er resultatet av et nyskapende offentlig/privat samarbeid.

Ildsjel-arena

Det er også versjoner av Vindmøllebakken i gang i Alta og Voss. Sannsynligvis trenger de som flytter inn i Alta god plass til snøskutere. I Stavanger fant beboerne som var med i planleggingsfasen at det måtte være god plass til sykler. 

De bestemte seg også for at de ville ha snekkerbod, og at det måtte være plass til å spise sammen rett ved et romslig felles kjøkken. Nå når huset er i full drift betyr det i praksis at kjøkkengruppa bistår med å lage fellesmiddag minst en gang i måneden. Veganergruppa lager middag hver onsdag. 

– Det er en klar overvekt av ildsjeler her! Vi har over 50 selvorganiserende grupper, forteller Lene Elizabeth Hodge.

– Her i biblioteket møtes meditasjonsgruppa hver morgen året rundt. De som helårsbader møtes også fast og tar følge ned til fjorden.

Gruppene er navet for den sosiale bærekraften her i “huset”. De fikser feiringer og nyttårsfester. Barnas forum sørger for at ungene blir hørt. Kjæledyrsgruppa har laget regler for dyrehold, og har hyret inn ekspertise fra en lokal hundeskole og arrangerte en bli kjent- dag for hundene i bofellesskapet. 

– Vi har en ny faddergruppe nå som tar imot nyinnflyttede, forteller om uformelle regler og hjelper dem inn i fellesskapet, forteller Hodge. 

Andre grupper står for drift, at helt nødvendige ting at vaskemaskinene funker og filteret i bergvarme-systemet blir skiftet.

 Hva er deres versjon av å krangle om hvem som tar oppvasken?

– Alle har ikke samme syn på hva ryddig betyr. Det oppstår gnisninger, det er jo helt naturlig. Vi får bare ta ting som de kommer. Det er derfor husmøtene annenhver måned er så viktige.

Fare for å brenne ut

Styreleder Mona Vervik stikker hodet innom biblioteket, og nikker enig når hun hiver seg ned i den røde, romslige dugnads-sofaen.

– Ja, det er veldig bra å få tatt opp ting før det baller på seg konflikter.

– Og vask av fellesområdene har vi satt ut, altså! 

Hva er den største utfordringen med et bofellesskap som næres av engasjement?

– Utfordringen er vel at motivasjon og engasjement ikke er en utømmelig ressurs hos alle, sier Hodge.

– Nå har vi vært i en skapende fase, det er jo for mange mer spennende enn drift. Framover kreves det flere rutiner, og ting må virke. Vi kan ikke forvente at engasjementet gløder like mye av seg selv de neste 20 årene, men det må til for at dette stedet skal være bærekraftig.

Hva slags hierarki er det som har oppstått her i huset etterhvert?

– De som faktisk gjennomfører planer har en høy stjerne. 

Lene Elizabeth Hodge liker at hun kan bidra til fellesskapet ved å arrangere bokbad hvis hun vil, og finne på ting sammen med LOL-gruppa (står for lått og løye, som direkte oversatt fra stavangersk betyr latter og humor).

– Hierarkiet her er uformelt og basert på forskjellige behov og hensyn, det er også fint.

– Det jeg setter aller mest pris på her, er spontaniteten. En prat på terrassen, her har Mona og jeg hatt mange gode samtaler. Vi tar ned barrierer ved å bli kjent, og det er ikke noe press – det skjer helt naturlig.

Hvem bør ikke flytte inn her?

– Folk som helst vil unngå sosial kontakt. Og de som ikke vil diskutere åpent med andre hva vi skal gjøre sammen på for eksempel 17. mai og Sankthansaften.

Det plinger fra appen til bofellesskapet. Den eldste i Vindmøllebakken inviterer til sjampanje-vorspiel til 80 års-bursdagsfest. Klokka 21:30 på kjøkkenet. 

– 20 påmeldte. Sånn, nå er det 21! Lurer på om jeg skal pynte meg?

– Jeg har lyst å pynte meg, sier styrelederen.

– Så kult med vorspiel klokka halv ti en fredag!

Forskning tyder på at omvendt voldsalarm har en forebyggende effekt på voldsutøveren og forbedrer voldsutsattes livssituasjon. Likevel er det stor sprik i hvordan politidistriktene benytter seg av tiltaket.

En voldsalarm er en alarm som tildeles voldsutsatte, det vil si personer utsatt for vold, trusler og trakassering, og som kan gi dem direkte tilgang til politiet som kan spore hvor vedkommende er. Alarmen er ikke ment å være en permanent løsning, og gis kun for tre måneder av gangen.

En omvendt voldsalarm er derimot kontaktforbud pålagt voldsutøver med elektronisk kontroll. «Omvendt» viser altså her til at det er voldsutøver, og ikke den voldsutsatte, som skal underlegges elektronisk kontroll. Tanken bak en omvendt voldsalarm er å bedre beskyttelsen av voldsutsatte og å flytte belastningen fra voldsutsatt til voldsutøver.

Hovedsakelig er en omvendt voldsalarm en fotlenke som festes rundt ankelen til voldsutøver. Den har innebygd GPS og et forhåndsdefinert område der voldsutøveren ikke har lov til å oppholde seg. Skulle voldsutøveren passere den forhåndsinnstilte grensen i fotlenken, vil alarmen gå hos politiet. I tettbebygde strøk kan forbudssonene være for eksempel hele Oslo kommune. Hvis forbudssonen er innenfor det området voldsutøveren bor, blir vedkommende nødt til å flytte.

Forsker ved NOVA ved OsloMet, Jane Dullum, sier til ALTSÅ.no at omvendt voldsalarm ikke blir brukt nok, og har et større potensiale som beskyttelse av voldsutsatte.

– Siden det er flere politidistrikter der ordningen ikke er tatt i bruk, kan man se at ordningen ikke er uttømt, og det er et viktig poeng, mener forskeren. 

Ønsker fremskynding av lovvedtak

Fram til i fjor har lovvedtaket om omvendt voldsalarm krevd at politiet går gjennom domstolene for å kunne pålegge noen å bruke omvendt voldsalarm. I desember 2023 innførte Stortinget en lovendring som sier at påtalemyndighetene kan innvilge voldsalarm uten å gå gjennom retten først, slik det har vært frem til nå. Lovendringen vil ikke tre i kraft før 1. juli i år, men i etterkant av drapet på Rahavy Varatharajan sa justisminister Emilie Enger Mehl på Debatten at hun ønsket å fremskynde lovendringen om omvendt voldsalarm til før påske.

Trygghet for voldsutsatte, avskrekkende for voldsutøvere

Dullum har selv vært prosjektleder for forskningen NOVA har utført på omvendt voldsalarm. I deres rapport fra 2020 kommer det fram at tiltaket fungerer godt for voldsutsatte, og at det til og med gir indikasjoner på økt livskvalitet, følelse av trygghet og handlingsrom. 

Rapporten viser også at omvendt voldsalarm kan ha en avskrekkende effekt både for potensielle voldsutøvere, og for utøvere som allerede er idømt omvendt voldsalarm. Den mulige årsaken til dette kan være at det å bli ilagt fotlenke, og det å kunne bli pålagt å måtte flytte og få begrenset bevegelsesfrihet, er såpass store byrder at man frastår fra å fortsette voldsutøvelsen.  

– Av det vi har kjennskap til, er det ikke rapportert om brudd, i den forstand at de som er idømt omvendt voldsalarm har gjort forsøk på å bryte forbudssonen, sa Dullum til oslomet.no i et intervju fra 2020.

Med andre ord viser det seg at omvendt voldsalarm kan ha en forebyggende effekt. Dullum forteller også til oslomet.no at ordningen innebærer betydelige stigmatiserende elementer og at ordningen i seg selv gir et kraftfullt signal om å stanse voldsutøvelse.  

– Det faktum at det ikke er rapportert om brudd, og at vi har gode indikasjoner på at ordningen bidrar til god beskyttelse og en bedret livssituasjon for fornærmede, taler for at vi bør satse videre på ordningen, sier Dullum.

Lite brukt tiltak

Ordningen om omvendt voldsalarm trådte i kraft allerede i 2013. Nye tall fra politiet viser at det fra 2013 og frem til i 2023 er meldt inn 232 påstander om omvendt voldsalarm. Kun 105 av disse er rettskraftige dommer, det vil si der voldsutøvere har blitt idømt omvendt voldsalarm. 

– En viktig grunn til at ordningen har vært så lite benyttet, er at den har vært lite kjent ute i politidistriktene, forteller Dullum til oslomet.no. 

Det har vært mangelfull informasjon om hvordan tiltaket skal organiseres i praksis og om hvilke ressurser som følger med, mener forskeren. Hun forteller også at tiltaket har blitt oppfattet som ressurskrevende og komplisert å ta i bruk, og at det har vært svakt forankret i ledelsen i flere distrikter.

Forskjell mellom politidistriktene

Rapporten fra 2020 viser også at det er frem til 2019 at tiltaket har vært lite brukt i de fleste politidistrikter. Etter 2019 har det blitt lagt ned flere påstander om omvendt voldsalarm, men dette gjelder kun i enkelte politidistrikter. Med andre ord tas tiltaket i bruk i forskjellig grad i ulike politidistrikt. 

Dullum forteller til oslomet.no at en stor betydning for distriktene der tiltakene er tatt i bruk er individuelle pådrivere. 

– Pådriverne for bruk av ordningen er svært kompetente og engasjerte medarbeidere med vold i nære relasjoner som spesialfelt. Disse har sett betydningen av et tiltak som omvendt voldsalarm, og har fått gehør for dette i distriktet, forteller Dullum til oslomet.no.

Dette gjør derimot at ordningen er avhengig av privatpersoner som pådrivere. Dette fører også til forskjeller i politidistriktene og gjør ordningen sårbar.

En økning etter 2020

Dullum forteller til ALTSÅ.no at selv om det har skjedd en økning i bruk av omvendt voldsalarm siden rapporten i 2020, er det fortsatt stor variasjon mellom politidistriktenes bruk av tiltaket. 

– Det viser en økning i de senere årene og at det brukes mer, men det er fremdeles store variasjoner mellom politidistriktene. Det er spesielt to politidistrikter som bruker det mye, Øst og Sør-Øst, og så er det andre som bruker det langt mindre, forteller hun.

Utfordrende med geografiske forskjeller

Det kan også være geografiske forskjeller i Norge som gjør at tiltaket kan være utfordrende å ta i bruk på ulikt vis i forskjellige deler av landet. 

– Det kan være krevende å beregne forbudssoner. I for eksempel grisgrendte områder så kan forbudssoner bli kjempestore, sier Dullum. 

Men hun påpeker at det hovedsakelig er det at man ikke har bred nok kompetanse på vold i nære relasjoner som begrenser bruken.

– Bred kompetanse er en forutsetning for at tiltaket skal kunne tas i bruk.

Ikke løsningen på alt

– Det er også viktig med god styring over tiltaket og at det er forankret i politidistriktene for at det skal tas i bruk. Og god kompetanse knyttet til håndtering av saker om vold i nære relasjoner, både i politiet og i påtalemyndighetene.

Dullum presiserer at omvendt voldsalarm ikke er løsningen på alt. Å bekjempe vold i nære relasjoner og å ivareta voldsutsatte krever en helhetlig tilnærming av både politiet og hjelpetjenester.

– Det er viktig med et koordinert samarbeid mellom disse, mener hun. 

Denne høsten har et ras av vindkraftplaner kommet på bordet i Finnmark. – Det er ingen som kan leve i en sånn kraftjungel, sier reineier Ellinor Guttorm Utsi. 

– Det er forkastelig. Det er avmakt. De overser oss. Vi har ikke noe verdi. Det er ikke noen god følelse.

Reineier Ellinor Guttorm Utsi er ikke nådig i hvordan hun omtaler staten Norge. Hun har kjempet mot utbyggingen av vindturbiner i reinbeiteområdene i Finnmark siden 2001.

Før valget i høst var det planer om fem store utbygginger i Finnmark. Etter at regjeringen la fram vedtaket om et gigantisk kraftløft i Finnmark, har det kommet enda flere utbyggere på banen. Nå er det totalt 12 prosjekter. 

Nå har hennes reinbeitedistrikt engasjert en advokat som har kjempet Fosen-saken fram til Høyesterett. 

– Dette er større enn Fosen. Her er det syv utbyggere som skal inn på området som vi har rein på. På Fosen hadde du én aktør. Hvis vi begynner å telle turbiner og kvadratkilometer, ser man også at dette er et betydelig større prosjekt, sier Utsi.

Pressekonferansen som sparket alt i gang

Vi spoler tilbake i tid, til da regjeringens planer virkelig skjøt fart. Datoen var 8. august. 

Mens ekstremværet Hans knuste hus, veier og arbeidsplasser på Østlandet, sto statsminister Jonas Gahr Støre, finansminister Trygve Slagsvold Vedum og olje- og energiminister Terje Aasland foran et rundt, lite møtebord i strålende solskinn i Hammerfest. 

Bak ryggen deres ruvet gasskraftanlegget som prosesserer og nedkjøler gassen fra Snøhvit-feltet, og samtidig slipper ut 900 000 tonn CO2.

I fremtiden kan vi kanskje slippe CO2-utslippene. For Equinor og staten ønsker å elektrifisere Melkøya. Samtidig planlegger de å øke gassproduksjonen og forlenge Snøhvit-feltet. Klimaregnskapet varierer alt etter hvem du spør, men Jonas Gahr Støre kaller det for det største, enkeltstående klimatiltaket fra en norsk regjering noensinne.   

Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum, ikledd en melkehvit genser for anledningen, sto ved statsministeren side i den kontroversielle saken. Han konstaterte:

“Det er en stor sak, det er en omfattende sak og en krevende sak”. 

Både Senterpartiet lokalt, naturvernorganisasjonene og reindriften har protestert over planene i lengre tid. Fordi det vil bety en massiv utbygging av vindkraft i hele regionen.  

– De fjerner hele vårt eksistensgrunnlag, sier reindriftssame Ellinor Utsi til ALTSÅ i etterkant av pressekonferansen. 

La fjella leve

“Duodji mu árbi – min arv. I dag broderer jeg teksten: Ellos luondu // La fjella leve!”, skrev hun på Facebook etter at hun hadde sett på pressekonferansen i Hammerfest. 

Bildet av henne som sitter og syr på en samisk kofte er nå i svart-hvitt. Ellinor Utsi sitter 368 kilometer lenger nord enn Hammerfest, en kort kjøretur utenfor tettstedet Kjøllefjord, i nærheten av sommerbeitet til reinsdyrene. Her driver de også reiselivsnæringen Davvi Siida. 

I hovedhuset bor de og arrangerer selskap for gjester. På treveggene henger samisk kunst, og i et karnapp med utsikt over en liten lavvo står sydukken til Ellinor med en kofte på. Skjønt, det har ikke vært mye tid til sying eller håndarbeid i det siste. Rommet har heller blitt brukt som kontor for å skrive svar til kommuner, NVE og utbyggere. 

– Man må nesten være samfunnsplanlegger for å ha fullstendig innsikt i alle lovene og reglene som gjelder. Men enten vi vil eller ikke, så må vi forholde oss til det. Så jeg har sagt at jeg skal ta den utposten. Snakke med journalister, skrive svar, lese lovverket og planene. Så kan de andre jobbe med næringen. 

Gjennom generasjoner har Ellinor Utsis familie jobbet med reindrift. Nå er de to sønnene hennes reineiere, og datteren er også tilknyttet næringen. 

– Reineiere. Det er det slektstavla mi viser så langt tilbake som det er mulig å komme, sier Utsi. 

Hvis barna hennes ikke hadde ønsket å leve av reindrift, hadde det kanskje vært annerledes. Men de vil ha reinflokken sin og leve slik som de har gjort i generasjoner før dem. 

– De forteller meg at det samiske i dem er så sterkt, og at det er så mye stolthet og glede i reindriftsnæringen. Det er det jeg kjemper for. Etterkommerne mine. 

Inviterte ministeren på besøk

Få dager etter pressekonferansen i Hammerfest, fikk Utsi høre at olje- og energiministeren skulle på besøk til Lebesby kommune for å snakke om vindmøllene før valget. Hun plukket opp telefonen. Etter 20 minutter hadde hun fått en avtale med statssekretæren hans. Ministeren skulle komme på besøk til henne også. 

De tok imot ham i jordgammen, en lávndjebuvri, som de bygde under pandemien. Den står på plassen utenfor hovedhuset, sammen med to små hytter som de leier ut til overnattingsgjester og turister.  

Jordgammen er rund, moderne og med plass til trebenker rundt ildstedet. Vanligvis er det gjester fra Hurtigruten som sitter her for å høre om samisk historie og kultur, med ulltepper med samisk design signert Ellinor Utsi i ryggen. Men nå var det olje- og energiminister Terje Aasland (Ap) som satt her. Sammen med ordføreren i kommunen, Sigurd Rafaelsen (Ap). 

De tente i den åpne peisen midt i rommet og serverte rykende varm suppe, mens Utsi fortalte om reindriften som har eksistert gjennom generasjoner i 7000 år. Hvordan skal de klare å bevare den de neste 7000 årene hvis vindmølleutbyggingen kommer?

– Vi må ivareta reindriften på en så god måte som overhodet mulig. Så de får et livsgrunnlag som står seg i et generasjonsperspektiv, sa Terje Aasland til NRK i jordgammen. 

Utsi er ikke overbevist. 

– Jeg har ikke tillit til ham. Et slikt møte er et steg for å bygge tillit. Hvis man skal si at man har tillit, så må resultatene vise det, sier hun i etterkant til Altså. 

Sparker hardt fra seg

Ellinor Guttorm Utsi har aldri vært redd for å si hva hun mener. Verken til ministre, politikere eller næringslivsledere. Flere ganger har hun skapt avisoverskrifter. Som da hun truet med boikott av Hurtigruten etter at Trygve Hegnar skrev lederen Grådige samer i Finansavisen.

– Jeg kan ikke la Hegnar herje med vårt folk, sa hun til NRK. 

– For meg har det samiske alltid vært noe trygt og godt. Og opprørsk, forklarer hun til ALTSÅ. 

Ellinor Guttorm Utsi har sparket oppover helt siden hun var liten. 

I 1972, samme år som Norge ratifiserte FN-konvensjonen som sa at “i de stater hvor det finnes etniske, religiøse, eller språklige minoriteter, skal de som tilhører slike minoriteter ikke nektes retten til … å dyrke sin egen kultur … eller bruke sitt eget språk”, kom rektoren hjem til familien Utsi. 

Faren var, som alltid, borte med reinen, men moren tok imot rektoren på det lille kjøkkenet hos familien Guttorm i Tana.

Rektoren spurte om Ellinor skulle ha samisk som andrespråk på skolen. Det hadde ikke vært mulig før nå. Hun husker godt hvordan hun, da hun hørte spørsmålet, tok fart, løp mot ham og sparket ham i leggen. 

– Jeg syntes det var så unødvendig å komme og spørre om det. Det var jo så opplagt. Selvfølgelig skulle jeg ha samisk som andrespråk!

700 dager siden Fosen-dommen

Lyngen som omkranser huset til Ellinor Utsi har fått striper av gult og rødt i seg. Høsten er i anmarsj. Når klokka er 09, minner Nyhetsmorgen oss på hvilken dag det er: 

“Fosen-aktivistene varsler nye demonstrasjoner. I dag er det 700 dager siden Høyesterett slo fast at vindturbinene på Fosen var satt opp i strid med rettighetene til samene. Olje- og energidepartementet viser til at det fremdeles er mekling i saken.”

Det er også valgdag, og mens Ellinor tenner opp ildstedet i den runde jordgammen, åpnes stemmeurnene i Kjøllefjord, administrasjonssenteret i Lebesby kommune.

Når velgerne går inn i avlukkene og stemmeurnene fylles opp med valgkort fra de 999 stemmeberettigede i Lebesby kommune, er det elektrifiseringen av Melkøya og Norges klimamål som ligger i potten. 

De to største vindkraftprosjektene ligger i Lebesby kommune: Davvi og Laksefjorden vindkraftverk. De kan produsere en vesentlig del av kraften som trengs for å elektrifisere Melkøya. Davvi er det klart største, med planer om 174 vindmøller som er opptil 200 meter høye, og en årsproduksjon på 2,7 TWh.  

Vindkraftverkene, samt de nye kraftledningene og det omfattende veinettet som følger med, ligger i trekk- og flytteleien til blant annet familien Utsi i reindistrikt ni. Det er også foreslått et vindkraftanlegg midt i reinbeiteområdet deres, på Sandfjellet. Her kan det komme 100 vindturbiner. 

Reineierne har lenge protestert, og i valgkampen fikk de allierte i Senterpartiet og SV lokalt. De frykter skyhøye strømregninger og mener utbyggingen vil føre til uakseptable inngrep i uberørt natur. 

Arbeiderpartiet derimot er for vindmøllene. Hvis det blir ja til vindmøllene, og Davvi bygges, vil inntektene på 90-95 millioner kroner i året gå til Lebesby kommune og tilsvare omtrent en 50 prosent økning av kommunebudsjettet. 

Sliten av å være same

Etter at valglokalet stengte i høst, var det valgvake i kjelleren på det lokale hotellet. Ellinor Utsi var usikker på om hun skulle. Hun føler seg ikke særlig hjemme i Kjøllefjord nå. Den siste tiden, særlig med Fosen-saken i mediebildet,  har stemningen mot reineierne blitt merkbart annerledes.

Ellinor Utsi merker at mer grums kommer til overflaten. 

– Vi reindriftssamer blir overført en skam, fordi de mener at vi er til hinder for samfunnsutviklinga. Og skam er noe av det verste du kan påføre en annen. Skal vi fremdeles måtte bære på skam fordi vi er samer? Fremdeles, i 2023?

Egentlig har Ellinor Utsi mest lyst til å pakke bort kontoret, datamaskinen, alle dokumentene. Det hun egentlig vil bruke tiden på er å sy, strikke, være med barnebarna og leve et vanlig liv. 

– Jeg er sliten av å være same. Du må hele tiden stå i kamp. Hvordan hadde det vært å slippe? Å ikke måtte lese plan- og bygningsloven, skrive høringsuttalelser, gå i møte med utbyggerne og NVE? Gi meg heller livet mitt tilbake. 

Mener utbygging er viktig for å bevare samiske

Kjøllefjord er et tettsted som siden 1500-tallet har vært en smeltedigel for fiskere, samer og handelsmenn. Her er det flere fiskebedrifter, en stor kystflåte og rundt 1200 mennesker som bor i fargerike trehus med bratte tak; en typisk etterkrigsbebyggelse ettersom hele byen ble brent ned og jevnet med jorden av tyskerne. 

Stemmelokalene har stengt på rådhuset, og det fylles øl i glassene mens NRKs team rigger seg til. De skal gå direkte så snart valgresultatet er klart. 

Ordfører Sigurd Kvammen Rafaelsen (Ap) vet ennå ikke om han skal sitte som ordfører i fire nye år. Men han har god tro før valgresultatene kommer. Han mener mange setter pris på at de ønsker vindkraftutbygging i kommunen. For mange er det synonymt med arbeidsplasser og aktiviteter som gjør at folk ønsker å bo i kommunen. 

Rafaelsen mener vindkraftutbyggingen også er viktig for å bevare det samiske. 

– En av de største utfordringene for det samiske samfunnet er befolkningsutviklingen. Det er utrolig viktig at det bor folk i Finnmark, også for å holde det samiske i hevd. Vi trenger gode helsetjenester, god skolegang og at vår infrastruktur legger til rette for innbyggere og næringsliv. Vi må ha alle med for å bygge en sterk region.

Hva tenker du på da?

– Vi bor i et samisk samfunn. Hele Finnmark er en blanding av kvensk, norsk og samisk. Hvis det ikke bor folk i Finnmark, så betyr det at det ikke bor folk i de samiske samfunnene. Man er avhengig av folk for å videreføre tradisjonen. 

Samtidig mener flere reindriftssamer at utbyggingen truer deres eksistens og livsgrunnlag? 

– Man må ha aksept for at det er ulike meninger, også om store arealkrevende inngrep. Det vil det være, og det er viktig å ha gode prosesser slik at man kan gjøre gode tilpasninger, sier han til ALTSÅ denne kvelden i september, før han går ned til valgvaken. ALTSÅ slår følge for å få med seg stemningen denne viktige dagen. Lokalvalget vil være avgjørende viktig både for de som ønsker vindkraften velkommen og for de som frykter utbyggingen.

Plutselig går strømmen. Det blir mørkt på hele hotellet og den store skjermen som viser valgsendingen til NRK går i svart. Strømbrudd er ikke så uvanlig her. Vinteren i 2021 var strømmen borte i flere døgn. Det er de gamle kraftlinjene som får skylden. 

Flertallet ville ha vindkraft

Under valgvaken var det flere som ga uttrykk for støtte til kraftutbyggingen, både med tanke på næringslivet og for å få mer stabil strømforsyning. Flere ytret også skarp kritikk og motstand mot vern av reindriften. Ingen ønsker å stå fram med kritikken sin i ALTSÅ.

Det er NRKs reporter som kunngjør de første valgprognosene. Nesten 60 prosent av stemmene går til Arbeiderpartiet. Jubelen står i taket ved det største bordet med de røde rosene på. Det er en tydelig støtte til partiet som ønsker å bygge ut vindkraft i kommunen. 

Syv nye prosjekter etter valgkampen var over

Da statsministeren og energiministeren lovet et gigantisk kraftløft i Finnmark fra parkeringsplassen til Equinor i Hammerfest i august, lovet de også at det skulle skje raskt. 

Saksbehandlingen skulle skje på et «hurtigspor», og denne høsten har NVE fulgt regjeringens arbeidsordre. De satt fristen til 17. november, innen da måtte alle aktører se på gamle og nye vindkraftplaner. 

Nå har flere nye store vindkraftprosjekter, mange av dem ukjent for de fleste, inkludert reindriftsutøverne, blitt lansert. Før valget var det fem prosjekter. Nå har det kommet syv nye i området. Det vil si 12 prosjekter totalt. 

Syv av dem berører reinbeiteområdene til Ellinor Utsi og hennes reinbeitedistrikt. 

– For oss er det ikke noe liv igjen hvis disse planene blir realisert. Det er ingen som kan leve i en sånn kraftjungel.

Ikke alle prosjektene vil få konsesjon

Olje- og energiminister Terje Aasland sier til ALTSÅ at han har lærte mye av møtet med Ellinor Utsi i sommer.

– Det vil jeg ta med meg videre i arbeidet med å avbøte tiltakene, sier han, og viser til at regjeringen har sagt at de vil finne tiltak som skal avbøte arealkonflikten med reinnæringen.

Han sier videre at det er stort behov for mer kraft i Finnmark, samtidig som det er små muligheter for å bygge ny kraft.

– Det må skje på en god og trygg måte for natur og reindrift. Det er viktig for regjeringen å legge til rette for at reindriftens driftsgrunnlag sikres i et generasjonsperspektiv. Det er også et strengt regelverk som sier at nye prosjekter for nett og produksjon ikke skal få ut. over reindriftas rettigheter, understreker han.

Aasland understreker videre at anslaget som er gitt for mulig kraftutbygging i Finnmark ikke er knyttet til konkrete prosjekter. I stedet er det basert på at tiltak i nettet, forutsatt at det vil bli gitt nødvendige konsesjoner, vil gjøre kraftsystemet i stand til å ta imot minst 670 MW økt kraftproduksjon totalt i Finnmark, opplyser han.

– Av det har 170 MW fått konsesjon. Foreløpig er det meldt om prosjekter i Finnmark på omlag 9000 MW. Det er betydelig mer enn det som faktisk vil bli realisert. For å oppfylle ambisjonene i kraft- og industriløftet, trengs ett til to nye vindkraftprosjekter, sier han videre.

Hvilke det ender opp med, vil bli avgjort i konsesjonsbehandlingen.