Stikkord: spontanabort
– Jeg var ikke forberedt på tomhetsfølelsen etter aborten
Selv om June Holm kjente at det var riktig for henne å ta abort, så fikk hun sterke følelser etterpå.
Da June Holm ble gravid kort tid etter at hun var blitt kjent med sin nye kjæreste, valgte hun å ta abort. Hun savnet informasjon om hva hun kunne forvente, og hun skulle ønske hun kunne lese om andres erfaringer. Det ville gjort henne mer forberedt, og hun ville ikke følt seg så alene gjennom prosessen.
– En av tre kvinner opplever abort, enten provosert eller spontan. Dette er er så vanlig, og likevel snakkes det så lite om, sier hun.
Nå har hun skrevet den boken hun selv savnet. Sammen med Vilde Bratland Hansen har hun nylig lansert boken Avbrutt – fortellinger om abort. Holm og Hansen har basert boken på 200 kvinners historier i tillegg til intervju med fagpersoner.
Vil nyansere bildet
– Jeg håper boken vil bidra til å nyansere oppfatningen av hvordan en abort oppleves, sier Vilde Bratland Hansen.
Den store variasjonen i hvordan kvinner har opplevd det å gå gjennom en abort, har overrasket forfatterne. De opplever at det er en forventning om at kvinner enten kjenner på lettelse eller anger etter en provosert abort.
– I stedet ser vi at alle historiene er unike. Det er ulike årsaker til at kvinner velger å ta abort, og opplevelsen av aborten er også helt individuell, sier Hansen.
Bærer med seg valget
Selv om både årsakene til at kvinnene har valgt abort og selve opplevelsen av aborten er svært ulik, så forteller de fleste kvinnene at det har preget dem i ettertid.
– Mange som har tatt kontakt med oss for å fortelle sin aborthistorie, sier at de fremdeles bærer med seg opplevelsen, selv om det kan være mange år siden det skjedde, forteller hun.
– Det er nok det som har gjort størst inntrykk på meg i arbeidet med boken. Hvor mye det har preget livet til kvinnene i ettertid. Det har vært mye følelser i samtalene vi har hatt med kvinner, legger hun til.
Fortalte det ikke til noen
De har begge blitt berørt av mange av historiene de har fått høre i arbeidet med boken.
– En kvinne fortalte at hun ikke hadde fortalt mannen sin om aborten en gang. Hun hadde ME og allerede en sønn som hun syntes det var krevende å ha krefter til å ta seg av. Da hun ble uplanlagt gravid, ble mannen glad, for han ønsket seg flere barn. Men hun valgte å ta abort fordi livet allerede var så vanskelig. Til mannen sa hun at hun hadde spontanabortert. Hun fortalte om en enorm skam for dette valget. Hennes historie gjorde sterkt inntrykk på meg, forteller Holm.
Hansen samtykker i at noen av historiene har satt sterke spor. Hun synes også det er påfallende hvor mange som har hatt et bilde av hva som kjennetegner kvinner som tar abort.
– Mange har tenkt at en kvinne som tar abort er en uansvarlig og løssluppen tenåringsjente, og har hatt problemer med å identifisere seg selv som en “sånn kvinne”. Men kvinner fra alle samfunnslag, i ulik alder, med ulik psykisk og fysisk helse og med helt forskjellig bakgrunn tar abort. Hver aborterfaring er unik, sier Hansen.
Samlebånd
Et annet fellestrekk ved mange av historiene, er at kvinnene har opplevd å bli dårlig møtt i helsevesenet.
– Mange beskriver at de har følt seg som på samlebånd. Det er også mange som forteller om store og langvarige blødninger, om veldig sterke smerter og for lite smertestillende. Noen tror de har fått lite smertestillende som en slags straff for å ha satt seg selv i den situasjonen at de trengte å ta abort, sier Hansen.
Hun etterlyser samtidig en nasjonal standard for hvordan abort blir gjennomført.
– Noen får paracet, andre får morfin, sier hun.
Hun og Holm håper boken kan bidra til å gjøre kvinnene som skal ta abort mer informert i valget sitt. Mange er for eksempel ikke klar over at de kan velge om de ønsker medisinsk eller kirurgisk abort.
– De fleste forteller at de ikke har fått et valg, sier Hansen.
Skammen
Abortdebatten i Norge er som, i store deler av verden ellers, preget av om man er for eller imot. Forfatterne ønsker at boken skal utvide fortellingen om abort, og også fjerne skamfølelser omkring det å ta abort. Mange av kvinnene har fortalt at de har vegret seg for å fortelle noen om aborten, for de er redde for å bli fordømt.
– Abort er underkommunisert og tabubelagt. Jeg tror denne boken kan bidra til å gjøre en forskjell, sier June Holm som torsdag fikk Jenteprisen for sitt arbeid for åpenhet om seksuelle overgrep og også for å bidra til åpenhet om abort.
Like følelser
I boken skriver Holm og Hansen både om erfaringer med provosert abort og spontanabort.
– Vi lurte lenge på om vi skulle ha med begge deler i samme bok. Nå er jeg veldig glad for at det ble slik. Mange kvinner har opplevd begge deler. Og opplevelsene påvirker hverandre, sier Holm.
– Ved medisinsk abort er det som skjer i kroppen veldig likt som en spontanabort..De følelsene kvinnene beskriver, er også overraskende like enten de har vært gjennom provosert eller spontan abort, forteller Hansen.
– Jeg var ikke forberedt på tomhetsfølelsen som kom etter aborten. Eller hvor trist jeg ble. Disse følelsene kom selv om jeg ikke angret på valget mitt. Og det er mange som forteller om lignende reaksjoner, sier Holm.
Forfatterne håper boken kan være en støtte til kvinner som går gjennom abort. Den er også ment for helsepersonell.
– Og for folk flest. Når hver tredje kvinne opplever abort, betyr det at alle er berørt av det. Alle har noen i sin nærhet som opplever abort, sier Vilde Bratland Hansen.
(+) Historia om ein spontanabort
Alt dette blodet, tek det aldri slutt? Eg har blødd i tre månader.
Denne teksten vart fyrst publisert i papirmagasinet ALTSÅ si utgåve 2. Teksten er vinnar av ein skrivekonkurranse.
Teksten er ein kommentar og gjev uttrykk for skribentens meining.
Eg er glad for at sjukepleiaren har fortalt meg at det er eit langt klede, men sjølv om ho har presisert det, vert eg overraska når eg dreg ut eit blodig gasbind på over to meter. Ut den vegen det skulle ha komme ein baby, eit nytt liv. I staden kjem dette lange kledet, som verdas verste trylletriks. Eg lurer på korleis dei har fått til å legge det slik at det kjem ut som eit langt jamt klede, utan krøllar og klumpar, anna enn klumpane av blod. Alt dette blodet, tek det aldri slutt? Eg har blødd i tre månadar. Eg har blødd heime, på badet og i senga. I byen, på bussen, eg har blødd på biblioteket og på puben. Restane av det som skulle verte barnet mitt, ligg strødd igjen utover heile byen min. Eg prøver å tenke at det er noko fint i det, men eg skulle ønske at eg heller kunne ha blødd nedi eit lite hol i skogen, grave att og visst at der, der er det. Slik det er no, ligg det restar i alle søppelbøttene eg har kasta bind i, og alle toaletta eg har besøkt dei siste tre månadane. På toget til Trondheim og på flyet til Stockholm. Eg vert svimmel og må legge meg ned.
Fem timar sidan inngrepet
Eg ser at det er ho som heiter Kristine som kjem inn. Ho er på min alder, kanskje litt yngre. Ho er lys, med rundt fjes og kraftige overarmar. Eg likar ho godt, ho er ei slik ei eg vil skal støtte meg i seng. «Det har gått 5 timar sidan inngrepet, så du kan ete litt no, vil du ha ei skive?» Eg ristar på hovudet. «Eg kan godt få litt saft», seier eg. Ho trekker frå gardinene, og eg ser at det er kveld. Snart er vakta hennar over. Kristine skal gå heim, truleg til mann og to blonde barn og sjå på fredags-TV, ete heimelaga pizza og drikke vin. Medan eg er her. Ingen pizza, ingen vin, ingen mann. Ingen barn. «Har du barn?» Den forrige som spurde om det, var den nye frisøren. Eg rykka til i stolen, håpa ho ikkje merka det. Svaret mitt kjem alltid akkurat litt for fort og med eit tilsynelatande lett tonefall: «Nei.»
Eg må ha sovna, det har vore vaktskifte og to nye kjem inn. Sjukepleiaren presenterer seg, og seier at ho har med seg ein student som skal vere med på si første nattevakt. Dei tar blodprøver, studenten får øve seg på å stikke. Før dei går, sett sjukepleiaren det vesle begeret med smertestillande på nattbordet. Eg tek dei så fort dei har gått ut, og ventar på søvnen.
Sparklar att underlivet
Eg drøymer at eg er innlagt for å sparkle att underlivet. Eg er vaken under operasjonen og høyrer dei to mannlege legane snakke seg imellom. «Det har medført så mykje smerte at det er til det beste». Så sparklar dei att og glattar til som på ei barbiedokke. Det er ingenting der.
Eg får frukost etter at eg har dusja og forsikra sjukepleiarane om at eg ikkje er svimmel lenger og fint kan gå åleine. I ellevetida kjem legevisitten. Legen sett seg på sengekanten og seier: «Du har kanskje forstått det, men dette var siste sjanse …Vi vil ikkje tilrå …» Det susar i øyra mine, så eg får ikkje med meg alt ho seier, men eg nikkar på dei plassane ho ser ut til å forvente det, og tenker at dei likså godt kunne ha sparkla meg att. Etter ho har gått ut, pakkar eg ned dei få klesplagga og toalettsakene eg hadde med meg og ventar sitjande på senga med joggeskoa på. Eg veit ikkje kva eg ventar på, for snart skal eg gå ut i verda att. Kvinne 38. Ingen barn.